DNA test av sønn med feil svar

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

 

I dag kom posten med et brev fra et DNA-laboratorium med negativt svar på farskapstest (på vår 4.5 år gamle sønn).

Dette uløste dessverre akutt samlivsbrudd, og en rekke økonomiske konsekvenser.

 

1: Vi kjøpte rekkehus i går (!), for ca 3.2 millioner kroner. Dette måtte videreselges til tapende part i budrunden, og jeg måtte dekke 100 000 kroner.

(hvis noen lurer på hvorfor jeg er så dum å forplikte meg til boligkjøp mens jeg venter på DNA-svar så hadde jeg forklart samboer at jeg ventet på DNA-test og at jeg ikke kunne legge inn bud før dette var avklart. Hun ble selvsagt pottesur, men lovte dyrt og hellig at det ikke var NOE å tvile på. Vel vitende om at jeg kom til å få svar i posten noen dager senere)

 

2: Hun eier bolig sammen med meg i dag. Lånet er altså 50-50 %.

 

3: Vi har vært sammen i 5 års tid. I all den tid har hun enten vært student, sykmeldt, i fødselspermisjon eller hatt arbeidsavklaringspenger fra NAV. Inntekten hennes er mellom 100 000 180 000 i året, avhengig av hvilke(n) støtteordninger hun hadde det året.

(Hun er høgskoleutdannet og skal sannsynligvis ut i arbeid til høsten)

 

 

4: Leiligheten vi eier i dag er taksert til ca 2.5 M. Lånet er på 1.8. Det betyr at der er ca 700 000 kroner mellom belåning og verdi.

 

Hun sier at hun vil forlange at jeg kjøper henne ut og at "hun for det hun har krav på". Jeg på min side synes det er urimelig å betale henne 350 000 kroner, samt dekke 100 000 kroner i videresalg av rekkehuset.

 

5: Inntekten min er litt i underkant av 900 000 kroner, og jeg har stått for 98% av alle utgiftene i husholdningen, inkl lån, bensin mat etc.

I tillegg har jeg de siste tre årene overført totalt 185,838 kroner til henne for at hun skal ha penger å rutte med når jeg er bortreist på jobb og liknende.

 

 

Hva gjør jeg nå?

Hva har hun krav på? Bør jeg engasjere advokat?

 

 

 

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[*F*]

Eneste rimelige hvis ingen vil kjøpe den andre ut må jo være å selge det i sammen og ta 50-50. det blir jo rettferdig i og med at dere eier like mye hver.

[Emancipate]

Påstår hun fortsatt at du er faren? DNA-testen kan jo være forvekslet.

[AnonymDiskusjon]

Jeg kommer til å fortsette å bo i leiligheten.

Dette er greit for begge ettersom hun flytter fra byen.

 

 

Når jeg konfronterte henne med testen så nektet hun først, men etterhvert så kom hun til at "jo.. hun hadde seg med en på fylla i ca den tiden.."

 

 

Jeg tror ikke prøven kan være forvekslet ettersom begge konvoluttene med DNA-materiale fikk hvert sitt navn som er gjengitt på prøveresultatet.

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[Herr Brun]

Det naturlige her er jo at du løser henne ut til reell verdi av hennes eierandel i leiligheten, og at dere i fellesskap dekker tapet som oppsto på grunn av at dere gikk fra avtalen om kjøp av leilighet. Dersom du allerede har dekket dette tapet, trekker du hennes halvpart av tapet fra det du betaler henne når du kjøper henne ut.

 

Det kan kanskje argumenteres for at hun bør dekke tapet siden hun lovet dyrt og hellig at det selvfølgelig var din unge. Det vil du tjene 50 000 kroner på, men tape ganske mye goodwill hos henne. Dersom du har økonomi til det ville jeg nok anse disse pengene som tapt for å sikre et litt cleanere brudd. Om alt uansett er gått til helvete kan det kanskje være verdt det å slåss for de pengene, det er ikke et helt urimelig krav dersom situasjonen er slik du beskriver.

 

Hvor mye dere reelt sett eier av eksisterende leilighet vil bero på hva dere har avtalt. Kjøpte dere den sammen, eller er det du som har kjøpt den i sin tid og hun som har flyttet inn til deg? Dersom dere eier den sammen er presumsjonen at dere eier 50/50, og så kan du evt. argumentere for at du eier mer enn 50% fordi du har dekket mer av utgiftene, stilt mer egenkapital til disposisjon eller lignende. Dersom du har kjøpt den og hun har flyttet inn kan det for så vidt tenkes at hun kan anses som eier fordi hun har dekket utgifter eller økt din inntektsevne, men der er terskelen ganske høy og 5 år forholdsvis kort tid.

 

Noe vederlagskrav fordi du har dekket mer av husstandens utgifter fordi du har hatt høyere inntekt enn henne er det bare å glemme.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar, Herr Brun.

Jeg hadde håpet at du ville komme på banen her.

 

For å svare deg så kjøpte vi leiligheten sammen.

Jeg stilte 200 000 i egenkapital når vi kjøpte den (i november 2010).

 

De 100 000 som gikk til videresalget av rekkehuset har jeg puttet inn i lånet på eksisterende leilighet, så på den måten dekker vi det "sammen".

 

 

Jeg hadde ingen planer om å be om noe vederlagskrav fra henne.

 

Men som sagt synes jeg det er urimelig at hun skal ha rett på ca 350 000 kroner når hennes økonomiske bidrag har vært forsvinnende lite (hennes inntekter har hovedsaklig gått til forbrukslån, abonnementer (mobil, barberhøvler, betakaroten), kredittkortgjeld og så videre).

 

Det er altså jeg som har vært den økonomiske ryggraden i hjemmet, samt overført nesten 200 000 kroner til henne over en treårsperiode for å dekke hennes leveutgifter.

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[anon12234]

engasjer en advokat du, så blir ting dokumentert. Viktig å vise at hun har fått økonomisk støtte fra deg i tiden dere har bodd sammen slik at hun ikke kan påstå å ha hatt tapt inntekt i perioden osv som hun vil ha erstatning for.

 

Hva med sønnen? er det enkelt å forlate han etter 4.5 år som god-troende? Hva fikk deg til å tvile først etter 4.5 år?

Endret 8. mai 2014 av Henrik2k

[Herr Brun]

Okei, så hun stilte med null egenkapital og har ikke betjent lånet særlig mye, men har vært medansvarlig for lånet og har fått tinglyst en halvpart? Og dere har ingen skriftlig avtale om hvor mye dere eier hver? Det høres ut som klassisk advokatmat. Det er ikke umulig å nå fram med et krav om at du eier mer enn halvparten av eiendommen og hun eier mindre, det kommer i all hovedsak an på hva som kan dokumentere, og det er et spørsmål som egner seg dårlig på forumet ut over å si det grunnleggende: Utgangspunktet er at det er en presumsjon for at dere eier halvparten hver, og så er det den som hevder å eie mer enn halvparten som må bevise at det er tilfelle. Detaljene her har jeg ikke god nok kontroll på til å si noe grundigere om, annet enn at det er mulig å nå fram

 

En annen mulighet er å kreve tilbakebetalt de pengene du har overført til henne for å dekke hennes leveutgifter. I den grad dette har gått til dekking av normale utgifter så er det veldig vanskelig å nå fram med et slikt krav, men om du har dekket mer atypiske utgifter som ikke er en naturlig del av det økonomiske fellesskapet som samboerskapet er så er det vel ikke umulig. Det kommer an på om forutsetningen var at dette var en gave eller at hun skulle betale deg tilbake, og det er ikke så lett å bevise om det ene eller andre var tilfellet.

 

Du kan derimot ikke kreve at hun skal betale tilbake verdistigningen på leiligheten. Du må finne en sameiebrøk, og så betale henne hennes andel av verdien. Til gjengjeld er hun ansvarlig for halvparten av gjelden. Her kan det kanskje være mulig å nå fram med at dine innbetalinger på lånet skal dekke din andel av lånet, slik at hun står igjen med 50% eierandel av boligen men over 50% av restgjelden. Men det tror jeg også er en lit tvilsom løsning, forutsetningen var jo at dere var ansvarlig og eide alt i fellesskap (kan hun hevde).

 

Oppsumert: Om du ønsker å gjøre noe annet enn å betale ut hennes andel av friverdien i boligenbør du lage en oversikt over alle relevante økonomiske transaksjoner som kan dokumenteres, prøve å gjøre det så lettlest og oversiktlig som mulig og gå til en advokat med det. Jo bedre forarbeid du gjør og mer komplett dokumentasjon du presenterer, jo mindre tid trenger forhåpentligvis advokaten å bruke på saken og ikke minst: Jo lettere er det for advokaten å si om du har en sak).

 

Edit: Beklager om dette blir litt rotete formulert, synes spørsmålene er interessante men har begrenset med tid til å finformulere så dette blir litt "on the top of my head"-drodling. Ta selvfølgelig også alt jeg sier med en klype salt, unntatt de to praktiske rådene om å samle mest mulig dokumentasjon og å engasjere advokat.

Endret 8. mai 2014 av Herr Brun

[AnonymDiskusjon]

engasjer en advokat du, så blir ting dokumentert. Viktig å vise at hun har fått økonomisk støtte fra deg i tiden dere har bodd sammen slik at hun ikke kan påstå å ha hatt tapt inntekt i perioden osv som hun vil ha erstatning for.

 

Hva med sønnen? er det enkelt å forlate han etter 4.5 år som god-troende? Hva fikk deg til å tvile først etter 4.5 år?

 

 

Det blir rart å forlate "sønnen" min. Vi har blitt veldig gode venner og kommer svært godt overens.

Det verste er jo at i tillegg til denne "gjøkungen", så har vi enda en sønn som er snart 8 mnd gammel.

 

Han er klin lik meg, og det var derfor jeg bestemte meg for å ta en DNA-test. Eldstegutten var jo like lik meg, på tross av at svært mange sa vi var veldig lik etc.

 

Jeg og (eks)samboeren min var ikke sammen når han ble unfanget, og jeg bodde også i en annen by. Vi hadde holdt på noen måneder, og terminen stemte med når jeg hadde vært på helgebesøk.

 

Dog ville jeg bli kvitt de hjemsøkende tankene mine og ville egentlig bare ha en endelig bekreftelse på at han var min. Noe som tydeligvis ikke var tilfelle.

 

Jeg synes ufattelig synd på han, og jeg klandrer moren hans veldig for å ha laget et slikt problem for en liten gutt. Hans ekte far vil kanskje ikke sette pris på å få vite at han er far til en 4 år gammel gutt. Kanskje har han en egen familie. Kanskje er han ikke interessert overhodet.

 

Jeg synes også synd på min egen sønn (må jeg bare anta, men bør vel ta en sjekk her også) som ikke får den kjernefamilien jeg så inderlig ønsket å gi han.

 

 

 

 

 

@Herr Bruun:

Tusen takk for fyldige svar. Jeg setter veldig pris på tiden og bidraget ditt.

Du har rett i antakelsene du gjør innledningsvis.

 

Jeg kan bare dokumentere overføringer til hennes bank-konto tre år bak i tid, og det er disse som summerer seg til ca 200 000.

 

Jeg ønsker å gi henne en liten sum på veien mot et nytt liv. Det er jo i min interesse at de får seg et anstendig liv og et anstedig sted å bo. Men ikke 350 000. Det synes jeg ikke hun fortjener etter hva hun har stelt i stand.

 

 

Er det noen som kan anbefale en god samlivs-advokat forresten?

Jeg har aldri hatt kontakt med noen før.

 

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[Gjest Slettet-Pqy3rC]

Jeg synes du skal ha igjen egenkapitalen du bidro med så får dere heller dele resten av overskuddet på salg av leiligheten. Dette bør gå greit om du har papirer på innbetaling av egenkapital. Her går jeg ut fra at de 100.000 er lagt inn å lånet som du beskrev over.

 

Du kan selvfølgelig prøve å få mer, men dette medfører antagelig dårlig stemning. Dere har (antageligvis) ett barn sammen og det kan bli vanskelig for alle om dette ender i direkte uvennskap mellom foreldrene.

 

Tilbakebetaling av leveutgifter er tilnærmet umulig, jeg kjenner en som har prøvd.

 

Triste greier forøvrig.

Endret 8. mai 2014 av Slettet-Pqy3rC

[Herr Brun]

Det du må huske på her er at bakgrunnen for bruddet ikke er relevant overhodet for det rettslige spørsmålet om hvem som har krav på hvor mye penger. Det er det som gjør dette vanskelig. Jeg skjønner at du har lite lyst til å gi henne masse penger når du mener hun er skyld i at situasjonen har blitt som den ble, men det er viktig å huske på at det ikke er det sentrale her.

 

Jeg vet ikke hvilke advokater som er flinke på dette, men det vil jo variere etter hvor i landet du befinner deg. Dersom du kjenner noen advokater i nærmiljøet kan du spørre dem, eller så kan du høre med noen du kjenner som har vært involvert i lignende tvister tidligere.

 

Edit: For øvrig mener jeg at å kreve penger av henne slik situasjonen nå er en særdeles dårlig idé. Det du i beste fall kan kreve er sannsynligvis ikke særlig mye sett opp mot de potensielle advokatutgiftene, og nettosummen du ender opp med kommer sannsynligvis til å være såpass liten at det definitivt ikke er verdt det å forsure forholdet til det som sannsynligvis er moren til barnet ditt (ett av dine barn?). Dere skal sannsynligvis samarbeide i 18 år framover, og et godt samarbeidsklima da vil være vesentlig mer verd (sannsynligvis også i rene økonomiske verdier, men definitivt i "velferd") enn det du kan få ut av denne tvisten.

 

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg derfor prøvd hardt å innfinne meg med at dette var en kombinasjon av uheldige omstendigheter og dårlige valg fra din side, ta lærdom av det og betale dama det hun krever. Om du skal dele husstand med en partner i framtiden sørger du for skriftlig dokumentasjon både av eiendomsforholdene i boligen og at penger du låner henne skal være nettopp lån (eller motsatt: at det skal være en gave som du ikke kan kreve tilbake). Det er selvfølgelig veldig lett for meg å si, og jeg har forståelse for at det ikke er så lett å akseptere, men du bør forsøke. En tvist om såpass små verdier er sannsynligvis ikke det beste valget nå.

Endret 8. mai 2014 av Herr Brun

[trra]

Har opplevd en i nær familie som har vært oppi noe av det samme, ikke uekte barn, men samlivsbrudd med veldig skjev inntekt. Det tok 2 år før man ble ferdig med fordeling av verdiene, hun hadde fri rettshjelp, han måtte betale alle advokatregninger selv.

 

For han sin del hadde det vært mye bedre å betalt den summen hun forlangte først. Summen hun tilslutt fikk tilkjent var 33% lavere, men advokat regningene gjorde at summen allikevel ble mye høyere totalt sett for han.

 

Noe å tenke på, 2 år er lang tid, og dere skal oppdra et barn sammen. Jeg tror jeg ville kjøpt henne ut av leiligheten for å få det fortest mulig ut av verden, sannsynligvis lønner det seg for deg også.

Endret 8. mai 2014 av trra

[AnonymDiskusjon]

Har opplevd en i nær familie vært oppi noe av det samme, ikke uekte barn, men samlivsbrudd med veldig skjev inntekt. Det tok 2 år før man ble ferdig med fordeling av verdiene, hun hadde fri rettshjelp, han måtte betale alle advokat regninger selv. For han sin del hadde det vært mye bedre å betalt den summen hun forlangte først, selv om summen hun tilslutt fikk tilkjent var 33% lavere gjorde advokat regningene at summen allikevel ble mye høyere totalt sett for han. Noe å tenke på, 2 år er lang tid, og dere skal oppdra et barn sammen. Jeg tror jeg ville kjøpt henne ut av leiligheten for å få det fortest mulig ut av verden.

 

 

Dette er et godt poeng.

 

Samtidig med poengene fra Tiltman og Herr Bruun, så ser jeg en mulig løsning.

 

Siden jeg kan dokumenter at jeg har betalt 200 000 i egenkapital, og at vi minimum kan trekke 50 000 fra henne siden vi måtte videreselge rekkehuset, så er vi kommet ned på en sum som jeg kan gi henne for å starte et nytt liv - uten å føle meg som en tosk selv.

 

Altså et sted mellom 50 000 og 100 000 kroner.

 

Jeg skal google litt etter relevante advokater, og takker nok en gang forumet for god og saklig hjelp.

 

 

 

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[Herr Brun]

Ja, den egenkapitalen du har skutt inn bør du ha rett til å ta ut før verdistigningen fordeles.

 

De 50 000 bør du ikke presentere fullt så bastant for henne som du gjør nå, det kan hende hun ikke er helt enig med deg i at dette er noe hun skal ta risikoen for. Jeg er for så vidt helt enig med deg (forutsatt at situasjonsbeskrivelsen i første innlegg stemmer), men hun kan meget vel se det annerledes.

[Dragavon]

Har opplevd en i nær familie som har vært oppi noe av det samme, ikke uekte barn, men samlivsbrudd med veldig skjev inntekt. Det tok 2 år før man ble ferdig med fordeling av verdiene, hun hadde fri rettshjelp, han måtte betale alle advokatregninger selv.

 

For han sin del hadde det vært mye bedre å betalt den summen hun forlangte først. Summen hun tilslutt fikk tilkjent var 33% lavere, men advokat regningene gjorde at summen allikevel ble mye høyere totalt sett for han.

 

Noe å tenke på, 2 år er lang tid, og dere skal oppdra et barn sammen. Jeg tror jeg ville kjøpt henne ut av leiligheten for å få det fortest mulig ut av verden, sannsynligvis lønner det seg for deg også.

 

Dette. Det er ikkje alltid det klokeste er å stå på sitt i en slik situasjon.

[mobile999]

Jeg ønsker å gi henne en liten sum på veien mot et nytt liv. Det er jo i min interesse at de får seg et anstendig liv og et anstedig sted å bo. Men ikke 350 000. Det synes jeg ikke hun fortjener etter hva hun har stelt i stand.

 

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

 

Ikke glem at du sannsynligvis må betale barnebidrag.

[AnonymDiskusjon]

Takk for gode råd, alle sammen.

 

 

Jeg vil at dette skal være cleant. Jeg vil også at det skal være fair for alle.

 

Barnebidrag blir ikke så mye i forhold til den totale kostnaden med å fø på to barn og en dyr samboer, så totalt sett vil økonomien min få seg et løft.

Anonymous poster hash: b5f09...9e5

[lesles]

Kan du ikke anmelde henne? Hadde du vært i USA så hadde du vært rik. Ikke det at 900 000 er lite. Men skjipt situasjon du er i, håper du klarer deg.

[Illus]

OT, men av nysgjerrighet. Du har ikke vurdert å fortsette samboerskapet ? Dersom dere kjøpte rekkehus sammen i går så bør du ha sett for deg resten av livet sammen med henne. Den 4,5 år gamle gutten kjenner deg kun som din ekte-pappa og den virkelige faren vil kanskje ikke ha noe med barnet å gjøre. Det eneste dere ser til han er penger på konto hver måned. Du har tross alt mest sannsynlig en ekte sønn på 8 måneder som du har ansvar for.

 

Det er i dagens samfunn ikke veldig uvanlig med mine unger, dine unger, felles unger, attpåklatter og alle andre mulige (og umulige) kombinasjoner. Kanskje din neste flamme har en unge fra før ? Og du er like langt

 

Ignorer posten om du ikke vil svare

[AnonymDiskusjon]

Grenser til veldig smålig å lage et akutt samlivsbrudd ut av dette. Dama di hadde seg med en annen for fem år siden (mens dere ikke var sammen), og plutselig elsker du ikke henne lengre?

Anonymous poster hash: 091c2...b15