Dark Souls er bedre enn Dark Souls II - enig eller uenig?

[Bruker-279008]

*INNEHOLDER SPOILERE! DU ER HERVED ADVART!*

 

Etter å ha spilt Dark Souls II i over 100 timer, må jeg erkjenne at jeg ikke syns at Dark Souls II lever opp til sin forgjenger. Dark Souls II er et fantastisk spill, men i forhold til Dark Souls er det ingenting å skrive hjem om.

 

Det kanskje aller mest skuffende er spillverdenen, fordi den har så stor effekt på opplevelsen av spillet. Noe av det som gjorde Dark Souls såpass utrolig, var hvordan Lordran på en så intrikat, men samtidig enkel måte var sammenskrudd. Følelsen av å sparke ned stigen fra broen og ned til Undead Burg var fantastisk, det samme var det da jeg fant heisen fra Undead Church til Firelink Shrine. Noe av det mest geniale Fromsoft gjorde var å gjøre verdenen vertikal - hvert område lå gjerne over og/eller under et annet område, og det gjorde at man kunne stå på en kant og skue ned på de områdene man hadde kjempet seg tappert gjennom.

 

Dark Souls II er på sin side horisontalt. Fra spillets trygge havn, Majula, til avsidesliggende områder som Iron Keep, er det mange lengdemetere. Dessuten er hvert område som en slags lang gang, som gjør det vanskelig å kunne se områder fremover eller å snu seg for å titte på området man nettopp har forsert. Det er for eksempel mulig å stå høyt oppe i Earthen Peak og se ned på Harvest Valley, men siden Harvest Valley er et veldig generisk og kjedelig visuelt område, er det ikke et særlig minneverdig syn. Likeledes er det når man står i Harvest Valley og skal kikke opp på Earthen Peak, som i prinsippet er en stor vindmølle.

 

Verre blir det når man oppdager hvor ulogisk verden er. For å komme seg til Iron Keep tar man en heis fra toppen av Earthen Peak, som går (ikke overraskende) rett opp. Når man står i Harvest Valley og kikker bort på Earthen Peak, ser man raskt at noe skurrer; det eneste som hviler over Earthen Peak er himmelen. Og alt rakner når man kommer frem til Iron Keep, for synet som møter deg der er et slott som ligger i et hav av lava, med digre fjell som omringer lavabassenget. Hvor i alle dager ligger Iron Keep i forhold til Earthen Peak? I et lavabasseng, omkranset av fjell, som hviler på et skylag over Earthen Peak?

 

Dette setter en liten støkk i opplevelsen. Nettopp det som gjorde Dark Souls til suksessen den er, er blant annet den utrolige atmosfæren. Det var lite som slo det å stå ved den første kirkebjellen og kikke ned på Undead Burg og de andre områdene som lignet (som vi ikke kunne besøke, dessverre). Så kunne man snu seg, og da kunne man hytte med neven mot Sen's Fortress, eller Satan's Fortress som det burde ha blitt kalt. Bak den ligger den digre fjellveggen, og ved å heve blikket kunne man se Anor Londos yttervegger, og lenger borte en konstruksjon vi kjenner som Duke's Archives. Alt føltes logisk, og det var deilig å kunne se hvor man skulle og hvor man hadde vært.

 

Som nevnt over er flere områder lineære og kjedelige i Dark Souls II, hvor det beste eksempelet utvilsomt er Aldia's Keep. Aldia's Keep er, foruten hagen man går gjennom først, en lang gang med et par rom på hver side av gangen. Det er lite som er verdt å se, og det hjelper ikke at gangen fylles av tre (!) cyclopser som, etter min mening, er en lite velgjort fiende. Den har mye liv og slår hardt, og det er bare bra, men den har også en helt forferdelig hitbox som ødelegger moroa. Mange ganger har jeg mistet masse stamina og liv selv om jeg kunne banne på at jeg hoppet unna slaget i tide, og den har et angrep hvor den tar tak i deg og spiser deg hvor jeg flere ganger nærmest ble dratt inn i grepet hans; han grep tak i luften 30cm foran meg, og plutselig blir jeg nærmest teleportert inn i grepet og blir spist.

 

Dark Souls hadde ingen områder som var like rett frem og lite spennende som dette.

 

Videre er det særlig ett element til jeg har noe å utsette på i dette spillet; bossene. Det som gjorde Dark Souls så episk som det var, var alle de minneverdige bosskampene. De kom på løpende bånd! Mitt første møte med Moonlight Butterfly var magisk; den vakre sommerfuglen som danset rundt i luften, akkompagnert av den flotte, men akk så triste musikken (å ja, jeg elsker å romantisere disse bosskampene). Hadde det ikke vært for at den prøvde å drepe meg med magi, hadde jeg satt meg ned for å se og lytte.

 

Det samme kan sies om kampen mot Sif - ikke så vanskelig, men likevel fantastisk. Kampen mot Ornstein & Smough er også en kamp som kommer til å huskes Lenge (med stor L).

 

Dark Souls II har flere gode bosskamper, men ingen som var like episke som de ovennevnte.

 

Begge spillene kan klandres for å ha flere kjedelige bosser også; i Dark Souls møtte man Asylum Demon tre(!) ganger, dog med små forskjeller. LIkevel, designet var det samme, og når man lærte seg bevegelsesmønsteret til en av dem ble de to andre enkle også. Og i Dark Souls II resirkuleres flere bosser; the Pursuer møter man flere ganger, det samme gjelder Dragonrider. Det blir veldig lite originalt når man midt i Drangleic Castle møter to Dragonriders samtidig.

 

Og dette leder meg videre til neste punkt; flere bosser og/eller fiender på en gang. I Dark Souls var det noen få bosskamper som inkluderte to bosser (* = flere enn to), som Ornstein & Smough, Belfry Gargoyles, The Four Kings* (om man ikke var rask nok), Pinwheel*, samt Nito som hadde et hav av skjeletter med seg.

 

I Dark Souls II møter man eksempelvis Rat Authority som byr på FIRE! små rotter som alle er noen jævler til å forsteine, og Rat Vanguard byr på enda flere av dem. I kampen mot Executioner's Chariot må man, i tillegg til å passe opp for den jævla vogna, løpe rundt og drepe skjeletter og necromancers. Hver av de tre Skeleton Lords-ene du dreper blir om til fire vanlige skjeletter, så om du ikke er metodisk og forsiktig og dreper disse små skjelettene (og pinwheel'ene) før du dreper neste Lord, er faren stor for at du må løpe rundt i sirkel med en haug skjeletter hakk i hæl. Prowling Magus & Congregation byr på Magus, en hex-kastende fiende med en menighet bestående av to mirakelkastende fiender samt en del zombier. Duke's Dear Freja har mange små edderkopper, som i tillegg respawner etter hvert, som løper rundt og gjør livet kjipt, og Looking Glass Knight tilkaller hjelp gjennom speilet på skjoldet sitt om du bruker for lang tid.

 

Og dette er bare de bossene som inkluderer vanlige fiender sammen med bossene. For i tillegg til disse kampene, er det mange hvor man må kjempe mot flere bosser på en gang.

 

Som nevnt møter man to Dragonriders et stykke ut i spillet. I tronerommet venter Throne Watcher & Throne Defender. I Lost Bastille må man kjempe seg forbi TRE Ruin Sentinels, og om man velger å gå innom Belfry Luna kan man risikere å måtte kjempe mot mange Belfry Gargoyles, ikke bare to som i Dark Souls.

 

Det å kjempe mot to bosser samtidig er ikke så galt i seg selv, men enda verre er det å måtte kjempe mot bosser som har flere vanlige fiender som respawner. Ingenting føles mer urettferdig enn å nesten drepe Freja, før man selv blir drept av henne fordi en liten edderkopp sprutet spindelvev på deg så du ikke fikk beveget deg unna det dødelige angrepet til Freja, og lite topper frustrasjonen av å måtte kjempe mot Rat Authority for n'te gang, fordi du ikke greier å drepe de små rottene raskt nok - for å kjempe mot Authority med de små rottene løpende rundt er som å be om å dø.

 

Kamper mot to bosser er også ganske kjedelig med mindre man tilkaller hjelp; dersom man kjører solo, blir det en kamp mot egen tålmodighet i tillegg til bossene, for om man skal bekjempe bossene må man bruke tid. Siden spillet har gjort det mye verre å bli guard-broken enn det var i Dark Souls, må man hele tiden passe på å ha nok stamina til å tåle en salve med angrep - om man blir guard-broken, må man nemlig gjennom en to-tre sekunder lang animasjon hvor karakteren din står helt ubeskyttet, og man må også passe på å ikke bli slått når man angriper. For når man først har trykket på R1 og startet på angrepet, kan man ikke angre seg og hoppe unna, og da er man også åpen for angrep.

 

Dermed blir kamper mot to eller flere bosser gjerne et ventespill hvor man er nødt til å sirkle rundt dem og vente på at begge bruker sine komboer samtidig, slik at man kan få inn et slag eller to uten å selv bli slått. Rinse & repeat til bossene er døde.

 

I stedet for å gjøre bossene minneverdige, blir de fryktelige. Jeg har ingen gode minner fra Rat Authority-kampen. Hver gang jeg kommer til Doors of Pharros er det om å gjøre å få unnagjort den kampen så fort som mulig. Throne Watcher og Throne Defender-kampen er også kjedelig og tidkrevende alene, og det er mye enklere å tilkalle hjelp for å få den unnagjort. Selv om sistnevnte kamp er veldig lik som Ornstein & Smough, er O&S mye mer velgjort. O&S er to svært forskjellige type fiender (ulik størrelse, våpen, angrepstyper m.m.), mens TW&TD er ganske like i størrelse, begge bruker sverd, og har ingen særpreg annet enn rustningen de bruker.

 

I tillegg er Ornstein og Smough to viktige og interessante figurer i Dark Souls lore, mens TW&TD ikke er så viktige, de er bare to vanlige bosser uten noen videre funksjon i spillets historie eller lore (så vidt meg bekjent).

 

Dette ble svært langt, så jeg skal forsøke å konkludere kjapt;

 

I forhold til Dark Souls, er ikke spillet lenger like originalt. Dark Souls II kjører videre på konseptet fra forgjengeren, og historien blir dermed en smule gjentagende og ikke like spennende som i Dark Souls. Videre går FromSoft på en generaltabbe, og det er ved å gjøre spillet vanskeligere på en urettferdig måte. I stedet for å lage kreative og vanskelige bosser, fylles mange opp med enten to bosser, eller flere vanlige fiender. Dette er vanskeligere, men ikke på en god måte. O&S er som nevnt et unntak, etter min mening.

 

Og ved å gjøre spillet vanskeligere gjennom å lage inn flere fiender, ikke vanskeligere fiender går de i samme fella som mange andre spillutviklere før dem.

 

Dark Souls II er absolutt et godt spill, og jeg storkoste meg fra start til slutt, og sammenlignet med en del andre spill er det meget bra. Sammenlignet med sin forgjenger er det dog ikke like bra, og spillet tar på visse områder et skritt i feil retning.

 

PS. Beklager for lang førstepost.

 

Hva tenker dere, er Dark Souls bedre enn Dark Souls II, eller er dere uenige?

 

Kjør diskusjon!

Endret 14. mai 2014 av Lucre

[Bruker-279008]

For å bygge videre på denne påstanden, synes jeg det var en tabbe å gjøre Dark Souls II så låst fra starten. Noe av det som gjorde Dark Souls så utrolig moro var muligheten til å løpe (nesten) hvor du ville for å plukke opp utstyr, og på den måten raskt kunne bygge den figuren du ønsket.

 

I Dark Souls II blir man nødt til å følge en ganske streng rekkefølge på områdene, og bra utstyr og våpen kommer ikke før et godt stykke ut i spillet. På den måten blir man nødt til å spille lenge for å få en ønsket figur, og det gjør også at starten på spillet blir kjedelig når du har spilt gjennom den flere ganger.

 

Mens du i Dark Souls kunne utfordre deg selv ved å starte spillet i vanskeligere områder (selv om det var noen restriksjoner; man kunne jo ikke gå til enkelte områder før man hadde Lordvessel), er mulighetene særlig begrenset i Dark Souls II.

 

Uten at jeg skal postulere hva som er den "ekte Souls-måten", synes jeg det er "u-Souls-aktig" og veikt å gjøre det på denne måten. Litt av det som gjorde Dark Souls så spennende, var jo nettopp frykten for å rusle i feil retning og møte på vanskelige fiender.

[-iL-]

Er ikke ferdig med DS2, møtte en vegg på Iron keep, og har lagt det på hold.

Meget velskrevet åpningspost, og måtte skumlese litt for ikke og bli spoilet.

 

Men ja, føler at det er mye gjenbruk og lite kreativitet.

 

Dog den med og rusle i gal retning, gjorde jeg faktisk når jeg begynte, og fant ikke starting område før etter 5 timers spill.

[Avean]

Veldig enig med trådstarter. Jeg elsket spillet men samtidig har det masse feil og slappe designfeil. Jeg sitter igjen med en god opplevelse av å ha mestret noe i Dark Souls, men jeg har ingen connection med karaktern, historien eller noen i spillet. Det er helt absurd setting noe som oftest er i asiatiske spill.

[Bruker-279008]

Dog den med og rusle i gal retning, gjorde jeg faktisk når jeg begynte, og fant ikke starting område før etter 5 timers spill.

 

Haha, ja, det er fort gjort å gå feil vei. Det var dog enda verre i Dark Souls, for i Dark Souls II er enkelte vanskelige områder "låst" frem til man har funnet en viss gjenstand eller nøkkel, men i Dark Souls kunne man komme ganske langt inn i vanskelige områder før man møtte "låste" områder.

 

Det åpnet for at man kunne løpe inn i vanskelige områder og finne bra våpen og utstyr, noe jeg likte godt. I Dark Souls II tok det liksom så lang tid før jeg hadde et godt repertoar av våpen.

 

 

 

Jeg elsket spillet men samtidig har det masse feil og slappe designfeil.

 

Enig, og det er dette som er så hjerteskjærende. Særlig med bossene. Jeg misliker at en boss blir vanskeligere fordi man slenger inn flere fiender.. Jeg ønsker meg heller mer tilpasningsdyktige og vanskeligere bosser, og som nevnt i førsteposten er enkelte fienders hitbox svært irriterende også.

 

 

Hva tenker dere om PvP og tilkalling av hjelp? Jeg synes det er veldig enkelt å tilkalle andre folk for å hjelpe meg med bosser og å bli tilkalt til andre, og det har vel noe med at spillet har solgt utrolig godt og at mange spiller. Husker i Dark Souls - der var det mange bosser hvor det var umulig å finne summon signs når man kom i mellomhøyt til høyt nivå. Slik har jeg ikke opplevd det i Dark Souls II, her finner jeg summon signs selv når jeg er i nivå 250.

 

PvP liker jeg også, særlig siden visse steder har blitt gode PvP-steder hvor man alltid finner folk man kan tilkalle for å kjempe mot.

 

Men jeg har bare blitt invadert et par ganger. Selv etter 100 timers spilling, kan jeg telle antall invasjoner på én hånd.. Ikke kult.