Min mor har mistet gnisten

[norasofie]

Det gjør meg vondt å se min mor stadig bli mindre og mindre sikker på seg selv. Hun visner på en måte litt bort. Jeg har ikke tenkt over det før hun har nevnt det selv, og lagt litt merke til det når vi er sammen på en offentlig plass eller f. eks. i et selskap ol.

 

For noen år siden fikk hun hjerneslag og vi trodde at hun kom seg fint etterpå, ingen varige mén. Men det viser seg å ikke stemme helt. Hun har nemlig slitt litt psykisk og ikke åpnet seg opp om det. Hun føler seg sliten, hukommelsen og konsentrasjonen er svakere og hun blir fort utmattet. Hun var veldig sprek og sunn før hendelsen, for ikke å snakke om at hun var kun 40 år på dette tidspunktet! Men i ettertid har det ikke vært mye krefter til trening, og noen ekstra kilo har det blitt. En ond sirkel har del vel utviklet seg til, da verken vektøkning eller en sliten hjerne hjelper veldig mye på selvfølelsen.

 

Det mest synlige på andre må nok være humøret hennes. Det er jo klassisk at en person som er litt sjenert og stille fort blir karakterisert som sur og arrogant. Og det er slik jeg ser henne med objektive øyne der vi sitter i familieselskapet eller vandrer i butikken. Gnisten er borte, og den solstråla jeg alltid har sett henne som er blitt til en middelaldrene bitter dame. Hun sier det selv, at hun har mistet humoren sin, "jeg er ikke morsom lenger". Jeg synes det er så synd, hun vil jo bare bli mer og mer mørk og deppa. Jeg som kjenner henne så dypt vet jo at hun ikke har mistet humoren sin, når vi bare er oss nærmeste kan hun være den skøyeren. Men så fort det dukker opp noen "utenfra" så går hun inn i sin egen lille boble og virker nesten ikke interessert i å delta eller høre på.

 

Når jeg kjenner hennes kvaliteter, så er det ekstra trist å se at hun graver både de og seg selv lenger ned. Det har vært snakk om å prate med en psykolog tidligere, men på dette punktet har hun sagt at det er uaktuelt, selv om hun er åpen på å prate med meg om det, og det virker som hun hører på rådene og blir litt "inspirert" av mine "peptalker". Men jeg går litt tom for hva jeg kan si. Nå er jo jeg fortsatt "ung og uvitende" og kynismen kommer med alderen sier de, men jeg har ALLTID vært ganske opptatt av hvordan jeg blir oppfattet av omverdenen, passet på å være blid og hyggelig, levd på mottoet "smil til verden, så smiler verden til deg". Jeg vil gi energi til andre, for det får jeg et skikkelig kick av, og jeg vet om jeg ikke hadde det sånn, kunne jeg fort bli en grå mus selv, og kunne ønske min mor visste hvor mye bedre dagen kan bli. For meg er det naturlig å ta ordet, være litt midtpunkt og komme med spøker og kommentarer på rekke og rad. Alle er jo forskjellige, men jeg vet at min mor har mer å by på. Kunne bare ønske hun forsto det selv, hadde selvtillit til å være en liten skøyer også utenfor husets fire vegger. Om du har noen forslag til hva jeg kan gjøre, si, ta henne med på - utenom en psykolog, så setter jeg veeeldig pris på det! Er så glad i mamma'n min, og vil at alle andre skal se henne skinne like mye som jeg ser henne

[Gjest Bruker-182691]

Tror jeg også hadde blitt temmelig deppa etter hjerneslag, det umiddelbare jeg ville ønsket å gjøre ville vært å reise et eksotisk sted

[Gjest Bruker-95147]

Er du sikker på at mor lider, fordi du snakker for det meste om hva du selv føler ved det å se en mor som har forandret seg. Kanskje det er du som må "lighten up!" og slutte å bekymre deg for det du ikke får gjort noe med. Hvis hun sier hun har det greit nok og ikke vil ha psykolog, så la henne være i fred - men sørg for å la henne vite at du bestandig vil være der for henne

 

[norasofie]

Tror jeg også hadde blitt temmelig deppa etter hjerneslag, det umiddelbare jeg ville ønsket å gjøre ville vært å reise et eksotisk sted

 

Ja! Takk for forslaget! Vi har snakket om å reise sammen hele familyen en varm plass i sommer. Dersom vi "barna" ikke tar initiativ blir fort kun arbeid på hytta i hele ferien... Så det må vi få til

[norasofie]

Er du sikker på at mor lider, fordi du snakker for det meste om hva du selv føler ved det å se en mor som har forandret seg. Kanskje det er du som må "lighten up!" og slutte å bekymre deg for det du ikke får gjort noe med. Hvis hun sier hun har det greit nok og ikke vil ha psykolog, så la henne være i fred - men sørg for å la henne vite at du bestandig vil være der for henne

 

 

Jeg skjønner hva du mener, og jeg vil ikke være hun kravstore kjerringdattera - men ja, jeg vet at hun lider. Dette er et tema hun tar opp med meg i hvert fall hver andre dag. Jeg har i en stund ignorert det, oversett det, tenkt at det går seg til, og det er DA jeg har vært den egoistiske. Men så har jeg innsett at det er på tide å gripe inn, før det går over til den grensen hvor det blir uopprettelig. Når man er glad i noen, og ser at de ikke har det bra, så har man det ikke bra selv så klart! Så ja, jeg tenker på meg selv også i det her, men i det store bildet så betyr det jo at det er henne jeg vil at skal ha det godt med seg selv. En glad mamma gir en glad datter! Når det gjelder psykolog og så finnes det jo mange årsaker til at man ikke har lyst til å oppsøke en, enn at man "har det greit nok", og hun er en av de. Dersom du fikk inntrykket av at jeg maser og presser henne, er det jo nettopp derfor jeg skriver her, for å få tips til hvordan jeg skal unngå å presse henne til noe hun ikke vil - som f. eks. psykolog, for jeg vet jo at hun vil bli bedre. Det blir ingen intervention med det første, men kommer det til et punkt - ingen tvil om at jeg vil ty til drastiske mål, for jeg vil aldri gi opp håpet om at hun kan vise sitt fantastiske jeg - om jeg så må tatovere det i pannen hennes

[Kakofoni]

Det er jo neppe snakk om bare depresjon eller stress. Hun har jo en hjerneskade. Det er ikke så uvanlig at man opplever å ikke mestre ting som før var enkelt, og da er det helt forståelig at man blir motløs. Hun er fremdeles din mor, men hun har fått et hjerneslag og det er nok det dere sliter mest med. Jeg tror virkelig at hvis noe skal gjøres med dette, burde psykologmuligheten vurderes litt nøyere. Ellers er det vel bare å være støttende og vise den ubetingede varmen du har for henne, som jeg er sikker på at hun vil sette pris på.

 

EDIT: Hvis hun nekter å oppsøke psykolog så kan du kanskje oppsøke en selv? Fortell saken til fastlegen din, kanskje han henviser deg til en nevropsykolog eller noe liknende. Det går jo uansett ut over deg også, så kanskje du hadde hatt nytte av det selv.

Endret 18. mars 2014 av Kakofoni