Hvilke minner har du fra du ble født til første skoledag?

[polergarn]

Jeg har ingen, men jeg har en følelse om at det var en fin tid.

[Gjest Slettet-XHLacM]

Så hvilken ulykke eller sykdom ble du utsatt for?

[crazylazyboy]

Husker mye rart fra barnehagen osv jeg

[Andrull]

Kan huske øyeblikket jeg fikk mine to første venner når jeg var rundt 4år (litt vanskelig å huske eksakt tid).
Samt et par titals bilder/følelser fra begge barnehagene mine (ene var fra 5-6 år og andre fra 2-5år). Har ikke nubbsjangs å huske noe fra før jeg var 3-4 år vel og merke.

[Datasmurf]

- Jeg husker den første nyttårsaften jeg hadde i Trøndelag da jeg var to år. Jeg var alene med mamma, fordi pappa hadde vakt, og klokken åtte begynte det å smelle forferdelig, så da gikk jeg og la meg.

- Jeg husker da jeg begynte hos dagmamma i en alder av tre og ikke ville at mamma skulle dra fra meg. Jeg husker jeg spiste brødskive med nøkkelost sammen med de andre barna, og at jeg etterpå fikk være med den 8 år gamle sønnen til dagmammaen min opp på rommet hans på hemsen for å se på keyboardet hans. Jeg husker flere ting fra det året, blant annet mye utkledning, og å se i bøkene om Bamse Bjørn.

- Jeg husker at pappa tok meg med på legevakt noen ganger, og da satt jeg vanligvis i bilen og leste mens han var inne hos pasientene, men et par ganger fikk jeg være med inn og da hilste jeg på de syke menneskene og var assistent for pappa.

- Jeg husker at når pappa og jeg kjørte noen steder og det var mørkt ute, latet vi som om bilen var cockpiten i et romskip og at vi reiste ut i rommet.

- Jeg husker en gang fetteren min kom på besøk og hadde med seg en diskett med Sid Meier's Civilization på, og vi fikk lov til å installere det på pappas PC. Så satt vi på kontoret hans og spilte. Da var jeg 5 år.

- Jeg husker da jeg var fire og et halvt år gammel og hadde vannkopper og lå i mamma og pappas seng. Jeg tok opp en bok og klarte å lese selv, og ble så stolt at jeg sprang opp av senga og inn på kjøkkenet, bare for å se mammas bil kjøre ut på vei til jobb. Jeg var så skuffet, for jeg ville jo vise henne at jeg kunne lese selv, men besteforeldrene mine var der og jeg sto der med høy feber og kløende prikker over hele kroppen i bare trusa og leste høyt for dem.

- Jeg husker da jeg var tre år at den to år eldre nabojenta og jeg lekte doktor bak huset vårt. Hun viste meg musa si og sa jeg kunne ta på den hvis jeg ville og så sugde hun meg.

- Jeg husker i grunn veldig mye fra jeg var to til jeg ble syv.

[Datasmurf]

Jeg husker én ting til, og siden det er jævla langt, slenger jeg det i en spoiler.

 

 

 

Da jeg var liten pjokk, før jeg begynte på skolen, hadde jeg kranglet med mamma om noe tåpelig jeg ikke lenger husker hva var, men det hadde sikkert med det at jeg bare ville sitte inne og bygge LEGO i stedet for å være ute i det fine været å gjøre. Eller slik hun så det, være inne og rote i stedet for å være ute og få frisk luft. Så i sinne sa jeg at jeg skulle rømme og gikk ut i skogen. Etter at jeg flytta fra Stavanger og opp hit til Orkanger, har jeg alltid hatt et nært forhold til skogen, men også en respekt for den og vesenene som holder hus der. Jeg gikk noen kilometer, ned bakker og opp bakker og langt inn, til steder jeg aldri hadde vært på, i mitt barnehode, følte jeg det som om jeg hadde gått mange mil. Jeg begynte å bli redd, redd for at jeg ikke kom til å komme hjem igjen, og måtte bo i skogen for evig og alltid. For ikke å snakke om frykten for å bli bergtatt.

 

Jeg satt under et grantre og gråt og var snørrete og redd, da jeg la merke til noe på randen av synet. Det var en menneskelignende figur. Jeg så opp, og så en kvinne, som sto der og sang svakt, men høyere og høyere, og jeg fikk en følelse av at alt kom til å bli bra, bare jeg ble med henne. Hun var kledd i grønt og hadde langt, gyllent hår ned til baken, og jeg trenger ikke konsentrere meg mye for å mane frem bildet av henne i skogen den gangen. Jeg begynte å reise meg, men la merke til at det var noe som ikke stemte helt med henne. Jeg begynte å nøle, mens sangen – om jeg kan kalle det det – økte i intensitet.

 

Jeg ble redd igjen. Reddere enn før, og tvil og anger skylte over meg, jeg snudde meg bort og gikk fra henne, snudde meg for å se om hun kom etter, men hun var borte. Jeg ble reddere enn jeg kan komme på å ha vært i ettertid (kanskje med unntak av den gangen jeg ble forsøkt ranet av en gjeng somaliere med kniv på Steinkjer stasjon). Jeg sprang. For livet. Den eneste tanken i huet mitt var å komme meg bort. Langt bort. Jeg sprang og sprang til jeg stupte i bakken og ikke kom meg opp igjen. Helt tappet for krefter, smaken av blod og galle i kjeften, og det svartnet for meg. Jeg kom til meg selv igjen i det jeg antok var flere timer senere (men som sannsynligvis bare var noen minutter).

 

Jeg tørka snørr og tårer bort fra ansiktet og bare la meg på ryggen og så opp på himmelen, bare hørte på skogens lyder, prøvde å fortrenge frykten for hva som holdt hus blant og i trærne, og under bakken. Så fanget øynene mine noe høyt oppe på himmelen. Langt oppe, det var som en stor fugl, og min første tanke var at det var en ørn, men samtidig var den så høyt oppe, at jeg ganske raskt forsto at det ikke kunne være det, og når jeg så nærmere etter, lignet det heller ikke mye på en fugl. I det hele tatt. Jeg følte meg med ett lykksalig og avslappet, og visste at alt kom til å bli bra, jeg kom til å komme meg trygt hjem og sove i min egen seng, og mamma ville ikke være sur lenger, bare glad. Og kanskje fikk jeg iskrem også.

Hva enn det var som var der oppe, sirklet rundt og rundt, og kom gradvis nærmere bakken, slik at jeg kunne se formen klarere, og jeg ble svært viss på at det ikke var en fugl. Den fløy slik at at det så ut som om den prøvde å lede meg en vei, og i motsetning til den grønnkledde, kjente jeg meg trygg og visste at jeg kunne stole på at vesenet tok meg til et trygt og sikkert sted, så jeg begynte å gå i samme retning som det fløy.

 

Etter en halvtimes tid var jeg rett nedenfor lekeplassen, 50 meter fra huset mitt, og da jeg så opp igjen, var losen min borte.

 

 

 

Dette er for øvrig et utdrag fra da jeg ble intervjuet av Penis Vennene.

[Flodec]

Jeg har mange minner fra før jeg begynte i skole som 7 åring, men det tidligste jeg kan huske er at jeg kastet fluortabletter bak sprinkelsenga når jeg delte soverom med mine foreldre. Husker jeg fikk kjeft når støvsugeren avslørte hvor fluoren hadde tatt veien Banansmak var ikke min favoritt.

[WeirdFace]

Da jeg var cirka tre år gammel gikk jeg i barnehagen, og lekte sammen med en haug med andre barn. En dag mens vi lekte så skulle vi løpe i en lang rekke fra ett rom, og ut på gangen, og inn igjen på ett annet rom. Jeg var vel den siste som skulle løpe inn i dette rommet, men en tulling foran meg smalt igjen døren til dette rommet akkurat i det jeg hadde lagt fingrene mine på dørkarmen, så jeg klemte fast hånden min i døren. Dette gjorde fryktelig vondt husker jeg. Det neste jeg husker er at jeg satt på fanget til en eller annen voksen og gråt, samtidig som det blødde litt fra hånden min...