Hvorfor tar vi oss så nær når andre er uenige?

[PgUp]

Synes dette er et veldig rart fenomen jeg ofte opplever. Hvis jeg snakker med en person, og vi er helt uenige, for eksempel i politikk, så blir den andre parten nærmest sinna og får en uhøflig tone. Skjer veldig ofte på forum som dette også. Er ikke alle som er slik så klart, men veldig slitsomt når det skjer.

 

Har opplevd at med slike mennesker er jeg veldig forsiktig med å mene noe, for hvis jeg er uenig får jeg en lang slave som argumentere for hvorfor jeg tar feil og vil ikke høre mitt synspunkt. Da bare gidder jeg ikke å argumentere imot, da jeg ikke ser poenget.

 

Det er derfor jeg ofte bruker "ser den" når det er noen jeg argumenterer for. Jeg ser ditt synspunkt og aksepterer det, selv om jeg personlig er helt uenig.

[Dufen]

Det er fordi majoriteten av de du diskuterer med er av dessertgenerasjonen og takler rett og slett ikke at andre er uenige...

[PgUp]

Det er fordi majoriteten av de du diskuterer med er av dessertgenerasjonen og takler rett og slett ikke at andre er uenige...

Tror det blir litt for enkelt å skylde det på en helt generasjon, tviler på at dette er et nytt fenomen. Tror det til dels har med usikkerhet å gjøre. Noen kan bli fornærmet når folk er uenige, fordi de ser på det som kritikk på dem selv (noe som så klart er latterlig).

 

Andre ønsker mest mulig å "vinne" argumentasjonen, og ser på det som en konkurranse. Da kanskje særlig når det er foran andre mennesker. Politikere er ille her. Det blir ikke sannheten og det å lære som blir fokuset i debatten, som det burde være, men heller å "vinne".

Endret 25. april 2014 av PgUp

[Toppitus]

Politikere er gode til å diskutere, men ikke overbevisende. Det er en forskjell.

 

Det finnes argumenter som er svært gode og som nesten ikke kan argumenteres mot som jeg har opplevd, men som slettes ikke er overbevisende. Kommer dessverre ikke på noen slike i farten.

[vidor]

Poenget er frukten det bringer med seg å være uenig fordi man får belyst noe fra flere sider og får ulike erfaringer og tanker fram i lyset. Det hjelper potensielt alle parter til å lære og fører til utvikling. At det kan gå hardt for seg til tider er nå en ting, sånn er nå en gang egoet og forsvarsmekanismene til egoet. Hvis du betrakter ting litt fra utsiden så er det bare ord og ofte forteller det som blir sagt mer om personen som sier det enn deg som mottaker. Du bestemmer litt selv hvor kort lunte du har til dynamitten og hvor våt lunta er.

De fleste prøver jo å gjøre andre til kopier av seg selv, og de som snakker mest om toleranse er ofte de som er minst villig til å være det selv.

 

Jeg er rimelig imponert over nivået på debattantene. Diskusjon.no er hands down det beste diskusjonsforumet i Norge.

Endret 25. april 2014 av vidor

[Emancipate]

For når man har en mening som kan gå ut over hvordan andre lever livet sitt så handler det ikke om å være uenige, men å ville bestemme over andre. Noe som helt legitimt oppleves som truende.

 

Spesielt er dette provoserende hvis den meningen om hvordan du skal leve livet ditt er basert på åpenbare faktafeil. For da kan man ikke legitimere det med forskjellige meninger engang. "People are entitled to their own opinions, but not their own facts."

[ærligøs]

For når man har en mening som kan gå ut over hvordan andre lever livet sitt så handler det ikke om å være uenige, men å ville bestemme over andre. Noe som helt legitimt oppleves som truende.

 

Spesielt er dette provoserende hvis den meningen om hvordan du skal leve livet ditt er basert på åpenbare faktafeil. For da kan man ikke legitimere det med forskjellige meninger engang. "People are entitled to their own opinions, but not their own facts."

Jeg tror du her treffer blink. Dersom jeg mener at barn ikke kan vokse opp i familier fordi barn ikke kan gi informert samtykke til å være medlem av en slik sosial ordning med alle farer den medfører, må jeg regne med at foreldre som har små barn reagerer. Jeg vil jo ta fra dem barna.

 

Men om noen skulle påstå at lutefisk er godt, eller andre tilsvarende absurde påstander, så blir jeg ikke sint. Sint blir jeg når de vil tvinge meg til også å spise lutefisk.

[vidor]

Er det rart det er krig i verden når man har lutefisk og tørrfisk

[Kakofoni]

Man kan ikke skylde på en enkelt generasjon. Slik har det nemlig alltid tilsynelatende vært. Om man leser litt av Platons dialoger, så ser man jo at folk også på den tid er stolte over sine meninger. Jeg skjønner i hvert fall at det er et problem som også rammer det filosofiske, nemlig at vi har et emosjonelt forhold til våre egne meninger om sannheten. Jeg tror det rett og slett er slik at vår kunnskap er en del av vår identitet, og dermed blir meningene vi har også noe som har ved vår identitet å gjøre. Og vår identitet er noe som er tilknyttet vårt selv. Så når noen går til angrep på våre meninger, så går de også til angrep på vårt selv. Vi blir amputert om våre meninger bryter sammen; det er smertefullt og emosjonelt ubehagelig. Derfor svarer vi gjerne tilbake med fiendtlighet. Det er ikke til å forvente at noe menneske skal klare å være den ideelle filosof som helt utelukkende vil komme frem til sannheten. Sokrates skjønte dette, og gikk omveien via sin ironiske metode.

[Skatteflyktning]

Vel, eg får trekke frem to faktorer:

 

 

1. Offentlig skolegang: Denne er desverre "dummet ned" og følgelig har personer som går igjennom kverna vansker med å forstå hva ordene de bruker betyr, bryr seg ikke stort om hva deres påstander bygger på, og har null forståelse for logisk strukturerte argumenter, og dårlig forståelse av vitenskapelig metode, for ikke nevne at alle blir foret opp med samme nasjonalromantiske sludderet.

 

2. En persons tros-system er, eller burde være, en koherent oppbygd konstruksjon som er serdeles kompleks. Om du da rører på noen av de indre "sannheter" som vedkommende har bygget sin verdensforståelse på, vil ett "tap" der være særdeles kostbart i og med at vedkommende da må rekonstruere hele sitt verdensbilde. Om du derimot rører ved noe av det perifere så er ikke det så "farlig".

 

Endret 26. april 2014 av Skatteflyktning

[Larzen_91]

Tror også at det er mange som sammenkobler en kritikk av tanker/ideer med personkritikk. Hvis vi tar et eksempel der en person kommer til meg og sier at de ikke tror på gravitasjon slik vitenskapen beskriver den. De tror fast og bestemt at det er egentlig engler som holder oss nede så vi ikke skal flyte rundt i verdensrommet, det er bare sånn at det virker som at gravitasjonsmodellen passer.

 

Den påstanden vil jeg si er idiotisk, med mindre man kommer med en god del mer utdypende forklaring. Men selv om jeg sier at påstanden eller tanken er idiotisk betyr ikke at jeg konkluderer at personen fremfor meg er en idiot. Men den koblingen tror jeg det er mange som oppretter, spesielt på temaer som denne tråden ligger under. Og dersom den koblingen opprettes, og kritikken/uenigheten oppleves som personlig, så blir jo dette ofte oppfattet som en trussel mot en selv.

 

Veldig interresant tema, og jeg er ingen psykolog heller, men det finnes nok mange fascinerende forklaringer på fenomenet.

Endret 28. september 2014 av El-Ateisten

[ærligøs]

 

 

En feil som er lett å gjøre, og som jeg nok har gjort mange ganger, er å generalisere på grunnlag av egne erfaringer. Etter å ha erfart at noen butikkansatte gjør dumme ting, så hevder jeg at butikkansatte er dumme. Når den andre avviser dette, så føler jeg det som at han avviser mine egne erfaringer som ugyldige og glemmer at det er generaliseringen som blir avvist, ikke de erfaringene som lå til grunn for den.

 

En annen misforståelse er når noen hevder en generell påstand og dette blir tolket som en påstand som skal diskuteres når hensikten med å hevde påstanden bare var å gi informasjon om hvordan en selv opplever verden rundt seg.

 

Jeg lurer også på om ikke all saklig kritikk på en måte er personlig? Den andre hevder at jeg har tatt feil om noe. Det er et skille her, men av og til opplever jeg det som litt kunstig. Det er vel ikke store forskjellen på "Din jævla idiot" og "Alle dine argumenter som du har presentert de siste to timene, er uholdbare og gjennomsyret av en flora av ulike elementære feilslutninger." Den siste påstanden synes for meg å implisere den første, da du skal ha meget begrenset kognitiv kapasitet for å utelukkende presentere uholdbare argumenter i to timer.

[PgUp]

 

 

 

En feil som er lett å gjøre, og som jeg nok har gjort mange ganger, er å generalisere på grunnlag av egne erfaringer. Etter å ha erfart at noen butikkansatte gjør dumme ting, så hevder jeg at butikkansatte er dumme. Når den andre avviser dette, så føler jeg det som at han avviser mine egne erfaringer som ugyldige og glemmer at det er generaliseringen som blir avvist, ikke de erfaringene som lå til grunn for den.

 

En annen misforståelse er når noen hevder en generell påstand og dette blir tolket som en påstand som skal diskuteres når hensikten med å hevde påstanden bare var å gi informasjon om hvordan en selv opplever verden rundt seg.

 

Jeg lurer også på om ikke all saklig kritikk på en måte er personlig? Den andre hevder at jeg har tatt feil om noe. Det er et skille her, men av og til opplever jeg det som litt kunstig. Det er vel ikke store forskjellen på "Din jævla idiot" og "Alle dine argumenter som du har presentert de siste to timene, er uholdbare og gjennomsyret av en flora av ulike elementære feilslutninger." Den siste påstanden synes for meg å implisere den første, da du skal ha meget begrenset kognitiv kapasitet for å utelukkende presentere uholdbare argumenter i to timer.

 

Jeg vet det finnes utrolig smarte mennesker der ute som kan ha det jeg ser på som idiotiske holdninger. Bare se i politikken, de fleste topp politikere er høyt utdannede smarte mennesker, men det er fremdeles vanlig å påstå at politikeren er en "idiot". Jeg kan være totalt uenig i omtrent alt en menneske lever for, men allikevel blir det urettferdig for meg å kalle personen for en "idiot". Problemet med det er at jeg angriper hele personen, og setter han i en bås som en "idiot", og dømmer han for all fremtid. Det er en litt barnslig måte å argumentere på, å kalle noen en idiot, fremfor å faktisk gå på de holdningene personen har, og heller prøver å forstå hvilket utgangspunkt holdningene kommer fra, og i beste fall overbevise andre parten med mer overbevisende argumenter.

 

Men vi er alle mennesker og av og til er det enklest å kalle noen en idiot, fremfor å være den som alltid er politisk korrekt, og alltid går inn i en lang slitsom diskusjon når uenigheter oppstår.

 

Jeg er enig i det du skriver i midten der. Nå nylig skrev jeg at jeg synes 60fps var bedre i et bilspill enn 30fps, og ble beskyldt for å være vanskelig. Det virker, særlig på forum som dette hvor det er vanlig å komme utilslørt rett ut med meningene sine, at mange ser på andres meninger som kritikk av sine egne bare fordi de er forskjellige.

Endret 29. september 2014 av PgUp

[ærligøs]

 

 

Jeg må innrømme at jeg blir provosert av saklig kritikk ganske ofte. Spesielt når de som kritiserer inntar en politisk korrekt holdning som ikke koster dem noe, mens andre må lide fordi de hevder et standpunkt som media har tråkket ned i søla.

 

Det er jo også en forskjell på å diskutere om Nesbø eller Ambjørnsen skriver de beste bøkene, og å diskutere om lærere bør tvinges til å være på skolen etter at elevene har gått hjem. Det første gjelder jo bare smak og har ingen praktiske konsekvenser. Det andre vil kunne endre arbeidslivet til mange arbeidstagere. Jeg forstår at lærere blir provosert over at folk som ikke vet noe som helst om deres arbeidsdag, hevder sterke meninger om hvordan arbeidsdagene deres bør organiseres.

 

Det siste du skriver, er sikkert riktig. Det er lenge siden jeg har fått kritikk for å ha de samme meninger som den som kritiserer meg. Men da jeg var fjortis, var dette en normal kritikk. Da skulle en ha egne meninger og ikke etterape andres, i det minste i det sosiale miljøet jeg var i. Nå er det andre tider.

 

edit: fjernet sitatinnholdet....lett å glemme.

Endret 29. september 2014 av ærligøs

[Foxium]

Svaret er jævlig enkelt og kan grovt oppsummeres i noen få ord: Såret intellektuell stolthet derivert fra ego.

Et eksempel på dette er hvordan alle er enige om at det finnes idioter i verden, men ingen vil innrømme å være en.

Jeg tror det er en naturlig basalmekanisme å fornekte egen dårskap, fordi tankeløshet i all tid har vært koblet med en tidlig død og dermed fremstår som eksistensielt truende.

Endret 30. september 2014 av Ankh

[Gjest Bruker-95147]

Når folk har det for seg at de er det som tenker, og da blir angrepet for det som er tenkt, må det nesten bli litt ubehag.

 

Jeg antar det kan ligge endel på den misforståelsen av identifisering

[anon12234]

det er fordi de fleste folk ikke har sosialt intelligens nok til å argumentere mot noen uten å samtidig fornærme. Å ha stor kunnskap krever stor sosial intelligens for å bli godt likt, dette er sjeldent og tar til å lære seg. Derfor svært kunnskapsrike mennesker ofte blir ansett som "sære", "vanskelige å jobbe med" osv.....

 

klassisk eksempel:

 

F.eks, hvis noen sier noe du mener ikke stemmer.

 

Da svarer man "er du sikker på det? jeg trodde det var sånn og sånn jeg men skal ikke si det for sikkert altså".

Man svarer ikke "næhæhæi så, det er helt feil, det er sånn og sånn, du tar helt feil".

 

Begge svar oppnår at du får sagt hva du tror, men i det ene tilfellet har du fornærmet vedkommende og du blir sannsynligvis støtt ut sosialt av personen og alle andre du fortsetter å svare på en slik måte.

[Quote]

Moderatormelding

Vil minne om å holde dere til topic. Har ryddet litt, og fjernet 5 innlegg. Vil også be om at høflighetsnivået økes et par hakk.

 

Samtidig er det verdt å nevne at man skal unngå lange og unødvendige siteringspyramider.

 

Kommentering av moderering kan tas på PM eller i Tilbakemeldinger til forumet-kategorien.

[Gjest Bruker-95147]

det er ikke noe å ta seg nær av ..

[ChiaroScuro]

Synes dette er et veldig rart fenomen jeg ofte opplever. Hvis jeg snakker med en person, og vi er helt uenige, for eksempel i politikk, så blir den andre parten nærmest sinna og får en uhøflig tone. Skjer veldig ofte på forum som dette også. Er ikke alle som er slik så klart, men veldig slitsomt når det skjer.

 

Har opplevd at med slike mennesker er jeg veldig forsiktig med å mene noe, for hvis jeg er uenig får jeg en lang slave som argumentere for hvorfor jeg tar feil og vil ikke høre mitt synspunkt. Da bare gidder jeg ikke å argumentere imot, da jeg ikke ser poenget.

 

Det er derfor jeg ofte bruker "ser den" når det er noen jeg argumenterer for. Jeg ser ditt synspunkt og aksepterer det, selv om jeg personlig er helt uenig.

Slike problemstillinger prøver jeg å analysere ved å sette meg selv inn i en liknende situassjon.

 

Jeg kommer med en påstand.

B er uenig,

Jeg argumenterer for min påstand

B er fortsatt uenig.

Jeg blir sur! Og forteller andre hvor dum B er.