Hvordan vite at man benekter følelser?

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg lurer på hvordan man kan vite at man benekter noe for meg selv? Tenker på følelser. Hvordan vet man at man benekter følelser fordi man ikke vil kjenne på de.?

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[War]

Reaksjonen din når noen tar det opp?

[Emancipate]

Generelt sett, eller i en spesifikk sak?

 

Dette spørsmålet er litt som "hvordan vet man hva man har glemt?" Det er vanskelig før man husker det igjen.

[AnonymDiskusjon]

takk for svar !

 

Ja, spesifikk sak. Jeg lurer på om jeg egentlig benekter føleser angående identitet. Hvis jeg visste tegnene på å benekte følelser kunne jeg funnet ut av dette.

 

Det går vel ann å benekte ubevisst?

 

Ja, det er ikke det at jeg ikke kjenner på disse følelsene, men at jeg kanskje skyver de til side, selv om jeg burde kjenne mer på de. Jeg er redd jeg benekter hvor sterek dissse følelsene jeg har her, siden de ikke går bort, og stadig kommer tilbake.

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Horten Market]

 

Jeg lurer på hvordan man kan vite at man benekter noe for meg selv?

 

 

Kommer an på hvor langt inn i benektelsesrekken du har viklet deg inn. Du kan nemlig også benekte at du benekter.

 

Dette har en del med holdninger å gjøre. Er du en benekter, så baller det på seg med benektelser, som også kan skje ganske ubevisst, ja. Fordi holdningen til en benekter er i konflikt med sannhet og realiteter, så må virkeligheten røyklegges, det du benekter må tildekkes, og at du benekter må tildekkes.

 

Det må en holdningsendring til for å komme ut av dette. Sannhet og realiteter må holdes høyere enn det du fra sak til sak oppfatter som ditt eget beste. Være bevisst.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg lurer på hvordan man kan vite at man benekter noe for meg selv?

 

 

Kommer an på hvor langt inn i benektelsesrekken du har viklet deg inn. Du kan nemlig også benekte at du benekter.

 

Dette har en del med holdninger å gjøre. Er du en benekter, så baller det på seg med benektelser, som også kan skje ganske ubevisst, ja. Fordi holdningen til en benekter er i konflikt med sannhet og realiteter, så må virkeligheten røyklegges, det du benekter må tildekkes, og at du benekter må tildekkes.

 

Det må en holdningsendring til for å komme ut av dette. Sannhet og realiteter må holdes høyere enn det du fra sak til sak oppfatter som ditt eget beste. Være bevisst.

 

Takk for utdypende svar.

 

Jeg har en tedens til å benekte følelser jeg ikke vil kjenne på. Det skjer ikke ofte, men hvis det dukker opp så skyver jeg de til siden. Gjorde det med legningen min en god stund, rett og slett fordi jeg følte noe jeg ikke ville føle.

 

Finnes det en måte å finne ut av om jeg benekter følelser om identitet? Kan jeg endre holdningene når det kommer til dette? Skal jeg prøve å tenke på en annen måte å kjenne om følelsene kommer?

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Horten Market]

Har du prøvd meditasjon? Den metoden hvor du bare observerer tankene dine uten å dvele ved dem. Du stopper ikke opp ved urovekkende tanker. Du er ikke tankene dine. La dem komme og gå som de vil.

 

Bevissthet er grunnlaget for en sunn mental helse. Våge å se det du ser. Om deg selv og om andre. Her gjør øvelse mester.

Endret 19. april 2014 av Horten Market

[AnonymDiskusjon]

Har du prøvd meditasjon? Den metoden hvor du bare observerer tankene dine uten å dvele ved dem. Du stopper ikke opp ved urovekkende tanker. Du er ikke tankene dine. La dem komme og gå som de vil.

 

Bevissthet er grunnlaget for en sunn mental helse. Våge å se det du ser. Om deg selv og om andre. Her gjør øvelse mester.

Meditasjon har jeg aldri prøvd. Hvordan gjør man det?

 

Jeg vil gjerne prøve det. Kan hende det vil hjelpe.

 

Hva skjer hvis jeg føler på noe jeg ikke vil føle på? Skal jeg bare la det komme? Godta det? Hvordan blir man mer bevisst på seg selv?

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[AnonymDiskusjon]

Kanskje vansklig å svare på, men dette hadde hjulpet meg utrolig mye!

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Horten Market]

Hva skjer hvis jeg føler på noe jeg ikke vil føle på? Skal jeg bare la det komme? Godta det? Hvordan blir man mer bevisst på seg selv?

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

I det jeg skriver nå forutsetter jeg at du har en normal mental helse. Alle har mentale utfordringer man trenger å jobbe med, det er normalt, men store og sammensatte problemer bør skje sammen med en psykolog eller mental veileder.

 

Du spør hva som skjer hvis du våger å føle på noe du har motsatt deg før. Du blir mer autentisk (våger å være deg selv), trygg, får bedre selvfølelse og selvtillit. Høres det bra ut?

 

Bevissthet er grunnlaget for en god mental helse. God selvfølelse og ekte selvtillit er ikke mulig uten bevissthet på seg selv, på andre og på omgivelsene for øvrig. Problemer oppstår når du snur deg vekk fra den indre eller den ytre verden.

 

Hvordan blir man mer bevisst? Jeg vil anbefale at du leser denne boken, som både forklarer hvorfor og gir praktiske øvelser: Six Pillars of Self Esteem

 

Dette er de seks pilarene som forklares i boken:

1. Leve bevisst

2. Selvaksept

3. Ansvarlighet

4. Positiv selvhendelse

5. Leve meningsfullt

6. Personlig integritet

 

Det ligger mye info om dette på nett. Øvelsene går ut på såkalt "Sentence Completion", som kan være ganske effektivt for å avdekke ting du prøver å unngå, blant annet.

[AnonymDiskusjon]

Takk for utdypende svar. Skal sjekke ut boka håper dette vil hjelpe litt.

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Uten å ødelegge tråden din, så går det strengt tatt ikke an å vite om en benekter følelser. Pr definisjon er benekting en ubevisst prosess, og i det øyeblikk du vet at du benekter så er det bevisst. Det blir som Tåkelur sier: "Hvordan vet man at man har glemt?"

 

Men det går selvsagt an å lyge for seg selv som en bevisst viljeshandling, men da kalles det strengt tatt ikke benekting.

 

Må si jeg lurer ganske mye på hva det er med din identitet du føler du benekter.

[Emancipate]

Jeg leser mellom linjene at du lurer på din kjønnsidentitet.

 

Så er det jo sånn at selv om vi deler inn i to biologiske kjønn så er det ting som svært varierende nivåer av kjønnshormoner og gener som spiller inn, slik at kjønnsidentitetsmessig så er det glidende overganger.

 

En måte å se det på er tre skalaer der en person har en score fra 0 til 10 på hver. Den ene skalaen er kvinnelig, den andre mannlig, og den tredje X.

 

Bruker man den skalaen får man et mer nyansert bilde enn den vanlige tenkemåten med kvinnelig/mannlig på én akse.

[AnonymDiskusjon]

Uten å ødelegge tråden din, så går det strengt tatt ikke an å vite om en benekter følelser. Pr definisjon er benekting en ubevisst prosess, og i det øyeblikk du vet at du benekter så er det bevisst. Det blir som Tåkelur sier: "Hvordan vet man at man har glemt?"

 

Men det går selvsagt an å lyge for seg selv som en bevisst viljeshandling, men da kalles det strengt tatt ikke benekting.

 

Må si jeg lurer ganske mye på hva det er med din identitet du føler du benekter.

Hei Dag Håpet du ville kommentere denne tråden. Har sett mye til deg i andre tråder og fått med meg at du er psykolog hvis jeg ikke bommer helt.

 

 

Jeg sliter med å vite om jeg lyger for meg selv. Jeg har tidligere skyvet bort følelser jeg ikke vil kjenne på. Altså forklare de bort for meg selv. på en måte benekte at jeg har de. En god stund var det følser for det samme kjønn som jeg skøv bort.Jeg begynte å godta min legning da jeg begynte på vgs. Hadde ikke klart det på den ungdomsskolen jeg gikk på.

Dette er en del år siden. Nå kjenner jeg igjen dette mønsteret. Jeg er ikke komfertabel i kroppen min, og jeg har pratet med en del venner om dette. Jeg vet ikke om det å ta en kjønnskorrigasjon er det riktige for meg, men jeg sliter med dette. Hvis man har sånne tanker så er det kanskje best å gjøre noe med det? Jeg vil ikke kjenne helt på disse følsene, og har ofte lurt på hva jeg egentlig føler. Hvor jeg står midt opp i dette. Finne ut av ting.

Det er dette jeg snakker om når nevnte identitet

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[Emancipate]

"Vanlig" meditasjon.

Meditasjon går ut på å observere passivt. Når man virkelig er passiv skaper man ingen nye tanker, dermed får man tømt hodet. Men hos de fleste skapes tanker ukontrollert og meditasjonen går ut på å ikke skape flere med vilje, og ikke bli revet med og helle bensin på bålet. Mange liker å ha fokus på pusten, observer pusten uten å dømme den eller endre den. Når det kommer tanker, la tanken flyte sin vei mens du fører oppmerksomheten tilbake til pusten på en ubrutal måte.

Andre ting man kan ha fokus på er å kjenne kroppen mot underlaget eller å lytte passivt til fjerne lyder.

Det er en del av prosessen å oppdage at man har blitt ført ut i en tankerekke, eller at man har tanker som kleimer seg fast. På mange måter den viktigste del av prosessen faktisk, å ta seg selv på fersken i dette.

Hvis du altså oppdager at du har blitt ført ut i en tankerekke, gjør følgende:

Pust sakte inn.

På utpust, si (inni deg) til tankene eller deg selv: "and let go".

Fortsett å meditere.

Ikke vær gjerrig på "and let go". Om du så må gjenta det hele tiden er det bare bra. Etter en stund vil du ha mindre behov for det.

 

Merk at du må gjøre dette daglig over tid for at det skal være noe vits.

[Emancipate]

Jeg sliter med å vite om jeg lyger for meg selv.

"Enkelt" og greit, la være å tenke. Da kan du heller ikke lyge. Meditasjon kan være til hjelp her.

[dag1234]

Det er vanlig å tenke om legning/tiltrekning/tenning som en glidende overgang fra kun å tiltrekkes sitt eget kjønn til å kun føle tiltrekning mot det motsatte kjønn. Ett eller annet sted der i mellom befinner vi oss alle sammen. Det er også mer vanlig å tenke at homo-hetero ikke er fastlåst en gang for alle, men at det kan endre seg flere ganger i løpet av et liv.

 

Det er i dag langt større toleranse og aksept for homofili enn for kun få år siden. Det skyldes at mange kjente og ukjente har stått frem. Det er derfor riktig å si at det har vært en normalisering av homofili, noe som er bra og riktig, for det som kjennetegner livet, naturen og menneskene er mangfoldet.

 

De siste årene har det blitt mer fokus på kjønnsopplevelse og kjønnsuttrykk. Dette ser ut som om ganske mange tenker at det er for lite med kun to kjønn, og at det er en glidende overgang mellom å oppleve seg som kvinne eller mann, og at opplevelsen kan endre seg over et liv.

Verken homofili eller kjønnsutfordringer er sykdommer i seg selv, men kan like vel være tung for mange å leve med og spesielt å erkjenne for seg selv. Det skyldes at det er knyttet mye skam til det å være annerledes. Spesielt er ungdomstiden vanskelig, det er en sårbar tid der mange sider ved identitet som er under endring, og press fra familie og venner oppleves spesielt sterkt. Da er det viktig med gode rollemodeller og mennesker som har gått opp stien før en.

 

Det er viktig å ha et fellesskap av andre mennesker som har det på liknende måte.

 

I Norge er det to foreninger for transpersoner: Harry Benjamin Ressurssenter http://www.hbrs.no/ og LLH http://www.llh.no/. Den første er for mennesker som mener seg 'født i feil kropp', mens LLH er for mennesker som er homo-lesbisk-bifil eller har transutfordringer.

 

 

 

 

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

Det er vanlig å tenke om legning/tiltrekning/tenning som en glidende overgang fra kun å tiltrekkes sitt eget kjønn til å kun føle tiltrekning mot det motsatte kjønn. Ett eller annet sted der i mellom befinner vi oss alle sammen. Det er også mer vanlig å tenke at homo-hetero ikke er fastlåst en gang for alle, men at det kan endre seg flere ganger i løpet av et liv.

 

Det er i dag langt større toleranse og aksept for homofili enn for kun få år siden. Det skyldes at mange kjente og ukjente har stått frem. Det er derfor riktig å si at det har vært en normalisering av homofili, noe som er bra og riktig, for det som kjennetegner livet, naturen og menneskene er mangfoldet.

 

De siste årene har det blitt mer fokus på kjønnsopplevelse og kjønnsuttrykk. Dette ser ut som om ganske mange tenker at det er for lite med kun to kjønn, og at det er en glidende overgang mellom å oppleve seg som kvinne eller mann, og at opplevelsen kan endre seg over et liv.

 

Verken homofili eller kjønnsutfordringer er sykdommer i seg selv, men kan like vel være tung for mange å leve med og spesielt å erkjenne for seg selv. Det skyldes at det er knyttet mye skam til det å være annerledes. Spesielt er ungdomstiden vanskelig, det er en sårbar tid der mange sider ved identitet som er under endring, og press fra familie og venner oppleves spesielt sterkt. Da er det viktig med gode rollemodeller og mennesker som har gått opp stien før en.

 

Det er viktig å ha et fellesskap av andre mennesker som har det på liknende måte.

 

I Norge er det to foreninger for transpersoner: Harry Benjamin Ressurssenter http://www.hbrs.no/ og LLH http://www.llh.no/. Den første er for mennesker som mener seg 'født i feil kropp', mens LLH er for mennesker som er homo-lesbisk-bifil eller har transutfordringer.

 

 

 

 

 

 

 

Takk for utdypende svar, Dag.

 

 

Har hørt om hbrs og llh. Aldri tatt kontakt med de. Jeg vet hvor stor prosess det er å ta en kjønnskorrigering. Det er kanskje det som skremmer meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg står når det kommer til kjønn. Jeg vet bare det at jeg ikke er midt i mellom og at jeg sliter veldig med disse tankene da dette er tanker jeg ikke vil ha. Det er ikke fordi jeg ikke aksepterer transkjønnede mennesker. Det er vel kanskje det at jeg sliter med å være det selv da jeg helst bare vil være med selv uten å gjøre noe, men disse tankene går ikke bort.

Det er vel egentlig et tegn i seg selv om at noe må gjøres. Kanskje jeg burde jobbe med aksept, kan hende det vil gjøre meg tryggere på hva som er riktig for meg..

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49

[dag1234]

Det skal mye til for å få kjønnsbekreftende behandling i Norge. For mye, mener flere pasienter og fagfolk.

Mange får avslag og det er et trangt nåløye å komme gjennom. Det er en lang prosess å komme dit - både utredingsmessig er det mye 'pasienten' skal igjennom, men vel så mye på det personlige plan. Mange tanker og følelser skal veies for og i mot. Det er viktig og riktig å bruke tilstrekkelig med tid på dette, for det er en viktig avgjørelse.

 

I Norge er det dessverre sånn at for å få kjønnskorrigerende behandling, så må en oppfylle kravene til diagnosen Transseksualisme, det er det ikke alle som gjør - og man må være villig til å ta full behandling; dvs både hormoner og kirurgi. Det innebærer bl a at transpersonen må være villig til å la seg kastrere.

Jeg ønsker at det ikke skal være slik, men at en hver skal kunne ta valg utfra hva en synes er riktig for seg. Noen vil ha full pakke, noen kun hormoner, mens andre vil leve som det biologiske kjønn de er født med. Mitt syn er at det er holdningene i samfunnet som må endres, ikke først og fremst menneskenes kropper.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med HBRS eller LLH og få en prat med noen som har vært gjennom dette. Du kan ta kontakt anonymt.

Du kan også lete på hjemmesidene til HBRS og LLH og se om du finner psykologer/psykiatere der du bor som de anbefaler. Du kan ikke gå ut fra at alle psykologer/psykiatre kan så mye om dette. I Rogaland er jeg kontaktperson for HBRS og LLH, og jeg er medlem i begge disse foreningene.

 

Faktisk skal jeg i morgen følge en 14 år gammel jente (født som gutt) sammen med foreldrene til Rikshospitalet for første time på GID-klinikken. Så det var litt pussig at denne diskusjonen kom akkurat nå i forkant av den turen.

Andre kjente kontaktpersoner er Esben Esther Benestad Pirelli. Det er Norges mest kjente transperson, og en som gjør mye for andre som har kjønnsutfordringer.

Luca Dalen i LLH er også en som er født som jente, og så har kjønnsuttrykk mest hentet fra menn. Begge disse er gode å snakke med, men kanskje Esben Esther er den som har jobbet mest med ungdommer.

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Jeg vet at det er vansklig å få diagnosen. Rikshospitalet har faktisk fått kritikk for dette. Vet Luca kjemper for å få et mannlig personnummer uten å måtte kastrere seg.

 

Jeg har vært hos GID klinikken. Desverre kommer man ikke dit så ofte da de får pasienter fra hele Norge noe som fører til lange ventetider.

 

Mitt problem er at jeg ikke får lagt disse tankene fra meg. Det gjør at jeg tenker at noe må gjøres snart. Jeg har tenkt på konsekvenser av å gjøre det, og ikke gjøre det. Kommer ikke så mye lenger, men for meg virker det som dette er noe som ikke går bort. Er usikker på hva jeg føler meg som da jeg bare er meg selv, men jeg har problemer med kroppen min. Jeg er nok transeksuell. Selv om man er det så behøver man ikke gjøre noe. Det er det jeg håper jeg ikke trenger da prosessen er lang, tidskrevende, trangt nåløye osv.

 

Har du stilt denne jenta spørsmål som gjør at du tenker hun tar et riktig valg hvis hun tar kjønnskorrigering?

Noe som kan være til hjelp hos meg?

 

Det som er positivt er at folk er så mye mer åpne om dette nå. Jeg har aldri møtt noen som har sagt noe negativt om dette. Jeg har mange som støtter meg i mine avgjørelser når det kommer til det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 868f6...e49