Forelskelse - Grave seg ned?

[AnonymDiskusjon]

God kveld. Gutt i starten av 20-årene her, jeg har et lite problem som begynner å tære veldig på nå. Dårlig selvtillitt, selvbilde og vært depressiv i en del år. (Sånn på papiret, værtfall.)

 

Jeg har aldri vært i et forhold før, men har null problem med å snakke med jenter i den forstand.

 

Greia er at jeg i de siste 2-3 årene ikke har "turt" å forelske meg, altså på en måte prøvd å dytte det litt vekk, fordi hver gang jeg faktisk merker at "nå har jeg følelser for noen", så ender det i stedet med at nervene går løpsk, og jeg blir deprimert som bare rakkern.

 

Hvorfor? Vel, det er en indre frykt om å bli avvist, noe jeg alltid har blitt, og om jeg viser at jeg liker jenta, så kan jeg enten a) ødelegge et potensielt vennskap, eller 2) gjøre det kleint?

 

Altså jeg vet jo såklart om denne "friendzonen", men jeg klarer rett og slett ikke unngå den om den finnes, jeg er meg selv, jeg er hyggelig, spøker mye, og bare.. Ja, jeg glir tydligvis rett inn der uansett.

 

Men problemet er mer nervene og depresjonen, dette har nesten tatt knekken på meg flere ganger, og da snakker vi om å gå i ukesvis med klump i magen, irritasjon, tristhet og desverre en form for sjalusi/misunnelse om hun åpenbart viser aksept ovenfor andre gutter. Det sistnevnte ønsker jeg ikke en gang, vi er ikke kjærester, jeg har ingenting jeg burde si, og de tankene burde aldri vært der.

 

Er det kanskje fordi jeg har en ubevisst mening om at jeg aldri får hu? Er det frykt om å ødelegge et potensielt eller nåværende vennskap? Er jeg overly-attached?

Dette har pågått og pågår nå, og det er så og si hjerteskjærende i de værste øyeblikkende, vil egentlig bare rasere alt rundt meg rett og slett - umodent og sikkert angivelig sterkt overdrevet, men den følelsen har dere sikkert hatt en gang dere og.

 

Noen som har noen fine visdomsord til dette? På forhånd takk.

Anonymous poster hash: 8fcbc...b50

[Eriksendrul]

Tidligere var jeg i et forhold som varte i 6 år, og jeg er kun 21 så min erfaring med og få kjærester er heller liten siden jeg har alltid hatt hun ene så lenge og i hele min "jentetid" var da okkupert og jeg hadde det veldig bra i de 6 årene og var aldri på sjekkern eller prøvde og få meg noe nytt og den tiden følte jeg var ganske avgjørende for nå så tomler jeg i mørket når det kommer til jenter og jeg er også redd for og forelske meg siden jeg vet ikke om det er fordi jeg savner et forhold eller om jeg liker personen så jeg er på samme sted som deg på en måte. Jeg prøver og ikke tenke noe over det når jeg er med jenter og skulle jeg få følelser så må jeg bare tørre og "løpe etter" og se hva som skjer. Med så mange mennesker i verden og i min omkrets har jeg råd til at det går galt et par ganger. Så mitt råd er vell egentlig og bare gå "All out" og se hva som skjer. Det er vanskelig og veldig skummelt men du får et avslag/nei, og hva så ? Den som ikke prøver vil aldri få noe resultat

[Slettet---]

What you wrote

 

Anonymous poster hash: 8fcbc...b50

 

Morn, nærmer meg 20 selv. Ingen forhold, endel forelskelser gjennom tidene, med kun dårlig utfall.

 

Veit at ting sutter hardt, har kun ved 1 annledning blitt ordentlig knust. Sånn ligge i senga og gråte over det. Aldri mer, du er mann jeg er mann, ingen kvinne skal få oss til å grine.

 

Altfor mange ganger har jeg gitt masse, og ikke fått noe som helst tilbake. De som ikke gir deg noe tilbake, kutt dem ut av livet ditt. Be dem dra til helvete om de ikke skjønner tegninga. Slutt å la andre styre over deg, finn deg selv, vær fornøyd med deg selv. Greit det kan være jævlig vanskelig noen ganger (ja, jeg har hatt ræv selvtillit selv) men hardt og høre, lite du får gjort med de du fikk.

 

Start å tren, ta vare på deg selv, spis sunt, finn "sunne" forbilder og se opp til. Ligg i senga vær kveld og fortell deg selv at du er best, du er kjekkest, alle vil ha deg, du fortjener det beste og de som mener noe annet kan dra dit peppern gror. Du trenger ikke sånt skvip i livet ditt, bare flir de taperne bort, de som rakker ned på deg.

 

Skaff deg 1-2 gode venninner, ordentlig gode, sånne du kan snakke om alt med uten at de rømmer. De er få men de er der, har hjulpet meg ihvertfall.

 

Nå en liten story time.

Sommer, ifjor, møter min drømme jente, har lenge visst hvem hun er og hvor babe etc hun er. Ender opp i senga med hun, vi ligger kun og prater. Bra kjemi etc, jeg tror det er noe der men viser seg i etterkant at hun elsker å playe andre. Kjempe kult for meg som da er deppa i 5 måneder takket være hun. Trodde jeg ikke hadde grunn til å leve uten hun. Jeg gjorde jævlig mye dumt i de 5 månedene, men jeg lærer så lenge jeg lever. Livet sutter pung til tider, Vi har mange felles venner, om jeg vil dra ut med bestekompisen min så er hun rundt de vi er med. Wow, det er moro for meg. Se "love of my life" hooke med gode kompiser av meg. Ikke at alle de veit at jeg var "head over heels" for hun.

 

Bare slutt å syt, tøft og høre det har fra en dust som meg men det er sannheten. Det er hardt, det er brutalt, det er det som funker. Finn din greie! Gjør det du vil! Bedre å angre på noe du gjorde, enn det du ikke gjorde! Tråkk på noen tær gjennom livet ditt! Gi litt mer faen!

 

Du trenger ikke bli noe selvforgudende rasshøl av den grunn, men ikke bry deg.

 

A lion does not concern himself with the opinion of sheep.

 

Ferdig snakket, om du vil høre litt mer fra meg send meg en PM.

 

Snakkes <3