angst, sorg for å ikke lykkes i kjærligheten, og selvfølelse.

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter med angst til dagen. Angst for å miste barna,, og folk jeg er glad i. Men tror det er naturlig å ha en viss grad av angst for dette. Er det noen som har kjent samme typen angst? Hvordan bli mer posiitiv?

Jeg har prestasjonangst i tillegg.. Tar meg veldig nær ut av hvis folk kritiserer meg. Jeg har blitt veldig kritisert i livet mitt. Og kjenner at jeg har blitt lite troende på meg selv, og veldig negativ.

 

Jeg har også angst for å ikke lykkes med å finne en mann å dele livet med. Kjenner på sorger etter gamle brutte forhold flere år etterpå.

 

Jeg har blitt fortalt av folk på andre forumer at barnevernet bør ta fra meg barna pga jeg har disse følelsene. Selv om barna ikke merker til angsten og sorgene, så mener folk at barnevernet bør ta de. Og da blir jeg enda mer oppgitt.

 

Anonymous poster hash: adfce...0f4

[Budeia]

De som støtter barnevernet viser ofte liten medfølelse, men det er likevel rart de mener noe slikt... sett i forhold til at du "bare" lider av engstelse, og ikke engang har vært innlagt for det.

 

Du trenger mye kjærlighet. Men husk at selv om et forhold til en mann fungerer, er ikke familier med stebarn noen idyll. Har lest mange anonyme innlegg fra folk som lever i nye forhold, men som mistrives på grunn av de kompliserte familieforholdene.

 

Hvis det er bestemte personer du er redd for å miste, kan du prøve å legge dem i Guds hender. Bekymre deg ikke for mye. Selv om det er en floskel, sies det at nye dører først kan åpnes når noen andre lukkes igjen. Det finnes en bok som heter "Lev livet uten bekymringer". Selv om den ikke direkte kan endre livet ditt, kan det være verdifullt å se ting fra en annen synsvinkel.

[Abigor]

Å legge personer i Frankline sin guds hender er noe av det siste du burde gjøre. Det kan du komme til å angre dypt på.

[00005]

Hva skjer med dere to? Er dere en og samme person? Schizofren?

 

 

TS: Folk sender bekymringsmeldinger til barnevernet bare du ikke har gardiner rundt vinduskarmen eller de kan skimte en vissen blomst i bakgrunnen omtrent. Jeg kan si så mye som at du burde aldri fortelle om dine problemer til myndighetene. Aldri. Du må finne ut hva du sliter med, og så må du finne ut hva som kan fikse opp i det og spørre konkret. Du trenger kognitiv terapi. Det er det du skal kreve av myndighetene, uten å legge ut om alle de problemene du har i detaljer.

Endret 9. mai 2014 av 00005

[Budeia]

De'kke sant...

Hadde ikke tenkt at tråden skulle utvikle seg slik. Men generelt er det bra for helsa å være takknemlig, og tro og håpe på alt mulig.

Og som sagt, å ikke bekymre seg.

Det er dårlig for helsa å hate, og bekymre seg og gi opp mentalt.

[Abigor]

Tenk over hva du skriver. Å anbefale fremmede mennesker å legge andre personer i hendene på sin egen gud er ikke et godt tips.

[00005]

Tro og håpe kan du la tilfeldighetene ta seg av. Her er det viten og vilje som gjelder.

[AnonymDiskusjon]

Tro og håpe kan du la tilfeldighetene ta seg av. Her er det viten og vilje som gjelder.

 

Men kan folk utifra et forum bedømme om jeg er umoden som mor? Jeg mener nei. For jeg gjør alt for barna når de er her. Jeg følger dem opp, med idrett , engasjerer de i matlaging, ser filmer med de, tar de med på turer osv.

 

Jeg har ikke sagt noe galt på forumet jeg var på. Men de bedømte meg fordi jeg er redd barnevernet.. Og da vil det si at redselen for det gjør at jeg burde fratas barna skrev de. Men det er vel folk som er ute etter å lage styr som sier det. De vet ingenting om hva slags mor jeg har. Men jeg har angst for å miste barna. Det har jeg. Såklart. Det har nok alle

 

Anonymous poster hash: adfce...0f4