Limeone Skrevet 1. mai 2014 Del Skrevet 1. mai 2014 Jeg er ien vanskelig situasjon. Hele familien min har snudden ryggen til meg. Bare tenk når en setter seg utenfor familiens rammer. Nå har alle i min familie psykiske lidelser og ingen av de jobber. De har også skadet barna sine alle sammen. Et slag her og der, trusler psykiske, oppdra ved bruk av skyld og dårlig samvittighet. F.eks barn på 6 og 9 får hver sin 20kroning av morfar. De som aldri pleier å få noe. Første mor gjør er å kjøre de til butikken så de får brukt pengene sine. Velhjemme får barna masse kjeft for å ha brukt pengene på seg selv uten å tenke på morsdagen som er rett rundt hjørnet. Hele kvelden hørte om hvor egoistiske vi var. Kun tenker på oss selv. Prøver gi bort det vi kjøpte til oss selv til mor for at hun skal bli glad igjen. Men det er for sent. I følge morfar skulle vi klart å tenke ut at vi legger sammen pengene og bruker de på mor. Det er morfar, mormor, tanter, onkler, fette, kusiner, venner av familien som virkelig ikke tåler meg fordi jeg meldte ifra og står på mitt om detsom skjedde. Hvordan face disse i en helg med konfirmasjon? Hvordan holde hodet høyt hevet? Lenke til kommentar
Storøien Skrevet 1. mai 2014 Del Skrevet 1. mai 2014 Er det du som er konfirmant? Lenke til kommentar
subramanian Skrevet 1. mai 2014 Del Skrevet 1. mai 2014 Jeg ville ikke ha konfirmert meg i din situasjon, hva er vitsen med aa feire en slik dag med en gjeng av psykiske terrorister som ikke bryr seg uansett??? Jeg ser det litt som aa invitere en gjeng med fiender til aa feire bursdagen din, det blir liksom en falsk feiring. Men paa den annen side kan du jo godte deg med at du faar tak i pengene deres Lykke til og jeg er lei for aa hoere om oppveksten din! Lenke til kommentar
Limeone Skrevet 1. mai 2014 Forfatter Del Skrevet 1. mai 2014 Ikke meg nei Jeg er ikle konfirmanten. Jeg er voksen. 21 år. Det er min fetter, som jeg har mange gode minner med. Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 1. mai 2014 Del Skrevet 1. mai 2014 Hvordan holde hodet høyt hevet? Det er vel ganske lett, så lenge du er trygg på deg selv og det du mener. Men hvis du er usikker på det du mener, så vet jeg ikke helt hva du skal gjøre. Du er nå likevel voksen nok til å stå for det du mener Lenke til kommentar
Limeone Skrevet 1. mai 2014 Forfatter Del Skrevet 1. mai 2014 Ja, jeg er voksen nok og sikker nok. Men å gå alene til et sted hvor sikkert 20 stykker hater deg er tøft nok uansett. Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 1. mai 2014 Del Skrevet 1. mai 2014 "hater", er et veldig sterkt uttrykk, helt hundre prosent sikker på det? Lenke til kommentar
Limeone Skrevet 1. mai 2014 Forfatter Del Skrevet 1. mai 2014 Rimelig sikker når jeg ikke er velkommen i bursdag til mor eller mormor. Når mor gjemmer seg bak ting når vi møtes i butikk. Når jeg får skylden for mors problemer. Når hun sier hun ikke orker å se tryne mitt igjen. Jeg er blokkert på face av dem alle. Og jeg kan fortsette med ting de har sagt og gjort. Jeg er ikke velkommen inn i husene deres. Lenke til kommentar
Storøien Skrevet 3. mai 2014 Del Skrevet 3. mai 2014 Høres veldig utrivelig ut. Uvirkelig og fjernt. Vanskelig å gi råd. Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 4. mai 2014 Del Skrevet 4. mai 2014 Rimelig sikker når jeg ikke er velkommen i bursdag til mor eller mormor. Når mor gjemmer seg bak ting når vi møtes i butikk. Når jeg får skylden for mors problemer. Når hun sier hun ikke orker å se tryne mitt igjen. Jeg er blokkert på face av dem alle. Og jeg kan fortsette med ting de har sagt og gjort. Jeg er ikke velkommen inn i husene deres. Jeg har ikke annet å si, enn det som allerede er sagt. Hvis det kan være til noen hjelp i det hele tatt, så kan jeg tilføye at i skrivende stund er jeg selv en "utstøtt fra familien", og det har vært sånn i ett par år nå. I begynnelsen så gjorde det meg stresset, men siden problemet ikke ligger på meg, men hos en styrende og kontrollerende far, er jeg relativt avslappet til hele "dramaet". Og all annen erfaring forteller meg at "this to will pass ..", så det er bare å fortsette å vente, samtidig som ens eget liv går som normalt. Jeg har sett det sånn at i mange familier så dannes det en "familieskygge", ett fenomen, eller en slags kollektiv hemmelighet, som alle i familien er bundet til i kraft av "familielojalitet/kjærlighet/grådighet/hat", og det er noe som ingen snakker om til utenforstående. Den skyggen kan følge en lenge etter at man flyttet fra hjemmet, og den aktiveres hver bidige gang familien møtes, og skyggen blir en del av nutiden, selv om den forlengst skulle vært død og begravet. Bare noen tanker, uten spesiell adresse Lykke til! Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå