Hvordan foregår behandling mot sosial angst?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en gutt på 26 år som alltid har hatt litt sosial angst. Jeg liker ikke å treffe nye folk, og trives best med å være alene eller med folk jeg allerede kjenner godt. Jeg sitter derfor mye inne for meg selv, og er vanskelig å få med ut hvis det er noe som skjer.

 

Jeg tenker etter hvert at det kanskje er på tide å ta et tak i dette, ved å se på hva som ligger i bunn av den dårlige selvtilliten slik at jeg også kan leve et lykkeligere liv slik andre folk tilsynelatende har det. Jeg tenker å første omgang å ta meg selv i nakken og bare bli flinkere å komme meg ut, men i tillegg til dette kunne jeg godt tenkt meg noe profesjonell behandling.

 

Jeg er bare litt usikker på hvordan jeg skal gå frem, hvor jeg skal henvende meg, og hvordan slik behandling fungerer. Jeg tenker i første omgang at det kanskje er best å henvende meg til fastlegen min, men hvordan tror dere fremgangen vil bli derfra? Vil han henvise meg til psykolog? Sende meg på et slags selvtillitskurs? Bare si at jeg bør komme meg mer ut og klare meg på egenhånd? Hvordan foregår slike kurs, eller samtaler med psykologer egentlig?

Dette er ikke snakk om veldig alvorlig sosial angst eller noe, men jeg føler meg alltid som den stille gutten rundt bordet, den som ikke har noe interessant å snakke om, og som bare sitter og smiler falskt og lytter. Jeg føler at den dårlige selvtilliten min lyser tvers gjennom og at alle ser at jeg ikke føler meg helt komfortabel, enten det er i lunsjpausen med kollegaer eller i selskaper med flere folk jeg ikke kjenner så godt fra før. Orker ikke å ha det sånn lengre nå.

Anonymous poster hash: 07f98...e94

[medlem-156941]

Dersom du går til fastlegen din, vil du antakeligvis bli spurd om du vil bli henvist til psykolog, dersom du ynskjer det. Mykje er opp til kva ein sjølv vil. Sjølvtillitskurs er kanskje ikkje den beste løysinga om du har sosial fobi.

 

Hos psykologen kan ein få behandling utan medisin, med det som kallast kognitiv- og eksponeringsterapi. Det går ut på at du prater med psykologen om kva du er "redd" for, korleis du reagerer, osv. Ein går deretter fram med å prøve å utsetje seg sjølv for situasjonar der ein føler seg ukomfortabel, for å auke terskelen for redselen. Merk deg at det blir veldig vektlagt kva du ynskjer sjølv, og det er ingenting du må gjere.

 

Ei lita nedside ved dette er at du måtte ville det sjølv, ein må jobbe litt for det. Det er ikkje noko magi som skjer av seg sjølv. Det varierer sjølvsagt frå person til person, men det blir ikkje nødvendigvis verken lett eller vanskeleg. Psykologen kan vere flink med å setje opp små delmål av gongen, og auke dei etter kvart for å få meir framgang.

 

Lykke til!

[Laserbeam]

Det mest effektive er kognitivt terapi og eksponeringsterapi i kombinasjon med psykoterapi.

[dag1234]

Enhver psykoterapi (samtaleterapi) som er strukturert og systematisk vil kunne hjelpe mot sosial angst.

 

Kognitiv terapi er en slik psykoterapi som har dokumentert god effekt. Men det betyr ikke at andre terapiformer er dårligere, kun at at det er forsket mer på effekten av kognitiv terapi.

Kort fortalt er kognitiv terapi rettet mot måten du tenker om deg selv og plagene dine på, og behandlingen går ut å å endre denne tenkingen (dvs kognisjonen)

 

Eksponeringsterapi forsterker psykoterapi ved sosial angst. Eksponeringsterapi er systematisk og gradvis å utsette seg for det som er vanskelig, og slik både styrke mestringsfølelsen og bryte sirkelen av unnvikende adferd.

 

Mennesker med sosial angst har nesten uten unntak også problemer med selvfølelsen og har også behov for arbeide med selvbildet sitt.

 

Mennesker med sosial angst blir stort sett bra eller mye bedre av slik behandling.

 

Praktisk talt alle psykologer og psykiatere med behandling av sosial angst. Du bør regne med at det tar fra noen måneder til innpå ett år å få effekt av behandlingen.

 

Du kan bli henvist til en psykolog/psykiater av fastlegen din. Eller du kan selv finne en via f eks Gule Sider.

Hvis ikke psykologen/psykiateren har frikortordning, må du belage deg på å betale relativt mye, ca 1000,- time.

 

Du skal regne med lang ventetid, de med frikortordning har ca ett års ventetid. De uten, noen uker - måneder.

[CWH]

Det finnes vel også selvhjelpsgrupper for dette?

Dette er samtalegrupper som ikke koster noe.

 

Hvordan er omgangskretsen din? Kan du snakke med venner om dette?

Jeg tror jeg møter flere som deg rett som det er. Personer som er godt likt, men som jeg mistenker ikke ser det selv.

 

Ønsker deg alt godt, lykke til!

[dag1234]

Det finnes selvhjelpsgrupper noen steder, men på mindre steder vil det være varierende tilbud.

Disse gruppene kan neppe regnes som terapi i ordinær forstand. Det er mer støtte- og brukergrupper. Viktige nok, men altså ikke et behandlingstilbud.

 

Angstringen er en slik brukerforening som også har selvhjelpsgrupper.

 

http://www.angstringen.no/

[St€rk]

Begynn å tren og fiks på hår og klær til du digger deg selv og vil at alle skal gjøre det samme:)

 

Beklager ræva råd, men hvis man er fornøyd med hvordan man ser ut øker selvtilliten som igjen hjelper på sosial angst.

[CWH]

Begynn å tren og fiks på hår og klær til du digger deg selv og vil at alle skal gjøre det samme:)

 

Beklager ræva råd, men hvis man er fornøyd med hvordan man ser ut øker selvtilliten som igjen hjelper på sosial angst.

Ikke noe "ræva råd" det der.

Treningen er supert både pga de kjemiske prosessene, men ikke minst pga økt selvfølelse.

 

100% enig med rådet. Dette er noe som vil gi deg økt selvfølelse på bare 3 mndr (treningsstudio 3-5 gngr uken). Også vil du oppleve at de rundt deg blir oppmerksom på det. Komplimenter skader ikke selvfølelsen.

[AnonymDiskusjon]

Takker for gode og utfyllende svar. Jeg er forberedt på at jeg må gjøre en innsats selv, og at jeg ikke kan regne med å bare få en pille og et klapp på skuldern, og at hele verden skal se opp til meg etter det. Men et helt år sier du? Hadde helst håpt på å kunne gå i terapi litt mer diskret, helst etter arbeidstid, men det er vel kanskje en konsekvens av denne angsten det.

Jeg tror egentlig ikke at jeg ønsker å møte andre mennesker som også har problemer, slik som i de angstgruppene som er nevnt. Jeg vil aller helst å bli kjent med friske og oppegående folk. Grunnen til det er at jeg tror at hver av oss vil ha det best med å takle sine egne problemer, istedenfor at vi skal gruppere oss og begynne å bekymre oss for hverandre. Det jeg mener er at det alltid vil være en eller annen fortapt sjel i gruppen som ikke klarer å overvinne problemene like kjapt som de andre, og som resten da må ha med på lasset mens de egentlig har nok med seg selv. Jeg har sett dette skje selv, da jeg har et annet familiemedlem som har blitt satt i lignende grupper, og ofte endte opp med å stille opp for alle andre, istedenfor å få støtte selv.

Jeg leste litt rundt, og synes at jeg kjenner meg selv veldig godt igjen i det som står i denne artikkelen jeg linker til under, da det er mange små detaljer som treffer 100%:
http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_%28unnvikende%29_personlighetsforstyrrelse
Men når man først har en form for sosial angst så er det vel lett å kjenne seg igjen i alle lignende diagnoser. Det er jo ikke sikkert at mitt tilfelle er alvorlig nok til at jeg vil bli diagnostisert med en slags lidelse. Dessuten er det vel forskjellig hvor sterkt man er preget, alt fra et totalt nervevrak som løper når de ser folk, til det å klare seg helt greit, men å ikke stortrives blant folk slik som meg.

 

Jeg vil si at jeg fungerer greit nok, men føler absolutt ikke at livskvaliteten min er slik den kunne ha vært om jeg var mindre sjenert. Jeg bruker mye energi på å tenke ut hvordan jeg skal fremstå som perfekt og selvsikker, og på å overanalysere småting som kanskje ikke trenger å bety noe. Det kan godt være at dette skuespillet fungerer, men innerst inne er dette veldig slitsomt. Jeg er også til tider litt deprimert, men har troen på at jeg skal klare å overvinne den depresjonen da det er noen pågående greier i livet her som trekker meg litt ned nå for tiden, men som er på bedringens vei.

Anonymous poster hash: 07f98...e94

[dag1234]

Kritikken du kommer med mot selvhjelpsgrupper er vanlig; når mange med samme plager kommer møtes over tid kan man forsterke hverandres plager.

 

Dessverre er det lang ventetid på å komme i behandling. Men når du først er i gang vil tidspunktene bli forsøkt tilpasset det som går for deg - innenfor rimelighetens grenser.

 

Det kan være du har en Engstelig PF, men slikt skal du aldri diagnostisere på deg selv.

Engstelig PF og langvarig sosial angst er vanskelig å skille fra hverandre. Det er en jobb for profesjonelle.

 

Angst og depresjon er ofte to sider av samme sak. Det er mange som har opplevd at når angsten bedrer seg, så blir også depresjonen lettere, og motsatt.

[Arinomi]

Nå vet ikke jeg hvor dyp den angsten din er, men du kan jo prøve noen ting selv før du vurderer terapi.

Sosial angst og depresjon er gjerne symptomer på noe annet. Prøv å tenk på hva du ville forandret på om du hadde muligheten til å gjøre det på minuttet. Det holder ikke å si "jeg vil at folk skal like meg", du må finne ut hva det er med deg som du tror folk ikke liker med deg. Nesten alt kan fikses på, også personlighetstrekk.

 

Kanskje du vil gå ned i vekt? Begynn å gå deg en tur en gang eller to i uka. Begynn sakte, så sakte at du faktisk liker det. Det skal ikke være beinhardt.

Er det noe med utseendet? Væremåte? Prøv å finn ut nøyaktig hva det er som gjør at du plages med å snakke med folk. Når du greier det, har du plutselig et mål du kan nå. Å bare fokusere på angsten og depresjonen er det samme som å kun fokusere på at du har det vondt uten å prøve å finne ut hvor.

[AnonymDiskusjon]

TS her igjen. Takker for flere innspill.

 

Jeg tror nok ikke at angsten sitter alvorlig dypt eller noe, men jeg har aldri følt meg helt komfortabel sammen med nye folk. Mens andre ser ut til å prate og å ha det kjekt, så sitter jeg der og bekymrer meg for å gi andre et dårlig inntrykk, at andre skal hviske og baksnakke meg når jeg går ut av rommet på en måte. Det gjør at det som egentlig skal være kjekt og gøy, bare blir som en kamp for å komme gjennom en kveld uten å bli dømt negativt. Når jeg tenker over det så er det vel ingen grunn til at folk egentlig burde dømme meg sånn, men jeg er bare redd for å drite meg ut.

 

Jeg har heller ikke noe problem med at jeg blir mislikt av andre. Eller jeg har ihvertfall ikke inntrykk av at jeg blir det. Jeg vet at før i tiden kunne jeg være litt surpomp og sta på en måte, men jeg tok meg litt sammen på den fronten etter hvert og begynte å være litt mer avslappet til ting som irriterte meg.

 

F.eks kunne det være at vi var på LAN og en eller annen begynte å laste ned sånn at det begynte å lagge i spill. Da kunne jeg fint spørre irritert "Hvem er det som laster ned nå? Gi faen, neste gang drar jeg ut PCen din!". Det var også sånn at kompisene mine av og til pleide å gå på byen, men dette var noe jeg ikke likte selv. Da kunne jeg fint sitte og lire av meg hvor teit og tragisk jeg synes det virket å gå på byen (og ironisk nok angrer jeg i dag på at jeg ikke var med, og kunne tenkt meg å begynne med det selv.)

 

Det var ingen som kommenterte denne oppførselen altså, men jeg bare innså selv at det var unødvendig av meg, så jeg sluttet med det. Om vennene mine har lagt merke til at jeg har forandret meg vet jeg ikke, men jeg vil anta at jeg blir oppfattet som mer voksen og medgjørlig nå.

 

Når det kommer til utseende og slikt så skal jeg innrømme at jeg faktisk ikke har peiling på hvordan andre oppfatter meg. Jeg er normalvektig, men ikke veldig muskuløs eller sportslig av meg. Jeg tror egentlig ikke at andre vil mene at jeg er stygg, jeg er vel kanskje midt på treet et sted. Det skal sies at jeg aldri får noen komplementer for utseendet, men det kan jo være fordi jeg aldri er til stede på plasser hvor det er naturlig å få komplementer heller. Om noe så får jeg bare komplementer av gamle kjerringer min mor kjenner på hennes alder, men jeg vet ikke om det ligger noe mer enn vanlig høflighet i det.

 

Jeg henger kanskje litt fremover og ned med hodet når jeg går, og prøver å unngå øyekontakt med andre, jeg burde vel kanskje bli flinkere til å rette meg litt opp i ryggen og se fremover når jeg går, så jeg ikke ser så sjenert ut. Et annet problem jeg har er når jeg snakker med folk, fordi jeg innbiller meg at jeg har dårlig ånde pga. mandlene. De blir av og til betent og hovne og begynner å lukte dritt, så jeg har meg til en vane at jeg holder meg litt på avstand, eller snur meg til siden når jeg snakker med folk for at de ikke skal legge merke til dette. Jeg pusser jo selvfølgelig tennene og slikt, men om det er godt nok vet jeg ikke. Det er ikke lett å vite selv når det er man har dårlig ånde.

 

Jeg er ingen motemenneske, og har aldri brydd meg så mye om hvordan jeg har gått kledd. Det er vel kanskje en av de tingene jeg ikke er helt fornøyd med men som er relativt lett å fikse. Jeg føler bare at jeg ikke helt klarer å se hvilke klær som passer bra til meg, og hvordan forskjellige klesplagg og farger harmonerer og slikt, hvilke klær som er tidsriktige osv. Jeg skulle gjerne ha satt meg litt mer inn i det.

 

Samme gjelder det som har med hårfrisyre å gjøre. Jeg pleier aldri å ha noe voks i håret, og jeg klipper det bare kort for at det ikke skal stå til alle kanter. All skjeggveksten tar jeg bare bort med maskin rundt en gang i uken. Jeg burde kanskje spurt noen som har litt peiling på det med ansiktsfasong og hårfrisyre å gjøre så de kunne vurdert hva som passer til meg. Så angsten sitter vel litt der også. Det som Sterk sier over er slettes ikke dårlige råd, men om det å se okei ut faktisk vil gjøre at jeg føler meg bedre på innsiden, og ikke bare på overflaten vet jeg ikke.

 

Kunne godt tenkt meg å begynne med litt trening, det står allerede oppført på listen over "ting jeg skal gjøre en eller annen gang" men jeg er litt opptatt med oppgaver frem mot eksamen nå, så jeg må prioritere det litt først. Når dette er over vil jeg ha mye mer tid til overs, og jeg har tenkt å begynne litt med det da.

 

 

Depresjonen er nok et resultat av at jeg ikke er helt fornøyd med meg selv og utviklingen min, og jeg har troen på at den vil komme seg når jeg får ting litt på stell. Det går litt opp og ned i perioder. Noen ganger har jeg det greit og er flink til å treffe venner og familie og til å putle på med personlige interesser og slikt. I andre perioder isolerer jeg meg mer og orker ikke å bli med på ting, blir veldig tiltaksløs, sitter og irriterer meg over ting som burde vært gjort, og som jeg ender opp med å utsette til aller siste liten. Gjør bare ting som "må" gjøres for å få dagen til å gå rundt, men ikke noe mer. Drukner i tanker om at jeg ikke liker livssituasjonen slik den er. Men dette vil nok falle på plass etter hvert som jeg blir mer fornøyd med meg selv.

Anonymous poster hash: 07f98...e94

[dag1234]

Her er du inne på mye du kan gjøre selv for å få det bedre.

 

Behandling av sosial angst er dette vel strengt tatt ikke, men heller psykososiale selvhejelpstiltak. Og det er fint, for disse vil kunne styrke selvtilliten din, og slik gi deg mer mestringsfølelse.

 

Sosial angst har en tendens til å bli selvbekreftende, negativ indre dialog og sosial tilbaketrekking er typisk opprettholdende fakorer. Dessto viktigere å gjøre noe aktivt med den.

 

Det virker som om du har mange tanker og idéer om hvordan endre på slik du fremstår. Det er fint og bare for deg å sette igang.

[AnonymDiskusjon]

Frem til ganske nylig har jeg vel egentlig ikke brydd meg så mye om selvbildet mitt. Når jeg har bevegd meg ute for å handle på butikken eller ute blant venner jeg allerede kjenner, har jeg bare gått ut med det jeg har hatt på meg når jeg er inne, som f.eks joggebukse (siden det er den jeg føler er mest behagelig som inneplagg, og dermed alltid går med etter jobb). Har heller aldri sett meg i speilet for å se hvilken vei håret står.

 

Har alltid følt at folk kanskje har stirret rart på meg pga det, men har samtidig ikke brydd meg stort. Har bare tenkt at sånn er det, og at dette er folk jeg uansett ikke kjenner og som ikke vil kjenne meg igjen neste gang likevel. Men jeg har begynt å passe litt mer på nå, og kler meg mer skikkelig, passer på å klippe håret før det blir for langt osv.

 

Andre ting jeg sliter litt med, er at jeg ofte er redd for å havne i pinlige situasjoner hvor jeg viser at jeg ikke har peiling på ting jeg kanskje burde ha hatt peiling på i forhold til alderen.

 

Siden jeg nesten ikke har bevegd meg ut på byen, så vet jeg jo ikke hvor de forskjellige utestedene ligger, eller hva slags utesteder det er, noe jeg føler at "alle andre" vet.. For alt jeg vet kunne jeg ha forvillet meg inn på en homsebar eller en kafe som har en viss kleskode for så bli kastet ut med en kommentar som at "Vet du ikke hva slags sted dette er!? Denne plassen er jo norgeskjent!" Det kan også være at jeg blir spurt om jeg liker en sånn og sånn veldig kjent drink, uten å vite hva det er for noe. Jeg har f.eks til gode å se hva en tequilla eller jack daniels er for noe. Da blir det litt sånn småpinlig mener da jeg.

 

Det var ikke inntil nylig at jeg fikk med meg hvilken type aktivitet "benkpress" var for noe, noe jeg ihvertfall burde ha visst for lenge siden, siden det er en såpass "vanlig" aktivitet. Det er mange sånne små detaljer som enda ikke sitter inne, som jeg føler at alle andre med litt mer sosial livserfaring allerede vet. Men jaja det er vel bare å hive seg i det og ta det som det kommer. Jeg må vel bare innse at jeg enten dummer meg ut foran venner jeg allerede kjenner, eller foran folk jeg aldri vil treffe igjen

 

dag1234, kan jeg spørre om hva du jobber med? Jeg ser du ofte svarer i lignende tråder i kategorien her, virker som du har en fot innenfor emnet

Anonymous poster hash: 07f98...e94

[AnonymDiskusjon]

Jeg er i samme båt. Er 20, har sosial angst (og generell angst) og lider av depresjon. Kjenner meg skremmende godt igjen her.

 

Det har vært slik i mange år, men nå har jeg klart å jobbe mot det. Bestemte meg for å prøve psykolog en siste gang, og ble henvist til DPS. Der ble jeg meldt inn i angstgruppe som jeg går til en gang i uken.

 

Det er noe slikt du burde gjøre også.

 

Noe man må innse er at deg selv er den eneste som kan få dette til. Tok meg mange år å skjønne dette. Men det er bare en selv som virkelig kan gjøre noe.

 

Det krever mye hardt arbeid. Det vil ikke være enkelt, ikke alltid behagelig og noen ganger rett ut jævlig. Men det vil du være glad for i ettertid. Gå ut å utfordre deg selv, beveg deg ut av komfortsonen din, og begynn i det små. Og skryt av deg selv etterpå. Det er viktigeste regel.

 

Noe av det viktigeste du gjør når du eksponerer deg selv er å være buddy med deg selv. Ikke tenkt dritt om deg selv, ikke gjør narr deg selv. Og aldri si til deg selv at du dummet deg ut, dette vil gjøre at du ikke får noenting ut av det. Du er nødt til å alltid klappe deg selv på skulderen og være fornøyd med det du har gjort, begynner du å kritisere deg selv så stopp med en gang og si noe positivt. Slike tanker er bare destruerende og det er vanskelig å få dem vekk. Har ingenting å si om du faktisk dummer deg ut, kommer skeis ut av en situasjon. Klapp deg selv på skulderen og konfronter situasjonen.

 

Jeg har mange eksempler på tilfeller hvor jeg har blitt stum, ikke har klart å sagt noe eller hvor jeg blir helt lammet i fjeset og bare ender opp med et usikkert ansiktsuttrykk uten at jeg klarer å gjøre noe med det. Jeg har sagt ting som jeg vet ble oppfattet feil, fordi jeg var for nervøs til å konsentrere meg og si det jeg skulle ønske. Og så tør jeg ikke å konfrontere det jeg sa for å si at det ble oppfattet feil. Jeg har mange ganger lagt merke til andres ansiktsuttrykk hvor de tror de skjuler det, men jeg ser tydelig at de "ler av deg". Noen gidder ikke å prøve å skjule det en gang.

 

Du må bare akseptere at når du har sosial angst, og har unngått sosiale situasjoner altfor legne så kommer du utav trening, du klarer ikke å konsentrere deg og usikkerheten og selvfokus tar over. Det er noe man må presse seg igjennom. Du vil nok få dager hvor du ikke klarer å være positiv og blir trykket ned av din egen nådeløse kritikk, men det er greit. Fordi hvis du kjemper deg igjennom det vil du alltid få bedre dager og komme deg videre.

 

Og av seg selv så blir sosiale situasjoner enklere og mer behagelig.

 

 

Nå vet jeg ikke hvordan din situasjon er, men noe jeg slet veldig med var å gå i butikken. Synes fortsatt det er ubehagelig, men har merket framgang. Begynn med å si hei og ha det til kassadama. Du kan også spør tilfeldige folk om klokka.

 

Når du snakker med folk, øv på å være mer selvsikker, snakk høyere, si mer, uttrykk deg mer. Og hvis du f.eks. misliker å snakke i telefonen mens andre er rundt deg, øv deg på dette. Øv på å endre selvbildet. Prøv å vær den personen du vil være. Prøv deg på humor, begynn i det små, sånt kreves trening. Husk at alle mennesker må øve seg opp, men de med sosial angst unngår dette og saboterer treningen.

 

Det at du f.eks. smiler falskt eller virker i bedre humør enn det du er, kan du bruke til din fordel. Når du blir mer selvsikker på deg selv, så føles det mer naturlig, og det "skuespillet" du har gjort blir mer "ekte".

 

 

Hvis jeg klarer det, så klarer du det. Jeg så på det som totalt umulig. Ga opp livet, aksepterte at jeg kom til å få et rævva liv uten venner, kjæreste, familie, karriere. Men hva godt kommer ut av det? Ignorer slike idiotiske tanker.

 

 

Som sagt, begynn i det små, men jobb aktivt for det. Alle negative tanker må unngås. Du kan jo rapportere her om hvordan det går eller bare lufte tanker. Er flere her som har gått gjennom det samme. Anonymous poster hash: 3ff68...0c4

[AnonymDiskusjon]

Frem til ganske nylig har jeg vel egentlig ikke brydd meg så mye om selvbildet mitt. Når jeg har bevegd meg ute for å handle på butikken eller ute blant venner jeg allerede kjenner, har jeg bare gått ut med det jeg har hatt på meg når jeg er inne, som f.eks joggebukse (siden det er den jeg føler er mest behagelig som inneplagg, og dermed alltid går med etter jobb). Har heller aldri sett meg i speilet for å se hvilken vei håret står.Anonymous poster hash: 07f98...e94

Sikker på at du ikke bryr deg om selvbildet ditt og at du bare ikke "gir pokker" for å unngå å konfrontere det?

 

Hadde du følt deg ukomfortabel med fikset hårfrisyre, skjorte etc.?

 

Er det dèt at du ikke har tenkt mye over dette eller at du bare ikke føler deg komfortabel uten? Er klesstilen din en bekreftelse på ditt eget selvbilde, eller hvordan du tror du blir oppfattet, eller en unngåelse av den ubehagelige konfrontasjonen med det å "pynte seg selv"?

 

Kanskje jeg mistolker det, men jeg gikk mye med joggebukse og slafsete klær før, samme med håret som jeg ikke hadde voks i. Men det innså jeg at var mest fordi jeg ikke turte å fikse på det, gå med finere klær fordi jeg følte det hadde virket som om jeg prøvde for mye, at folk så igjennom at det. Jeg hadde liksom ikke selvsikkerhet til å uttrykke meg sånn sett, og følte kanskje folk hadde lagt merke til at "det ikke er deg, ikke din stil, så hvem er det du prøver å imponere?".

 

Jeg føler fortsatt jeg må oppføre meg slik som mitt selvbilde tilsier, eller slik jeg tror andre oppfatter meg. Hvorfor må det være sånt? Kan jeg ikke være den jeg vil?

 

Jeg tror at du bare unngår ubehageligheten eller risikoen slik du gjør med sosiale situasjoner. I may be wrong tho'.

 

 

 

Andre ting jeg sliter litt med, er at jeg ofte er redd for å havne i pinlige situasjoner hvor jeg viser at jeg ikke har peiling på ting jeg kanskje burde ha hatt peiling på i forhold til alderen.

Kjenner meg igjen. Men guess what, folk snakker om ting de ikke har peiling på hver dag. Og grunnen til at de har peiling på det og er oppdatert på hva folk snakker om er fordi de er ute blant folk. Og de har ikke en sosial angst som hindrer dem i å komme inn på samtaleevner og utvikle seg selv sosialt.

Hvis du kommer opp i situasjoner der du ikke vet hva de snakker om, ikke føl deg dum av dette. Hvis du viser selvtillit så blir du mer respektert. Ikke for å legge press på deg, fordi om du kommer i en litt småflau situasjon så lager du den som regel mye større inni hodet ditt enn hva den egentlig er. Og når folk ler av ting du sier, så er det ofte ikke ment negativt.

 

Som ungdom ble jeg tullet med av venner (ikke vondt ment, ikke mobbing eller noe) og jeg tok meg nær av det, følte en ekkel følelse, angst, som en bekreftelse på hvor udugelig jeg var. Kunne ikke ta en spøk, og ble heller furtete/sur, følte ikke at folk tok meg serriøst. Men jeg innså senere at jeg blåste det opp i store dimmensjoner, og at jeg burde ha ledd med. Det var humor som var godt ment, men jeg manglet bare selvtilliten og selvironien. Det verste var liksom om folk så "flaws", og slik er det litt enda. Men du må lære deg å ikke ta deg selv så seriøst. Det jeg gjorde var at jeg tolket, eller tok alt som en bekreftelse på at jeg var en idiot som ingen ville ha noe med å gjøre. Når folk spurte om jeg ville være med på ting, så betvilte jeg dette og tenkte at de gjorde det bare for å være snill. Jeg tok aldri kontakt selv, fordi jeg var redd det ikke var ønsket. Etterhvert slutter folk å spør, fordi du gir signaler om at du ikke vil være med dem. Slik ender du opp med en liten sosial krets. Ikke gjør dette, lær av mine feil.

 

 

Siden jeg nesten ikke har bevegd meg ut på byen, så vet jeg jo ikke hvor de forskjellige utestedene ligger, eller hva slags utesteder det er, noe jeg føler at "alle andre" vet.. For alt jeg vet kunne jeg ha forvillet meg inn på en homsebar eller en kafe som har en viss kleskode for så bli kastet ut med en kommentar som at "Vet du ikke hva slags sted dette er!? Denne plassen er jo norgeskjent!" Det kan også være at jeg blir spurt om jeg liker en sånn og sånn veldig kjent drink, uten å vite hva det er for noe. Jeg har f.eks til gode å se hva en tequilla eller jack daniels er for noe. Da blir det litt sånn småpinlig mener da jeg.

Hahah, jepp. Men igjen, det er en første gang for alt. Jo tidligere du kommer deg ut "i verden", jo bedre. Tro meg, ikke vent til du er ute av tenårene! Dra deg ut, bruk fornuft og prøv forskjellige drinker. Vodka cranberry er god (er kanskje en av de få jeg vet om). Og de med sitron, pepsi osv. som jeg ikke vet hva kalles. Det er bare èn måte å bli mer oppdatert på sånn.

 

 

Det er mange sånne små detaljer som enda ikke sitter inne, som jeg føler at alle andre med litt mer sosial livserfaring allerede vet. Men jaja det er vel bare å hive seg i det og ta det som det kommer. Jeg må vel bare innse at jeg enten dummer meg ut foran venner jeg allerede kjenner, eller foran folk jeg aldri vil treffe igjen

Der sa du det, hiv deg uti det og vær fornøyd med den innsatsen. Fordi du blir bedre av trening! Anonymous poster hash: 3ff68...0c4

[Horten Market]

Noe av det viktigeste du gjør når du eksponerer deg selv er å være buddy med deg selv. Ikke tenkt dritt om deg selv, ikke gjør narr deg selv. Og aldri si til deg selv at du dummet deg ut, dette vil gjøre at du ikke får noenting ut av det. Du er nødt til å alltid klappe deg selv på skulderen og være fornøyd med det du har gjort, begynner du å kritisere deg selv så stopp med en gang og si noe positivt. Slike tanker er bare destruerende og det er vanskelig å få dem vekk. Har ingenting å si om du faktisk dummer deg ut, kommer skeis ut av en situasjon. Klapp deg selv på skulderen og konfronter situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 3ff68...0c4

 

Be your own best friend. Hvordan tenker du om din beste venn når han eller hun dummer seg ut? Sikkert ikke så krast og dømmende. Vær like generøs mot deg selv.

[hjortron]

Mot sosial angst anbefaler jeg både terapi og åndelige løsninger.

12 trinn programmer for eksempel, men det finnes flere andre og

 

Jeg hadde slitt med sosial angst i mange år. Fant løsningen i alkohol.

Etter noen år hadde jeg 2 problemer isteden for 1. Sosial angst plus alkoholisme.

[polergarn]

Trening og fin kropp hjelper ikke mot sosial angst. Till tross føler man at man blir vurdert negativt hele tiden, men det gir en god helseeffekt ellers da. (bedre selvtillit) Har ikke noe annet å si bortsett fra at for all del hold deg unna SSRI som kan hjelpe i følge pillepusherene. Det gjør vondt verre.

Endret 3. april 2014 av polergarn

[AnonymDiskusjon]

Legemidler har jeg alltid vært ganske skeptisk til, og spesielt de som tukler med tanker i hodet slik som antidepressiver og angstdempende midler gjør. Hadde legen foreslått noen slike piller, så hadde jeg sannsynligvis spurt om det virkelig var nødvendig, for jeg er ikke den som går skuffet fra legen hvis jeg ikke får noen tabletter med meg hjem. Jeg bruker minimalt med legemidler, og det begrenser seg vel til hostesaft og nesespray når jeg er skikkelig forkjølet. Andre fysiske problemer får kroppen lov til å lege av seg selv.

Jeg mener det at hvis man har vondt et sted, så må man se på hvorfor man har vondt, og ikke bare dempe smertene for å indirekte løse problemet, slik piller gjør.

 

Trening er ingen dum ide, men jeg er også enig i det polergarn sier her, at trening og en bra kropp kan gi bedre selvtillit, men at det ikke egentlig løser det større problemet. Det vil bare gjøre slik at jeg blir mindre bekymret for å bli negativt dømt akkurat på det kroppslige, mens det virkelige problemet egentlig er det at jeg går rundt og er redd for å bli dømt i utgangspunktet, ikke bare for kroppen, men på alle andre ting også. Hadde jeg ikke hatt den samme angsten, så hadde jeg vært fornøyd med den jeg var, ikke brydd meg om at jeg ikke var så muskuløs eller ikke så helt topp ut på håret, og hadde ikke vært redd for å bli dømt negativt for det.

 

Men det å begynne å trene er en av tingene jeg har på planen, ikke bare pga. at det vil kunne bedre selvtilliten, men også fordi det vil gi en helsegevinst og mer energi i hverdagen. Uansett så skammer jeg meg egentlig ikke over det kroppslige utseendet mitt. Jeg er nok ingen utstillingsmodell, og det er nok et forbedringspotensiale, men jeg skiller meg heller ikke ut som en kandidat til uglypeople.com. Jeg er nok ganske så midt på treet, og faktisk tror jeg at jeg ville blitt mer engstelig hvis kroppen hadde vært for bra igjen. For selv om jeg strever for å unngå negativ oppmerksomhet, så er det også slik at jeg ikke liker for mye positiv oppmerksomhet heller. Det kan være slik at jeg har gjort noe jeg er skikkelig stolt av og vet at er bra, men som jeg på en måte feier unna som en bagatell for å ikke virke skrytete og høy på meg selv. Kanskje jeg ikke liker å skille meg ut i mengden enkelt og greit.

 

Det jeg er mest redd for er at folk skal legge merke til at jeg er engstelig og spesiell, eller at jeg skal si noe dumt, eller ikke yte godt nok på jobb eller i andre sammenhenger osv (til tross for at jeg faktisk får skryt og blir verdsatt på jobb). Er redd for tanken av å bli konfrontert med slike ting, at det skal bekrefte det jeg er bekymret for. Det er gjerne også slik at jeg sitter og har lyst til å si noe, trekker inn luft og skal akkurat til å begynne å snakke, men så er det akkurat som en sperre i halsen som sier "stopp! tenk deg om nå før du snakker!". Er det da f.eks en spøk jeg har tenkt å fortelle, så må jeg først forsikre meg selv om at denne spøken vil være morsom og ikke bare tåpelig, og at ingen vil bli truffet av den og reagere negativt, og at dersom noen skal reagere negativt, så må jeg tenke ut en liten comeback for å rydde opp.

 

Derfor har jeg ikke helt humoren på plass fordi jeg ikke klarer å komme med spontane uttalelser på direkten. Må alltid tenke meg om 2 ganger. Jeg klarer meg fint i samtaler som dreier seg om rene fakta eller arbeidsrelatert snakk hvor det ikke er noe krav til at noe skal være morsomt eller sjarmerende på noen måte.

Anonymous poster hash: 07f98...e94