PTSD etter vrangforestillinger?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

Jeg har OCD. Primært har problemet mitt vært egodystone vrangforestillinger. Jeg tror hva jeg tenker/sier fører til ulykke/død for de som står meg nærmest og ikke minst ulykke for meg selv. Samtidig går det begge veger; om jeg gjør noe "bra" vil jeg til gjengjeld bli belønnet. Tenker jeg på negative ord (navn på sykdommer, for eksempel) samtidig som jeg tenker eller ser på noen jeg kjenner tror jeg jeg øker sjansen for at de får lidelsen. Dropper jeg den siste øvelsen når jeg trener tror jeg kjæresten får kreft, blir påkjørt eller drar ut på måfå og har sex med den første mannen hun finner.

Nå har jeg vært i gruppebehandling for dette flere ganger, så det har blitt bedre. Tankene er der, men det går bedre.

Jeg fungerer likevel ikke. Jeg er vanvittig aggressiv, ekstremt urolig, får panikkanfall et dusin ganger daglig, sliter med konsentrasjonen, har søvnproblemer, blir fysisk uvel av selv ubetydelige lyder som en plystrende nabo, klarer ikke sitte stille, sliter med å få i meg mat, er paranoid og har det i bunn og grunn veldig tungt. I går mottok jeg en SMS fra en venn som ville ha tilbake en film jeg har lånt; tonen var hyggelig, filmen ligger i hylla her og han kunne selv komme på døra og hente den. Helt nøytral situasjon, men jeg reagerer med svette, kvalme og høy puls. Det er hvor funksjonsnivået mitt er nå, i en alder av 27. Jeg presterte bra som elev/student, hadde ingen atferdsvansker og slet aldri med strukturert arbeid. Nå har jeg store problemer med skolearbeid på ungdomsskolenivå.

La meg presisere at mer eller mindre all frykt jeg opplever i hverdagen er kreert i mitt eget hode. Rent materielt er det syv milliarder mennesker i verden som lever under tøffere vilkår enn meg, jeg kommer fra en intellektuelt, emosjonelt og finansielt trygg familie og jeg har egentlig aldri vært utsatt for fysisk eller psykisk vold av betydning. "Privilegert" er en fin oppsummering av min oppvekst, og jeg er fullt klar over det. Jeg forsøker på ingen måte å sammenligne dette med de som har opplevd konkrete traumer.

Det jeg lurer på er hvilken effekt det har på et menneskes psyke å leve under mer eller mindre konstant frykt over flere år. Frykten for at hver minste ting jeg gjør kan føre til død eller fordervelse for de rundt meg har vært et dominerende tankesett siden andre halvdel av tenårene. Kan man, i teorien, få posttraumatisk stressyndrom - eller noe som ligner - av innbilte farer? Hvor tåpelig grunnen enn er, så er jo frykten/følelsen av frykt/panikken/adrenalineksplosjonen og sånn sett hele den isolerte reaksjonen like genuin. Jeg spør fordi jeg ved en tilfeldighet kom over en artikkel om PTSD forleden, og jeg synes det er ubehagelig hvor påfallende likt det er.

La meg igjen presisere at jeg ikke under noen omstendigheter mener jeg har gode grunner til å slite. Jeg vet det er galskap å tro at familien min dør i en bilulykke på grunn av noe jeg tenker. Spørsmålet er om farer skapt av vrangforestillinger i teorien kan ha samme effekt som reelle og fysiske traumer.

Anonymous poster hash: 49de1...f63

[vidor]

Når du sier egodystont, mener du at du har fått jobbet bort vrangforestillingene dine, eller mente du å si egosyntont som betyr at du fremdeles har dem ?

 

Får du behandling for det du beskriver ?

Du beskriver i alle fall en situasjon hvor du burde få prioritert hjelp til problemene.

Det er normalt å bli aggresiv av å gå med mye frykt, men som du sier vet du at reaksjonene dine er irrasjonelle i forhold til at situasjonene er harmløse.

 

Sånn du legger fram dette tror jeg du kanskje diasassosierer hvis du mener det ikke er en grunn til at du føler det har blitt slik. Ved disassosiasjon går man på en måte ut av seg selv for å slippe å ta bevisst innover seg hva som skjer og undertrykker det med symptomer som opptrer senere. Ved PTSD kommer ofte flashbacks av det som var traumatisk, men det virker det som du ikke opplever så du bør absolutt få hjelp til dette.

[dag1234]

Du kan ikke få PTSD av OCD.

For å få diagnosen PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) må det foreligge et psykisk traume og det må være at en livstruende styrke, Typisk er voldtekt, større bilulykke, overfall, nestendrukning, rasulykker, osv. De overlevende etter Utøya sliter mest sannsynlig med PTSD.

Hvis det ikke er minst ett forutgående alvorlig traume, kan man ikke stille denne diagnosen.

 

Du kan bli fysisk syk av OCD, fordi det er en konstant belasting på kroppens beredskap å være så stresset. Du kan også bli psykisk svært plaget, urolig, stresset, irritabel, utmattet og hemmet i din livsutfoldelse. Det er ikke uvanlig at mye av tiden i løpet av en dag går med til å tenke p/unngå å tenke på noe bestemt, eller gjøre/ikke gjøre bestemte handlinger.

Mye av dette opplever du allerede.

 

Det er relativt god behandling å få for OCD. Førstevalg av behandling er ikke gruppeterapi, men individualterapi med eksponeringstrening. Ved alvorligere OCD-tilstander er det også ofte nyttig å bruke medikamenter i tillegg til psykoterapi.
Du har både tvangshandlinger og tvangstanker. At disse er egodystone betyr at du hr sykdomsinnsikt og skjønner at det ikke stemmer det du tenker eller føler du må gjøre. Det absurde er at du like vel ikke kan kontrollere dette. Slik føles det i alle fall for den som har OCD (Obsessive-Compulsive Disorder, det vi på norsk kaller Tvangstanker - Tvangshandlinger).

[AnonymDiskusjon]

Når du sier egodystont, mener du at du har fått jobbet bort vrangforestillingene dine, eller mente du å si egosyntont som betyr at du fremdeles har dem ?

 

Får du behandling for det du beskriver ?

Du beskriver i alle fall en situasjon hvor du burde få prioritert hjelp til problemene.

Det er normalt å bli aggresiv av å gå med mye frykt, men som du sier vet du at reaksjonene dine er irrasjonelle i forhold til at situasjonene er harmløse.

Helt ærlig siterte jeg bare den medisinske rapporten fritt etter hukommelsen. Om egodystone tvangstanker betyr at jeg har "sykdomsinnsikt", som dag skriver, så er det det. Jeg er ikke sikker på hvor grensen går. Om noen andre beskrev lignende symptomer og tanker hadde jeg sett på dem som tvilsomme. Jeg kan ikke støtte noe av det med håndfaste argumenter. Jeg har vært i tre gruppebehandlinger nå, og jeg har drastisk klart å begrense den konkrete innflytelsen i dagligdagen, men jeg tror akkurat like mye på "reglene" som før. Jeg vil si jeg har innsikt i sykdommen, rent rasjonelt, men innerst inne er troen urokkelig.

 

Den siste setningen er egentlig akkurat det jeg lurer på. Jeg vet for så vidt at farene ikke er reelle, men vet jeg det egentlig? Jeg kan si jeg vet det fordi det finnes null i vitenskapen som støtter det, div. terapeuter har banket det inn og jeg ser at hele tankesettet stemmer overens med kriteriene for OCD, men jeg tror jo fortsatt på det. Å stille seg i motorveien er farlig; ingen nekter for det. For meg blir dette omtrent som at jeg skal forsøke å overbevise deg om at å løpe ut i motorvegen er trygt. Jeg kan gjenta det hundre ganger, vise forskningsrapporter som viser at ingen noensinne har dødd av det og forklare at frykten din for motorvegen kun er en psykisk sykdom. Til slutt hadde du kanskje latt deg lure til å tro på meg og sagt "ja, jeg vet frykten for motorvegen er irrasjonell", men innerst inne hadde du vel fortsatt vegret deg for å stille deg foran en trailer?

 

Sånn du legger fram dette tror jeg du kanskje diasassosierer hvis du mener det ikke er en grunn til at du føler det har blitt slik. Ved disassosiasjon går man på en måte ut av seg selv for å slippe å ta bevisst innover seg hva som skjer og undertrykker det med symptomer som opptrer senere. Ved PTSD kommer ofte flashbacks av det som var traumatisk, men det virker det som du ikke opplever så du bør absolutt få hjelp til dette.

Kan du utdype det med disassosiasjon? Tenker du her på at jeg sier jeg har vært privilegert og hatt en oppvekst fri for traumer? Jeg synes det er en ganske korrekt oppsummering. Jeg ble mobbet over en periode på et halvt år, men det er det hele.

 

Ang. flashbacks: hva teller som et flashback? Jeg er jo fortsatt redd for akkurat de samme tingene. Hva er et flashback og hva er en gjentakelse av det psykiske "traumet"? Jeg fikk et panikkanfall for en uke siden fordi jeg ble livredd for å tenke tanker som kunne skade en bekjent. Er dette et flashback fra forrige gang jeg tenkte det samme, eller er det bare den samme tvangstanken som dukker opp igjen?

 

 

Det er relativt god behandling å få for OCD. Førstevalg av behandling er ikke gruppeterapi, men individualterapi med eksponeringstrening. Ved alvorligere OCD-tilstander er det også ofte nyttig å bruke medikamenter i tillegg til psykoterapi.

Du har både tvangshandlinger og tvangstanker. At disse er egodystone betyr at du hr sykdomsinnsikt og skjønner at det ikke stemmer det du tenker eller føler du må gjøre. Det absurde er at du like vel ikke kan kontrollere dette. Slik føles det i alle fall for den som har OCD (Obsessive-Compulsive Disorder, det vi på norsk kaller Tvangstanker - Tvangshandlinger).

Hvor stor forskjell er det på individualterapi og gruppebehandling? Mine behandlere påstår gruppe er mest effektivt, men jeg har ingen formening selv. Jeg har vært med i tre grupper, men har sporadisk også blitt behandlet individuelt. Tidligere har jeg stått på Cipralex og Wellbutrin (ikke samtidig). Jeg bruker for øyeblikket Ritalin (90 mg daglig), men ingen medikamenter for OCD spesifikt. Nå har jeg blitt behandlet regelmessig over tid, prøvd diverse aktiviseringstiltak (det være seg frivillig arbeid, fysisk lagaktivitet, teoretisk skolearbeid, retur til jobb i redusert stilling eller deltidsstilling i mer fysisk jobb) og ellers gjort alt jeg selv kan komme på som kan være konstruktivt, men det er åpenbart at jeg fortsatt er milevis unna å være frisk. Behandleren min har sagt jeg er et av de absolutt verste/mest omfattende tilfellende av de flere hundre pasientene han har behandlet, men medikamenter har likevel aldri vært nevnt. Burde medikamenter vært vurdert nå? Da tenker jeg generelt; jeg skjønner det er vanskelig å si noe om meg konkret. Hvor vanlig er bruk av medikamenter som en del av en behandling for OCD?

 

 

Du kan ikke få PTSD av OCD.

For å få diagnosen PTSD (Posttraumatisk stresslidelse) må det foreligge et psykisk traume og det må være at en livstruende styrke, Typisk er voldtekt, større bilulykke, overfall, nestendrukning, rasulykker, osv. De overlevende etter Utøya sliter mest sannsynlig med PTSD.

Hvis det ikke er minst ett forutgående alvorlig traume, kan man ikke stille denne diagnosen.

Det er der sakens kjerne ligger for meg. Et psykisk traume er vel til syvende og sist uansett subjektivt? Noen rister av seg et ransforsøk uten den store psykiske belastningen, mens andre får PTSD av det. Samme situasjon; forskjellige reaksjoner.

 

La oss si du er på tur i Australia. Du omringes av 20 edderkopper. Tilfeldigvis så du en dokumentar om denne edderkopparten kvelden før, og vet at den er livsfarlig. Du vet du er i stor livsfare. Det er vel et traume? Hva om du ikke hadde sett dokumentaren kvelden før, trodde edderkoppen var harmløs og aldri oppfattet situasjonens alvor? Hva skjer da om min oppfattelse av en gitt situasjon innebærer at jeg selv, subjektivt, tror/vet jeg er døden nær? Det var ikke et høydepunkt da jeg trodde jeg kom til å dø fordi en karakter i en film med mitt navn fikk kreft akkurat i det sekundet jeg tillot meg å ta første bit av en matrett jeg selv visste var usunn, men jeg trodde jo, 100 %, at det var en klar beskjed om at min egen ende var nær. For å gjøre bot for dro jeg ut og jogget et halvmaraton på sparket. I denne situasjonen, gjennom min forståelse av fare, årsak og utfall, opplevde jeg sjansen for å dø som reell, og helvetesjoggeturen jeg gjennomførte var et desperat forsøk på å forhindre hva enn jeg fryktet utfallet ville bli. For meg var denne filmkarakterens dødsfall en bekreftelse på at jeg selv var ferdig. Har jeg ikke da opplevd et traume? Siden jeg ved hjelp av min "kunnskap" oppfattet situasjonen som alvorlig?

 

Anonymous poster hash: 49de1...f63

[dag1234]

Jeg har aldri sett noen effektststudier der individualterapi måles opp mot individualtarapi. Alle slike studier av hva som hjelper i terapi gjøres på grupper av pasienter. Da vil det alltid være forskjeller innad i gruppen, og det vil alltid være noen pasienter som reagerer annerledes enn flertallet.

Individualterapi med eksponeringsterapi er anbefalt som førstevalg. http://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/utredningsserien/angstlidelser_utredning_behandling_ik-2694.pdf

I denne behandlingsveilederen fra Helsetilsynes vil du også finne en liste over hvilke medikamenter som anbefales.Det er vel Anafranil jeg har hørt mest om, når det gjelder OCD. Ved NTNU er det ledende på denne type behandling. Bjarne Hansen er vel den som er flinkest med disse pasientene, han er også en dyktig foreleser http://www.psykol.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Tvangstanker-for-aapen-scene. Det ser ut som om han har etablert seg på Haukeland nå: http://www.helse-bergen.no/omoss/avdelinger/kronstad-dps/Sider/ocd-teamet.aspx

 

Som du ser her, er det også forskning på gruppebehandling som også viser god effekt.

http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Nyheter-og-aktuelt/Aktuelt/Viser-vei-til-mer-effektiv-OCD-behandling

Da er det ikke malpraksis å tilby deg slik behandling.

 

Siden du bruker Ritalin, antar jeg at du også har ADHD eller ADD. Tilleggssykdommer (komorbiditet) er en kompliserende faktor i all behandling, og det kan være en av grunnene til at du ikke får 'standard behandling'.

 

Jeg kjenner deg ikke, og vet derfor ikke om du burde vært vurdert medikamentelt, og kan derfor heller ikke si noe om det.er på tide for deg å endre medikamenter. Det må du ta opp med legen din. Men jeg vet at noen med sterk angst i tillegg også får en liten dose nevroleptika.

 

Når det gjelder PTSD og hvillke traumer som skal ligge til grunn, så er det de største og alvorligste - ytre påkjenninger for å få denne diagnosen. Så selv om du har ekstreme opplevelser i fantasien og blir veldig redd, og det sikkert kan defineres som et psykisk traume - så teller ikke det som traume i diagnostisk forstand overfor PTSD. http://finnkode.kith.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613495|flow

Grunnen til det, er at dette er en diagnose som er reservert for pasienter utsatt for reelle, ytre påkjenninger.

[vidor]

Jeg tror du kommer best ut av dette med å få gå i terapi slik dag1234 tar opp. Han har også linket til godt stoff som kan være til hjelp for deg og som de som behandler deg også kanskje er interessert i.

 

Tv3 hadde en god serie om ocd som fremdeles ligger ute på nettet.

http://www.tv3play.no/programmer/psyk-forandring

 

Det omhandler også Bjarne Hansen som er med på behandlingsarbeidet.

Absolutt verdt å se denne serien. Det viser at det går an å bli bedre og faktisk helt kvitt ocd, selv om ting føles vanskelig og uoverkommelig for deg nå.

 

Jeg synes du bør bruke kreftene dine til å bli frisk og føle at du er i et godt miljø som støtter deg. Om du trenger tilpassninger for dette så bør du få det for å dra ting i riktig retning.

[AnonymDiskusjon]

takk til begge to for svar

 

bjarne hansen har vært involvert i behandlingen min. jeg har aldri møtt ham, men terapeutene mine har rådført seg med ham ang. min individuelle behandling ved flere anledninger. jeg har også hatt individuelle samtaler med to utenlandske spesialister med ocd som hovedfelt som har vært i landet for å holde foredrag, som kom i stand ved hjelp av bjarne og en av terapeutene jeg går til. jeg tviler sånn sett ikke på at behandlingen jeg får er etter boken

jeg har vært i behandling i syv år nå uten stor fremgang. i perioder har jeg presset meg gjennom skole eller jobb uansett, i forskjellige former og brøker, men ting har aldri vært ålreit eller normalt i løpet av de årene. syv år er lenge. det føles nesten bortkastet når dette er "resultatet". de siste dagene har vært krisedårlige.

jeg er på ritalin mest som et slags forsøk. jeg gikk gjennom prosessen med iq-test og alt rett etter nyttår, men de mente det var vanskelig å konkludere med ADHD/ADD eller om uroen og de kognitive vanskene var av generell uro forårsaket av ocd. jeg merker en viss forbedring, men ingen livsendrende effekt, og jeg er allerede på veldig høy dose. mao virker det ikke som den rette vegen å gå.

ang. ptsd: finnes det en ekvivalent eller noe sammenlignbart for de som kun har vært utsatt for indre/innbilte traumer? ocd-en er redusert nå kontra for ett år siden, men jeg vil jeg har det verre likevel. jeg forstår det ikke selv. utbrent?

Anonymous poster hash: 49de1...f63

[vidor]

Det var da spenstig å sette deg på høydose ritalin med de symptomene du har. Jeg ville tro det gjør det verre, med mindre dette er gjort med overlegg for å framprovosere det. Kanskje prøve den medisinen dag1234 tok opp ?

 

Pleier å bruke dempende behandling som ikke er vanedannende på slike symptomer.

[dag1234]

Jeg skreiv et svar før jeg dro på påskeferie, men så forsvant det. Her kommer kortversjonen:

Enig med vidor, vanskelig å skjønne rasjonalet bak å gi deg Ritalin - som vi vet kan gi angst, forvirring og vrangforestillinger. Og i alle fall når du ikke sikkert har en en ADHD. Etter syv år uten særlig effekt forstår jeg at legen din er villing til å tenke utradisonelt, men det høres ut som feil medisin for deg.

 

Det hender man gir en lav dose av det som kalles høydose nevroleptika. Det er angstdempende, det forsterker den antidepressive effekten av dine antidepressiva, og ikke minst så er nevroleptika effektivt mot psykostiske symptom, som jo vrangforestillinger er.

 

Ut over det, skjønner jeg ikke det siste du skriver der.

 

 

 

Et innbilt/fantasert traume er likefult et traume, og kan gi psykiske plager som andre traumer. Men for å få PTSD-dagnosen må traumet være en ytre, reelt hendelse.

[Emancipate]

Det du skulle hatt var noen dempende medisiner istedenfor Ritalin. F.eks. Selo-Zok, Atarax, Lamictal og Neurontin.

 

Medisinen dag1234 nevner (Anafranil) er sikkert bra mot OCD, men den hemmer reopptak av noradrenalin, noe som kan være inkompatibelt med symptomer du beskriver (vanvittig aggressiv, ekstremt urolig, klarer ikke sitte stille, er paranoid)

 

Jeg så faktisk programmet psyk forandring på TV, og det du beskriver har ingenting til felles med de plagene deltagerne hadde. De hadde spesifikke problemer angående bakterier, mens du har generell anspenthet og bekymring angående "alt".

 

Body-mind-øvelser som Qi Gong kunne du (og mange andre) sikkert hatt nytte av også.

[Emancipate]

Det du har med at du har blitt så skvetten kalles for øvrig sensitisering (eller sensitivisering). Det går tilbake igjen dersom du reduserer det som har forårsaket det, som typisk er overdrevne mengder av følgende: angst/tvangs-tanker, muskelspenninger, stimulanter (kaffe, ritalin) og det som i alternativ psykologi kalles toksiner (kan være en plante som lukter vondt, en person som du er allergisk mot, mat med tvilsomt næringsinnhold, etc).

 

Det blir en ond sirkel der tanker og anspenthet gjør hjernen mer sensitiv, som igjen gjør at den blir lettere anspent og bekymret.

 

Ellers kan det hjelpe å google angående psykiske problemer. Og helst ikke vitenskapelige sider som lister opp hvilke behandlinger som passer for hvilken diagnose, men sider som hjelper å forstå psyken mer generelt. F.eks. dette om emosjonell deprivasjon: http://www.webpsykologen.no/artikler/emosjonelt-distansert-og-alene/

Endret 20. april 2014 av Tåkelur