Nær venninne i flere år forduftet helt, what to do?

[Frikiand]

Hei.

Trenger et par råd, og syn på dette.

Jeg er 23 år, og har hatt en venninne i 7 år.

Hun ble mobbet gjennom store deler av barneskolen og ungdomsskolen, og i tillegg misbrukt som barn. Hun har derfor hatt store problemer med å utvikle den sosiale intelligensen vi andre kanskje ser på som selvsagt.

I første klasse på videregående var vi en gjeng jenter i klassen, alle utenom meg og en venninne frøs ut denne jenta. Hun hadde vanskelig for å oppføre seg normalt sosialt, og sa veldig mye både upassende og frekt.
Når vi begynte på andre året, var alle i gjengen vår droppet ut av skolen, utenom meg og venninnen min som ikke frøs denne jenta ut.
Vi begynte sakte, men sikkert å like henne og ble nære venner. Vi har nå vært venner i 6 år, gjennom altfor mye motgang, men også gode tider.
Vi har introdusert venninnen vår for nye folk, men det har vært vanskelig, for pga hennes lite utviklede sosiale intelligens, gir hun et utrolig dårlig førsteinntrykk.

 

Hun har hatt store depresjoner, selvmordsforsøk etc., og vi har alltid hjulpet henne, støttet henne, fått hun bort fra selvmord, og rett og slett stilt opp for henne som venner gjør. Men det har vært altfor mye, og jeg ble ganske lei.
Problemet er at pga hennes depresjoner, har hun ikke kunne stilt opp for oss på samme måten, og det har alltid vært ganske sårende å bli avvist når jeg har trengt henne. Hun har ringt i hytt og pine og klagd over hvor trist hun er, eller hvor bra hun har det i øyeblikket, uten å spørre oss om det.

Nå har hun akkurat fått seg kjæreste, og EN ny bekjent. Ellers har hun ingen andre enn oss to. Vi fikk plutselig beskjed fra henne om at hun ikke vil treffe oss noe særlig lenger, og det var slitsomt å være med oss, fordi det ikke passet i timeplanen og vi ikke hadde så like interesser(litt av en unnskyldning?).
Vi sitter igjen som to spørsmåltegn, og skjønner egentlig ikke hva som har skjedd.

Nå som hun har lært seg å oppføre seg normalt rundt folk, og fått en kjæreste som faktisk liker henne for den hun er(alle gutter har stukket etter en uke eller to når de har oppdaget hennes begrensninger), og EN bekjent, så skal hun kutte ut de to eneste og nærmeste venninnene hun har?
Jeg har prøvd å snakke med henne, men hun bare unngår meg. Vet ikke om jeg skal være såret eller sint.
Noen tips for hva jeg kan gjøre? Jeg har alltid vært der for henne, vet ikke om vennskapet er verdt å bevare, vil bare hun skal se min sak og. Hun har alltid vært utrolig egoistisk, men jeg visste ikke at egoismen strakk seg utover alle hav.

[Tvillingsjel]

Det virket som hun tar dere for gitt.

 

Om forholdet til denne fyren og denne bekjente kjølner, så dukker hun nok opp.

 

Virker som dere har gitt mye og fått lite. Er det helt umulig å snakke med henne? Hva med å skrive en mail? Bare skrive hva du/dere tenker og at det er dumt at det skal bli slik.

 

Eventuelt kan dere avvente og se om hun tar kontakt, men er ikke så gøy det heller.

 

Høres ut som hun har/har hatt en del å slite med.

 

Kan det være at dere minner henne på fortiden hun helst vil glemme bare ved å finnes? Dere vet jo veldig mye om henne på godt og vondt og det kan tenkes hun vil legge det vonde bak seg.

[vidor]

Det er jo en rimelig frustrasjon du føler. Det som er med folk som har den bakgrunnen du nevner er at egne behov er så store at det er vanskelig å se andre for hva de har bidratt med og stilt opp med. Det blir som basalomsorgen som barn trenger, og derfor noe som forventes p.g.a at utviklingen før har vært mer overlevelsesbasert enn utviklingsbasert. Empati og sosial intelligens ligger på et høyereordens plan, og utviklingen som trengs for å nå dit krever trygghet, forutsigbarhet og gode rollemodeller. Hvis det er noen trøst er utakk verdens lønn. Du kan i alle fall være stolt av at dette neppe hadde skjedd med henne om det ikke var for den innsatsen dere har lagt ned i dette, og det teller for noe.

[Onyx]

Jeg ville ikke gitt henne opp selv om du ikke har fått så mye tilbake. Hennes bakgrunn gjør det enklere å prioritere seg selv.

 

Du sier at hennes sosiale intelligens er utviklet. Da forstår hun nok fenomenet gi og ta. Men jeg forstår dine følelser overfor henne når forholdet tydeligvis ikke er gjensidig. Hun har deg nok i sine tanker etter alt du har gjort for henne.

[Frikiand]

Takk for gode svar.
Det er en kjedelig situasjon, ja. Det er trist at hun tar for gitt alt vi har hjulpet henne gjennom, vi har på mange måter formet henne til den personen hun er i dag. Er mye rett i at vi minner henne om fortiden, men hun har sagt i flere situasjoner at hun aldri ville vært den hun er om det ikke var for oss. Det er alltid hun som legger ut om hvor mye hun trenger oss, og hvor mye vi betyr for henne. Er det så enkelt å ta et nært vennskap for gitt?

I dette tilfellet har det gått såpass langt, og jeg har lagt altfor mye tid og sjel i å hjelpe henne at jeg tror ikke et vennskap er mulig å reparere igjen. Det har vært utrolig slitsomt.

I alle tilfeller ønsker jeg henne det beste, men i og med at det var min andre venninne som fikk telefon om at hun ikke ønsket å være så mye med oss lenger, har ikke jeg fått en "avslutning" på vennskapet. Ikke et eneste ord.
Jeg sitter bare og venter på noe som ikke skjer. Ønsker at hun skal ta kontakt med en forklaring, noe hun ikke gjør. Er vanskelig å skrive en hjertefølt melding eller email til henne om hva jeg føler, når hun har gitt et sterkt inntrykk av at hun ikke bryr seg lenger.
Jeg spurte om jeg kunne få igjen noe hun har lånt av meg, og da fikk jeg til beskjed at hun skulle bare sende det i posten. Hun bor 5 min unna meg, og prøver bare å unngå konfrontasjon, som alltid.

Jeg har altfor mye å si til henne, både negativt og positivt, er bare utrolig sint over at et så langt og nært vennskap kan ignoreres og fordufte helt fullstendig.
Vi hadde egentlig planer om å flytte sammen til sommeren, oss to. Ser ikke ut som det blir noe av nå, nei.

[Onyx]

Har dette ønsket om en forklaring kommet eksplisitt fra din side? Hvis ikke, så synes jeg faktisk at du skal nevne at du krever et svar på hvorfor hun viser slik atferd.

 

Og nevn at du har noe på hjertet som må ut.

[Frikiand]

Ja, jeg ønsker en forklaring. Hun avsluttet det delvis med min venninne på telefon, men ikke med meg. Hun har bare fullstendig unngått meg. Skrev til henne i forrige uke at jeg syntes det var respektløst å ikke gi meg noen forklaring på hva som er galt, men kun si det til venninnen min. Fikk ingen svar på det. Hun visste vel at venninnen min kom til å si det til meg i og med at vi er barndomsvenner.
Jeg vet hun er redd for konfrontasjoner med meg, for jeg kommer ifølge henne med "argumenter hun ikke klarer å svare på, for hun vet ikke hva hun skal si". Det er fordi hun vet jeg har rett i det jeg sier. Vi har hatt flere diskusjoner om oppførselen hennes tidligere, men det ble lagt på is, frem til nå.

Jeg kommer til å banke på døren hennes i neste uke når hun kommer hjem fra ferie. Mener sånt skal tas ansikt til ansikt, uansett hvor redd hun er for konfrontasjoner.

[Onyx]

Du er ei fantastisk venninne. Hadde jeg hatt et slikt menneske rundt meg hadde jeg vist gjensidige følelser og handlinger.

 

Jeg støtter deg opp om dine siste tanker. Lykke til.

[Frikiand]

Åh, nå ble jeg litt rørt her. Tusen, tusen takk for gode svar og hjelp