Vil ha tilbake livet mitt.

[AnonymDiskusjon]

God kveld.

 

Jeg vil på forhånd advare om at denne tråden kommer til å ose negativitet, så om du blir lett hissig/dårlig humør av andre, så burde du trykke tilbake.

 

Overskriften var kanskje litt dramatisk, men det er faktisk akuratt sånn jeg føler det. Jeg føler jeg har mistet livet mitt, og hvorfor kommer nå:

 

Jeg er en kar i starten av 20-åra, har vel gått som "depressiv" på papiret siden jeg var 13 eller noe, men dette har virkelig tatt seg opp. Før så var jeg en person som sa akuratt det jeg ønsket, gjorde akuratt det jeg ville, og tenkte delvis lite på konsekvenser, og hva andre tenkte om meg. Dette var utrolig befriende, ser jeg nå i etterkant.

 

Så har det da vært en del hendelser de siste årene som har knekt meg ganske greit på visse punkter.

 

Nå, så er situasjonen sånn at jeg har INGEN anelse over hva jeg vil i livet. Jeg har ikke vært i et forhold enda, selvom jeg har null stress med å prate med andre mennesker. Jeg har så og si heller ingen form for motivasjon mer.

 

Jeg har heller ikke noe særlig glede av ting mer, jeg kan ikke sitte å holde på med en ting, fokusere på noe, og dette gjelder også ting som jeg elsket å gjøre før. Jeg har også problemer med å slappe av, jeg føler jeg waster tiden min ved å gjøre visse ting, så da bruker heller smarte meg mange timer på å fundere på hva jeg skal gjøre, sånn at jeg får best utbytte av tiden - som jeg da bruker på å fundere uansett.

 

Selvtilliten og selvbilde er på bunnen, og jeg føler egentlig bare at jeg lever for andre, grunnen til at jeg står opp av senga er for at andre ikke skal se meg sånn, at jeg ikke skal skuffe foreldrene mine mer.

 

Hvordan ble det slik? Og hvorfor? Kanskje jeg bare vokste opp, og innså at sånn jeg var før kanskje var feil?

 

Dette begynner å toppe seg litt, jeg har vært så nær på å droppe høgskolen, men hva blir jeg da? En som dropper og ikke vet i en såpass høy alder hva han vil, som bare skal fly på NAV mens han venter på at et lys skal gå opp for han?

 

Alle tankene mine kræsjer bare med hverandre, jeg kan ikke ditten, men jeg kan heller ikke datten, så jeg blir bare presset i mellom begge deler.

 

Hadde du spurt meg om hva jeg liker å gjøre, så ville du mest sannsyneligvis fått "Jeg vet faktisk ikke..." som svar. Jeg kan ikke for eksempel ta en tattovering, gå i dèt og dèt klesplagget, for hva om folk dømmer meg basert på dette? Hva slags signaler gir jeg?

 

Før elsket jeg å diskutere, nå føler jeg at folk går i mot meg i en evt diskusjon, og at dette blir personlig, at jeg driter meg ut, at påstandene mine er feil selvom de er rette i den forstand.

 

 

Jeg vet at dette ble utrolig rotete, men dette var bare noe jeg følte måtte komme ut nå. Jeg har vært hos psykologer 2-3 ganger, og ikke følt at det har hjulpet så mye.

 

Er det noen som har vært i samme situasjon som har noen idè om hva eller hvordan jeg burde tenke om dette? Mange sier at å reise er svaret, men der blir penger et problem, da jeg ikke hadde helt planlagt å selge alt jeg har for å dra vekk i et år som jeg noen bekjente av meg gjorde.

 

For jeg savner virkelig den tiden hvor jeg var meg, for hva er jeg nå? En som vil at alle skal like meg, som formerer meg etter andre, og ofte må kjenne følelsen av aksept?

 

Og nei, jeg trenger ikke noen moralpreken om hvor depressiv jeg evt tror jeg er, eller hvor barsnlig jeg er, for hadde jeg kunne "gi faen" i praksis, så hadde denne tråden aldri dukket opp.

 

Takk for svar.

Anonymous poster hash: 4cb1b...04d

[passionforrelaxing]

Virket ikke lett nei...

[Yippee]

Virker som du prøver å være en andre vil at du skal være..

Men slapp av kompis

dette kan ordnes.

 

Skaff deg en hobby, og gi faen i hva andre synes og mener. det er ditt liv!

[AnonymDiskusjon]

Virker som du prøver å være en andre vil at du skal være..

Men slapp av kompis

dette kan ordnes.

 

Skaff deg en hobby, og gi faen i hva andre synes og mener. det er ditt liv!

 

Heisann.

 

Ja, det stemmer nok det du sier, jeg prøver å tilpasse meg andre sånn at jeg blir akseptert på en måte, uansett hvor sykt det måtte høres ut.

 

Men dèt at jeg har mistet livsgnisten på den måten gjør det relativt vanskelig for meg å finne ut hvor jeg skal starte, for dette har jo på en måte bare gått èn vei.

 

Det virker sikkert alt for overdramatisert og komplisert, men.

 

Takk for svar, værtfall!

 

Anonymous poster hash: 4cb1b...04d

[Yippee]

nei det gjør det ikke, vet akkurat hvordan du har det.. vet om en som var på samme måte.

men han begynte og trene og svømme, og nå har han det topp

 

Bare hyggelig!

[Mommyandme]

Det var leit å lese. Jeg heier på deg! Jeg ville gitt psykologen litt tid. Men hvis du merker et det ikke er kjemi, vær ærlig og si du ønsker å bytte. Ingen skam i det. Det viktigste er at du er i gang med behandling. Jeg vet du sikkert har hodet fullt av kaos til tider og at det er vanskelig å organisere tanker. Hva hvsi du hadde en venn som hadde gått igjennom det du går igjennom nå, hva slags råd ville du gitt han? Er det noen råd du kan følge? Prøv å vær litt kritisk til dine egne tanker. Still spørsmål ved negative tanker, trenger de å være negative, er det noe rot i sannhet, og er det noen tanker du kan utsette å tenke på? La oss si du ligger i sengen om natten og tankene starter. Dette vil holde deg våken. Men hva om du forteller deg selv at nå er det natt, jeg skal sove, og disse tankene som melder seg nå, utsetter jeg til i morgen kl, 09.00. Du må tvinge deg selv over på andre tanker.
Jeg er midt oppi en del ting selv, og mange tanker som kverner. Det er krevende, jeg vet. Jeg ønsker deg masse lykke til Og du, aldri gi opp.

[ragge_jz]

ja gi faen i hva andre mener og synes du burde gjøre. Det er det aller viktigste.

Når det er sagt, har selv vært der at jeg har tenkt "må bruke tiden min bare på nyttige ting" og da har jeg som regel endt opp med å ikke gjøre en dritt annet enn å tenke fram og tilbake på hva jeg skal gjøre.

 

OG har ikke fått gjort en dritt.

 

Så isteden, prøv å gi faen i å tenke at "alt skal være nyttig" og gjør ting uten å tenke så jævla mye.

 

Feks jeg, lakkerte en bil jeg har igår, og nå ser jeg at det mest sannsynlig ble mislykket.

Hva faen betyr det? Fikk ihvertfall noe kult ut av gårsdagen enn å sitte å tenke at jeg skulle gjort noe nyttig.

Uansett hva du gjør, om det er mislykket eller ikke, så LÆRER du av det.

Dessuten, man lærer av sine feil, så det viktigste i livet er egentlig å tørre risikere å gjøre feil.

 

Les biografien om Steve Jobs, der har du en mann som har gjort mye sykt, både smart og dumt.

 

Dessuten er alt mer nyttig enn å bare sitte å tenke at alt skal være nyttig.

 

Hjernen er menneskers beste kroppsdel, men også den delen som ødelegger oss fullstendig. Desverre.

[Bruker-279008]

Jeg har umiddelbare tanker om hva du kan gjøre, annet enn at du kanskje kan prøve å skrive litt om dette. Åpne et Word-dokument og skrive ned tanker du gjør deg. Klag så mye du vil, utdyp så mye du vil. Bare det å få skrevet ned tanker kan oppleves terapeutisk, og å kunne lese det omigjen gir det hele litt perspektiv.