Hvorfor dør vi?

[medlem-344242]

Hva er meningen med livet når vi oppnår det vi kan, og så må vi dø for det.

 

Er litt skummelt å tenke på hva som skjer etter døden, når jeg tenker på det noen ganger.

[Karl Skapeland]

Hvor var du før du ble født?

[Halsoy]

Hva er meningen med livet når vi oppnår det vi kan, og så må vi dø for det.

 

Er litt skummelt å tenke på hva som skjer etter døden, når jeg tenker på det noen ganger.

Var det skummelt å ikke være født? Var du redd for å bli født? Hvorfor skal du da være redd for å ikke eksistere mer? Mening gir du livet selv, ved å være det beste du kan være for deg selv og de rundt deg.

[Gjest Bruker-95147]

Hva er meningen med livet når vi oppnår det vi kan, og så må vi dø for det.

 

Er litt skummelt å tenke på hva som skjer etter døden, når jeg tenker på det noen ganger.

 

Enig, det gir ingen mening, så for å få en mening i livet, er det kanskje greit å ikke gå for å oppnå mest mulig, men nøye seg med det man har, og dermed har man i hvert fall litt mer personlig frihet til å finne meningen

 

Men som svar på trådtittel, så blir det: Vi dør fordi vi har blitt født. Alt som fødes skal dø, sånn er det - like greit å venne seg til den tanken, så blir det ikke så overraskende og strevsomt når det nå en gang skjer

 

live well be happy

 

[ærligøs]

"Også Epikurs forhold til døden bør nevnes: Det er ingen grunn til å frykte døden. «Der hvor døden er, der er ikke du. Der hvor du er, der er ikke døden». Med dette mente han at siden døden er noe levende mennesker ikke kan oppleve, er det ingen grunn til å frykte den. Er man død kan man ikke føle noe, og derfor er det heller ingen grunn for frykt."

 

Hentet fra: filosofi.no/mellom.html

 

Det er vel et medlem her som har dette Epikur-sitatet som signatur. Jeg synes det er trøst i dette sitatet. Men jeg forstår de som frykter selve dødsprosessen. Men da frykter en jo en del av livet.

[Andrull]

Hva er meningen med livet når vi oppnår det vi kan, og så må vi dø for det.

 

Er litt skummelt å tenke på hva som skjer etter døden, når jeg tenker på det noen ganger.

Meningen er livet. Resultatet er døden.

 

Det er komplisert nok for kroppen å holde ting i gang i 80, 90 kanskje 100år. Å kopiere celler og reparere uten feil klarer ikke kroppen, og med en verden som jobber mot deg, så er døden universell. Det er de enklere organismer som er å regne som udødelige, da de ikke har gitt inntrykk av å eldres.

 

Uansett så fant evolusjonen (eller gud om man er i den gata) at det ikke er nødvendig (kanskje ikke en gang praktisk) å la organismen utbedre seg selv i det uendelige. Svaret var å bare produsere en ny enhet, et nytt menneske. Dette gir raskere og bedre tilpasning, bla. pga større mangfold.

 

På samme måte som at det kan være lettere å kjøpe ny mobil når den gamle er oppbrukt, så er vi mennesker "kast og bruk" i oss selv.

 

Ting i det store bilde trenger ingen mening. Vi er i det store bildet bare en bit av en haug masse og energi i en salig suppe.

 

Mening er noe vi mennesker har funnet opp, og livet i seg selv er det nærmeste du kommer noe mening. Hensikten blir da følgelig å føre livet videre, selv om resultatet alltid blir det samme. (Døden)

Om det så måtte være noen du synes burde leve videre eller noen med dine egne gener.

 

Hvordan kan en stein ha noe mer mening enn seg selv, å være en stein.

For en stein så måtte det være så god mening man får det. For mennesker kan en stein ha mer og mindre mening. Vi kan ikke ha noe høyere mening utover oss selv. Kanskje vi på samme måte betyr noe mer for en høyerestående makt, eller bare universett i seg selv.

Endret 1. april 2014 av Andrull

[*F*]

Man dør av forskjellige grunner.

Men hovesaklig forfaller kroppen med tiden og den blir mindre og mindre driftsikker, plutselig er det noe som svikter så dør man.

 

Kan sammenliknes med en bil, jo gamlere den er jo mer galt skjer med den, en dag vil den bare ikke starte.

[Gjest Bruker-95147]

Kroppen forfaller ikke, den dør i ett sett - hele overflaten er bare steindau, det være seg hud, tenner, negler og hår - vi er vandrende lik

 

tøft

[Nytenker26]

Hva er meningen med livet når vi oppnår det vi kan, og så må vi dø for det.

 

Er litt skummelt å tenke på hva som skjer etter døden, når jeg tenker på det noen ganger.

Livet er vel for å erfare og utvikle seg. Livet går egentllig ganske fort, det er lurt å gjøre mest mulig mens man kan. Døden er også en del av livet. Alt dør og blir til liv igjen, feks bladene på et tre. Jeg tror hvis man lever livet til det fulle, så fjerner frykten seg mer og mer

[WeirdFace]

Man skal ikke være redd for døden.

For når du finnes, så finnes ikke den.

Og når den finnes, så finnes ikke du...

 

 

[Gjest]

Man skal ikke være redd for døden.

For når du finnes, så finnes ikke den.

Og når den finnes, så finnes ikke du...

 

 

 

Så hvis det kommer en bjørn og angriper meg når jeg går i skogen, er det ikke bra å være redd for døden da? Heller det enn helt omvendt mener no jeg.

[Slimda]

Det er en forskjell på å gå rundt og være redd for å dø, og å ikke ønske å leve.

[WeirdFace]

 

Man skal ikke være redd for døden.

For når du finnes, så finnes ikke den.

Og når den finnes, så finnes ikke du...

 

 

 

Så hvis det kommer en bjørn og angriper meg når jeg går i skogen, er det ikke bra å være redd for døden da? Heller det enn helt omvendt mener no jeg.

 

 

da er det vel først og fremst ikke døden du er aller mest redd for. Du er vel mest redd for bjørnen ?

[Rescue me]

Fikk et litt nytt perspektiv for døden nå i helgen. Eller, vet ikke om det er helt bra da . Døden er på mange måter også en mulighet for å unnslippe alt . Tanken på å vite at man kan dø, er jævlig nice om man har det helt forjævlig. Det blir på en måte en ende på alt, ingen kan torturere deg i det uendelige for du kommer til å forlate denne verden uansett.

[SeaLion]

Hvis man makter å se utenfor sin egen navle, så kan man selv gi livet mening og innhold, ved å gjøre livet mer utholdelig og meningsfullt for ens medmennesker, de man omgås med. Dette gir en kvalitetsmessig mer fornuftig mening med livet enn religiøse fantasier om egosentrisk meditasjon og bønn.

 

Det man oppnår gjennom en slik livsfilosofi og tilhørende handlingsmønster er å bli godt likt av de menneskene man selv liker. Og selv om man dør før disse nærmeste og andre medmennesker, så vet man at man på en måte lever videre i minnet som disse nærmeste bærer med seg videre i sine liv. Man har oppnådd et slags evig liv, selv om man selv ikke får oppleve det.

Selv våre forfedre vikingene kom til samme erkjennelse om meningen med livet, slik det er uttrykt i vers 76 i Håvamål:

Døyr fe
døyr frendar
døyr sjølv det same.
Men ordet um deg aldri døyr
vinn du eit gjetord gjævt.

Endret 5. april 2014 av SeaLion

[Rescue me]

Litt avslapning.

 

https://www.youtube.com/watch?v=JmFfsDUiDHM

 

Det at jeg drømmer når jeg sover, er egentlig også ganske beroligende.

Endret 5. april 2014 av Because I need change!

[Gjest]

Det er en forskjell på å gå rundt og være redd for å dø, og å ikke ønske å leve.

 

Du mener vell forskjellen mellom å ikke gå rundt å være redd for å dø og ikke ønske å leve?

 

Tror at overlevelsesinstinktet er opprettholdt av overlappende prosesser med det som opprettholder lysten til å leve. Så en total distinksjon mellom disse er kanskje ikke helt sunt heller, hvis det gir mening.

 

 

 

Man skal ikke være redd for døden.

For når du finnes, så finnes ikke den.

Og når den finnes, så finnes ikke du...

 

 

 

Så hvis det kommer en bjørn og angriper meg når jeg går i skogen, er det ikke bra å være redd for døden da? Heller det enn helt omvendt mener no jeg.

 

 

da er det vel først og fremst ikke døden du er aller mest redd for. Du er vel mest redd for bjørnen ?

 

 

Kanskje.Hvis bjørnen ikke kunne drepe, så ville jeg heller ikke ha vært så redd for den. At redselen for døden ikke er en bidragsfaktor til å på en bedre måte kunne slippe unna fare, det tror jeg ikke på.

[Delvis]

Det kunne muligens blitt gjort mye mer med aldringsprosessen, feks ved genregulering. Men så lenge befolkningsveksten er et problem i seg selv, ligger det i sakens natur at de tingene ikke blir prioriteret så mye som det burde. Dessverre, det er egentlig skrekkelig absurd.

[Lemongrass]

Den evolusjonsmessige grunnen til at vi dør er at verden ville blitt overbefolket og det ikke ville være nok tilgang til energi(føde) til alle og arten ville dø ut. I tilegg til å dø en naturlig død er blandt annet også sykdommer og dyr over oss på næringskjeden ment for å holde befolkningsveksten nede. Det som er ganske fantastisk er at mennesket har utvilket seg til å bli så intelligent at det klarer å beskytte seg mot de to sistnevnte, dog ikke 100%.

 

Den fysiologiske grunnen har vel å gjøre med aldring av cellene og forkortning av telomerene for hver celledeling/fornying av celler.

 

Det som skjer etter døden, ut i fra vitenskapen som er tilgjengelig i dag, er intenting. Man har ingen sjel. Bevisstheten er en rekke elektriske impulser mellom de ulike regionene i hjernen. Dog, dette er den stående vitenskapen som kan bli motbevist.

 

Vi er den eneste arten(på jorden) som er intelligent nok til å stille spørsmål ved vår egen eksistens og hva meningen med den er, tenk hvor skremmede livet da måtte være i middelalderen? Ikke rart at religion ble utviklet for å prøve å svare på disse spørsmålene som vitenskapen har funnet svar på i dag. Meningen med livet er å overleve og føre arten videre, period, men du har også mulighet til å gjøre livet ditt meningsfullt for deg selv og andre.

Endret 12. april 2014 av Mos Def

[Delvis]

Det overveiende sannsynlige skal være at vi er geneprogrammert fra naturens side til å eldes og dø. Så det er et spørsmål om disse genene kan skiftes ut med andre kunstige gener.

Et vilkår måtte naturligvis være at man slutter å få barn.

 

Iallefall, om det virkelig er så at noe kan gjøres med dette genetisk, er det uhyrlig at menneskene så lett godtar og avfinner seg med sin egen tilintetgjørelse.

For hva er egentlig så forbannet mye mer viktig, enn å kunne gjøre slutt på denne groteske banale ynglecarusellen som gjentar seg selv til det kjedsommelige.