Empati vs sympati

[dag1234]

Dette er en klassiker.

 

https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=1Evwgu369Jw#t=0

 

 

 

 

 

[Gjest Bruker-239845]

Fin den.

[Horten Market]

En tankevekkende video som vi kan lære litt av: Når situasjonen er klein og du ikke vet hva du skal si, så er det kanskje ikke meningen at du skal si noe. Det er nok at du tilbyr din emosjonelle tilstedeværelse.

 

Artig at akkurat du, Dag, poster denne videoen som avslutter med disse ordene:

Because the truth is, rarely can a response make something better. What makes something better, is connection. Med andre ord: Relasjonen i seg selv kan være helende.

 

Og så må jeg bare opplyse om at sympati/empati ikke har samme definisjon i Norge som i videoen. Uten at det har noen stor betydning for budskapet.

Endret 5. juni 2014 av Horten Market

[dag1234]

Ja, relasjonen kan være helende i seg selv, men trenger ikke være det selvsagt. Den kan også være vedlikeholdendene eller rett ut destruktiv i forhold til problemene det skal jobbes med.

 

Relasjonen er først og fremst den plattform, det arbeidsrom, der det skal jobbes med problemene. Uten en relasjon kan en gi pasienten like godt en bok, og be henne løse problemene sine selv.

 

Relasjonen er de bånd av trygghet og aksept som utvikles under terapien, og som gjør at en sammen kan utforske problemene og komme med endringsforslag. Relasjonen er en forutsetning for å drive behandling, men er ofte ikke tilstrekkelig som endringsfaktor i seg selv.

 

Alle har godt av å bli forstått og respektert, men det er ikke alltid nok for å endre seg, kun en betingelse for at endring skal kunne skje.

[Emancipate]

Relasjonen er først og fremst den plattform, det arbeidsrom, der det skal jobbes med problemene. Uten en relasjon kan en gi pasienten like godt en bok, og be henne løse problemene sine selv.

Du gir bare ikke etter, gjør du? Jeg er uenig, relasjonen kan virke helende, og man kan ikke erstatte relasjon + bok med bare bok. Og relasjon uten terapi + bok kan være bedre enn relasjon med terapi, uten bok.

[dag1234]

 

Relasjonen er først og fremst den plattform, det arbeidsrom, der det skal jobbes med problemene. Uten en relasjon kan en gi pasienten like godt en bok, og be henne løse problemene sine selv.

Du gir bare ikke etter, gjør du? Jeg er uenig, relasjonen kan virke helende, og man kan ikke erstatte relasjon + bok med bare bok. Og relasjon uten terapi + bok kan være bedre enn relasjon med terapi, uten bok.

 

 

Bare gi etter?

Hvor ser du jeg sier at relasjonen ikke kan virke helende?

Du må lese hva jeg skriver, f eks den første setningen i posten du siterer fra.

[Horten Market]

En god relasjon er helende for hverdagslige problemer. Det hjelper å være åpen og snakke om ting. Gode relasjoner er i så måte også forebyggende mot at større problemer bygger seg opp. Men da må man ha en relasjon i nettverket sitt hvor dette er mulig. I motsatt fall kan det være en hjelp i seg selv å oppleve en slik relasjon til en terapeut.

 

For mer omfattende problematikk er den empatiske relasjonen den kanal som terapeuten kommuniserer med klienten gjennom. Det er ikke mulig å nå inn til klienten uten at en slik relasjon er etablert. Deretter kan terapeuten benytte sine ulike behandlingsmetoder.

 

Slik ser jeg det. Sikkert forenklet og litt naivt.

[Emancipate]

Bare gi etter?

Hvor ser du jeg sier at relasjonen ikke kan virke helende?

Du må lese hva jeg skriver, f eks den første setningen i posten du siterer fra.

Jeg leser hva du skriver, men jeg kan ikke kommentere alt.

[dag1234]

Jaja, Tåkelur, du er nå noe for deg selv.

Jeg vil bare påpeke at det du sier deg uenig i hos meg er just presis hva du selv hevder; at relasjonen kan være helende i seg selv. Men det kan godt være at det er noe vesentlig jeg ikke får med meg her, det har hendt før at jeg ikke har forstått hva du har kritisert meg for. Men for min del stopper diskusjonen med deg om dette med denne kommentaren.

 

..................

 

Vel HM, det er ikke feil det du skriver, men jeg begrenser meg til å omtale relasjonen slik den vanligvis defineres i en terapeutisk setting, og ikke en hver relasjon vi mennesker inngår i. De kan være viktige nok de, og en ser f eks økt syk- og dødlighet hos ensomme mennesker.

 

I terapi tenker vi vanligvis at 'relasjon' er de rommende og aksepterende følelsene som over tid oppstår mellom terapeut og pasient, og gir mulighet for å utforske vanskelige følelser, og som tåler at det uttrykkes negative følelser også overfor terapeuten uten at det fører til sanksjoner for pasienten. (Dette tilsvarer Winnicotts *Holding environment* eller Bions *container funksjon, som mange sikkert har hørt om, selv om fenomenet er eldre og kan spores tilbake til Melanie Kleins idé om 'det gode bryst').

 

Relasjon betyr dype bånd og stor aksept for den andres måte å forstå verden og seg selv på, og at disse båndene kan ha en endrende evne ifht pasientens problemer.

Hvordan denne endringen helt nøyaktig skjer vet vi ikke, men det er grunn til å tro at det skjer en avgifting eller nøytralisering av vanskelige følelser ved terapeutens aksept og mentalisering av pasientens følelser, det vil her si at pasientenes utålelige følelser forstås av terapeuten og gis tilbake til pasienten som noe pasienten kan forstå og tåle, slik den gode forelder som tåler og setter ord på barnets sterke følelser. Vel, dette blir gjerne for teknisk for de fleste, men det er slik en tenker seg at dette foregår.

 

Empati, som du nevner, her her et nøkkelord, men også avstand. Passe nær og passe distansert; ingen har nytte av å snakke til en stein, det er heller ikke noen nytte i at begge bryter sammen.

 

'Relasjon' i denne betydning forstås i motsetning til 'allianse' som mer er en enighet mellom pasient og terapeut om hva en skal jobbe sammen om og hvordan en skal jobbe, altså mer en arbeidskontrakt. Ofte blandes disse to begrepene, mange sier 'relasjon' mens det er 'allianse' de snakker om.

Begge deler er viktige, men det utvikler seg ikke alltid en relasjon mellom pasient og terapeut. Noe det heller ikke trenger for at endring skal oppstå.

[Emancipate]

Jaja, Tåkelur, du er nå noe for deg selv.

Jeg vil bare påpeke at det du sier deg uenig i hos meg er just presis hva du selv hevder; at relasjonen kan være helende i seg selv. Men det kan godt være at det er noe vesentlig jeg ikke får med meg her, det har hendt før at jeg ikke har forstått hva du har kritisert meg for. Men for min del stopper diskusjonen med deg om dette med denne kommentaren.

Det virker ikke som om du mener det du sier når du motsier deg selv under. Jeg skjønner at du mener relasjonen i seg selv kan være helende, men det virker ikke som om du skjønner rekkevidden/graden, og at bare relasjonen kan være MER helende enn relasjonen som et grunnlag for terapi. Det fremstår som om du sier at "bare relasjonen kan allernødigst være nok", mens jeg sier at "bare relasjonen kan være BEDRE". Det er en vesensforskjell.

[Emancipate]

En god relasjon er helende for hverdagslige problemer. Det hjelper å være åpen og snakke om ting. Gode relasjoner er i så måte også forebyggende mot at større problemer bygger seg opp. Men da må man ha en relasjon i nettverket sitt hvor dette er mulig. I motsatt fall kan det være en hjelp i seg selv å oppleve en slik relasjon til en terapeut.

 

For mer omfattende problematikk er den empatiske relasjonen den kanal som terapeuten kommuniserer med klienten gjennom. Det er ikke mulig å nå inn til klienten uten at en slik relasjon er etablert. Deretter kan terapeuten benytte sine ulike behandlingsmetoder.

 

Slik ser jeg det. Sikkert forenklet og litt naivt.

Jeg er uenig. Jfr. innlegget over.

 

Dess mer omfattende problemer, dess mer kan det lønne seg å IKKE få terapi. Dess mer hverdagslige problemer, dess mer lønner det seg med enkle teknikker som kognitiv terapi.

 

Dere kan gjenta at dere er enige, men ut i fra det dere skriver er dere uenige med meg.

 

----

 

Jaja, Tåkelur, du er nå noe for deg selv.

Btw, dette er en hersketeknikk som kalles marginalisering. Endret 6. juni 2014 av Tåkelur

[Horten Market]

Dess mer omfattende problemer, dess mer kan det lønne seg å IKKE få terapi. Dess mer hverdagslige problemer, dess mer lønner det seg med enkle teknikker som kognitiv terapi.

Kan du gi noen konkrete eksempler?

[Emancipate]

Det er så mange årsaker.

 

En årsak:

Det ligger i tanken bak terapi at personen må endre seg. Noen kan tolke det som en form for kritikk (hvis jeg må endre meg er jeg jo ikke bra nok nå). Dess større problemer folk har, dess mer sårbare blir de for kritikk. F.eks. personer med psykopati og narcissisme vil gjerne ikke høre at det er noe i veien med dem overhodet. De vil ikke ha behandling fordi "alle andre er problemet". Bare et tilbud om behandling kan tolkes som en fornærmelse som gir brudd i relasjon, og så faller hele opplegget sammen.

 

Ikke alle terapiformer er en form for kritikk. Men noen er direkte kritiske (kognitiv terapi). Selv i de aksepterende formene ligger det et uuttalt premiss om at personen må endre seg (ellers hadde det jo ikke vært noe poeng med terapi). Dess mer problemene er rotet i personligheten (vs. rotet i forbigående følelser, handlinger eller livssituasjon), dess mindre er folk villige til å endre seg.

 

Jeg kommer tilbake med en årsak til senere, hvis jeg får det til.

[Emancipate]

En annen årsak:

Terapi er bra, men det må være riktig type. Noen terapier er utviklet for veldig spesifikke lidelser (som depressiv episode grunnet forvrengte tankemønster, spesifikke fobier). Hvis man bare kjører på med en terapitype for ett problem kan det bli feil hvis man har et annet problem.

 

[Emancipate]

En tredje årsak: Terapi må være sånn at grensene til pasienten respekteres. Noen personer setter grensen sånn at de ikke vil snakke om problemet overhodet. Selv om helsepersonell ikke alltid liker å tro det, så er dette legitimt, og ikke noe å kimse av.

 

Jeg går ut i fra at dess større problem, dess større er sjansen for at pasienten ikke vil snakke om det.

 

Bare en relasjon, eller få snakke om mindre problemer kan være det beste.