Hvordan vite at man benekter følelser?

[Gjest Bruker-95147]

Har du prøvd meditasjon? Den metoden hvor du bare observerer tankene dine uten å dvele ved dem. Du stopper ikke opp ved urovekkende tanker. Du er ikke tankene dine. La dem komme og gå som de vil.

 

Bevissthet er grunnlaget for en sunn mental helse. Våge å se det du ser. Om deg selv og om andre. Her gjør øvelse mester.

 

Ja, det er en fin teknikk, men det lønner seg å finne ut hvor tankene oppstår, for når man ser det stedet, kan man etter hvert lære sinnet å slutte å bringe frem sånne unyttige tanker.

[dag1234]

 

Hei

 

Jeg vet at det er vansklig å få diagnosen. Rikshospitalet har faktisk fått kritikk for dette. Vet Luca kjemper for å få et mannlig personnummer uten å måtte kastrere seg.

 

Jeg har vært hos GID klinikken. Desverre kommer man ikke dit så ofte da de får pasienter fra hele Norge noe som fører til lange ventetider.

 

Mitt problem er at jeg ikke får lagt disse tankene fra meg. Det gjør at jeg tenker at noe må gjøres snart. Jeg har tenkt på konsekvenser av å gjøre det, og ikke gjøre det. Kommer ikke så mye lenger, men for meg virker det som dette er noe som ikke går bort. Er usikker på hva jeg føler meg som da jeg bare er meg selv, men jeg har problemer med kroppen min. Jeg er nok transeksuell. Selv om man er det så behøver man ikke gjøre noe. Det er det jeg håper jeg ikke trenger da prosessen er lang, tidskrevende, trangt nåløye osv.

 

Har du stilt denne jenta spørsmål som gjør at du tenker hun tar et riktig valg hvis hun tar kjønnskorrigering?

Noe som kan være til hjelp hos meg?

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

 

Hvis du alt har vært på GID-klinikken så har du kommet langt i prosessen, og du må ha gått noen runder med en behandler før du kommer dit. Kunne du tatt kontakt med denne?

 

Luca og LLH har ulike samtalegrupper for transpersoner gående. HRBS har kroppsbevisshetsgrupper gående. Tror noe slikt kunne være noe for deg?

 

For å få behandling på GID, skal du også ha levd som det andre kjønnet i minst ett år. Kan det være en idé å prøve ut den kjønnsrollen?

 

Jenta jeg skal følge i morgen har gått til meg siden hun var 13. Hun er utredet av meg, BUP og en annen privatpraktiserende psykolog. Vi kommer alle til samme konklusjon. hun er mentalt og fysisk frisk, ei smart jente som fungerer godt på alle måter - med unntak av at hun føler og kler seg som ei jente selv om kroppen ser ut som en gutt.

Jeg strevde mye for å få henne til GID før puberteten, men de tar ikke pasienter i behandling før de har fylt 18 år. Synd, for resultatet ville blitt så mye bedre om hun hadde fått hormoner som stanset maskuliniseringen som skyter fart i disse årene.

 

Vet ikke om dette er til hjelp for deg, og er skeptisk til å gi for konkrete råd på nettet - ut over at du bør få snakket face to face med noen som har mer erfaring med de utfordringene du står i, og søke sammen med andre som har samme transeerfaring som du.

Så lurer jeg på om du stresser litt for mye med at du ikke klarer å legge disse tankene fra deg. Kan det være at det er mer på sin plass å tenke disse tankene ut, og ikke forsøke å unngå dem?

 

Noen av de jeg har hatt kontakt med har ikke villet å endre kjønnsuttrykket sitt, men har ønsket å se ut som sitt biologiske kjønn. Og da er jo saken grei.

Andre har ønsket hormoner, men ikke kirurgi. Da er saken verre, for det tillates ikke i Norge. Det er vanskelig situasjon for dem det gjelder. Men jeg vet om leger som likevel skriver ut medikamenter - både som utsetter puberteten og som fører til at man likner mer på det andre kjønnet. Så alt håp er ikke nødvendigvis ute fordi om GID gir avslag.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har tenkt mye på dette.Har prøvd å legge vekk tankene, men de kommer tilbake. Jeg har stått fast i mange år nå. Det slitsomt. Jeg kommer ingen vei i dette.

 

Jeg har ikke hastverk, det er bare det at jeg ikke får fred rett og slett. Vil tenke disse tankene ut, det er det jeg holder på med. Det har vært en prosess som har tatt år og som fortsatt holder på.

 

Skjønner det kan være litt feil å gi råd og tips over nettet uten å kjenne meg.

 

Jeg er i 20årene forresten så min pubertet er over.

 

Var bare hos en behanlder 1 gang, så ble jeg sendt til rikshospitalet. Har ikke kontakt med denne behandeleren lenger da vi pratet i 1 times tid. Synes det er rart at det var en gang, men kanskje behandleren var sikrere enn meg, og derfor sendte meg videre?Tror det var for å finne ut at det ikke lå psykiske sykdommer bak.

 

Godt mulig jeg forklarer min forvirring rundt min kjønnsidentiet som at jeg er transperson. Har venner som virker veldig sikker på at det beste for meg er å gjennomgå en kjønnskorrigering. De virker mye sikrere enn meg. Dette gjelder også autoritereter.

 

Har de siste dagene lekt med tanken om at jeg er transseksuell, og skal gjennomgå kjønnskorrigering. Dette er for å se om det blir bedre, om det føles riktig for meg. Vet ikke helt hva jeg skal si enda fordi jeg glemmer litt at jeg leker denne "leken".

 

Jeg er redd det som stopper meg for å finne ut av hva som er riktig for meg er at jeg der hvor jeg bare vil være meg selv. Jeg aner ikke om det er nok for det er det tydligvis ikke siden disse tankene ikke går bort og jeg er så ukomfertabel med kroppen jeg har nå (kvinnlig kropp), og jeg vet at en mannlig kropp ville vært riktig for meg, men jeg vil ikke gjøre noe hvis det ikke er helt helt nødvendig. Jeg aner ikke hvor nødvendig det er, men tydligivs er det litt nødvendig da jeg aldri får fred og jeg lever med begrensinger med min kropp nå.

 

Så bra at dere har kommet inn på GID klinikken. Er ikke så lenge siden jeg var der selv. Håper på det beste for denne jenta. Jeg synes det er synd at hun ikke kan få pubertetsblokkerende hormoner. Det er synd at hun kanskje må gå igjennom den mannlige puberteten da jeg vet det er tøft for mange.

Har du sett dokumentaren " 8years old and wanting a sex change"?. Disse barna har fått diagnosen. Han ene går på testosteron og de mindre har fått pubertesblokerende medisiner. Dette er i USA, og det er synd vi ikke gjør slik i Norge også. Mener at jeg har lest at det har skjedd i Norge, men det er ytterst sjeldent.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Nei, jeg har ikke sett den filmen. Tror jeg, men jeg så noe på seminar med HBRS for et par år siden. Det var om to, tre amerikanske unger i 8 årsalderen. Det kan være det var den de viste.

 

Ellers så kan jeg bare gjenta at jeg synes ikke du skal gå alene med disse grubleriene dine. Det blir fort depressiv og destruktiv resirkulering av negative tanker og selvforakt. Ingen kan klare seg helt alene, og vår selvfølelse er jo så sterkt knyttet til hvordan vi opplever at andre ser på oss. Derfor er det viktig å omgås mennesker som ikke ser ned på deg, men behandler deg med respekt og likeverd.

 

Søk fellesskap og samhold med andre som har liknende utfordringer som du, lær av hva som har virket og ikke virket for dem, prøv å finn ditt ståsted på skalaen mann-kvinne, homo-hetero, jobb med din selvoppfatning og skammen over å være den du er.

Hvis du synes det er vanskelig å stille opp i egen person, så vet jeg at organisasjonene tilbyr å møte deg på tomannshånd et sted du synes er lettere.

Dersom du blir for fortvilt så søk profesjonell hjelp. Hør med HBRS eller LLH om hvilke behandlere som er brukandes til denne slags problem.

 

Jenta i morgen har ventet og ventet, det er snart halvannet år siden jeg henviste henne til GID første gang. Det kom flere avslag, og det ble en del runder før vi er vi nå er.

De har mye å gjøre der inne i Oslo, og har hatt mange langtidssykemeldinger. Det har vært hardkjør mot dem i media, spesielt i fjor sommer, og det setter jo alltid en arbeidsplass langt tilbake.

Men, samtidig - jeg har selv jobbet mange år i det offentlige og vet at alt ikke er like effektiv og god utnytting av ressurser rund om kring.
Men for jenta er jeg ved godt mot, og har god tro på at det skal ordne seg for henne. Så har hun gode venner, en fin familie og et stabilt nettverk rundt seg.

Målet er å stille i kjole i konfen nå i mai, det klarer hun, og hun har alt stått frem på skolen, og har bare fått positive reaksjoner. Slike suksesshistorier trengs i alle elendighetsbeskrivelsene vi ellers møter.

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg har venner jeg kan prate med om dette, men desverre så skjer ikke det så ofte.

 

Kan hbrs møte meg utenfor Oslo? Har ikke mulighet å dra dit. Bor ikke så langt i fra, men langt nok til at det ikke er aktuelt.

 

Så bra at hun har kommet ut. Det er utrolig bra at hun har familie og venner som støtter henne. Håper hun for en fin konfirmasjon

 

Jeg vet ikke om noen jeg kan kontakte angående dette. Det tærer på meg, og jeg har blitt tipset om å kontakte hbrs før, men aldri fått gjort det av ulike grunner. Synes det blir mye styr også, vil helst bli kvitt disse tankene.

Vet at det kunne ha hjulpet meg, men den veien er så lang.

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

 

Jeg har venner jeg kan prate med om dette, men desverre så skjer ikke det så ofte.

 

Kan hbrs møte meg utenfor Oslo? Har ikke mulighet å dra dit. Bor ikke så langt i fra, men langt nok til at det ikke er aktuelt.

 

Så bra at hun har kommet ut. Det er utrolig bra at hun har familie og venner som støtter henne. Håper hun for en fin konfirmasjon

 

Jeg vet ikke om noen jeg kan kontakte angående dette. Det tærer på meg, og jeg har blitt tipset om å kontakte hbrs før, men aldri fått gjort det av ulike grunner. Synes det blir mye styr også, vil helst bli kvitt disse tankene.

Vet at det kunne ha hjulpet meg, men den veien er så lang.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

 

 

Det kan være at de kan. Jeg kan spørre Tone Maria og Mikael om de vil ta kontakt med deg. De var med å stifte HBRS, og er to varme mennesker som har mye erfaring med dette.

 

Men da må du nesten sende meg en PM om hvordan de skal kunne finne deg, eller du kan selv ta kontakt med dem. De er virkelig ikke vanskelig å snakke med.

 

HBRS har lokalavdelinger flere steder i Norge, og det kan være noen som er nærmere der du bor. Du kan kikke på hjemmesiden deres http://www.hbrs.no/no/om_hbrs/

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan sende epost å spørre

 

Utrolig bra det finnes mennesker som deg, Dag

 

Jeg kan godt kontakte de selv, så forblir jeg anonym. Jeg skal høre på deg å få noen å snakke med om dette. Du har rett i at det er for mye å takle alene

 

Hvordan kommer jeg i kontakt med de. Fant ikke noe epost til de på hbrs sine sider.

 

Jeg har nå sendt epost til hbrs

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Veldig bra at du tar dette skrittet. Dette kan være den viktigste avgjørelsen du har tatt på mange år.

[AnonymDiskusjon]

Enig med deg. Jeg tror det vil hjelpe meg veldig. Det er bare å kaste seg ut i det. Det tærer for mye på meg å gå rundt med disse tankene alene. Selv om jeg har venner å snakke med om dette så har ingen vært i samme situasjon som meg. Godt å vite jeg har støttet hvertfall.

 

 

Håper dere får et fint møte med GID i morgen. Hvis du vil kan jeg oppdatere deg hvis jeg får møtt en å snakke med?

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Det hadde vært veldig fint å høre hvordan det går med deg. Kanskje du skulle lage en egen tråd om denne prosessen?

[AnonymDiskusjon]

Ja, det kan være en idè. Litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det da jeg ikke vet om jeg kommer til å ta kjønnskorrigering, eller om i det hele tatt få diagnosen.

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Emancipate]

Hvis du ikke har gjordt det enda kan du ta en kjønnshormonprøve hos fastlegen. Det gjorde jeg, og det var veldig kjekt. Den ga meg en bekreftelse på at mine følelser stemte. Den var normal, men det er store variasjoner innenfor det normale, og noen ligger mer i utkanten enn andre.

[dag1234]

 

Ja, det kan være en idè. Litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det da jeg ikke vet om jeg kommer til å ta kjønnskorrigering, eller om i det hele tatt få diagnosen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

 

Men, en viktig del av prosessen er jo nettopp usikkerheten og tvilen og hvordan du lever med dem.

Det mest interessante er ikke nødvendigvis resultatet, men måten du jobber med deg selv, dine tanker og følelser og de møtene du har med ulike fag- og lekfolk frem til avgjørelsen. Men, ikke føl det som noe press, det er ikke alle som liker å skrive om slikt.

 

....................

 

En laaang dag på reise fra Stavanger til Oslo og Rikshospitalet for et kort og amputert møte på 50 minutter. Kan ikke si jeg er så veldig imponert over GID denne gangen, jeg har opplevd dem langt bedre før - men også hørt at de kan være slik.

 

Men nå er hun i alle fall i gang. Tre år har det tatt fra 'boblen brast' til hun har første time. Tre år. En evighet i en 15årings liv. Da får vi satse på at de forstår alvoret og får makket seg i gang.Selv om jeg på langt nær er sikker.

Kun unntaksvis er det snakk om hormonell behandling før 18 år, og kirurgi kommer ikke på tale før den tida. Da vil hun hun levd men en kropp hun ikke kjenner som sin i seks år. Det er veldig lenge, og det innebærer en skaderisiko, og er etter mitt syn unødvendig. Hvis pasienter kan avvises etter én time, slik som du, så må andre kunne få behandling uten at GID skal vente og se i år etter år.

 

Vi får se hvordan dette legger seg til for henne. Familien er informert om at det finnes alternativer, men enn så lenge vil de følge vanlig prosedyre. Det må de selvsagt selv bestemme.

[AnonymDiskusjon]

Hvis du ikke har gjordt det enda kan du ta en kjønnshormonprøve hos fastlegen. Det gjorde jeg, og det var veldig kjekt. Den ga meg en bekreftelse på at mine følelser stemte. Den var normal, men det er store variasjoner innenfor det normale, og noen ligger mer i utkanten enn andre.

Er dette for å finne ut om man har mer østrogen enn testosteron og omvendt?

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[AnonymDiskusjon]

 

 

Ja, det kan være en idè. Litt usikker på hvordan jeg skal gjøre det da jeg ikke vet om jeg kommer til å ta kjønnskorrigering, eller om i det hele tatt få diagnosen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

 

Men, en viktig del av prosessen er jo nettopp usikkerheten og tvilen og hvordan du lever med dem.

Det mest interessante er ikke nødvendigvis resultatet, men måten du jobber med deg selv, dine tanker og følelser og de møtene du har med ulike fag- og lekfolk frem til avgjørelsen. Men, ikke føl det som noe press, det er ikke alle som liker å skrive om slikt.

 

....................

 

En laaang dag på reise fra Stavanger til Oslo og Rikshospitalet for et kort og amputert møte på 50 minutter. Kan ikke si jeg er så veldig imponert over GID denne gangen, jeg har opplevd dem langt bedre før - men også hørt at de kan være slik.

 

Men nå er hun i alle fall i gang. Tre år har det tatt fra 'boblen brast' til hun har første time. Tre år. En evighet i en 15årings liv. Da får vi satse på at de forstår alvoret og får makket seg i gang.Selv om jeg på langt nær er sikker.

Kun unntaksvis er det snakk om hormonell behandling før 18 år, og kirurgi kommer ikke på tale før den tida. Da vil hun hun levd men en kropp hun ikke kjenner som sin i seks år. Det er veldig lenge, og det innebærer en skaderisiko, og er etter mitt syn unødvendig. Hvis pasienter kan avvises etter én time, slik som du, så må andre kunne få behandling uten at GID skal vente og se i år etter år.

 

Vi får se hvordan dette legger seg til for henne. Familien er informert om at det finnes alternativer, men enn så lenge vil de følge vanlig prosedyre. Det må de selvsagt selv bestemme.

 

Ja, jeg kan gjøre det Fikk svar av hbrs, så blir nok et møte med de snart Tenker jeg venter til jeg får snakke med de før tråden blir opprettet. Godt mulig jeg sender deg mld over forumet også

 

Uff, det var leit å høre. Godt dere har kommet i gang da. Ja, jeg skjønner ikke hvorfor dere har fått avslag for å komme inn til GID før? Det var rart.

Jeg har snakket med sexologer om dette, men var en samtale hos en pyskolog som GID ville jeg skulle snakke med som gjorde at jeg kom inn.

 

Jeg skjønner at GID er strenge når de kommer til å gi diagnosen, men det må ikke ta for lang tid. Det kan bli en stor belastning for vedkommende. Nå er jeg født jente og jeg var ikke så glad i puberteten selv. Fikk former og pupper og mensen. Ikke det jeg ville ha. Tror kanskje det er værre for jenter som har en guttekropp da de får mørkere stemme, skjegg, masse hårvekst osv. Det er ikke så lett å skjule disse tingene.

Jeg klarer ikke å skjule puppene mine og har store komplekser med å ha pupper, men jeg kan skjule de til en viss grad. Det å skjule en mørk maskulin stemme og skjeggvekst er ikke så lett.

 

Jeg håper det beste for denne jenta

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Emancipate]

 

Hvis du ikke har gjordt det enda kan du ta en kjønnshormonprøve hos fastlegen. Det gjorde jeg, og det var veldig kjekt. Den ga meg en bekreftelse på at mine følelser stemte. Den var normal, men det er store variasjoner innenfor det normale, og noen ligger mer i utkanten enn andre.

Er dette for å finne ut om man har mer østrogen enn testosteron og omvendt?

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

Jeg testet bare testosteron.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Hvis du ikke har gjordt det enda kan du ta en kjønnshormonprøve hos fastlegen. Det gjorde jeg, og det var veldig kjekt. Den ga meg en bekreftelse på at mine følelser stemte. Den var normal, men det er store variasjoner innenfor det normale, og noen ligger mer i utkanten enn andre.

Er dette for å finne ut om man har mer østrogen enn testosteron og omvendt?

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

Jeg testet bare testosteron.

 

ok Kan jeg spørre om du er jente eller gutt? Eller hva du definerer deg som?

 

Kanskje jeg skulle gjort det selv? Vet at jeg har mye testosteron i kroppen, men kunne jo sett hvor mye jeg har fra normalen

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Så bra du er i siget. Jeg vil gjerne ha melding om hvordan det går med deg.

 

Grunnen til at det har trekt sånn ut med første time var at GID var så utrolig pirkete på utredningene som må legges ved henvisningen. Det holdt ikke at to spesialister hadde utredet jenta, alt skulle være utredet, andre sykdommer, fysisk og psykisk, evnenivå, slektshistorie, funskjonsnivå, sosial og skolemessig fungering, osv og de krevde at det var BUP som skulle gjøre det.

Og BUP jobber jo ikke akkord akkurat. Jeg måtte bli ganske hissig og sende sur klage til direktøren (den første gang jeg formelt har klaget på noen helsevesenet) før de fikk ut fingeren. Men så gjorde de en god jobb og utredet alt slik GID ville ha det. Det skal de ha.

 

Så kan GID være ganske arrogante i tonen. Da blir jeg litt sur tilbake. Det finnes faktisk fagfolk utenfor Rikshospitalet som har tenkt to, tre tanker, selv om de ikke tror det. Og slikt skaper knirk i samarbeidet.

.............

 

Det med synlige kjønnskjennetegn er et problem som mange transfolk sliter med. Det kan hende det er lettere for jenter enn for gutter, men jeg vet nå egentlig ikke om det heller er individuelle forskjeller. Men det er kanskje lettere for ei biologisk jente å skjule seg. Kvinnerollen gir også større spillerom enn mannsrollen. Feminine gutter er ikke høystatus, akkurat. Mens ei jente kan slippe unna med relativt maskulint uttrykk.

 

Puberteten og de synlige tegnene på biologisk kjønn som kommer da, er en forsterkning av å ikke føle seg hjemme i den kroppen en har fått utlevert. For noen er dette en vanskelig og traumatisk periode, og når GID venter og ser som prinsipp, så mener jeg de kan utsette noen pasienter for helserisiko. Det er mindre helserisiko ved å utsette puberteten, og det er reversibelt om en likevel ikke vil endre kjønnsuttrykk. Da er det bare å sette den igang igjen.

 

I tillegg innebærer en 'vente og se holdning' et erfaringstap for pasienten, Å føle seg trygg i rollen som mann eller kvinne handler mye om hvordan ungdomstiden forløper, og da er det klart at en bør få være mest mulig det kjønn en føler seg som. Det gir best grunnlag for en trygg identitet som den en nå en gang er.

 

Av de pasientene som blir henvist til GID er noen mer opplagt enn andre, og da trenger en ikke mekanisk bruke samme langdryge prosessen på alle.

 

Andre jeg har vært over med, har hatt et mye mer kompleks sykdomsbilde der transseksualiteten kun er en av flere forhold en må ta stilling til.

Jeg var f eks i fjor høst over med en mann som har tre relativt alvorlige psykiatriske diagnoser, en kromosomfeil og ADHD, som har falt ut av det meste sosialt og yrkesmessig, og der transseksualiteten kommer og går i perioder der han er manisk.

Da skal en vente og se, og det er ingen grunn til å hive seg rundt og handle. I slike og liknende tilfeller er det så mye annet som må avklares og behandles at en igangsetting av kjønnsbekreftende behandling fort kan gjøre vondt verre.

Jeg vet ikke hvor mange slike GID får i løpet av et år, men det kan jo være at dette er en mer typisk pasient hos dem enn solskinnsjenta jeg var med i dag.

Hun har bare dette hun sliter med, hun - jaja, utenom ungdomstidens alminnelige ups and downs, da. Men de rammer jo oss alle om vi er nå sånn eller slik og er ikke noe vi skal behandles for verken her eller der.

[Emancipate]

 

Jeg testet bare testosteron.

ok Kan jeg spørre om du er jente eller gutt? Eller hva du definerer deg som?

 

Kanskje jeg skulle gjort det selv? Vet at jeg har mye testosteron i kroppen, men kunne jo sett hvor mye jeg har fra normalen

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

 

Jeg er gutt. Du kan sikkert be om å teste både testosteron og østrogen. Be også om å få svaret tilsendt i posten selv om det er normalt. Ellers får du bare beskjed hvis det er utenfor normalen (dette gjelder generelt prøver hos legen).

 

Endret 23. april 2014 av Tåkelur

[AnonymDiskusjon]

Så bra du er i siget. Jeg vil gjerne ha melding om hvordan det går med deg.

 

Grunnen til at det har trekt sånn ut med første time var at GID var så utrolig pirkete på utredningene som må legges ved henvisningen. Det holdt ikke at to spesialister hadde utredet jenta, alt skulle være utredet, andre sykdommer, fysisk og psykisk, evnenivå, slektshistorie, funskjonsnivå, sosial og skolemessig fungering, osv og de krevde at det var BUP som skulle gjøre det.

Og BUP jobber jo ikke akkord akkurat. Jeg måtte bli ganske hissig og sende sur klage til direktøren (den første gang jeg formelt har klaget på noen helsevesenet) før de fikk ut fingeren. Men så gjorde de en god jobb og utredet alt slik GID ville ha det. Det skal de ha.

 

Så kan GID være ganske arrogante i tonen. Da blir jeg litt sur tilbake. Det finnes faktisk fagfolk utenfor Rikshospitalet som har tenkt to, tre tanker, selv om de ikke tror det. Og slikt skaper knirk i samarbeidet.

.............

 

Det med synlige kjønnskjennetegn er et problem som mange transfolk sliter med. Det kan hende det er lettere for jenter enn for gutter, men jeg vet nå egentlig ikke om det heller er individuelle forskjeller. Men det er kanskje lettere for ei biologisk jente å skjule seg. Kvinnerollen gir også større spillerom enn mannsrollen. Feminine gutter er ikke høystatus, akkurat. Mens ei jente kan slippe unna med relativt maskulint uttrykk.

 

Puberteten og de synlige tegnene på biologisk kjønn som kommer da, er en forsterkning av å ikke føle seg hjemme i den kroppen en har fått utlevert. For noen er dette en vanskelig og traumatisk periode, og når GID venter og ser som prinsipp, så mener jeg de kan utsette noen pasienter for helserisiko. Det er mindre helserisiko ved å utsette puberteten, og det er reversibelt om en likevel ikke vil endre kjønnsuttrykk. Da er det bare å sette den igang igjen.

 

I tillegg innebærer en 'vente og se holdning' et erfaringstap for pasienten, Å føle seg trygg i rollen som mann eller kvinne handler mye om hvordan ungdomstiden forløper, og da er det klart at en bør få være mest mulig det kjønn en føler seg som. Det gir best grunnlag for en trygg identitet som den en nå en gang er.

 

Av de pasientene som blir henvist til GID er noen mer opplagt enn andre, og da trenger en ikke mekanisk bruke samme langdryge prosessen på alle.

 

Andre jeg har vært over med, har hatt et mye mer kompleks sykdomsbilde der transseksualiteten kun er en av flere forhold en må ta stilling til.

Jeg var f eks i fjor høst over med en mann som har tre relativt alvorlige psykiatriske diagnoser, en kromosomfeil og ADHD, som har falt ut av det meste sosialt og yrkesmessig, og der transseksualiteten kommer og går i perioder der han er manisk.

Da skal en vente og se, og det er ingen grunn til å hive seg rundt og handle. I slike og liknende tilfeller er det så mye annet som må avklares og behandles at en igangsetting av kjønnsbekreftende behandling fort kan gjøre vondt verre.

Jeg vet ikke hvor mange slike GID får i løpet av et år, men det kan jo være at dette er en mer typisk pasient hos dem enn solskinnsjenta jeg var med i dag.

Hun har bare dette hun sliter med, hun - jaja, utenom ungdomstidens alminnelige ups and downs, da. Men de rammer jo oss alle om vi er nå sånn eller slik og er ikke noe vi skal behandles for verken her eller der.

Ja, det er nok litt individuelt når det kommer til hvordan man takler puberteten. Var ikke spesielt glad i den da den da pupper og fomer kom. Fikk alt jeg ikke ville ha. Jeg var så misunnlig på guttene som fikk mørkere stemme osv.

 

Jeg synes også de kunne stoppet puberteten, det ville gjort det så mye enklere for pasientene.

 

Nå er jeg heldig med at samfunnet aksepterer enn maskulin jente. Desverre er det ikke alltid like lett for femenime gutter. Dette er synd, og det har nok gjort det litt enklere for meg da jeg har kunnet gått i de klærne jeg vil i større grad enn det gutter kan. Det er mer akseptert at jeg går i dress enn at gutter går i kjole desverre. Jeg har fortsatt hatt problemer med pupper og former.

 

GID ordnet en psykolog for meg slik at de kunne utelukke andre sykdommer, så jeg var igjennom det samme som denne jenta.

 

Siden teamet er så lite så blir det lang tid mellom hver gang man er hos GID. Det er litt synd.

 

Er kjempebra at dere er i gang! Skal oppdatere deg på hvordan det går med meg

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49