Min mor takler dårlig at jeg har flyttet hjemmefra

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg flyttet hjemmefra i fjor for å begynne på universitetet, og min mor takler det dårlig. Faren min er død og søsteren min har også flyttet ut, så min mor bor igjen alene i en by hun misliker og med en jobb hun hater.

 

Jeg bodde hjemme ganske lenge før jeg flyttet ut, til jeg var 22. Før det hadde jeg bodd hjemmefra ca. ett år i forbindelse med førstegangstjeneste. Da vet jeg at hun savnet meg noe helt vanvittig, og vi snakket ofte sammen på telefonen, og jeg kom hjem når jeg kunne. Det gjorde meg ingenting da, det var lite å finne på i militæret uansett, så å prate sammen hver kveld og å dra hjem i ny og ne var egentlig helt greit. Men jeg føler det er annerledes nå. Vi snakker sammen hver eneste kveld, hvis ikke jeg ringer henne, så ringer hun meg. Vi kan ofte prate sammen i over en halvtime, opp mot en time på en dårlig dag, uten å egentlig prate om noe som helst. Livet mitt består av å gjøre lekser, og hennes av en lusen jobb, så vi har ingenting konkret å prate om. Hun spør de mest trivielle spørsmål, ofte gjentatte ganger bare for å forlenge samtalen, og vil bl.a. ha meg til å ramse opp alt jeg har lært på universitetet den dagen, til tross for at dette er et fag hun har null peiling på. Hun har en jobb som slutter sent, så vi må alltid prate rett før jeg legger meg. Jeg er ofte trøtt og utålmodig på den tiden, som kombinert med at hun er ekstremt konfliktsøkende og går inn for å misforstå enkle setninger gjør at vi krangler ofte. Allikevel insisterer hun på at vi må prate sammen hver kveld. Hun sier hun ikke savner meg slik som hun gjorde da jeg var i militæret, men jeg vet at det bare er tull, og at hun om mulig savner meg enda mer. Hun blir grøtete i stemmen hver gang vi sier ha det, og fortsetter ofte å snakke til meg på Facebook rett etterpå.

 

Vi har hatt et lunkent forhold før, men fordi min mor har en forbløffende evne til å skyve fra seg mennesker som vil henne godt, har vi som familie endt opp ganske isolerte, og har derfor holdt sammen. Jeg er jo tross alt glad i henne, men hun gjør så forbanna mye rart. Av og til virker det som om hun aktivt går inn for å gjøre sitt eget liv, og dermed også livene til meg og min søster, vanskeligere. Jeg hadde egentlig lyst til å kutte kontakten med henne når jeg flyttet hjemmefra, men jeg har bare ikke hjerte til det når jeg tenker på hva for et tomt liv hun lever.

 

Jeg blir bare så sliten av å måtte ha konstant kontakt med henne hver dag, og prate om tull. Jeg har bodd hjemmefra i over ni måneder, og det blir ikke bedre. Neste semester på universitetet finner sted i utlandet, og nå begynner hun å snakke om å flytte sammen med meg til landet jeg skal til. Dette kommer åpenbart ikke til å gå over av seg selv. Noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Jeg har prøvd å snakke med henne om dette før, men hun vil ikke innse at det finnes et problem her, og ender bare opp med å bli sur. Jeg vil henne alt godt, men dette kan ikke fortsette...

Anonymous poster hash: 46174...4a2

[AnonymDiskusjon]

Si til henne nøyaktig det du føler og vær streng med å avstå fra kontakt selv om det frister å falle tilbake så ser hun nok alvoret i det etterhvert.

Anonymous poster hash: 3d92f...801

[Hèxacôres]

Stod faktisk i en noe lignende situasjon selv for noen år siden. Da flyttet jeg fra Østlandet til Tromsø, og lot faren min sitte alene det nede. Det var ingen lett tid for han eller min samvittighet. Situasjonen blir noe andeledes da han er gift og lever ett aktivt liv i form av jobb og aktiviteter og hobbyer. Jeg kuttet helt kontakten i kanskje 2 år, og i dag angrer jeg veldig på det for det fortjente han virkelig ikke.

 

Prøv å forklare din mor hva du tenker og føler, gjerne skriftlig slik at hun kan lese det flere ganger og kanskje forstå bedre. Husk å få frem at du er voksen og at du kan ta vare på deg selv, men også at du er glad i henne og at du setter pris på alt hun Gjør og har gjort for deg.

 

Dette er mitt tips skrevet i halvsøvne fra telefon, så beklager eventuelle skrivefeil.

Endret 23. april 2014 av pondus1337

[Budeia]

Kanskje du kan sette inn en kontaktannonse på vegne av din mor?

Enten for å få kjæreste eller for å få venninner.

Egentlig gjør man ikke slikt, spesielt ikke når hun er enke. Men når hun snakker om å flytte etter deg til utlandet, ber hun egentlig om det.

 

Eller hun burde flytte til et sted i Norge som hun liker bedre (dersom et slikt sted finnes). Eller hun kan flytte til Gran Canaria eller Spania når hun blir pensjonist.

[Gjest Bruker-95147]

Mor din har fast jobb og sted å bo, og tviholder på deg. Det høres ikke ut for meg at hun er spesielt syk, men er meget sta og viljesterk, samtidig som hun bruker "mors -greia" for det den er verdt. Du må ikke bebreide henne, eller legge noen skyld noe sted, bare holde fast ved enkle greie fakta, samtidig som du får med at du så klart er glad i henne. Så får du ta det derfra, tror jeg - det kan snu veldig fort

 

Kutt samtalene når det passer deg!

 

Mitt forslag, lykke til, dere begge/alle

[1245112654122755325882462]

Det er ett gammelt ordtak som heter følgende: I fredstid begraver unge deres fedre, i krigstid begraver fedre deres barn.

 

Mange kommer i en situasjon når dem blir voksne at dem opplever at man gjerne må ta mer vare på sine foreldre enn det sine foreldre gjør ovenfor sine barn. Det er ganske naturlig at når ett menneske har bodd ilag med andre hele livet at dem føler ett savn når det engang opphører.

 

Både min mor og min søster opplevde en vanvittig frykt ovenfor meg når jeg jobbet i Forsvaret, dem visste aldri hvor jeg var eller når/om jeg kom hjem. De var paniske tilstander hver gang noen ringte på døren hjemme uanmeldt. Men det å være autoritær og bevist på at man som voksen må få leve sitt eget liv er viktig. Men det handler også om å være litt løsningsorientert selv hvor vanskelig situasjonen må være. Spesielt da dem ikke kunne fortelle noen utenomforstående om situasjonen.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg skal hjem neste helg, skal prøve å snakke med henne da, så får vi krysse fingrene.

Anonymous poster hash: 46174...4a2

[pOOf]

Hvordan gikk det TS?

[Sabell]

Jeg tror hun trenger en terapeut. Og at det kan hjelpe på forholdet deres, for hun ser ut til å være ganske avhengig av deg så prøv forsiktig og si at hun kanskje trenger noen å prate med. Og så kan du si at i morgen kveld feks er jeg opptatt og la være å svare på tlf eller ringe henne den kvelden. Og snakke med henne igjen neste kveld, også snakke med henne ett par kvelder og la det gå litt sakte over deretter vent tre kvelder...Og prøv og få det til å føles naturlig både for deg og henne. Du trenger jo alene tid du også, og om du sitter igjen sliten så er det lurt å ta mer avstand uten at du får dårlig samvittighet fordi det trenger du ikke å ha.. Det hjelper uansett henne ingen ting å klage til deg og sutre hun må gjøre noe med livet sitt. Og på den måten at du tar mindre kontakt har hun også nødt for å gjøre noe. SÅ med det kan du være til hjelp med nettopp å ta litt mer avstand også. Lykke til ihverfall

Endret 15. juni 2014 av Sabell

[AnonymDiskusjon]

Hei. TS her.

 

Jeg fikk snakket med henne, og jeg følte vi fikk klarhet i et par saker og ting. Håper og tror det ordner seg nå. Takk for hjelpen, alle sammen.

Anonymous poster hash: 46174...4a2