Dysleksi og taleangst

[29989]

Jeg lurer på om jeg har dysleksi. Det som gjør det vanskelig å finne et klart svar, er at det i litteraturen gjerne opplistes en rekke kriterier for at man har vanskene, men aldri en liste over kriterier for at man ikke har vanskene, uavhengig av hvor mange / hvilke andre kriterier som er oppfylt.

 

God rettskrivning betyr at jeg muligens ikke har dysleksi. Men jeg har problemer med å lese og skrive fort, samt at jeg leser enkeltord feil. Jeg leser alltid ordene høyt inni meg, og jeg er ganske detaljorientert i lesingen. Ofte flyr tankene. Dette kan bety at jeg bruker fem minutter eller mer på å lese en avisartikkel.

 

Jeg har også et dårlig aktivt ordforråd og må ofte lete etter ordet særlig for konkreter. Det kan være så enkelt som "brett" (plate, f.eks. med Repsils). Dette kan jo ha sammenheng med periodevis liten (ikke-studierelatert) muntlig trening. Jeg hadde også tidligere i livet en nærmest sykelig interesse for språk og språklig korrekthet, noe som gjør at jeg i dag i en del tilfeller tvangsmessig velger feil syntaks (eks.: *for særlig konkreter) eller tvangsmessig feil ord når det er to å velge mellom, eller tvangsmessig bruker flere ord enn nødvendig uten at jeg ønsker dette. Dette har neppe noe med dysleksi å gjøre i seg selv, men i dagliglivet er dette et større problem. Mer relevant for dette foruminnlegget er det at dette kan være et symptom på at jeg hele tiden har hatt lese- og skrivevansker. Jeg er glad i å lese, men har problemer med å fullføre bøkene jeg begynner på. Dette kan ha bidratt til den lave lesehastigheten.

 

Når jeg skriver, fokuserer jeg gjerne på det språklige eller andre detaljer. Det samme gjelder talespråket. I begynnelsen av tenårene kom jeg til å tenke på at mitt språk fundamentalt sett var barnslig, at jeg brukte ordet "veldig" mye osv. Dette førte nok til at jeg utviklet en angst for å tale spontant, foruten oppdagelsen av at det i mange tilfeller lønner seg å tenke før man snakker. At jeg hadde lagt om dialekten noen år før, bidro til å forsterke problemene med talespontaniteten.

 

Hovedspørsmålet er altså: Kan jeg ha dysleksi, gitt opplysningene ovenfor? Kan vi umiddelbart fastslå at jeg ikke har det? Er heller problemet at jeg bør kvitte meg med uvanen ved å lese teksten høyt for meg selv, på et vis?

 

I tillegg lurer jeg på om jeg bør søke utredning av logoped, med hensyn til både mulige lese- og skrivevansker og det talespråklige.

[Emancipate]

Ut i fra teksten i innlegget ditt (altså, ikke plagene du har beskrevet, men måten du har beskrevet dem på) så kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor du tror du har dysleksi. Du bruker naturlig mange lange og vanskelige ord, og staver dem perfekt. Du bruker lange setninger som henger sammen på en korrekt måte. Dette er det motsatte av dysleksi.

 

Det kan selvfølgelig være at du er så alvorlig rammet at du har fått en annen til å skrive innlegget for deg, men det går jeg ut i fra at du ikke har.

[Gjest Slettet-376f9]

Enig med Tåkelur. TS har ikke snev av språkvansker.

[29989]

Takk for svar. Det er altså som jeg trodde. Som foreslått i parallell tråd, kan det heller hende at jeg har hyperleksi. Karakteristisk for min utvikling har vært at jeg har lest avansert litteraur og brukt fremmede ord uten først å beherske grunnleggende begreper. Som nevnt, bidrar dette til å redusere lesehastigheten. Min kritiske innstilling gjør også at jeg forsøker å granske det som står. Dette kan i mange sammenhenger være en stor fordel, men på universitetsnivå må man også kunne anvende raskere lesemåter.

 

Vi har også problemet med talespontaniteten. Det er klart at om man skal få denne tilbake, må man oppsøke situasjoner der man slipper å tenke før man snakker. Men dette har jeg liten tro på vil fungere uten å ha planlagt dette med en profesjonell. Spørsmålet er da hvem dette skulle være: logoped, talespråkspesialist, lesespesialist e.l.?

 

Dette problemet med spontaniteten ble på min videregående skole påpekt av en ung språklærer med hovedfag. Hvis jeg selv nevnte problemet for mine nærmeste omgivelser (inkl. kontaktlærer), ble jeg derimot avveid.

[29989]

Rettelse: eller mastergrad.

[Imsvale]

På helt uformelt grunnlag foreslår jeg at dette først ikke har noe med dysleksi å gjøre, og dernest at det heller er et resultat av kompleks samhandling mellom personlighet, interesse, intelligens og den slags. Alt det før jeg takler konseptet hyperleksi:

Beskrivelsen på Wikipedia av hyperleksi høres ut som om hjernen er uvanlig opptatt av detaljer og riktighet, noe som hemmer talespontaniteten. Muntlig språk i sosiale sammenhenger er noe som krever rask prosessering. Mangel på prosesseringshastighet (som det i praksis blir) kan føre til følelsen av at man blir hengende etter i en samtale. Gjentatte negative opplevelser i sosiale sammenhenger kan fort gi angstlignende symptomer og unnvikende atferd (vil ikke leke med andre barn). Observasjonen blir gjerne at barnets utvikling er hemmet. Slik forklarer jeg forsøksvis paragrafen om utvikling i Wikipedia-artikkelen.

 

For folk flest er det ingen grunn til å være så uhorvelig korrekt, så hjernen ofrer fint presisjon eller kompleksitet i språket for å kunne delta sosialt.

 

Jeg vet ikke om det er lav prosesseringshastighet, eller overprosessering av språket (normal+ hastighet, men større prosesseringsmengde). Kanskje en kombinasjon. Resultatet er at man får opplevelsen av at ting går tregt, eller at man sliter med å finne riktig ord. I riktig setting kan dette være en stor styrke, gitt at man får ta den tiden man trenger, men sosialt blir det fort en klar svakhet.

 

Med forbehold om at jeg overtolker situasjonen, og eventuelt tar fullstendig feil.

 

Språkvansker, tja; definisjonssak. Dysleksi, nei.

 

Å lese enkeltord feil er noe alle gjør nå og da. Skjer det i høy grad kan det kanskje være en overdreven interessekonflikt mellom ulike lesestrategier, som i grunn blir det samme som det beskrevet over. Ønsket om høy presisjon overstimulerer detaljlesningen på bekostning av raskere lesestrategier, men blir overvelded fordi man samtidig ønsker å opprettholde en viss lesehastighet.

 

Skal jeg foreslå noe er det å prøve å slappe av når den høye presisjonen virker mot sin hensikt (sosiale sammenhenger). La det fare. Blir det litt feil så er det ingen katastrofe, og om nødvendig kan du alltids korrigere. Kludrer du litt får du bare omfavne det som et morsomt karaktertrekk, og vit at det har sin styrke i andre sammenhenger.

 

Edit: Så var det høna og egget da. Kan man ha hyperleksi uten å være spesielt intelligent? Er hyperleksi et (mulig) resultat av høyere intelligens? Kan hyperleksi utløses av angstlidelser? More research needed ...

Endret 16. juni 2014 av Imsvale

[29989]

Takk for grundig svar! Sammenhengen mellom lesestrategier og strategi for talespråklige situasjoner har jeg ikke tenkt på før. Den oppsummerer en hel del: På samme måte som mengdelesning (en forutsetning for dette er at man disiplinerer seg til ikke å granske detaljer) er nødvendig for å utvikle høy lesehastighet (i tillegg til evnen til ikke å lese teksten høyt inni en, en evne jeg hadde i 10-11-årsalderen, men mistet ca. to år senere), er variert talespråklig trening nødvendig for et spontant språk. Jeg merker at jeg bruker lang tid på å finne uttrykk for mine tanker, og (særlig i skrift) tekstbinding som gjør at jeg får med særlig momentene som opprinnelig trigget ytringen.

Jeg tror nok en hovedforklaring er at jeg, også pga. mobbing, holdt meg borte fra skolen et halvt år (slutten av tiende klasse, våren 2007). Da snakket jeg i all hovedsak kun med én person. Men allerede ved årskiftet 2005-2006 begynte jeg å merke problemet med spontaniteten. Den viktigste årsaken til dette er min (fra høsten 2003) omlegging fra en vestlandsdialekt til et skriftnært talemål (fra en forsiktig omlegging, med omlegging av ikke hyppig brukte ord, senere itsje->ikke, senere eg->jeg; via eksperimentering med noe min onkel kalte kansellispråk høsten 2004 (av og til med rene ugrammatiskheter: "På hvem venter du?" (engangsforeteelse), ugrammatisk fordi preposisjonen på her forbinder seg med verbet vente og danner det jeg velger å kalle et (transitivt) fraseverb, med direkte objekt hvem. (Dette er min egen analysemåte, som jeg brukte på den tiden. Den har ikke støtte i det jeg har lest av norsk grammatikkteori med ett unntak, men jeg tror det er jeg som har rett.) Jeg anser altså ikke "på hvem" som en preposisjonsfrase. Sammenligns setningen: "Mot hvem (A/PP) vil (FV) du (S) føre (IV) sak (DO)?"); forsøksvis relativt konservativt riksmål medio 2005; et mindre pertentlig (dårligere korttidshukommelse kan ha gjort det vanskeligere til daglig å formulere lange grammatisk korrekte setninger) språk (moderat bokmål eller moderne riksmål) ca. høsten 2006. Språket jeg utviklet i 2007, innbiller jeg meg (jeg kan ta veldig feil her) i store trekk er det språket jeg snakker i dag. Fordi mitt "knot" er et slags skall (i en tilstrekkelig stor nødssituasjon vil det indre menneske overta, og "eg" vil ligge meg nærmere på tungen enn "jeg"), som det med tiden er blitt vanskeligere å vanskeligere å bryte ut av, har ikke talespråket utviklet seg "organisk" på samme måte som de fleste andre fortsatt gjør i ungdomstiden (videregående skole og universitet). Nye ord blir ikke en del av en (internalisert, del av det aktive ordforråd) på samme måte som tidligere. Dette har riktignok også sammenheng med at jeg altfor tidlig la bort barnlige karaktertrekk som å spørre når jeg lurte på noe, og å bruke barnlige uttrykksformer hvis dette var nødvendig for å uttrykke min tanke. På dette tidspunkt blir det ikke helt riktig å kalle mitt talespråk knot, siden det for praktiske formål er blitt mitt naturlige språk. Det er heller en idiolekt (variant av et standardspråk hos ett enkelt menneske - SNL), som har stivnet litt. Men fordi jeg alltid tenker meg om før jeg innleder en ny samtale, blir det begrenset hvor mange spørsmål jeg får stilt og får svar på (f.eks. i gruppeøvelser på universitetet).

 

Endr.: Noe annet jeg glemte å nevne i det første innlegget, i forbindelse med "tvangsmessig feil ord når det er to å velge mellom": Årsaken til at man velger feil ord eller et ord som gjør ens språk inkonsekvent, er at man begår synden å tenke, idet man tenker å velge (riktig) ord A, på om man heller skal velge ord B. Idet man i "beste" fall aner at B ikke var en forbedring, innser man at man ikke har tid til å si noe annet enn B. (I) Noe annet er at opptatthet av konsekvens tidligere i livet på et tidspunkt førte til en tvangsmessig hang til variasjon, av ordvalg, arbeidsmåter og systemer, i stedet for at man bygger på det bestående. (II) Når jeg tenker etter, er (II) en langt viktigere årsak (iallfall mer særpreget for meg) enn (I).

Endret 17. juni 2014 av 29989

[Imsvale]

Endr.: Noe annet jeg glemte å nevne i det første innlegget, i forbindelse med "tvangsmessig feil ord når det er to å velge mellom": Årsaken til at man velger feil ord eller et ord som gjør ens språk inkonsekvent, er at man begår synden å tenke, idet man tenker å velge (riktig) ord A, på om man heller skal velge ord B. Idet man i "beste" fall aner at B ikke var en forbedring, innser man at man ikke har tid til å si noe annet enn B. (I) Noe annet er at opptatthet av konsekvens tidligere i livet på et tidspunkt førte til en tvangsmessig hang til variasjon, av ordvalg, arbeidsmåter og systemer, i stedet for at man bygger på det bestående. (II) Når jeg tenker etter, er (II) en langt viktigere årsak (iallfall mer særpreget for meg) enn (I).

 

Høres i grunn ut som en noe panikkartet reaksjon. Er det slik du opplever det selv? Kanskje igjen den samme konflikten mellom flyt og presisjon (eventuelt variasjon som du selv nevner) som jeg var inne på tidligere.

 

Nå har jeg lest mer om hyperleksi, og jeg er ikke sikker på om det alene kan forklare det som foregår her (fant en fantastisk artikkel (engelsk)). I den grad hyperleksi bare er en ren observasjon om at man er flink med språk (og lærer å lese tidlig), kan det nok passe (både deg og meg), men er ikke videre interessant. Hvis man derimot tolker hyperleksi som en indikasjon på en form for utviklingsforstyrrelse/-avvik, skal man være forsiktig. Det kan fort vise seg å være direkte feil. Som alltid skal man være forsiktig med selvdiagnostisering. Folk med hyperleksi, som ikke har autisme, vokser som oftest av seg eventuelle problemer. Det alene kan altså ikke forklare problematikken, vil jeg mene.

 

Det høres for øvrig ut som om du har god oversikt. Men å stille en enkel diagnose er ikke nødvendigvis mulig, ei heller nyttig. Det kan fort vise seg å være veldig sammensatt. Og da er det ikke nødvendigvis mer klinisk enn shit happens.

[29989]

 

Endr.: Noe annet jeg glemte å nevne i det første innlegget, i forbindelse med "tvangsmessig feil ord når det er to å velge mellom": Årsaken til at man velger feil ord eller et ord som gjør ens språk inkonsekvent, er at man begår synden å tenke, idet man tenker å velge (riktig) ord A, på om man heller skal velge ord B. Idet man i "beste" fall aner at B ikke var en forbedring, innser man at man ikke har tid til å si noe annet enn B. (I) Noe annet er at opptatthet av konsekvens tidligere i livet på et tidspunkt førte til en tvangsmessig hang til variasjon, av ordvalg, arbeidsmåter og systemer, i stedet for at man bygger på det bestående. (II) Når jeg tenker etter, er (II) en langt viktigere årsak (iallfall mer særpreget for meg) enn (I).

 

Høres i grunn ut som en noe panikkartet reaksjon. Er det slik du opplever det selv? Kanskje igjen den samme konflikten mellom flyt og presisjon (eventuelt variasjon som du selv nevner) som jeg var inne på tidligere.

 

Nå har jeg lest mer om hyperleksi, og jeg er ikke sikker på om det alene kan forklare det som foregår her (fant en fantastisk artikkel (engelsk)). I den grad hyperleksi bare er en ren observasjon om at man er flink med språk (og lærer å lese tidlig), kan det nok passe (både deg og meg), men er ikke videre interessant. Hvis man derimot tolker hyperleksi som en indikasjon på en form for utviklingsforstyrrelse/-avvik, skal man være forsiktig. Det kan fort vise seg å være direkte feil. Som alltid skal man være forsiktig med selvdiagnostisering. Folk med hyperleksi, som ikke har autisme, vokser som oftest av seg eventuelle problemer. Det alene kan altså ikke forklare problematikken, vil jeg mene.

 

Det høres for øvrig ut som om du har god oversikt. Men å stille en enkel diagnose er ikke nødvendigvis mulig, ei heller nyttig. Det kan fort vise seg å være veldig sammensatt. Og da er det ikke nødvendigvis mer klinisk enn shit happens.

 

Nå har jeg en diagnose i autismespekteret, Aspergers syndrom. Men for å låne en formulering brukt i en e-postutveksling med en språkspesialist:

> Hei.

>

> Jeg skriver til deg (...) dels fordi du kanskje er

> den jeg kjenner som har best forutsetninger for aa gi svar paa

> spoersmaalene knyttet til mitt problem.

>

> Det dreier seg om et problem med aa finne ord. Nedenfor gjengir jeg noen

> formuleringer om dette fra en annen e-postmelding:

>

> "I begynnelsen av tenårene bestemte jeg meg for å legge om fra

> (...) til et normert riksmål. I virkeligheten utartet det

> til knoting, selv om det på kort sikt hjalp meg til å uttrykke meg bedre.

> Allerede da hadde jeg en anelse om at jeg kunne ødelegge språket på denne

> måten, men jeg ombestemte meg aldri før det var for sent. Nå er jeg i den

> situasjon at jeg må konstruere setninger og planlegge hva jeg skal si (i

> langt større grad enn hva tilfellet var da jeg var barn/yngre). Når jeg

> selv har nevnt dette, har det i alle år blitt sagt at dette er et av

> symptomene på min diagnose. Det kan jeg ikke akseptere, for jeg vet med

> meg selv at dette problemet i all hovedsak har oppstått som en følge av

> valg jeg har tatt, ikke noe som er medfødt. [[Kursivering tilføyd. Jeg kan legge til: I den grad man mener at visse andre symptomer på diagnosen også skyldes egne valg i tidlig barndom, skyldes altså dette problemet handlinger foretatt langt senere. Diagnosen har derimot forsterket problemene handlingene skapte; men det vil være en logisk feilslutning å si at diagnosen er årsaken til dem, siden min opptatthet av språk ikke er diagnosebetinget.]] Derimot er det riktig at det

> er nevrologiske forhold som gjør at mange personer med Asperger syndrom i

> større grad må konstruere og planlegge sine språkytringer. En av de få som

> på

> eget initiativ har bemerket mitt problem (og ikke avfeid det når jeg har

> nevnt det, som nesten alle andre), er NN1 [her anonymisert [[enda mer enn i e-postmeldingen]]] (...)

> Hun (...) kan antas å ha bedre referanser og forutsetninger for å si

> dette enn de fleste jeg har snakket med. Samtidig tror jeg at mitt

> problem har et navn, og at det finnes personer som vet hva som skal til

> for å overkomme problemet. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere blir

> det. En av de beste beskrivelser på norsk jeg har funnet om tilstøtende

> problemer, er denne [[**]]."

>

> Ovenstaaende ble skrevet om natten og er noe preget av det, paa godt og

> vondt. Et utelatt moment er at jeg tidlig ble opptatt av grammatikk, og aa

> snakke korrekt. Nar jeg snakker, stusser jeg ofte paa om det jeg har sagt,

> er riktig aa si. Dette har ganske alvorlige konsekvenser. Selv verbtider

> har jeg begynt aa stusse paa. Det kan tyde paa at jeg kanskje har en

> sykdom, eller i hvert fall at det et sted i vitenskapelig litteratur

> finnes beskrivelser av det fenomen jeg ovenfor har forsoekt aa beskrive.

> Som sagt synes jeg lenken ovenfor beskriver problemet mitt ganske godt,

> men jeg mangler gode loesningsstrategier. Har du noen ide om hvordan mitt

> problem kan loeses?

>

> Hilsen

> NN2 [[avsender anonymisert]]

>

> Israel, 14. november 2011

 

[[**]] Her skulle følgende lenke ha kommet med: http://www.helping.no/taleangst.htm Fordi jeg selv har liten sans for den avledning klikking på lenker (i hvert fall hos meg) medfører, og fordi jeg ikke vil la det være opp til tilfeldighetene om leseren klikker på lenken, fordi deler av teksten er så god, kopierer jeg like gjerne hele artikkelen:

 

Det å tørre å ta ordet og vise seg selv og meddele sine tanker er nokså avgjørende for din utvikling. Det er også viktig i forhold til den bærende dialog i samfunnet. Den som tier samtykker ikke alltid. Denne ta-ordet-angsten som kommer til uttrykk både i skolesituasjoner, jobbsituasjoner og ved høytidlige anledninger, mener jeg at gjelder svært mange nordmenn. Ordet angst er mer det å legge på svøm den første gang. Taleangst er mer det å svømme over nye dyp (les mer under prestasjonsangst)

Taleangsten kan ha et personlighetsmessig grunnlag. Dette grunnlaget er skapt gjennom skamfølelse. I min generasjon var det ikke uvanlig at man så å si lærte å skamme seg. Utsagn som; "du skulle skamme deg" var ganske vanlig til langt utpå 70- tallet. Mange mennesker måler sin egen verdi i hva en tror eller får høre at andre ser og tenker om en.

En oppvekst hvor det å la være å skamme seg eller å la være å vise at en skammer seg er en viktig del kan gi en unnvikende personlighetstype. Men den kan også gi en idealistsk og fullkommenhetssøkende person som igjen gir for mange krav til en selv. Eller det kan gi en person med lite selvtillitt med tendens til å gi opp og gi seg før en har virkelig prøvd.

Selve angstdelen i taleangsten består av to forskjellige faktorer. Den ene er det å ikke nå opp til de målene en setter seg. For eksempel man setter seg som mål å få beste karakter i alle fag uten å ha den skoleflinkheten som er nødvendig for å få det. Man kan også ha en taleangst som bunner i det å unngå å mislykkes, man er ikke ute etter å lykkes, men man må for all del ikke være sist i flokken. Og når sant skal sies; Den som åpner munnen i en liten gjeng eller forsamling eller på bussen hjem etter en fotballkamp, tar en sjanse for å få latteren mot seg og ikke med seg.

Den tredje faktoren som er ganske viktig for å komme noen vei med taleangsten er følgende, Når man har angst for eksempel for å tale i forsamlinger, så lager man til en del trygghetsstrategier. En strategi er å se ned når man kan bli bedt om å uttale seg, en verre strategi kan kanskje være å ta til seg alkohol før man reiser seg.

Dette er tre faktorer som har med taleangst å gjøre, det kan være en hjelp at du setter deg ned og tenker litt på hva som ligger bak din taleangst. I den mer autoritære form for samfunn vi hadde i min oppvekst så var det lettere å identifisere hvor skamfølelse og presentasjonsangst kom fra. Det hadde med autoritetsskrekk å gjøre. Nå synes autoriteten å sitte i gjengen, skoleklassen, i medarbeiderkretsen mer enn hos lederne, lærerne og foreldrene. Slik at det kan være vanskeligere å se hva man er redd for og dette skaper det mer generelle fenomenet som vi kaller angst.

Når jeg skriver dette, så ser jeg at skriveangst har mange av de samme faktorene som taleangst. Behandlingen for taleangst vil i stort monn være en forsiktig eksponering for det man er redd for, det samme gjelder skriveangst- så ta en sjanse og send ditt bidrag til avisen. Eller begynn med å snakke om noe du liker ved middagsbordet i jentegjengen eller på kafeen. Legg merke til det du gjør av trygghetsritualer. [min uthevelse] Og prøv igjen.

 

Det teksten ikke dekket, er selve problemet med å finne ord, på det enkleste nivå konkreter (når jeg ser det jeg skal si, for meg billedlig) og ellers flere sammenhengende ord som svarer til en tanke (det du kaller lav prosesseringshastighet).

 

"Er det slik du opplever det selv?" Ja, når jeg snakker med folk som ikke er familie eller nære venner, eller hvis samtaleformen ikke er relativt formell (som i en foreleser-student-samtale. Min terskel for dette er lavere enn for å snakke med en medstudent).

 

Jeg tror du oppsummerer det godt i ditt siste avsnitt. Ellers vil jeg legge til at jeg i 2007 var vant til å ha en relativt ressurssterk mor og således var blitt så bortskjemt at jeg krevde et navn på og en behandling for et problem som var selvforskyldt. Selv om jeg ikke burde ha fått lov til å være borte fra halve tiende klasse av denne grunn (utløsende årsak. Jeg var nemlig vant til å forsvare meg verbalt mot mobberne), var det mitt valg å isolere meg. Og når jeg ser tilbake, kunne ting ha gått mye verre både før og siden.

[Imsvale]

Angst eller frykt er i seg selv nok til å få en til å føle seg hemmet. Slik du forklarer det høres det ikke ut som du har de samme vanskene når du snakker i en setting du er mer komfortabel med. Det passer med at problemet oppstår sammen med, og følger, angstfølelsen. Hva som er årsaken til angsten blir da eventuelt neste spørsmål.

 

Du må nesten høre med en spesialist om du vil vite i hvilken grad tregheten du opplever også kan komme som en del av Asperger syndrom (det har du kanskje gjort). Med andre ord, muligheten for at det er en kombinasjon. Det kan fort bli en selvforsterkende kombinasjon også, men angst er nødvendigvis først en reaksjon, ikke en årsak.

 

Så dette med hyperleksi igjen: Å fastsette hyperleksi som diagnose (i den grad det er en diagnose) handler mest om å vurdere behandling/oppfølging for å sikre best mulig utvikling hos barn. Samt å unngå feildiagnostisering (jf. artikkelen jeg viste til). Ikke så mye annet i grunn. Selv i tilfeller hvor det er autisme med i bildet, handler det til syvende og sist om nettopp autismen (eller i ditt tilfelle Asperger) og hvordan man da bør gå fram. Fordi det er utfordringer der som er annerledes enn hos andre barn. Dersom barnet har hyperleksi, er det noe mer å ta hensyn til; det kan brukes som et alternativt kommunikasjonsverktøy (barnet har i en periode lettere for å forstå skrift, og kanskje vansker med å forstå tale). Utviklingen er asynkron tidlig, men etter det jeg forstår normaliserer den seg senere. Taleevnene utvikler seg og barnet tar igjen de jevnaldrende; likeledes tetter de jevnaldrende forspranget hva angår leseevne, om ikke helt. Det skal påpekes at det er vanskelig å definere normal utvikling etter en viss alder, for voksne har jo så mange ulike evner. Normalisering betyr ikke nødvendigvis at det spesielle lesetalentet forsvinner; snarere at det ikke anses som unormalt, antar jeg. For det er da visselig noen som beholder den avanserte leseevnen hele livet, også uten noen problemer.

 

Som du ser handler det mest om barnets utvikling, og iallfall deler av relevansen i flere slike diagnoser forsvinner når utviklingsfasen er overstått. Noen utfordringer er det kanskje ennå, enten det er etterdønninger av dårlig oppfølging eller fortsatte utfordringer knyttet til selve tilstanden (diagnosen). Hvordan har du det i dag, og hva ønsker du videre? (Du kan svare om du vil, eller la det forbli retorisk.)

 

Litt spekulasjon: Kanskje omleggingen til riksmål var til hjelp, til tross for den rent faglige utfordringen, ved at du kunne distansere deg fra dialekten/språket du vokste opp med; kanskje for å distansere deg fra mobbingen eller noe annet vondt. At det ikke er ditt opprinnelige språk vil gjerne bidra til tregheten du føler, på toppen av eventuelle andre faktorer.

 

Vil du analysere taleangsten og dens årsaker bør du helst ta det opp med en psykolog e.l. Dette er uansett en jobb for en profesjonell, ikke en forumsynser. Men jeg vet ikke hvor ivrige de er på å finne årsaker bak angst, fremfor å lære teknikker for å takle den.

 

Blir litt fram og tilbake her, men håper du får noe ut av det.

[walkinbalance]

Har tildels samme problem som deg. Alltid hatt et problem med å lese uten og irritere meg fordi det ikke skjer flytende. Må lese høyt inni meg, og det bare stopper opp på en måte ettersom jeg fokuserer på å få med meg alt. Det er NOE som bare ikke klarer å fortsette. Bruker evigheter på bare et par linjer, og måtte gi jernet for å få bra karakterer på skolen. Hadde det ikke vært for at konsentrasjonen og hukommelsen blir svekket grunnet ukjent grunn ville ting gått lekende lett. Er ganske smart, må bare prøve å bli venn med hukommelsen og konsentrasjonen hele tiden.

 

Har av erfaring merket at når jeg er generelt mer avslappet så går det glattere.

Ellers så sliter jeg med engstelse som lett kan bli til tvangsmessig angst. Jeg har virkelig vært gjennom alle former og typer for angst, også det med taleangst. Kjenner meg godt igjen i det typiske, uskyldige forløpet som får store konsekvener.

 

Du kan vel si jeg er overfølsom på en måte, med empati også. Virkelig ikke råd til og plages av noe. Default er allerede engstelig.

Tenkte faktisk akkurat å gå videre med problemet da jeg skal begynne med nettstudier. Stusset på det med å lese høyt inni seg jeg og, for husker jeg ikke pleide å gjøre det, i hvert fall ikke i samme grad. Men er nå mer full av angst.

 

Aspergere har ofte dette med angsten og det tvangsmessige, så ville prøvd og ikke rettet alt for mye fokus på hva det kalles. Viktigste er å gå til eksperter over tid hvor h*n og du blir bedre kjent med deg selv.

 

Hadde nok fått en aspergers-diagnose om jeg ble testet. Flere i familien som har det, men jeg har aldri blitt plukket opp. Man er jo ikke diagnosen selvfølgelig, men folk hadde ikke merket det før jeg selv mistenker det. Det er det angst- og tvangsmessige som har tynget livet mitt til de grader, og det er gjerne overflate-symptomer for mange diagnoser. Vanskelig å virkelig finne ut hva, men å tilpasse burde være mulig.

 

Stoler fint lite på offentlige leger etter tidligere erfaringer, men tror jeg skal bruke en prøve og feile-taktikk for å finne ut mest mulig. Tar ikke ordet til første legen som sannhet, legger det bak i hodet til betraktning. Dette med diagnoser er komplekst og vet at mange leger kan være "sånn er det".

Står oppført på ventelista til en psykolog, det er i hvert fall grunnleggende. Du som allerede har en aspergers-diagnose, har du ikke et lite kontaktnett ettersom du må ha fått diagnosen av noen? Ikke at de nødvendigvis kan gi best hjelp, men ja..

 

Lykke til, føler med deg

 

Edit: Nysgjerrig på hvordan ad/hd og add-medisinen ritalin kunne funket. I motsetning til andre legemidler med mye bivirkninger og tull, så er ritalin noe jeg faktisk kunne prøvd. Erfaringer eller noe å ta til tanke på det?

Endret 18. juni 2014 av walkinbalance

[29989]

Walkinbalance: Takk for at du tar deg tid til å skrive om din egen situasjon. Jeg håper du klarer å overkomme angsten, og ønsker deg også lykke til videre.

 

"Du som allerede har en aspergers-diagnose, har du ikke et lite kontaktnett ettersom du må ha fått diagnosen av noen?"

 

Det har jeg, men jeg opplever jevnt over at tid og penger investert i hjelpeapparatet ikke står i forhold til utbyttet. Best har jeg lyktes i de perioder jeg har hatt en god og nøktern arbeidsflyt, og ikke latt meg paralysere av negative tanker eller gått latskapens snarveier. Det jeg dog ofte lurer meg selv til å tenke, er at det alltid kommer et tidspunkt der jeg blir trett i mitt arbeid. Altså at jeg gir opp fordi jeg vet av erfaring at det senere vil komme nedturer. Så glemmer jeg at alternativet er nærmest fullstendig stillstand.

 

På vg3 skjedde en slik nedtur etter den 1. september 2009, da jeg hadde en samtale om diagnoserelaterte problemer med to personer tilknyttet Stadped, en institusjon med spisskompetanse på Aspergers syndrom. Jeg kom inn på problemet med å finne ord i denne tråden. (*) Jeg ble møtt med at dette kunne forklares med min diagnose, de eksekutive funksjoner osv. Den optimisme og glede jeg hadde opparbeidet meg pga. gode arbeidsvaner hadde med ett blitt ødelagt av mitt ønske om å få det enda bedre, i stedet for å vedlikeholde det jeg hadde. Jeg har visst en mild variant av diagnosen (selv om jeg altså med årene har gått i mer autistisk retning), og best har jeg lyktes når denne ikke har vært et tema (i ett miljø siden ca. høsten 2001, i mitt nærmiljø siden ca. 2003 (etter var kommet meg over "kneika" og blitt skoleflink), men særlig på videregående (jeg hadde ikke kapasitet til å arbeide med både det aspergerspesifikke og det ordinære skolearbeidet etter mine samtaler med Statped i begynnelsen av vg2 og vg3. I vg2 lyktes jeg først igjen etter at jeg før annet halvår bestemte meg for at det var nok å konsentrere meg om skolearbeidet. Da falt det sosiale stort sett på plass, i hvert fall så mye som jeg kunne forvente. I vg3, derimot, kom jeg meg aldri helt igjen. Jeg var heldig med oppgavene til eksamen i norsk hovedmål og sidemål og fikk seks på disse, men stod med et nødskrik i et av programfagene) og i studiene (dvs. at særskilt tilrettelegging utover utvidet tid på eksamen har virket kontraproduktivt).

 

"Edit: Nysgjerrig på hvordan ad/hd og add-medisinen ritalin kunne funket. I motsetning til andre legemidler med mye bivirkninger og tull, så er ritalin noe jeg faktisk kunne prøvd. Erfaringer eller noe å ta til tanke på det?"

 

Jeg ønsker helst ikke å gå inn på mine erfaringer med medisiner. Jeg kan bare råde deg til å være varsom i ditt forhold til medisiner. Vær godt organisert, og ikke sett din lit til helsepersonell som du risikerer å gjøre deg avhengig av. Dette siste er preget av mine erfaringer, og du må selv gjøre deg en vurdering ut fra økonomi etc.

 

(*) Det var denne formuleringen min engelsklærer, som er lektoren jeg nevner i e-postmeldingen ovenfor, brukte da hun begrunnet min standpunktkarakter våren 2008 (årsak til at jeg ble vippet opp?). "Du har dette problemet med å finne ord." (fritt gjengitt). (Jeg hadde bare lyst til å si (rope) til henne at dette problemet er da såpass alvorlig at jeg trenger hjelp. Men jeg fant ingen god inngang til å ta dette opp med henne, eller jeg tenkte at hun ville si at dette fikk være min norsklærers ansvar.) At hun sa dette så direkte, noe som satte meg litt ut, har kanskje sammenheng med at jeg etter en fremføring i høsten 2007, da jeg vurderte min egen prestasjon, nevnte dette med at "my language is not that spontaneous". Senere ble det vanskelig for meg å forholde meg til denne, bortsett fra i min medgangsperiode i 2009. Men da hun med et (slik det virket på meg) bevisst barnlig tonefall spurte meg om hvordan det var for NN2 å være russ, fant jeg intet godt svar, og måtte bare si rett ut til henne at jeg ikke var komfortabel med å snakke noe mer med henne. Jeg husker ikke om det var før eller etter dette - begge rekkefølger gir mening - at jeg i samtale med henne skulle henvise til et konkret fenomen som ikke svarte bokstavelig til min forståelse av ordet "rommet". Dette var nemlig et slags husvære, med bad og soverom, altså mer enn ett rom. Da jeg lette etter ordet, og ikke fant det, utbrøt hun: "Rommet!"

 

Jeg forenkler hvis jeg sier at denne hendelsen tok motet fra meg, og ut fra en alminnelig betraktning burde den ikke være noe å gjemme på. Nå er dette fenomenet også beskrevet av Dostojevskij i Brødrene Karamasov, der en oppegående eldre herre av tysk opprinnelse hadde dette problemet. Dette viste seg særlig da han skulle vitne i rettssaken i slutten av boken. Han var ikke så selvhøytidelig og aksepterte at folk hjalp ham med å finne ord. Men han var altså hverken ung eller hadde russisk som morsmål.

 

Jeg får konkludere med at jeg får glede meg over og gjøre bruk av mine styrker (og forsøke generelt å tenke mindre på egen og andres svakhet) og trøste meg med at f.eks. stumme er mye verre stilt.

 

[red. 00:06 28.07.14: 1<-11]

Endret 27. juli 2014 av 29989

[walkinbalance]

Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt angsten helt, men kan lære å leve med den. Bare skumleste det Imsvale nevnte over her rundt angst og hva det kommer av. Føler virkelig angsten er mer grunnleggende enn at den kommer utenifra, født med det. Har klart å leve med den før og da går alt bra. Rart hvordan alt av de plagsomme symptomene opphører når en har lysere tider, selv om solskinnet er innenfor rammer. Har vært så uheldig og blitt født med noen motsetninger som har kommet i spill. Det verste som kunne ha skjedd måtte jo bare skje, og har siden den gang for et par år siden utviklet sterk angst og panikkanfall. Da ble de kognitive evnene blåst helt så den allerede dårlige konsentrasjonen og hukommelsen er virkelig på grusveien.

 

Du nevner disse brytningstankene som ødelegger for deg, selv når det går bra. Den følelsen du har bak ønsket om å ville bli best burde diskuteres. Jeg er en perfeksjonist, som mange aspergere gjerne er, heldigvis klart å temme den med årene så den ikke slår ut på alt. Men igjen, er jeg på en dårlig vei bryter alt løst. Selv om hva det slår ut på for deg kan være forskjellig, så føler jeg det er samme greia. Pga. mangel på konsentrasjon så klarer jeg ikke å komme med eksempler, men det er et typisk mønster. Opp- og nedturene over ting en setter irriterende høyt.

 

Det tankemønsteret rundt å gi opp er jeg selv kjent med. Nettopp på grunn av at jeg har erfart hvordan jeg prosesserer tankene og følelsene fra tidligere, og vet godt det kan skjære seg. Blir bare for mye. Sitte med tanken om at det alltid kommer en nedtur blir som å rettferdiggjøre og gi opp, men det kommer ikke uten grunn.. Det er noe ukontrollerbart bak tankene og følelsene, de kan ofte komme i veien. Alle klarer seg bedre uten stress og negative tanker, men det er noe overfølsomt. Kan ikke velge å være i en sinnstilstand hvor fokuset er oppe og tankene nede i likhet med alle andre, men for meg føles det ut som jeg plager meg selv med tankene. Beste som hjelper meg for det er å ha ting gående. Være aktiv, ha minst mulig tid til å sitte alene og tenke, også selvfølgelig ikke ha noen uløste problemer. Da kommer jeg i den sinnstilstanden hvor jeg slutter å tenke. Bare lufter de blokkerte tankene mine litt..

 

Er veldig varsom rundt medikamentbruk, til en grad angst for sprøytemidler og genmodifisert mat, blir som en prøvegenerasjon som de holder på med enkelte legemidler. Kunne tenkt meg og sett hvordan jeg reagerer på ritalin over en kortere periode, mener det er verdt et forsøk. Skal høre med legen til uka, sikkert ikke mulig han vil ta det videre heller. Med tanke på alle angstmedisinene svinet prøvde å prakke på meg da jeg var under 18, så burde det være en mulighet.

 

Litt vanskelig for meg å sette meg inn i dette med å "finne riktig ord" da jeg ikke har erfaring rundt det selv. Det kan ha sammenheng med at du er nærtagen rundt ting som du setter høyt, og da overdriver det. Og igjen tilbake til overfølsomheten, så kan man i teorien skape en angstreaksjon på dette med spontanitet slik at du sykelig blir opphengt. Det vil selvfølgelig få følger og stenge deg mer inne, ergo mindre åpen og mer forutsigbar. Mulig du kunne ha vært bedre generelt med å være spontan, eller bare der og da, men det er hvordan en reagerer på kritikk en burde studere. Folk flest hadde reagert annerledes og mestret det over tid om de var avslappet. Typisk meg å reagere som deg i gitte situasjoner.

Forstår godt hvorfor du synes det var ukomfortabelt å snakke med henne. Hun fermstår ikke særlig pedagogisk, og den barnestemmen burde alle holde seg for god til. Hva mente du med eksemplet ovenfor med "rommet". Hva er det som var et slags husvære med flere enn ett rom? Uansett, jeg har også en tendens til å analysere og henge meg opp i detaljer - noe som kan bli for presist i forhold til akseptert og normalt

Endret 19. juni 2014 av walkinbalance

[29989]

Jeg kan ikke forklare eksempelet med "rommet" ytterligere uten å røpe noe jeg helst ikke ønsker. Når det gjelder mitt forhold til nevnte lærer, var dette stort sett godt. Hun var faktisk en av de bedre lærerne jeg hadde. Jeg tålte nok også nevnte episode bedre enn hukommelsen forteller meg.

 

Synes for øvrig at du tenker meget fornuftig generelt. Når det gjelder ritalin: Etter hva jeg kan se i Felleskatalogen på nettet, er ritalin beregnet på personer med ADHD opp til 17-18 år, men her står det at det ikke kan brukes av personer med angst.

[Imsvale]

Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt angsten helt, men kan lære å leve med den. Bare skumleste det Imsvale nevnte over her rundt angst og hva det kommer av. Føler virkelig angsten er mer grunnleggende enn at den kommer utenifra, født med det.

 

Kan henge sammen med at angsten fikk fotfeste tidlig, slik at du ikke får knyttet den til en spesifikk hendelse i hukommelsen; den er blitt en del av hele din eksistens. Jeg framholder at angst er en reaksjon. Skal det være noe mer enn det, må det være en medfødt hjernefeil eller noe. Vet ikke hvordan det ville slått ut på et spedbarn, en baby, og videre oppover. Mye skriking vil jeg anta, og en særdeles stressende foreldrejobb for øvrig.

[walkinbalance]

Den er grei, 29. Du er uten tvil bedre enn du skal ha det til. Håper du kommer i kontakt med noen som har mye godt å bidra med. Ang. ritalin så.. auch, har ikke lest meg opp på den delen av stoffet. Tenkte å bare høre grovt med legen, men kan si den planen ble dempet. Tror virkelig det kunne skjerpet konsentrasjonen min. Synd ulempen for folk med angst kan være større en fortjenesten. Skremmende hvor lite leger egentlig vet i dag med medisinene sine. Behandler bare symptomer fremfor å ta sykdommen ved roten. Blir spennende med genforskning i fremtiden - noe som også fikk meg til å tenke på en hjernestimulerende metode som har fått mye god feedback i amerika, hvor de fremfor å støte hjernen som tidligere bare "varmer" opp områder i hjernen som ikke fungerer optimalt.

 

Imsvale:

Har absolutt overveid det som en mulighet, men har gravd dypt i meg selv i det siste. Føler og tror det virkelig er først og fremst arv. Kan ikke legge skjul på at jeg ikke har fått en trygg oppvekst, noe som har en triggende effekt. Vet at angst kan barriere deg selv som person og skape onde, dype sirkler, men det står ikke i stil til meg og hvem jeg er bak angsten. Jeg har ikke noe å si i det, har enkelte reaksjonsmønstre på ting som gjør meg ganske sikker. Er ellers spesielle folk i slekta mi og deler symptomer med andre, bare en egen vri etter personligheten min.

 

Den kan selvfølgelig dukke opp som følge av usikkerhet i enkeltsituasjon, men det er en annen ting. Ligger det en diagnose av en form bak og man ikke blir tilrettelagt som enkeltindivid kommer ofte angsten. Du har rett sånn sett, om jeg omformulerer det litt. Greia er bare at jeg er dømt til å reagere med engstelse og angst når man er overfølsom og har annerledes tankemønstre i ulik grad. Samfunnet er for kyniskt for meg kan du si, og mener ikke da at jeg er en engel.

 

Ikke meningen å kapre tråden og spore av

Endret 19. juni 2014 av walkinbalance

[29989]

Jeg tror mitt problem kan oppsummeres til dette ene: å stå inne for ordene jeg bruker (mer (*) generelt: gjerningene jeg gjør).

(*) Er dere da så uforstandige, at det dere har gjort i Ånden, det vil dere nå fullføre gjennom menneskeverk? =_(symmetrisk) Gal 3,3 € http://www.nb.no/nbsok/nb/439781d8fa9367f61d24b159d0c760e7?index=2#318 (**)

 

(**) For det er til frihet dere er kalt, brødre; la bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. = Gal 5,13 € http://www.nb.no/nbsok/nb/439781d8fa9367f61d24b159d0c760e7?index=2#321