Hva virker i terapi

[dag1234]

Interessant og saklig artikkel som stiller opp kognitiv og psykoanalytisk terapi. J

 

Jeg tror veien å gå blir i større grad å skreddersy terapier: vi vil måtte bli flinkere til å finne hvilke terapityper som passer for hvilke pasienter med hvilke plager. Der er vi kun i den spede begynnelsen.

 

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Psykologer-vil-ikke-bruke-sin-egen-behandling-7550167.html#.U2AC7_l_vRJ

 

 

[1245112654122755325882462]

Når det kommer til behandlingsmåter av mennesker sin adferd og tankegang så er det såpass individuelt at hvert eneste tilfeller er ett unikum,

[dag1234]

Når det kommer til behandlingsmåter av mennesker sin adferd og tankegang så er det såpass individuelt at hvert eneste tilfeller er ett unikum,

 

Hvert enkelt mennesker er selvsagt unikt, men det er mer som er likt enn som er forskjellig fra person til person. Derfor kan en forske og finne ut av hvorfor noe virker bedre enn noe annet.

[vidor]

Det er jo et veldig bredt felt med mange faktorer som blir forsket på parallelt.

Uansett hvilken retning man går i så er man jo aldri influert av bare en persons tenkning, så det er vel vanskelig å finne noen som er helt rene uavhengig av terapiform. De fleste kommer jo med både gode og dårlige bidrag i tillegg til at kulturen endrer seg over tid. Det var en psykolog som nevnte; "Driver vi å tilpasser folk til en syk konsensuskultur". Konformitetsveldet på lånte penger.

 

All psykologi er jo på ingen måte som fysikk i etterprøvbarhet, selv om mye er godt kartlagt og stemmer godt med virkeligheten. Det er meget lett å feiltolke og feilbehandle. Hvor går grensen mellom å integrere og retraumatisere ?

Hvor mye av overføringene er egentlig bare ulike menneskers kultur-aksepterte projeksjoner satt i system ?

 

Hvis det som er avdekket av tidsvindu for stimulert utvikling av ulike egenskaper er tilfelle så vil jo det meste bare bli lag som kognitivt bare klattes på i etterkant som vil ha en viss effekt, mens det er vanskelig å endre veldig mye av kursen på skuta. Du har jo god erfaring med hva som kan la seg gjøre for de ulike PF'ene med psykodynamikk. Spørsmålet er vel hvor dypt man skal gå og lete / konstruere opp konflikter. Jeg tror det er for lett å overføre projisert tankegods som godtas som sitt eget under påskudd at dette er i underbevisstheten, men det er jo så og si umulig å hverken bevise eller motbevise, og det man sitter igjen med er jo prosessen og kontakten og det fokus som settes på personen. Dette er jo en dynamikk man kan se uansett hva det er snakk om uavhengig av budskap. Om noe resonnerer med personen eller ikke har jo direkte med tros-systemet og gjøre, og motstanden trenger jo ikke alltid være irrasjonell. En del motstand skal ikke forseres, og der er det nok lett å støte på et skjær.

Hvis hele prosessen blir styrt av klienten blir det nok svært ulike resultater, men da har i alle fall personen fått gjort ting i sitt tempo og modenhetsnivå.

[dag1234]

Mange tema du er inne på her, vidor, og du trekker opp noen grenser for hvor langt vår kunnskap kan gå. I vitenskapen er det jo oftest slik at når en endelig har funnet ett svar, så dukker det opp en masse nye spørsmål. En evig prosess det der.

 

Det er jo en vanlig, men ikke helt korrekt, definisjon på psykologi å kalle det læren om erfaringer og opplevelser, og så videre (igjen litt ukorrekt) dele psykologien inn i tre hovedfelt: menneskenes handlinger, tanker og følelser.

 

Her ser vi allerede de tre hovedterapiretningene, adferdsterapi, kognitiv terapi og de psykodynamiske terapiretningene. Disse er igjen delt opp i flere underretninger - og mye er overlappende mellom disse retningene, men det er ikke poenget mitt her. Poenget er at det drives forsking i stor skala på effektene av disse ulike retningene.

 

Lenge har det vært krangel mellom ulike tilhengere om hva som virker best. Folk har slått hverandre i hodet med papirsverd og forskningsrapporter i mange år. Jeg håper vi ser slutten på denne type krangel snart, og heller ser på hvilke pasienter med hvilke plager som har nytte av hva slags terapi, og at det går mot en større grad av integrering av teknikker fra ulike teoriretninger ut fra hva den enkelte hjelpesøkende trenger og har forutsetninger for å nyttegjøre seg. Det er det artikkelen jeg liket til handler om.

Vi er alle forskjellige og ingen skal ha helt det samme, slik som Priim er inne på. Samtidig er vi mer like enn ulike. Derfor går det an å forske på terapi og komme frem til sikrere kunnskap om hva som virker for hvem.

[Gouldfan]

Eneste terapi som funket for meg når jeg var Ung var noe som kaltes LSD...

[vidor]

Lavdosering av LSD uten at det slår veldig sterkt ut viser faktisk en god økning i livskvalitet om man tror på James Fadiman. Da er det godt under nivåer som 100 og 250 mcg. Etter at Sativex kom på markedet er det vel kanske ikke helt utenkelig at dette kan skje.

[Gouldfan]

Fikk iallefall innsikt som slo alle de pratene jeg hadde med terapeuter og lignende mens jeg var ung.Spiste en halv og en halv lapp. Men var ikke for alle det heller. Man skal ikke spise for mye Møllers Tran..

 

Klarer liksom ikke relatere med de Dr.Phil folkene eller rådgivern i South Park som sitter og...

Mmmm, k, mmm, k, aha, mmm k

 

[vidor]

Ikke for å spore av tråden din, Dag. Men dette er jo et emne som jeg regner med ikke er helt uinteressant for deg også. Du kan evt. be moderator splitte den ut.

 

http://shrinkrapradio.com/283-an-update-on-the-positive-potential-of-psychedelics-with-james-fadiman-phd/

[dag1234]

Ikke for å spore av tråden din, Dag. Men dette er jo et emne som jeg regner med ikke er helt uinteressant for deg også. Du kan evt. be moderator splitte den ut.

 

http://shrinkrapradio.com/283-an-update-on-the-positive-potential-of-psychedelics-with-james-fadiman-phd/

 

Jauda, det er forsåvidt interessant. Men farmakologi faller liksom utenfor tema. Sjøl er jeg skeptisk til å bruke droger i terapi, men ikke 100% avvisende.

[AnonymDiskusjon]

Interessant at noen skulle nevne rusmidler, var det jeg skulle. Beklager om jeg går utenfor tema. :-/ Beklager hvis det blir for mye OT, men tenker at egne erfaringer kanskje kan gjøre ting mer logisk etc.

 

 

(Dette vil nok være subjektivt, og kan være forskjellig fra andre, men samtidig så mener jeg man kan trekke universielle paralleller.) Jeg tror at terapi kan virke hvis man klarer å påvirke pasienten, og skape tillit. Og at det handler mye om hvor langt pasienten har gravd seg ned, og hvor krevende det er å komme opp igjen.

 

For mange er det også vanskelig å snakke om ting. Jeg gikk til en mannlig psykolog og klarte ikke å si noenting. Han spurte spørsmål, jeg svarte, uten å si noe personlig. Timene ble egentlig ganske tomme, og jeg følte meg som en enda større idiot. Pga. at jeg ikke klarte å si noe, og fordi jeg føler at alle ser ned på meg og ser på meg som en idiot. You get the point..

 

Jeg tror også at placebo, støtte og/eller trangen av medlidenhet/forståelse også kan spille inn (et behov som jeg har fornektet i mange, mange år, som jeg har blitt tvunget til å innrømme for meg selv, men samtidig ikke tør å si til psykologen eller noen andre). For noen tror jeg det å bli møtt med respekt og forståelse kan hjelpe dem til å føle seg bedre med seg selv. Jeg personlig føler ikke at noen ser på meg som normal, mest fordi jeg ikke gjør det selv. Så psykologtimene fugnerer dårlig fordi jeg er ekstremt redd for hva psykologen tenker og synes om meg, og hva jeg sier. Inni hodet er som om hjernen leter etter ansiktsuttrykk eller tegn på at andre "ler" av meg osv. Egentlig utrolig slitsomt, fordi du er ikke objektiv, du konkluderer med at alle synes du er en idiot, og du føler at folk ler av deg. Jeg prøver å vurdere hvor realistiske tankene faktisk er, jeg tror at denne kritiske og omstendelige tankegangen har gjort at jeg faktisk er ved mine fulle fem og ikke er psykotisk og ikke har gjort drastiske ting som å skade noen. Jeg sluker mitt eget sinne og skjuler det en plass, men føler ofte det skal eksplodere.

 

 

Jeg føler ikke at samtaleterapi hjelper så mye mer enn å minne meg på at jeg må tenke positivt og jobbe mot forbedring. På barneskolen pleide helsesøsteren å si ting som "du er en flott person" osv., men finner alltid grunner for at folk sier slikt, ikke fordi de mener det, men fordi de prøver å få andre til å føle seg bedre.

 

 

 

Til "droger": Jeg bruker marijuana som terapi, med godt resultat. Jeg hadde noen elendige dager, selvmordstanker kom litt krypende igjen, angst, og de jævlige følelsene som kommer. Var veldig for å gi helt opp.

 

Tok marijuana to dager på rad, hjalp litt og kom tilbake til meg selv igjen. Det er som å bli renset. Føler meg bedre sammenlignet til hva jeg gjorde to dager før, natt og dag.

 

Det gir meg muligheten til å jobbe med egne følelser, finne løsninger og rett og slett komme tilbake til meg selv igjen. Og akseptere ting og få vilje til å leve videre og oppnå ting. Når man er depressiv og nede så tenker man helt annerledes og glemmer mange viktige ting i livet. Man gir opp.

 

 

For meg kan marijuana brukes til flere ting. Bare slappe av, jobbe med konfrontasjoner og finne løsninger på ting eller bare få muligheten til å finne skjulte følelser og ting du fornekter for deg selv. De tingene du kan gjøre med hjernen er ganske utrolig, jeg blir overrasket hver gang selv om det ikke er de største tingene.

 

Men bare det å kunne forstå følelser, eller plutselig huske hva du følte i en spesifik situasjon når du var 6 år er utrolig. Noe som påvirket deg drastisk i livet. Og minnene er så klare, ikke nødvendigvis visuelt, men emosjonelt. Det er som om du istedenfor å huske 5 % av hvordan de føles, så husker du og forstår du 90 %! Det er mer som en tidsreise enn et minne, fordi du føler ting så nøyaktig og ekte.

 

Når det er sagt så vil du huske ting visuelt imponerende godt i andre situasjoner.

Man kan tenke veldig mye, og veldig dypt, så hvis du ikke skriver ned hva du tenker så glemmer du mye av det. Når du er edru er du ikke istand til å tenke sånt, og forstå emosjonelle aspekter på den måten, du har bare ikke kapasitet til det. Når du er edru så er du ikke nødvendigvis ærlig med deg selv.

 

Jeg prøvde å skrive ned det jeg tenkte, og jeg skrev uten stans, ble sikkert 5-7 A4-sider. Interessant, lærte mye av meg selv og fikk jobbet med mye. Det å lese dette i ettertid tvinger meg til å tenke over min egen tankevirksomhet, ting som ikke føles normalt; angst, perfeksjonisme, redsel, bekrymringer, ting som jeg bruker mye tid å tenke på, som har sammenheng med mye emosjonelle vanskelige ting, og som jeg på en måte fornekter/setter i bakgrunnen for å prøve å gjøre meg selv mer normal; som alle andre.

 

Alt som ikke gjør meg normal, gjør meg trist av å tenke på, fordi jeg ønsker det umulige: å ha hatt et normalt liv, en normal oppvekst.

 

 

Beklager at det ble litt off-topic, men poenget var egentlig bare å forklare for min del hvordan terapi virker og ikke virker.

 

Jeg tror det er viktig å kartlegge følelser, hendelser, uoppgjorte ting i livet. Jeg håper marijuana kan brukes i terapi i fremtiden, det kan hjelpe mange. Små doser, i kombinasjon med beroligende urter kan gi en veldig svak, men effektiv opplevelse i forhold til det å være høy på det. Føler folk har et så ensformig syn på det, når det i realiteten har tusenvis av faktorer, hvor den viktigeste er dose og kunnskap. Du må forstå hva det er, og hva det gjør og ikke gjør.

 

 

Så ja, samtaleterapi. Det har hjulpet meg før, når jeg var mindre. Det som hjalp mest var det å få den forvridde virkeligheten satt i perspektiv, fordi man forstår ikke hva som er hva, og man tror at det er sin egen feil. Det å være på besøk hos andre barn var så merkelig, jeg kunne ikke forstå at det kunne være sånt. Det er jo ikke rart når man dag etter dag blir brutt ned, av noen som egentlig bare skal beskytte deg, man blir forskrudd da.

 

Jeg vet jeg er for evig ødelagt, men det er fortsatt mulig å være glad og lykkelig og jobbe mot det bedre. Tror jeg (men det krever livslyst, mål, mestring, motivasjon etc.). Og for meg, vanlig terapi tviler jeg sterkt på kan gjøre noe for meg.

 

 

Når det er sagt, dette er ikke en oppfordring til rusmidler. Men jeg skal ikke benekte at det er et veldig bra verktøy. Det reddet ihvertfall mitt liv. Jeg hadde vært long gone om jeg ikke hadde funnet det. Anonymous poster hash: e6dde...a55

[Gouldfan]

Er litt individuelt og ikke minst som regel bare midlertidig. Alle vet feks at Valium funker mot angst midlertidig.. Men i det lange løp?

 

Legge til at marihuana er Sef bedre enn Valium. Begge har bivirkning, men marihuana er ikke skadelig for lever og gjør deg ikke fysisk skadelig avhengig som skolemedisinen.

Endret 1. mai 2014 av Gouldfan

[AnonymDiskusjon]

Er litt individuelt og ikke minst som regel bare midlertidig. Alle vet feks at Valium funker mot angst midlertidig.. Men i det lange løp?

Alt er inviduelt. Alt er komplisert. Ingenting er enkelt (foruten det som er).

 

 

Følelser er midlertidige. Men midlertidige følelser kan fortsatt gi inntrykk, fortsatt bety noe.

 

For meg er det nok at jeg har fått mitt sinn drastisk endret (forbedret), og faktisk har lyst til å gjøre ting igjen og ikke ødelegger mitt eget liv med å grave meg selv ned, nesten ønske å mislykkes. Det fører til handling, handling som gjør min egen situasjon bedre.

 

Det å forstå ting om seg selv, løse problemer, finne motivasjon og fred i sinnet er midlertidig, men kan endre livet ganske drastisk en dag framover, eller en måned framover.

 

 

Men det har som sagt mye å si hvordan det brukes, og hvilken forståelse brukeren har av det. Og som du sier, inviduelt. Ting kan være annerledes for andre, selv om det er mange grunnleggende prinsipper her. Anonymous poster hash: e6dde...a55

[AnonymDiskusjon]

Alle vet feks at Valium funker mot angst midlertidig.. Men i det lange løp?

Vil bare legge til:

 

Angst kan påvirke et liv ubeskrivelig mye, spesielt over tid. Det endrer handling og gjør aktivt at mange unngår eller gjemmer seg for livet. Bare det å redusere angsten kan gjøre at de tar en annen vei i livet og lærer å overgå mye av angsten, eller leve med den uten å bli styrt av den.

 

Mennesker er styrt av følelser, og følelser kan ha stor makt, og det er ubeskrivelig hva følelser kan gjøre og føles). Det å bearbeide ting kan være til stor hjelp for et individ, men det er som jeg sier bare et verktøy. Man må ikke forvente at det gjør arbeide, man må arbeide selv, man gir ikke sverdet til noen andre og ser på mens noen kjemper sin egen kamp. Da har man tapt, fordi deg selv er ofte den eneste som virkelig kan hjelpe deg. Anonymous poster hash: e6dde...a55

[vidor]

[dag1234]

Gode vidor. Dette har jeg ikke fått med meg.

Leif Johnny Mandelid er en pioner innen psykoterapi ved psykoser, og han er en flink lærer. Vel verd å bruke tid på å se dette.

[Horten Market]

Har sett gjennom hele videoen, jeg.

 

Han sier at man ikke kan tenke seg frisk. Psykiske problemer oppstår i relasjoner, og de må også repareres i relasjoner. Da lurer jeg på hvordan man kan reparere en skadelig relasjon mellom mor og barn i voksen alder. Er det ikke så at prognosene er gode dersom problemet korrigeres i tidlig barndom, mens prognosene er dårlige i voksen alder? Det kan i så fall kanskje tyde på at det ikke er mulig å oppnå en tilsvarende relasjon mellom voksne mennesker som mellom mor og barn. Dette kan forstås ved å se at et barn ikke er en selvstendig psykologisk enhet. Det er mentalt avhengig av en omsorgsperson for å forstå seg selv. I barndommen er det derfor et unikt vindu for påvirkning, dette vinduet lukkes etterhvert som man vokser opp. Da kan du aldri mer danne en slik relasjon til et annet menneske.

 

Personlighetsforstyrrelser, hvis jeg forstår rett, kan ofte spores til nettopp en ugunstig omsorgsrelasjon i barndommen (tilknytning). Er dette (lukket vindu) årsaken til at personlighetsforstyrrelser er så vanskelig å behandle?

Endret 5. juni 2014 av Horten Market

[dag1234]

Så bra du tok deg tid til å se denne, til HM. Han sier mye viktig.

 

Jeg synes spørsmålene dine er ytterst relevante, og konklusjonen din er logisk. Jeg følger deg langt på vei; ny mat kan ikke stille gammel sult. Kanskje...

 

Men - og det er et stort men her, en slik antakelse bygger på en bestemt modell for psykiske problem og psykisk behandling. Den er det ikke allmenn enighet om det er en korrekt modell.

 

Mange mener at barndommens betydning i utviklingen av psykisk helse overdrives.

Ingen er helt uenige i at oppveksten er formende, og at en god oppvekst reduserer risikoen for seinere uhelse, og at en dårlig oppvekst ofte gir seinskader. Dette gjelder jo alt liv. Men i hvor stor vekt en skal legge på oppveksten, der skilles fagfolkenes syn.

Mange mener at en langt på vei kan reparere psykiske skader i voksen alder; alle terapiretninger mener det.

 

Jeg tror det er riktigere å tenke skade enn sykdom, for en sykdom kan man bli helt frisk av, mens en skade ofte gir arr eller varig svekkelse. Da blir det å leve med noen ettervirkninger av psykiske påkjenninger heller enn å blir kvitt en sykdom.

 

En annen og allment akseptert modell er 'sårbarhet-stress-modellen'. Vi er alle ulike i hva vi tåler, og vi opplever alle belastninger ulikt. Modellen forklarer hvorfor noen ser ut til å tåle det meste, mens andre bukker under i første motbakke.

Det som utgjør en persons sårbarhet er kombinasjon av arv og miljø, gener og oppvekst.
Hva som utgjør 'stress' er også individuelt og bygger på oppvekst erfaringer. F eks vil taps- og avvisningsopplevelser i voksen alder (klassiske triggere for psykiske symptom) avhenge av hvor mye det har vært av slikt i oppveksten. Eller angstproblem i voksen alder, avhenger av hvor trygg barndommen har vært, osv.

 

'Skade-perspektivet' og 'sårbarhet-stressmodellen' kan kombineres.

 

Selv er jeg av den oppfatning at psykiske plager som stammer fra oppveksten kan heles langt på vei i voksen alder, men aldri 100%. Det er flere som har sagt at barndommen kom seg etter terapi (smilefjes).

 

Så til spørsmålet ditt: Jo, PF tenkes som seinskader av omsorgssvikt. Men det er skrikende mangel på forskning og vi skal være edruelige i våre årsaksforklaringer. Ofte når en ikke kjenner virkningsmekanismene bak tilstander så psykologiseres disse. Det er mange grelle eksempel på det i historien.

Jeg vil tippe at 'sårbarhet-stress-modellen' passer også her; noen som er genetisk/fysisk disponert for det vil utvikle PF av visse ugunstige barndommserfaringer.