Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Ord til mobbeoffere


Gjest medlem-141789

Anbefalte innlegg

Noen har jo veldig lett for å ta på seg offerrollen da, fullstendig uten å evne å se hva de selv driver med.

Så det jeg lurer på.. Hva er mobbing ?
Trådstarter snakker om å stå opp mot mobberne, "manne" seg opp og å banke dem igjen og igjen inntil ett eller annet, men hvordan er akkurat dette å ikke være mobberen da?
Selv ble jeg mobbet en del på barneskolen og litt mer på ungdomskolen. Dette stoppet også riktig nok i løpet av ungdomskolen fordi jeg til slutt fikk nok og sluttet å ta i mot dritt fra noen som helst. Jeg begynte å svare på all dritten folk slengte etter meg og har siden den gang har jeg aldri giddet å ta i mot dritt fra noen som helst.
Og jeg driter fullstendig i hvem og hvordan de er.
Jeg kan vel også si det slik at jeg blir mobbet i disse tider og. Selv om det er mange år siden jeg ble mobbet sist siden jeg fikk stoppet det, så det går ikke inn på meg i nærheten av hva det kunne ha gjort for 15-20 år siden. Men folk modner jo også noen ganger og da reagerer man jo selvsagt annerledes.
Men ja, denne fyren slenger først og fremst jævlig mye dritt til meg, og til andre bekjente bak ryggen min når jeg ikke er til stede også. Og så later han som ingenting når han prøver å snakke med meg, som om han liksom har lyst å prøve å være hyggelig med meg, men falskheten hans lyser jo likevel gjennom fordi han bare er passiv aggresiv da. (Og hvis ikke han gjør dette, så klager og sutrer han heller over livet hans og hvor kjipt han har det i håp om å gi meg dårlig samvittighet, utrolig nok. Han er med andre ord SVÆRT manipulerende).
Han når han slenger mye dritt til meg blir jeg jo selvsagt bare forbanna og svarer ham.
Og det er ikke noe fysisk mobbing, bare psykisk, men han er jo helt klart ute etter å prøve på å plage meg mest mulig.
Det kan og sies at han prøver å manipulere folk rundt seg med frykt. Som om han ønsker at folk skal være redd ham, fordi han liksom skal være stor og farlig. Da først føler han seg komfortabel snodig nok. Uansett så provoserer dette bare enda mer, når han truer andre mennesker og jeg blir bare hissigere nettopp pga dette. Det er mulig jeg burde bli redd, men det ligger ikke naturlig for meg så jeg blir bare fly forbanna i stedet. Hva faen liksom? Og jeg vet ikke hvilke mennesker denne fyren har erfaring med fra tidligere, men akkurat det er faktisk ikke mitt problem heller. Det er ikke dem han velger å prøve å provosere nå, men derimot meg.
Så hva faen skal jeg gjøre da? Skal jeg la være å stå opp mot han og svare han, i stedet?
Skal jeg være ulik meg selv og være som noen andre da liksom?
"Hoisann. Sorry kompis, jeg ønsker ikke å lage noe bråk her. Så du må for all del bare holde på akkurat sånn du vil med å slenge så mye dritt du vil, uavhengig om hvem det handler om eller hvem du slenger det til. Samme med trusler også, du må jo bare true hvem du vil akkurat sånn du vil, fordi du er jo tross alt en person du og, og da er det jo selvfølgelig greit at du holder på sånn. Alle må jo få holde på slik de vil. Og jeg er jo kjemperedd for deg, så jeg ønsker jo selvsagt ikke å si deg i mot. Så du må jo bare behandle hvem som helst, inkludert meg selv, akkurat sånn som du vil, uten at jeg tørr å si noe på det uansett. Så meg kan du jo tråkke over ettersom når du føler for det, hvis du skulle få lyst til det. Og jeg kommer selvsagt ikke til å reagere på det."
Beklager, men slik er jeg ikke. Har aldri vært det heller og kommer aldri til å bli det.
Så jeg begynner å bli ganske lei av mobbingen hans da. Og når han slenger dritt til meg så svarer jeg jo han selvfølgelig, med å noen ganger slenge dritt tilbake og.
Og jeg VET at jeg har et temperament som kan bli ganske hissig, men jeg foretrekker jo selvsagt å holde meg selv rolig, og ikke føle behov for å gjøre ting jeg kanskje kan angre på senere i livet. Og jeg kan selvsagt overreagere jeg og, men da gjør jeg det ikke spontant og gjør noe idioti kjapt og gale bare. Da planlegger og kalkulerer jeg det heller nøye, fordi jeg ser på det som den eneste muligheten for å sette en stopper for det. En gang for alle. Slik at jeg slipper å bekymre meg videre om det for resten av livet mitt. Og hvis det hjelper med å forstå hvordan dette føles, kan dette sikkert sammenlignes med en psykose, hvor jeg føler meg besatt av å måtte rydde og ordne opp i problemene og vil aldri gi meg før jeg blir ferdig. Jeg har også faktisk svært lite å tape i utgangspunktet, så det er egentlig også sykt lite som holder meg tilbake.
Men dette med å bare svare ham, ser ikke ut til å fungere noe særlig fordi fyren fortsetter jo bare.
Så hva foreslår du jeg bør gjøre, trådstarter, med denne fyren som mobber meg?
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Så du snakker faktisk bare om mobbing av gutter, ikke jenter? Du sier at om gutter ble lært opp til å være menn, hva nå enn det betyr, så hadde vi ikke hatt ett problem med mobbing. Du overser altså totalt at jenter blir mobbet, eller tar du det ikke så seriøst?

 

Nei, men jeg vil ikke regne med at jenter tyr til vold..., det var mer tanken min. Ganske feil skrevet ser jeg, mobbing av gutter skulle det stått.

 

 

Det er flere gutter som mobber enn jenter og gutter tyr oftere til vold enn jenter. Det betyr ikke at jenter ikke tyr til vold.

Lenke til kommentar

 

Skallekos, kan jeg spørre i hvilken sammenheng du møter denne fyren du mener mobber deg?

Selvsagt kan du det. Men kan jeg spørre deg først om hvorfor det er relevant for noe? Mobbing er jo mobbing uansett.

 

 

Fordi du skriver at du gikk på skolen 15-20 år siden slik jeg forstår det. Derfor lurte jeg på hvor du møter denne fyren, er det på arbeidsplassen? Hvis ikke det, er det da ikke letter å kutte kontakt?

Lenke til kommentar

Ah! Hadde det bare vært så enkelt. Jeg har allerede prøvd å ta avstand uten at det hadde noen positiv effekt, for da tror jo han bare at jeg stikker fordi jeg imiterer en struts som liker å stikke hodet sitt i sanden. Men vanligvis trekker jeg meg tilbake for å skåne alle parter inkl meg selv. Fordi jeg har ytterst sjeldent noe hyggelig å si i slike situasjoner, så da pleier jeg normalt sett å heller bare si minst mulig. Samt jeg slipper å hisse meg mer opp ved å heller bare gi faen i han, og heller forholde meg til alt annet i verden i stedet. Du tror vel ikke at det finnes noen som liker å bli hissig og aggressiv?

 

Men joda, er forsåvidt enig med deg. Det beste hadde nok vært om jeg hadde minst mulig å gjøre med denne fyren, men dessverre virker det ikke som det er mulig. Og da må det jeg jo tydeligvis gjøre noe annet.

 

Så derfor spurte jeg trådstarter da, om hva jeg burde gjøre med denne fyren?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg kan fortelle at jeg havnet oppi en litt ufrivillig situasjon da jeg begynte på ungdomsskolen, på en måte både som mobber og som offer. Alt dreier seg om psykisk mobbing, og ikke om fysisk vold. Da jeg begynte på skolen kjente jeg absolutt ingen i det hele tatt fordi vi hadde flyttet iløpet av sommerferien mellom barne- og ungdomsskoleåret. Jeg begynte med andre ord med helt blanke ark.

Det som skjedde var at vi kom inn i klasserommet og satt oss ned på tilfeldige pulter. Jeg visste jo ingenting om noen, men jeg satt meg ned ved siden av en annen gutt (velger å kalle ham for Knut) fordi pulten var ledig, og det ble da den faste plassen min. Jeg pratet litt med ham i skoletimene og ble litt kjent, og husker at jeg gledet meg til friminuttet og så frem til at jeg kanskje skulle få møte flere av vennene hannes og dermed etter hvert forhåpentligvis få bygget opp et lite vennenettverk.

Men det jeg fort oppdaget var at han ikke så ut til å ha noen venner, han unngikk andre folk og var egentlig veldig sjenert. Han var nemlig den som var mobbeofferet på den barneskolen han kom fra. Siden det var naturlig at jeg fulgte med Knut ut i friminuttene ble jeg og han litt isolert fra resten av klassen, mens "resten" allerede hadde begynt å bli bedre kjent med hverandre, ihvertfall slik jeg anså situasjonen.

Litt bak i klasserommet satt de "kule" guttene som hadde gått på skole med Knut tidligere, og hadde lagt merke til at jeg hang med ham. I et friminutt mens Knut var borte husker jeg at han ene av disse guttene (jeg velger å kalle ham Pål) kom bort til meg og fortalte meg at Knut ikke var noe venn å samle på, og at han var en som hadde blitt mobbet av dem på barneskolen, og at jeg kunne forvente å bli rakket ned på selv om jeg ikke sluttet å henge med ham.

Jeg ble jo ganske fortvilet, fordi jeg hadde jo aldri hatt noen sånn super selvtillit, og kjente ingen andre på skolen, og dermed ingenting om miljøet der. Tidligere på barneskolen hadde jeg jo mine venner, og var blant den "rolige og snille" gjengen, og ikke blant de tøffere jeg så opp til den gangen. Siden jeg aldri var noe tøffing, så hadde jeg jo blitt litt rakket ned på til tider, men dette var mer enkeltpersoner, og ikke noe alvorlig mobbing, og det var helst folk fra andre skoleklasser som drev på, så det var ikke noe som jeg tok så veldig innover meg. Tror nok alle har vært der, og såpass må man tåle.

Uansett, det som skjedde videre på ungdomsskolen var at jeg ble litt desperat, for jeg tolket jo situasjonen som at jeg sto i fare for å bli utstøtt selv akkurat som Knut hadde blitt, ut fra den beskjeden jeg hadde fått fra Pål, noe jeg absolutt ikke hadde lyst til. Jeg satt og grublet for meg selv over hva jeg ville. Jeg ville jo heve meg selv slik at jeg også fikk være med de tøffe guttene, og slippe å havne utenfor. Så skjedde det i et friminutt at denne gjengen som hadde gått på skole med Knut kom bort til oss og begynte å erte ham, med Pål i spissen. Jeg sto også der, lite sikker på hva jeg skulle gjøre, men etterhvert begynte de å hakke litt på meg også for å være med ham.

Det var da det hele startet på alvor, for oppi situasjonen valgte jeg til slutt å ta parti med denne gjengen og ble med på denne ertingen fordi jeg følte et behov for å bygge respekt hos dem for å redde meg selv, noe jeg angrer bittert på idag. Jeg var jo innerst inne ikke en slik person i det hele tatt. Da dette allerede var gjort, ble det til at jeg følte jeg måtte fortsette å rakke ned på Knut for å opprettholde respekten hos denne gjengen og vise at jeg sto på deres side, og dette pågikk vel i kanskje en uke, og det endte jo selvfølgelig med at jeg og Knut ble uvenner fordi jeg hadde vendt ham ryggen.

I mellomtiden prøvde jeg å få litt mer kontakt med denne gjengen, og jeg husker at vi snakket en del dritt om Knut og sto sammen og småertet ham. Pål ga meg dessuten credits og klapp på skulderen for å ha rakket ned på Knut. Jeg følte der og da at jeg hadde fått litt respekt og reddet meg selv ut av situasjonen, og at jeg nå sto på trygt land og hadde vist dem hvem jeg var, og at jeg etterhvert var "en av dem".

Men senere fikk jeg høre av en annen i klassen (en som kom fra en annen skole som ikke hadde noe med denne gjengen å gjøre) at Pål og de andre fra den gjengen drev og baksnakket meg og egentlig bare lo av alt som hadde skjedd, og at de slett ikke synes at jeg var noe tøff i det hele tatt. Jeg hadde med andre ord ikke fått den respekten jeg selv innbilte meg at jeg kanskje hadde fått, eller hadde håpet på å få. Jeg visste heller ikke hvem av guttene i klassen det var som sto bak Pål sin gjeng siden jeg ikke hadde rukket å bli så kjent med de, og antok derfor at alle (utenom Knut da) var på deres side.

Videre hadde noen av jentene i klassen også lagt merke til hvordan jeg hadde rakket ned på Knut, uten at de visste noe om omstendighetene rundt dette. Jeg mobbet ham jo tross alt ganske åpent for at flest mulig fra "Pål-gjengen" skulle se det, så det var jo tilsynelatende jeg som var bad boyen oppi dette. Jentene synes jeg oppførte meg urettferdig mot Knut (riktig nok), så det kom 3-4 stykker bort til meg en dag og konfronterte meg med dette. De spurte om jeg synes dette var rettferdig, og lurte på hvordan jeg ville likt om de skulle begynne å mobbe meg på samme måte som jeg mobbet ham, og da følte jeg at jeg hadde mistet all respekt hos dem også. Jeg visste jo heller ikke hvem av jentene i klassen det var som var med i den "alliansen" mot meg, og jeg ble derfor like nervøs for alle jentene i klassen.

Med andre ord sto jeg helt på egne ben igjen, og følte at jeg hadde alle i klassen mot meg. Jeg begynte å skulke skolen, før jeg ble tvunget tilbake, og jeg visste ikke hva jeg nå skulle gjøre for jeg trodde jo såklart at jeg hadde alle mot meg.

Men det ordnet seg jo på sett og vis til slutt. Det endte med at jeg etter hvert forsto at ikke "hele klassen" var med i denne Pål-gjengen slik jeg først hadde forestilt meg, og at disse egentlig bare utgjorde 5-6 gutter i klassen. Jeg ble kjent med de guttene som kom fra de andre barneskolene, mens jeg aldri snakket noe spesielt med Pål og gjengen hannes. Jentene ble jeg aldri kjent med, for jeg følte at de fortsatt lo bak ryggen min. Dagene gikk, og jeg fikk tvunget meg gjennom det jeg vil si var de 3 verste årene av livet mitt på ungdomsskolen.

Fremdeles den dag i dag nesten 10 år senere sitter jeg igjen med veldig dårlig selvtillit etter dette, og føler at dette kanskje har ødelagt mye av livet litt. Jeg hadde hatt en grei barndom og oppvekst før jeg begynte på ungdomsskolen, og etter dette har ting bare gått nedover. Det har gjort meg veldig sjenert, og jeg lurer ofte på om venner og kollegaer snakker bak min rygg mens jeg ikke er der, selv om det ikke skulle være noe grunn til det. Hver gang jeg får komplementer, tenker jeg med en gang at dette er sarkastisk ment, selv om jeg senere forstår at det faktisk var velmente komplementer. Jeg har dessuten sterk angst når det kommer til jenter.

Jeg har også utrolig dårlig samvittighet for det jeg gjorde mot Knut. Jeg vet at jeg ikke trivdes mye på ungdomsskolen etter alt som skjedde, men jeg vet at han må ha hatt det enda verre, for mens jeg ihvertfall fikk meg noen venner, så hadde han ingen i det hele tatt. Det jeg har gjort mot ham for å prøve å redde meg selv er helt utilgivelig, og jeg håper at jeg en dag treffer ham slik at vi kan få skværet opp og jeg får forklart ham hvorfor ting ble som det ble. Jeg aner ikke hvordan han har det i dag, og jeg håper at det har gått bra med ham, for jeg vet at hvis han ikke har det bra, så er nok jeg en av de han husker som var med på å ødelegge for ham. Han skulle nesten fått lov til å knekke nesen min om det var det han ønsket.

 

I bunn og grunn var det jo Pål som ødela for oss, men jeg må ta på min egen samvittighet at jeg feiltolket situasjonen slik at jeg tilslutt følte meg tvunget til å rakke ned på Knut, og dermed gjorde meg selv mislikt. Jeg ble egentlig en ufrivillig mobber for et par dager, selv om det aldri var noe vondt i meg, og jeg aldri egentlig ønsket å gjøre noen noe vondt.



Anonymous poster hash: 615e5...2e5
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ah! Hadde det bare vært så enkelt. Jeg har allerede prøvd å ta avstand uten at det hadde noen positiv effekt, for da tror jo han bare at jeg stikker fordi jeg imiterer en struts som liker å stikke hodet sitt i sanden. Men vanligvis trekker jeg meg tilbake for å skåne alle parter inkl meg selv. Fordi jeg har ytterst sjeldent noe hyggelig å si i slike situasjoner, så da pleier jeg normalt sett å heller bare si minst mulig. Samt jeg slipper å hisse meg mer opp ved å heller bare gi faen i han, og heller forholde meg til alt annet i verden i stedet. Du tror vel ikke at det finnes noen som liker å bli hissig og aggressiv?

 

Men joda, er forsåvidt enig med deg. Det beste hadde nok vært om jeg hadde minst mulig å gjøre med denne fyren, men dessverre virker det ikke som det er mulig. Og da må det jeg jo tydeligvis gjøre noe annet.

 

Så derfor spurte jeg trådstarter da, om hva jeg burde gjøre med denne fyren?

 

Men du forteller jo lite, hvor kjenner du dette mennesket ifra? Om dette mennesket sprer frykt som du sier, må det jo være andre du kan snakke med? Hvorfor kan du ikke bare kutte dette mennesket ut? Han høres ut som en ufordragelig bølle, men hva gjør han sterkere enn deg? Det er jo det som er mobbing, at en part som er sterkere plager en annen.

Lenke til kommentar

 

 

Ungene må jo bli lært opp til å kjempe for seg selv også. Når ingen andre greier å ordne saken. Det er helt uten tvil. Vi kan ikke hvile på prinsipp. Litt slik som med voldtekt, ja det er slik at ingen skal oppleve voldtekt uansett hva, men nå er det likevel saken, så en må ta sine forbehold for å beskytte seg selv.

Hva med om 5-6 ungdommer står overfor en da? Det blir jo ikke særlig lett å slå tilbake da?

 

Nå finnes det jo også lærere som mobber elever faktisk.

 

Synes det skulle vært feks en terapaut psykolog i alle skoler som elever kunne får samtaler med en gang i måneden fast. Og om det var noe å ta opp. anonymt. kan man legge brev i postkassa hans/hennes. Også kan denne trapeuten også snakke med lærerne. en gang i uka og formidle og deretter til barnas foreldre :) Også bør de være spesialiserte på mobbing og mobbingsofre. Men noe sånt :) minst 10 elever pr dag til samtale med terapeut. Det tror jeg hadde hjulpet. Helsesøster blir liksom ikke det samme...

 

 

En burde i vertfall prøve å stå opp for seg selv, gang for gang. Å ta igjen om de gjør noe mot deg. Det er ikke lett, men det å gjøre det hver gang, om og om igjen. Kanskje de da vil forstå at dette ikke er noe de burde holde på med. Det å rett å slett stå opp for seg selv, når du alt har vendt det andre kinnet til gang på gang, tror jeg er viktig. Dette gjelder ikke for unger, unger er ikke slik som voksne, det hjelper ikke å "vende det andre kinnet til", slik som skolen ønsker. En må rett og slett være tøffere og ha en slik respekt for seg selv at man uansett står opp for seg selv. Og beskytter seg selv med vold om nødvendig. Kanskje begynne med kampsport? Der man lærer selvbeskyttelse kan være lurt.

 

 

Det er vell sagt noe slikt som at vold avler vold. Men dersom vold avler vold har du ikke utført den vel nok. Selvfølgelig med moderasjoner for skolebarn. Men mobbing er en del av naturen, det er en seleksjon vi ser i alle faser i livet. Voksne mennesker mobber like mye som barn. Barn gjør det bare mer åpenbart.

Nå har jeg personlig ingen preferanser eller nødvendighet for å ty til vold, det å sette seg i respekt er stort sett nøkkelen til å oppnå ett greit forhold til andre mennesker. Nå snakker ikke jeg om klassisk neger respekt der vi bumber bryst med smykker som er større en felgene på en monstertruck. Men ganske enkel vær grei mot meg så er jeg grei mot deg holdning.

 

Dersom du skal utdøve vold og det skal ha en hensikt, så må du gjøre den såpass grov at det aldri blir aktuelt å tørre/kunne ta igjen, for om du bare gir noen en liten fisefjert på nasen så skremmer det stort sett ikke så mange.

Lenke til kommentar

Jeg er ikke voldelig, selv om jeg fint kunne tatt igjen fysisk. Men selv da min eksmann var voldelig, og jeg til og med var fysisk sterkere enn ham, tok jeg ikke igjen fysisk. Det ligger ikke i min natur. An eye for an eye leaves the whole world blind. Jeg tror ikke på vold, og jeg er ikke noe bedre selv om jeg skulle tatt igjen sånn enten det hadde vært mot mine tidligere mobbere eller min eksmann.

 

Jeg har heller valgt å gå videre, å være sterk og leve et godt liv. Det er min "hevn", jeg har ikke behov for å ta igjen på en annen måte.

Lenke til kommentar

 

*snip*

 

 

Cool story bro. Men hvor gammel er du nå?

 

Kjipt at du ikke så an hvem og hvordan klikkene var i den klassen du begynte i, men det er noe hvem som helst ville ha brukt litt tid på å finne ut av. Det å joine mobbingen av noen for å prøve å bli akseptert av mobberne er også utrolig nok relativt normalt.

 

De fleste på barne- og ungdomskolen er også veldig usikre på seg selv og har ikke klart å finne seg selv helt, så derfor er de også ofte veldig kjapp på å prøve å trekke ned andre mennesker for å ikke bli dratt ned selv. Bedre føre var, liksom.

 

Men har du vokst litt og lest noen flere sosiale situasjoner og lært noe nytt siden den gang f.eks?

Men du forteller jo lite, hvor kjenner du dette mennesket ifra? Om dette mennesket sprer frykt som du sier, må det jo være andre du kan snakke med? Hvorfor kan du ikke bare kutte dette mennesket ut? Han høres ut som en ufordragelig bølle, men hva gjør han sterkere enn deg? Det er jo det som er mobbing, at en part som er sterkere plager en annen.

 

 

Ja, jeg forteller lite om hvor jeg kjenner dette mennesket fra. Og sannheten er vel at det ble vel gladelig introdusert til livet mitt virker det som. Gjerne mest mulig også ser det ut til fordi hvorfor skulle det ikke være ønskelig liksom? Og jeg ser egentlig ikke helt poenget med å gå i detaljer på dette, fordi det betyr egentlig ingen verdens ting for problemstillingen.

 

Og er mobbing kun når en sterkere part plager en annen? Nei.

I likhet med at en svakere part kan slå mye hardere igjen på en sterkere part.

 

Mobbing er mobbing uansett.

 

Hvordan folk reagerer på det og hva folk gjør med det derimot, er vel heller det du er ute etter nå som vil tilsi om det blir ansett som mobbing eller ei, for deg.

 

 

Så hva bør jeg gjøre? Jeg må tydeligvis "sitte meg i respekt" hos denne fyren da, før dette vil avta?

Endret av Skallekos
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...