For stygg til kjæreste.

[vidor]

Ser jo den. Men jeg har aldri brydd meg særlig om utseende eller personlighet på de jeg har likt tidligere, fordi jeg gikk etter mitt eget "nivå". Tenker fortsatt det samme. Når en veldig kjekk gutt plutselig ber meg ut nå, føler jeg han bare skal gjøre narr av meg og egentlig er alt for bra for meg. At jeg aldri vil kunne måle meg med han og at jeg i hvert fall kommer til å skuffe. Da er det enda enklere å bare avvise de. Ser ikke for meg at noen kan like meg for den jeg er. Det var jo tross alt ingen som likte meg før. Er jo helt lik nå som da. Ja, vet jo egentlig at de fleste menn liker normale kvinner.

Det er bare en måte å finne ut at dette ikke stemmer på, og det er å hoppe i et forhold du har tro på. Enkelte usikre gutter kan oppføre seg slik du sier, men ordentlige gutter som er trygge på seg selv har sjelden slike behov.

[AnonymDiskusjon]

For det første tror jeg virkelig ikke at du er lubben eller overvektig. Tror heller at problemet er mangel på selvtillit, men det er absolutt noe som kan gjøres med, selvom det både kan være vrient og kan ta tid. Det er også svært stor forskjell på menn; noen er overfladiske og er bare ute etter damer de kan harve over, mens andre er opptatt av personlighet, felles hobbyer/interesser og litt ting som er viktigere i lengden. Jeg ville overhodet ikke stresset dette her med "å få seg kjæreste" så veldig. Da blir det fort kjæreste på et litt rart og lite levedyktig grunnlag. En overfladisk kødd har du uansett ikke lyst til å være sammen med.

 

Nå lever vi jo i en ganske fæl verden der man blir bombardert av sinnsyke, urealistiske og photoshoppede kroppsidealer hele tiden gjennom mange medier, så det er jo ikke rart mange får slike problemer, og det skal ikke mye til før mange ser på seg selv på en svært negativ måte selvom det overhodet ikke er grunnlag for det. Tips om en prat med legen er nok ikke så dumt. Det finnes private psykologer også som det går an å få hjelp av, men det koster jo litt.

 

 

Takk for svar. Ja, på en måte vet jeg at det er teit å stresse hele denne kjærestegreia, men faktum er at jeg allerede har "sløst" bort muligheten for tenåringskjæreste allerede. Nå ser jeg at alle vennene mine har blitt mer seriøse i forhold og så sitter jeg selv uten noe erfaring.

 

Føler at det er grunnlaget for alle tankene mine. Klarer ikke å føle meg bra nok. Men hovedproblemet er at jeg føler alle ser en annen person når de ser på meg. Hvis noen påpeker en positiv side ved meg (som er basert på noe fysisk) tenker jeg at de sier det fordi de ser feil person. For jeg er ikke slik de beskriver.

Litt vanskelig å forklare. Føler ikke at jeg klarer å beskrive det helt riktig men.

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[vidor]

Takk for svar. Ja, på en måte vet jeg at det er teit å stresse hele denne kjærestegreia, men faktum er at jeg allerede har "sløst" bort muligheten for tenåringskjæreste allerede. Nå ser jeg at alle vennene mine har blitt mer seriøse i forhold og så sitter jeg selv uten noe erfaring. Føler at det er grunnlaget for alle tankene mine. Klarer ikke å føle meg bra nok. Men hovedproblemet er at jeg føler alle ser en annen person når de ser på meg. Hvis noen påpeker en positiv side ved meg (som er basert på noe fysisk) tenker jeg at de sier det fordi de ser feil person. For jeg er ikke slik de beskriver.Litt vanskelig å forklare. Føler ikke at jeg klarer å beskrive det helt riktig men.

Det at du har mindre erfaringsgrunnlag betyr også at du har færre dårligere erfaringer. Du må ikke bare se problemet i det. Du er fremdeles ung og flott, men du lager deg selv problemer eller blåser opp ting som egentlig er ganske små og ubetydelige i den store sammenheng. Hvis du trenger å lære deg å tenke bedre om ting så er det kanskje verdt å ta det sammen med noen ?

[johanf]

Tro meg, når du forelsker deg, vil du føle og oppføre deg som en tenåring igjen.

[Saft Suse]

Vet ikke om det jeg skriver her blir helt det samme, men jeg føler det ligger litt i samme gata som det du beskriver.

 

Når jeg omsider holdt på å bli kvitt regelmessige depresjoner og et dyptliggende hat for meg selv innså jeg at jeg fremdeles hadde en ganske heftig sosial angst, og ikke eide sosiale ferdigheter i det hele tatt. Jeg var nødt til å "trene det opp". Jeg leste mye om emnet, var mer sammen med den ene kameraten jeg fremdeles hadde, og øvde meg hjemme, men det viste seg en sirupstreg prosess på den måten. Jeg var like redd folk som før.

 

Omsider fikk jeg derimot for meg at det er så fantastisk mange mennesker man kan møte på, at det faktisk ikke gjør meg stort om jeg gjør meg selv fullstendig til latter foran ukjente i et forsøk på et massivt steg frem i prosessen min. Det var faktisk bare bra for min egen del å "drite meg ut" foran folk, for det var bare sånn jeg kunne lære at de gir fullstendig blaffen. I starten hendte det jeg måtte ha noen dager for å samle meg etterpå, men det gikk like fort over igjen.

 

Uansett, når jeg innså det her var det bare strake veien fram til mål. Helt kvitt angsten i dag, og langt mer utadvendt enn de fleste jeg kjenner.

 

TL;DR: Poenget mitt her - som kanskje druknet litt i teksten - er at du må våge å prøve, og ikke si nei til mulighetene som byr seg. Oppsøk de gjerne selv også ved å be en kjekkas eller to med på en kaffekopp. Selv om du vil hate hvert minutt av det der og da vil det ha en massiv effekt på deg som person, og for hver gang blir det bare lettere.

[Gjest Bruker-182691]

 

Du burde ta en tur til legen og snakke om problemene dine, det virker som du har noe psykiske problemer som fagfolk kan hjelpe deg med! Høres ut som vrangforestillinger, da en person på 52 ikke har "love handles" med mindre du er veldig lav da :o

 

56* nei. Jeg er 170 høy. Men det tallet står bare på vekta. Selv vil jeg si jeg veier mellom 65-75 kg. Sånn sett ut i fra størrelsen på kroppen. Men ville ikke en lege ta dette litt useriøst? Jeg er såpass våken at jeg skjønner man burde kunne se seg selv på bilder og i speil, men..

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

 

 

Det spiller jo fint lite hva du selv synes, det som spiller noen rolle er hva andre synes om deg, og hvis du veier 56 kg så synes samfunnet at du er bedre enn gjennomsnittet. Da er det bare å smile til alle og hilse også er du plutselig jenta alle liker

[AnonymDiskusjon]

 

TL;DR: Poenget mitt her - som kanskje druknet litt i teksten - er at du må våge å prøve, og ikke si nei til mulighetene som byr seg. Oppsøk de gjerne selv også ved å be en kjekkas eller to med på en kaffekopp. Selv om du vil hate hvert minutt av det der og da vil det ha en massiv effekt på deg som person, og for hver gang blir det bare lettere.

 

Takk for fint svar! Det høres usakelig skummelt ut, men vet jeg bare burde hoppe i det. Hjernen stritter bare så hardt i mot. Etter å ha lest det dere har skrevet har jeg bestemt meg for å skaffe tinder. Siden det ikke er fysisk noen til stede blir det ikke så skummelt. Det jeg i hvert fall må fokusere på er å bli kvitt alle disse negative tankene om meg selv og at jeg ikke er bra nok.

 

Så godt å høre da. Da har jeg fått bekreftelse på at å kaste seg i det fungerer.

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[darkness|]

Du burde oppsøke hjelp hos psykolog. Jeg tror ikke du vil klare å la noen andre bli glad i deg før du er glad i deg selv. Personlig synes jeg ikke det blir riktig at en gutt skal ta ansvar for din selvtillit, dette er noe du må jobbe med selv.

[Imlekk]

@TS:

 

Seriøst svar:

Det er vanlig at man ikke anser mentale ting som noe man skal trenge hjelp med. Problemet er at det er feil. Mentale ting som man trenger hjelp med kan være vel så krevende som andre mer synlige plager. Jeg anbefaler deg på det varmeste å oppsøke en lege eller psykolog. I verste fall så er ikke en falsk alarm noen big deal.

 

Mindre seriøst svar:

En date medfører ikke automatisk et fast forhold. Det medfører at man forsøker å ha det hyggelig med en annen person, og blir bedre kjent. Du kan alltids gi en av dine venner beskjed om å svare for deg.

Endret 10. april 2014 av Imlekk

[AnonymDiskusjon]

 

 

Det spiller jo fint lite hva du selv synes, det som spiller noen rolle er hva andre synes om deg, og hvis du veier 56 kg så synes samfunnet at du er bedre enn gjennomsnittet. Da er det bare å smile til alle og hilse også er du plutselig jenta alle liker

 

 

Skjønner jo det, men uansett hva jeg prøver å tenke forsvinner ikke disse tankene. Det å bare drite i alt går rett og slett ikke. Som jeg skrev litt tidligere i dag bestemte jeg meg for å skaffe tinder. Nå sitter jeg bare å tenker at jeg lyver til alle med bildene mine og at jeg burde slette tinder for først å slanke meg, også lage tinder igjen. Det er slik jeg tenker konstant. Hver eneste time hver dag går ut på at jeg tenker over mitt eget utseende og hva jeg burde gjøre for å bli penere. Og for hver ting som blir bedre finner jeg et annet område eller eller del jeg misliker.

 

Men veldig snilt sagt altså!

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[vidor]

Tror du kommer best ut av dette hvis du tar det opp med legen din og får startet behandling.

Det er ikke bra å gå og lide slik du gjør nå.

Ring legen asap.

[AnonymDiskusjon]

Du burde oppsøke hjelp hos psykolog. Jeg tror ikke du vil klare å la noen andre bli glad i deg før du er glad i deg selv. Personlig synes jeg ikke det blir riktig at en gutt skal ta ansvar for din selvtillit, dette er noe du må jobbe med selv.

 

Har ikke råd til psykolog dessverre. Det er nok sant. Jeg er ikke glad i meg selv og ser ikke helt grunnen til at noen andre skulle være det heller. Jeg er bare redd for at jeg aldri skal få bedre selvtillit også får jeg aldri en kjæreste.

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[vidor]

 

Du burde oppsøke hjelp hos psykolog. Jeg tror ikke du vil klare å la noen andre bli glad i deg før du er glad i deg selv. Personlig synes jeg ikke det blir riktig at en gutt skal ta ansvar for din selvtillit, dette er noe du må jobbe med selv.

Har ikke råd til psykolog dessverre. Det er nok sant. Jeg er ikke glad i meg selv og ser ikke helt grunnen til at noen andre skulle være det heller. Jeg er bare redd for at jeg aldri skal få bedre selvtillit også får jeg aldri en kjæreste. Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

Hvis du bruker en psykolog med driftstilskudd blir det max 2105 kr pr år å betale.

 

Du kan lese mer om det her;

http://helfo.no/privatperson/frikort/Sider/hva-er-frikort-egenandelstak-1.aspx

[ragge_jz]

SÅnn har jeg hatt det også, jeg er mann. Fikk sånne vrangforestillinger om at jeg "ikke kunne" få kjæreste fordi jeg hadde de og de stygge kropps-trekkene. Det kalles rett og slett komplekser og vrangforestillinger.

Man oppfatter seg selv helt annerledes enn verden rundt oppfatter deg.

Kan sammenlignes med anorektikere, de ser på seg selv som feite, selvom de er aldri så tynne.

 

Metoden som kan funke er å bli kjent med en gutt du stoler på, begynne med små skritt, bli mer og mer kjent helt til du "tør" å la han overnatte naken sammen med deg osv....

 

Første dama jeg rota ordentlig med, gikk det saaaaaaaaakte fram. Hun var også "feig".... Så det passet jo.

 

Desverre er vi mennesker utstyrt med den fantastiske hjernen vår, som også kan ødelegge oss helt.

Når det er sagt, har en kvinnelig bekjent på 28 år som aldri har hatt kjæreste....

Og en kompis som har vært sammen med dama si siden de begge var 15 år, det er 9 år siden

Varierer det der.... Livet er ikke likt for noen av oss vi gjør oss forskjellige erfaringer utifra hvordan vi er skrudd sammen fra skapelsen av.

[AnonymDiskusjon]

SÅnn har jeg hatt det også, jeg er mann. Fikk sånne vrangforestillinger om at jeg "ikke kunne" få kjæreste fordi jeg hadde de og de stygge kropps-trekkene. Det kalles rett og slett komplekser og vrangforestillinger.

Man oppfatter seg selv helt annerledes enn verden rundt oppfatter deg.

Kan sammenlignes med anorektikere, de ser på seg selv som feite, selvom de er aldri så tynne.

 

Metoden som kan funke er å bli kjent med en gutt du stoler på, begynne med små skritt, bli mer og mer kjent helt til du "tør" å la han overnatte naken sammen med deg osv....

 

Første dama jeg rota ordentlig med, gikk det saaaaaaaaakte fram. Hun var også "feig".... Så det passet jo.

 

Desverre er vi mennesker utstyrt med den fantastiske hjernen vår, som også kan ødelegge oss helt.

Når det er sagt, har en kvinnelig bekjent på 28 år som aldri har hatt kjæreste....

Og en kompis som har vært sammen med dama si siden de begge var 15 år, det er 9 år siden

Varierer det der.... Livet er ikke likt for noen av oss vi gjør oss forskjellige erfaringer utifra hvordan vi er skrudd sammen fra skapelsen av.

 

 

Godt å vite at flere tenker slik! Så bra at det funket for deg. Hvordan går det i dag da? Ja, den hjernen ødelegger mer enn den hjelper noen ganger

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[ragge_jz]

Har skjedd mye rart siden den gang.

Kan fortelle mer om du sender pm evt.

men vi har jo alle begynt ett sted. Husker jeg forresten var undevektig den gang også, veide 10kg for lite ift hva jeg burde. Det er faktisk ikke noe triks å være for tynn hverken for gutter eller jenter.

[Raven_Heart]

Først en liten disclaimer - jeg er på ingen måte profesjonell, og jeg vil som andre her definitivt anbefale deg å oppsøke enten fastlege eller psykolog. Jeg er bare en helt vanlig fyr med en uvanlig stor interesse for hva som får oss til å tikke, samt en smule erfaring med å takle mentale problemer og mindf**ks. Jeg har også for vane å sette ting litt på spissen for å få fram poengene mine, så ta det jeg skriver med en klype salt.

 

Jeg også slenge inn en advarsel om at dette ble ett av mine sedvanlige Wall-Of-Text-innlegg Hvis du holder ut med raljeringen min, les på. Hvis du vil ha konkrete råd og tips, bla ned til "Så, hva gjør man med dette?"

 

Når en veldig kjekk gutt plutselig ber meg ut nå, føler jeg han bare skal gjøre narr av meg og egentlig er alt for bra for meg. At jeg aldri vil kunne måle meg med han og at jeg i hvert fall kommer til å skuffe. Da er det enda enklere å bare avvise de. Ser ikke for meg at noen kan like meg for den jeg er. Det var jo tross alt ingen som likte meg før. Er jo helt lik nå som da.

 

Ja, vet jo egentlig at de fleste menn liker normale kvinner.

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

 

 

Såeh ... For å ta tak i det siste først - hvis du nå teoretisk sett skulle vise meg et bilde som ble tatt i går og så viste meg et bilde som ble tatt for fem år siden så ville det være som å se på to bilder av eneggede tvillinger? Deg nå og deg for fem år siden er like høye, har lik hårsveis, bruker samme klesstørrelse ... Kort sagt, ingen forskjell i det hele tatt?

 

På en skala fra 1 - 100, hvor sannsynlig vil du si det er at absolutt ingen ting har forandret seg etter som årene har gått? Setter du 100 vil jeg våge meg ut på tynn is og si at det ikke stemmer, og at det er en rasjonalisering/forsvarsmekanisme for å opprettholde status quo.

 

Å skulle "måle" seg med en man er i forhold med er i beste fall bomskudd, da forhold ikke er noen pissekonkurranse der det er om å gjøre å være "best" mulig. Man skal utfylle hverandre, ikke score A+ i "Kjæreste."

 

Når det gjelder å avvise noen på det grunnlaget, tenk litt på følgende - En mann som prøver seg liker mest sannsynlig det han ser, og med mindre han vasser i damer og har selvtillit av stål kan det være et ganske stort sprang å prøve seg på ei dame. Du skyter ham så ned på grunnlag av noe du antar kommer til å skje senere, noe som lett kan føles som at du umyndiggjør ham og avviser ham fordi du "vet" bedre enn ham selv hva han liker.

 

Dette er såklart en liten spissformulering, men du avviser i bunn og grunn folk på grunnlag av dine egne antagelser og rasjonaliseringer, og legger ord i munnen på dem når det gjelder deres høyst personlige smak og meninger. For ikke å snakke om at han i aller verste fall kan ende der du er, og tro at han er stygg og ikke god nok fordi han ble avvist.

Ifølge det du har skrevet avviser du menn fordi du ikke føler deg god nok, men vi menn(esker) har en stygg tendens til å ta slikt personlig og tro at det er oss det er noe galt med.

 

Dette leder meg til følgende, plukket fra åpningsinnlegget:

 

Etterhvert fant jeg ut at det ikke var uflaks og feil sted til feil tid det gikk på men heller mitt utseende. Som kvinne er dette relativt ødeleggende for selvtilliten å innse. Lang historie kort har selvtilliten lenge vært på bånn.

 

 

Hvordan kan du være 100% sikker på dette?

 

Jeg spør fordi jeg lenge trodde det samme, når det i virkeligheten var dårlig selvtillit og uheldige overbevisninger som gjorde meg uspiselig. Vi mennesker har lett for å trekke konklusjoner på svært tynt grunnlag og gjøre de til universelle sannheter, selv om vi ender opp med et resultat som er fullstendig på trynet. Det som er hakket verre er at hjernen vår er utstyrt med mekanismer for å opprettholde disse "sannhetene," noe som på fint kalles confirmation bias. Med andre ord, hvis du ikke aktivt går inn for å endre på disse "sannhetene" vil de grave seg godt ned i bevisstheten din og nærmest bli standardinnstillinger.

 

Jeg er bare redd for at jeg aldri skal få bedre selvtillit også får jeg aldri en kjæreste.

 

 

En liten tankenøtt - hvordan skal du "få" bedre selvtillit når du tydeligvis nekter å godta at andre kan ha en annen (og bedre) mening om deg enn du selv har?

 

Og i fare for å ta deg veldig bokstavelig så får man ikke bedre selvtillit. Det krever steinhard jobbing å knekke alle de dårlige vanene og overbevisningene man har bygd opp, og i verste fall kan det ta år å få stablet den på beina igjen.

 

Så, hva gjør man med dette?

 

Først vil jeg anbefale noe som kalles "triple column technique." Jeg leste om den i en bok av David Burns, en psykolog som forøvrig har noen særdeles gode bøker innen kognitiv terapi, og den fungerer utmerket. Jeg vil også anbefale "Tenk deg glad" av samme forfatter, hvis du ikke syns noe særlig om tanken på psykologer.

 

En kompis av meg ga meg en annen teknikk i samme gate, som besto i å skrive ned ett ord som beskrev hvordan ståa var nå og ett ord som beskrev hvordan man ville situasjonen skulle være.

 

Eksempel:

 

nølende - proaktiv

sjenert - selvsikker

stygg - attraktiv

 

Osv ...

Se på lista og oppdater den minst en gang i uka. Stryk ut ting ettersom du føler du mestrer det, og legg til nye om det skulle være nødvendig.

 

En teknikk jeg hadde stor nytte av var å utsette meg for situasjoner der de uønskede følelsene og/eller reaksjonene oppstod, og så forsøke å finne ut hva som utløste disse. Jeg fant også et ninjatriks som hjalp meg her, nemlig dette:

 

Verden slik de fleste ser den.

 

Årsak - Virkning.

 

Verden slik den egentlig fungerer.

 

Årsak - følelsesmessig reaksjon - valg - virkning.

 

For å utbrodere litt - det er bestandig en følelsesmessig reaksjon og et valg involvert når vi opplever ting, men for de fleste er dette en prosess som er så dypt begravd i underbevisstheten at vi ikke registrerer at det skjer. Istedet beskylder vi verden for å være idiot, når våre egne, gjerne ubevisste valg iallfall var en medvirkende årsak til at ting gikk som de gikk.

 

Det neste er meditasjon.

 

Dette var stort for meg, da jeg endelig fant noe som fikk stoppet kjeften på stemmen i hodet mitt som bestandig gnålte om hvilken idiot og kjempetaper jeg var når noe gikk til helvete.

 

Teknikken jeg brukte var å visualisere tankene mine som bilder på et lerret, der jeg bare var en passiv tilskuer som lot de drive forbi. I begynnelsen vil nok dette føles uvant, og bevisstheten din vil antagelig forsøke å gripe tak i alle tankene fordi den er vant til å være konstant aktiv, men øvelse gjør mester. Forsøk å bare la de drive forbi uten å engasjere deg i de, dømme de eller sette noen som helst form for merkelapp på de. Etter hvert vil kakofonien stilne, og du kan begynne å dyrke frem de tankene du faktisk vil ha der.

 

Det leder meg inn på neste tema, nemlig min lille teori om at tanker er levende vesner som lever av den tiden og energien vi investerer i de. Tenk på hvor lenge du har tenkt at du er stygg, hvor ofte du gjør det og alle assossiasjonene du har til følelsene som oppstår i kjølvannet av de tankene.

 

Hvis du er som meg så har du mest sannsynlig investert noen år i å denge deg selv og fortelle deg selv at du er stygg. Løsningen er å akseptere at disse tankene er der, men uten å engasjere deg i de. Vær en passiv observatør når disse tankene dukker opp, og de vil med tiden visne og miste makten de har over deg. Det høres kanskje klisjeaktig ut, men tanker har kun så mye makt som du er villig til å gi dem.

 

Og for å gjenta meg selv litt, med skriblerier skamløst sakset fra et innlegg jeg skrev tidligere:

 

En annen teknikk jeg lærte var noe som har utspring i buddhisme, og dette er en teknikk som jeg har brukt flere for å fjerne negative assosiasjoner og følelser. Det kan høres ut som hokus pokus, men for meg har den vært svært effektiv når det gjelder å få bukt med de mentale "trollene" jeg strevde med.

Ok. Finn deg en god stol, sett deg godt til rette og lukk øynene.
Tenk på situasjoner som framkaller denne følelsen og prøv så å lokalisere hvor i kroppen den sitter. Alle følelser har en fysisk manifestasjon i kroppen, hvorfor tror du ellers vi har uttrykk som "å sitte med hjertet i halsen"? Så, sitter den i magen? Halsen? Ballene? Venstre stortå? Finn den.

Neste steg er å avgjøre hvilken farge den har. Dvs fokuser på området der følelsen sitter og se hvilke farger som dukker opp for ditt indre øye. Er den svart? Rosa? Neongrønn? Blå med fiolilla prikker? Igjen, finn det ut.

Så gjelder det å finne ut hvor stor følelsen er. Ubehag eller stress føles gjerne som en klump av noe slag, og hensikten er å anslå hvor stor den er. And here's the kicker: Det er viktig at du ikke tillegger den mening, dvs sammenligner den med noe eller forsøker å sette den i "bås" på noe som helst vis. Det var fordi du tilla den mening og satte en merkelapp på den at den fikk fotfeste. Med andre ord, hvis du tenker at den er på størrelse med en golfball så er det feil. Er den derimot "så stor" og du kan se for deg hvor mye plass den tar, fortsett.

Neste steg er å finne ut hvordan den føles. Er den hard? Ruglete? Glatt? Piggete? Tekstur, med andre ord.

Neste, og siste steg er veldig simpelt. Konsentrer deg om følelsen og følg med på om den forandrer seg eller flytter seg på noe som helst vis. Blir den større? Mindre? Har den vandret fra pungen og opp i nakken? Har farge eller tekstur endret seg? Sitt og observer helt til forandringene stopper eller følelsen har forsvunnet. Hvis det er en "stor" følelse som har vært der lenge så kan det hende det kreves flere omganger for å bli kvitt den.

Samme prinsipp kan også benyttes når du befinner deg i stressede situasjoner. Ta følelsen inn over deg og OPPLEV den 100%, istedenfor å surre med å tillegge den noen som helst form for mening. Dette er visstnok kroppens naturlige måte å behandle følelser på, og vi fucker faktisk opp oss selv ved å tillegge de mening og sette de i bås. Etter det jeg har erfart så har jeg ingen problemer med å tro på det, for å si det sånn.

 

På tampen, en video som illustrerer det med "standardinnstillinger" ganske godt. Vi har bare godt av å sparke oss selv i ræva innimellom og spørre oss selv om verden virkelig er slik vi opplever den, eller om det finnes alternativer ...

 

Siden jeg er litt alternativ i dag; "Your thoughts create your world."

Dagens tilhørende mindfuck: Hvis man virkelig tenker etter så har ikke hjernen vår noen som helst direkte kontakt med omverdenen. Den opplever "virkeligheten" gjennom et sanseapparat som har vist seg å være ganske lettlurt, så i bunn og grunn skaper vi selv den virkeligheten vi lever i. Med andre ord har vi makt til å gjøre tilværelsen vår til himmel eller helvete etter eget forgodtbefinnende.

 

Mine $0.02

Endret 16. april 2014 av Raven_Heart

[Bonna86]

Ja, jeg har alltid hatt det slik. Jeg hadde heller aldri noen kjæreste før jeg var 21 (fylte 22 det året) og møtte eksmannen min. Jeg trodde i grunn jeg ikke var verdt så mye kjærestemessig, selv om jeg på andre plan gjorde det bra (studier/politikk/trening osv).

 

Vi var sammen i 5 1/2 år før jeg brøt ut i februar. Jeg fikk meg kjæreste nesten med en gang (faktisk fikk jeg meg ny kjæreste samme dag som bruddet var offisielt). Og jeg merket at jeg hadde forandret meg veldig fra jeg ble sammen med min eksmann til i dag.

 

Ekteskapet til min eksmann fikk meg kanskje til å innse at jeg var verdt mer enn som så. Og at jeg faktisk kanskje ikke er så verst. Nå klarer ikke jeg å se at jeg er flott når jeg ser meg i speilet, men jeg har allikevel en styrket tro på meg selv. Og jeg opplevde at det var "lett" å treffe nye menn etter bruddet. Jeg følte meg uredd og sterk. Jeg var plutselig ikke så upopulær lenger, dette til tross for at jeg strengt tatt i dag finner meg selv mer attraktiv for 5 1/2 år siden mot i dag. Men kjæresten min synes jeg er fantastisk, og jeg har også følt meg fantastisk.

 

For meg har det vært en prosess. En lang prosess. Og jeg er fremdeles ikke glad i meg selv rent utseendemessig, men jeg har ihvertfall troen på meg selv som menneske.

[AnonymDiskusjon]

 

Når en veldig kjekk gutt plutselig ber meg ut nå, føler jeg han bare skal gjøre narr av meg og egentlig er alt for bra for meg. At jeg aldri vil kunne måle meg med han og at jeg i hvert fall kommer til å skuffe. Da er det enda enklere å bare avvise de. Ser ikke for meg at noen kan like meg for den jeg er. Det var jo tross alt ingen som likte meg før. Er jo helt lik nå som da.

 

Ja, vet jo egentlig at de fleste menn liker normale kvinner.

 

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

 

 

Såeh ... For å ta tak i det siste først - hvis du nå teoretisk sett skulle vise meg et bilde som ble tatt i går og så viste meg et bilde som ble tatt for fem år siden så ville det være som å se på to bilder av eneggede tvillinger? Deg nå og deg for fem år siden er like høye, har lik hårsveis, bruker samme klesstørrelse ... Kort sagt, ingen forskjell i det hele tatt?

 

Nei, jeg tenker ikke på utseende her. Jeg ser klar forskjell på utseende fra jeg var ung til jeg ble mer voksen på bilder. Vil vektlegge på bilder her. For på ekte ser jeg noe annet. Men personen "meg" er den samme, min personlighet, holdninger, tanker og meninger. Den samme som ble avvist hver gang. Min personlighet er lik nå som da.

 

På en skala fra 1 - 100, hvor sannsynlig vil du si det er at absolutt ingen ting har forandret seg etter som årene har gått? Setter du 100 vil jeg våge meg ut på tynn is og si at det ikke stemmer, og at det er en rasjonalisering/forsvarsmekanisme for å opprettholde status quo.

 

Nå skjønte jeg ikke hva 1 betyr i forhold til 100. Men hvis 100 er "tydelig forandring" ser jeg stor forskjell på bilder nå og da. Men forskjellen er ikke poenget. Fordi den jeg ser på bilder i dag er ikke "meg". Det er feil person. Altså ikke meg. Jeg synes meg på ekte ser ut som megmeg. Den jeg alltid har vært. Som sagt er det vanskelig å forklare.

 

Å skulle "måle" seg med en man er i forhold med er i beste fall bomskudd, da forhold ikke er noen pissekonkurranse der det er om å gjøre å være "best" mulig. Man skal utfylle hverandre, ikke score A+ i "Kjæreste."

 

 

Når det gjelder å avvise noen på det grunnlaget, tenk litt på følgende - En mann som prøver seg liker mest sannsynlig det han ser, og med mindre han vasser i damer og har selvtillit av stål kan det være et ganske stort sprang å prøve seg på ei dame. Du skyter ham så ned på grunnlag av noe du antar kommer til å skje senere, noe som lett kan føles som at du umyndiggjør ham og avviser ham fordi du "vet" bedre enn ham selv hva han liker.

 

Dette er såklart en liten spissformulering, men du avviser i bunn og grunn folk på grunnlag av dine egne antagelser og rasjonaliseringer, og legger ord i munnen på dem når det gjelder deres høyst personlige smak og meninger. For ikke å snakke om at han i aller verste fall kan ende der du er, og tro at han er stygg og ikke god nok fordi han ble avvist.

Ifølge det du har skrevet avviser du menn fordi du ikke føler deg god nok, men vi menn(esker) har en stygg tendens til å ta slikt personlig og tro at det er oss det er noe galt med.

 

Dette leder meg til følgende, plukket fra åpningsinnlegget:

 

Etterhvert fant jeg ut at det ikke var uflaks og feil sted til feil tid det gikk på men heller mitt utseende. Som kvinne er dette relativt ødeleggende for selvtilliten å innse. Lang historie kort har selvtilliten lenge vært på bånn.

 

 

Hvordan kan du være 100% sikker på dette?

 

Fordi jeg ble mobbet for utseende mitt i 9 år. Og hadde ingen venner fordi ingen ville henge med noen som ble mobbet og utestengt. Ble også avvist av de jeg var forelsket i fordi jeg var stygg. Dette hørte jeg fra andre og noen ganger fra de jeg likte. De som utestengte meg pleide noen ganger å være snille og hjelpe meg med de jeg likte. Som regel sa de det til han og etterpå fortalte de at han ikke likte meg fordi jeg var stygg. I 10 klasse fikk jeg spiseforstyrrelse og etter det begynte jeg å få et par venner. Var stygg hele vgs også. Føler meg like stygg i dag som da. Men bildene viser noe annet nå. Men kjenner meg ikke igjen i de.

 

Jeg spør fordi jeg lenge trodde det samme, når det i virkeligheten var dårlig selvtillit og uheldige overbevisninger som gjorde meg uspiselig. Vi mennesker har lett for å trekke konklusjoner på svært tynt grunnlag og gjøre de til universelle sannheter, selv om vi ender opp med et resultat som er fullstendig på trynet. Det som er hakket verre er at hjernen vår er utstyrt med mekanismer for å opprettholde disse "sannhetene," noe som på fint kalles confirmation bias. Med andre ord, hvis du ikke aktivt går inn for å endre på disse "sannhetene" vil de grave seg godt ned i bevisstheten din og nærmest bli standardinnstillinger.

 

Jeg er bare redd for at jeg aldri skal få bedre selvtillit også får jeg aldri en kjæreste.

 

 

En liten tankenøtt - hvordan skal du "få" bedre selvtillit når du tydeligvis nekter å godta at andre kan ha en annen (og bedre) mening om deg enn du selv har?

 

Og i fare for å ta deg veldig bokstavelig så får man ikke bedre selvtillit. Det krever steinhard jobbing å knekke alle de dårlige vanene og overbevisningene man har bygd opp, og i verste fall kan det ta år å få stablet den på beina igjen.

 

Så, hva gjør man med dette?

 

Først vil jeg anbefale noe som kalles "triple column technique." Jeg leste om den i en bok av David Burns, en psykolog som forøvrig har noen særdeles gode bøker innen kognitiv terapi, og den fungerer utmerket. Jeg vil også anbefale "Tenk deg glad" av samme forfatter, hvis du ikke syns noe særlig om tanken på psykologer.

 

En kompis av meg ga meg en annen teknikk i samme gate, som besto i å skrive ned ett ord som beskrev hvordan ståa var nå og ett ord som beskrev hvordan man ville situasjonen skulle være.

 

Eksempel:

 

nølende - proaktiv

sjenert - selvsikker

stygg - attraktiv

 

Osv ...

Se på lista og oppdater den minst en gang i uka. Stryk ut ting ettersom du føler du mestrer det, og legg til nye om det skulle være nødvendig.

 

En teknikk jeg hadde stor nytte av var å utsette meg for situasjoner der de uønskede følelsene og/eller reaksjonene oppstod, og så forsøke å finne ut hva som utløste disse. Jeg fant også et ninjatriks som hjalp meg her, nemlig dette:

 

Verden slik de fleste ser den.

 

Årsak - Virkning.

 

Verden slik den egentlig fungerer.

 

Årsak - følelsesmessig reaksjon - valg - virkning.

 

For å utbrodere litt - det er bestandig en følelsesmessig reaksjon og et valg involvert når vi opplever ting, men for de fleste er dette en prosess som er så dypt begravd i underbevisstheten at vi ikke registrerer at det skjer. Istedet beskylder vi verden for å være idiot, når våre egne, gjerne ubevisste valg iallfall var en medvirkende årsak til at ting gikk som de gikk.

 

Det neste er meditasjon.

 

Dette var stort for meg, da jeg endelig fant noe som fikk stoppet kjeften på stemmen i hodet mitt som bestandig gnålte om hvilken idiot og kjempetaper jeg var når noe gikk til helvete.

 

Teknikken jeg brukte var å visualisere tankene mine som bilder på et lerret, der jeg bare var en passiv tilskuer som lot de drive forbi. I begynnelsen vil nok dette føles uvant, og bevisstheten din vil antagelig forsøke å gripe tak i alle tankene fordi den er vant til å være konstant aktiv, men øvelse gjør mester. Forsøk å bare la de drive forbi uten å engasjere deg i de, dømme de eller sette noen som helst form for merkelapp på de. Etter hvert vil kakofonien stilne, og du kan begynne å dyrke frem de tankene du faktisk vil ha der.

 

Det leder meg inn på neste tema, nemlig min lille teori om at tanker er levende vesner som lever av den tiden og energien vi investerer i de. Tenk på hvor lenge du har tenkt at du er stygg, hvor ofte du gjør det og alle assossiasjonene du har til følelsene som oppstår i kjølvannet av de tankene.

 

Hvis du er som meg så har du mest sannsynlig investert noen år i å denge deg selv og fortelle deg selv at du er stygg. Løsningen er å akseptere at disse tankene er der, men uten å engasjere deg i de. Vær en passiv observatør når disse tankene dukker opp, og de vil med tiden visne og miste makten de har over deg. Det høres kanskje klisjeaktig ut, men tanker har kun så mye makt som du er villig til å gi dem.

 

Og for å gjenta meg selv litt, med skriblerier skamløst sakset fra et innlegg jeg skrev tidligere:

 

En annen teknikk jeg lærte var noe som har utspring i buddhisme, og dette er en teknikk som jeg har brukt flere for å fjerne negative assosiasjoner og følelser. Det kan høres ut som hokus pokus, men for meg har den vært svært effektiv når det gjelder å få bukt med de mentale "trollene" jeg strevde med.

 

Ok. Finn deg en god stol, sett deg godt til rette og lukk øynene.

Tenk på situasjoner som framkaller denne følelsen og prøv så å lokalisere hvor i kroppen den sitter. Alle følelser har en fysisk manifestasjon i kroppen, hvorfor tror du ellers vi har uttrykk som "å sitte med hjertet i halsen"? Så, sitter den i magen? Halsen? Ballene? Venstre stortå? Finn den.

 

Neste steg er å avgjøre hvilken farge den har. Dvs fokuser på området der følelsen sitter og se hvilke farger som dukker opp for ditt indre øye. Er den svart? Rosa? Neongrønn? Blå med fiolilla prikker? Igjen, finn det ut.

 

Så gjelder det å finne ut hvor stor følelsen er. Ubehag eller stress føles gjerne som en klump av noe slag, og hensikten er å anslå hvor stor den er. And here's the kicker: Det er viktig at du ikke tillegger den mening, dvs sammenligner den med noe eller forsøker å sette den i "bås" på noe som helst vis. Det var fordi du tilla den mening og satte en merkelapp på den at den fikk fotfeste. Med andre ord, hvis du tenker at den er på størrelse med en golfball så er det feil. Er den derimot "så stor" og du kan se for deg hvor mye plass den tar, fortsett.

 

Neste steg er å finne ut hvordan den føles. Er den hard? Ruglete? Glatt? Piggete? Tekstur, med andre ord.

 

Neste, og siste steg er veldig simpelt. Konsentrer deg om følelsen og følg med på om den forandrer seg eller flytter seg på noe som helst vis. Blir den større? Mindre? Har den vandret fra pungen og opp i nakken? Har farge eller tekstur endret seg? Sitt og observer helt til forandringene stopper eller følelsen har forsvunnet. Hvis det er en "stor" følelse som har vært der lenge så kan det hende det kreves flere omganger for å bli kvitt den.

 

Samme prinsipp kan også benyttes når du befinner deg i stressede situasjoner. Ta følelsen inn over deg og OPPLEV den 100%, istedenfor å surre med å tillegge den noen som helst form for mening. Dette er visstnok kroppens naturlige måte å behandle følelser på, og vi fucker faktisk opp oss selv ved å tillegge de mening og sette de i bås. Etter det jeg har erfart så har jeg ingen problemer med å tro på det, for å si det sånn.

 

På tampen, en video som illustrerer det med "standardinnstillinger" ganske godt. Vi har bare godt av å sparke oss selv i ræva innimellom og spørre oss selv om verden virkelig er slik vi opplever den, eller om det finnes alternativer ...

 

Siden jeg er litt alternativ i dag; "Your thoughts create your world."

Dagens tilhørende mindfuck: Hvis man virkelig tenker etter så har ikke hjernen vår noen som helst direkte kontakt med omverdenen. Den opplever "virkeligheten" gjennom et sanseapparat som har vist seg å være ganske lettlurt, så i bunn og grunn skaper vi selv den virkeligheten vi lever i. Med andre ord har vi makt til å gjøre tilværelsen vår til himmel eller helvete etter eget forgodtbefinnende.

 

Mine $0.02

 

Tusen takk for et langt og bra svar! Jeg skal sette meg inn i det du skriver.

 

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6

[AnonymDiskusjon]

Tror du kommer best ut av dette hvis du tar det opp med legen din og får startet behandling.

Det er ikke bra å gå og lide slik du gjør nå.

Ring legen asap.

 

Jeg har ikke kontaktet legen enda. Synes fortsatt det er et litt for tåpelig problem å ta opp med en lege. Jeg har derimot sagt ja til en date. Det gikk greit, men gruer meg veldig til mer. I tilfelle han begynner å mase om mer. Men det var en fin øvelse og det var fint å få litt komplimenter. Det gikk bedre enn forventet fordi vi var offentlig og det var ingen skyss eller klem i bildet.

 

Da rekker jeg ikke å tenke over alle disse tankene. De kommer nå når jeg er alene og hvis han plutselig vil noe mer. Grudde meg veldig, men klarte å presse meg til å dra. Det gikk bedre enn forventet.

 

Anonymous poster hash: 5cb36...4d6