Bør man kunne gi bort alt man eier eller har barn krav på arv?

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

 

 

Det er bare å gi deg alt han eier, og så avtale at han har vederlagsfri bruksrett til det han trenger. Denne er personlig og livsvarig. Vips så er det intet igjen til bror. Men det bør gjøres så dnart som mulig, og jg ville konsultert advokat for å forsikre meg om at dere unngår atd et blir karakterisert som en dødsdisposisjon. Arveavgiften er avviklet så ikke tenk på det.

Da kan vel den andre broren gå til sak? Han har vel krav på minimum 1 million av disse pengene?

 

Det kan ihvertfall ikke gjøres på den måten du foreslår her. Se "Gaver i live" avsnitt 2 i denne linken http://www.help.no/Privatrettslig-oppslagsverk/Juridisk-ordbok/Avtale-om-fordeling-av-arv

 

Han har ikke krav på noe som helt om gaven er fullbyrdet og har realitet i live. Det er mulig selv om faren har en bruksrett, men det kan være tricky og han bør derfor få kyndig praktisk rådgivning ut over det som kan tilbys på et forum. At det "ihvertfall ikke" kan gjøres på den måten jeg skisserer er med respekt å melde bare tøv.

 

Synes det er rart at en far kan gi hele formuen i gave til den ene sønnen før han dør for å unngå at den andre sønnen skal få noe. Om ikke loven hindrer slik praksis er det noe galt med loven.

Moderatormelding

Denne diskusjonen er splittet ut av denne tråden, og bakgrunnen er altså at en mann ønsket å forfordele en av sønnene sine og gi alt han eide til den andre.

 

Herr Brun

 

Endret 9. mars 2014 av Herr Brun

[Herr Brun]

Hvorfor i all verden skal man ikke kunne gi bort det man eier?

Endret 9. mars 2014 av Herr Brun

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Hvorfor i all verden skal man ikke kunne gi bort det man eier?

 

Når eneste formålet med gaven er å unngå en arvefordeling mener jeg det er moralsk og prinsipielt galt. Kanskje ikke i lovens forstand slik den er idag, men da mener jeg at det er noe galt med loven. Arveloven setter et minimumstak på 1 million kroner. Man kan fortsatt gi mer til et av barna sine om man vil etter sin død. Men alle er sikret et minimum. Det er sånn det burde være. Om du ønsker å diskutere dette så er det bare å splitte opp diskusjonen og lage en ny tråd i riktig kategori.

Endret 9. mars 2014 av Kron

[Skjoldi]

 

 

Nei, jeg mener den mannen som har jobbet i over 50 år må ta et minimum av ansvar for de barna han har brakt til denne verden. Og jeg vet hvorfor du startet tråden, og at du ikke er ute etter moralsk hjelp, var derfor jeg foreslo å splitte diskusjonen.

 

Jeg hadde vært enig med deg hadde det nå dreid seg om barn. Men vi er ikke barn lenger. Jeg er nå noe med 20 og min bror noe med 40. Det minimum ansvaret du snakker om burde falle bort når barna blir voksne og kan ta ansvar for seg selv.

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

 

 

 

Nei, jeg mener den mannen som har jobbet i over 50 år må ta et minimum av ansvar for de barna han har brakt til denne verden. Og jeg vet hvorfor du startet tråden, og at du ikke er ute etter moralsk hjelp, var derfor jeg foreslo å splitte diskusjonen.

 

Jeg hadde vært enig med deg hadde det nå dreid seg om barn. Men vi er ikke barn lenger. Jeg er nå noe med 20 og min bror noe med 40. Det minimum ansvaret du snakker om burde falle bort når barna blir voksne og kan ta ansvar for seg selv.

 

 

Det er en grunn til at arveloven gir hvert barn en rett på minimum 1 million kroner før et av barna blir prioritert for mer. Da er arv allerede definert ved at arv skal deles likt mellom barna fram til man kommer til 1 million til hvert barn. At dette nå kan omgås ved å gi hele formuen i gave til ett barn før man dør vil jeg kalle et smutthull, for om det virkelig var meninga at man kunne fordele arven som man ville og gi alt til favorittbarnet, hvorfor er det ikke mulig å gjøre det med et testament? Mener alder på barna er irrelevant i denne sammenhengen.

Endret 10. mars 2014 av Kron

[Skjoldi]

Så det du sier er med andre ord at du mener man skal ikke få lov å gjøre med sin egen formue hva man vil?

 

Hvis min far imorgen vil gi bort hele sin formue til f.eks. kirkens nødhjelp, så mener du at han ikke skal få lov til det med mindre han har satt av 1 million til begge barna?

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Så det du sier er med andre ord at du mener man skal ikke få lov å gjøre med sin egen formue hva man vil?

 

Hvis min far imorgen vil gi bort hele sin formue til f.eks. kirkens nødhjelp, så mener du at han ikke skal få lov til det med mindre han har satt av 1 million til begge barna?

 

Jeg mener i utgangspunktet at man skal få gjøre som man vil med sin formue. Som f.eks å gi den til kirkens nødhjelp. Men i det eksempelet ville det vært et reel gave til veldedighet. Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

[krikkert]

Det er en grunn til at arveloven gir hvert barn en rett på minimum 1 million kroner før et av barna blir prioritert for mer. Da er arv allerede definert ved at arv skal deles likt mellom barna fram til man kommer til 1 million til hvert barn. At dette nå kan omgås ved å gi hele formuen i gave til ett barn før man dør vil jeg kalle et smutthull, for om det virkelig var meninga at man kunne fordele arven som man ville og gi alt til favorittbarnet, hvorfor er det ikke mulig å gjøre det med et testament? Mener alder på barna er irrelevant i denne sammenhengen.

 

Dette er nylig tatt opp i Arvelovutvalgets utredning av forslag til ny arvelov, NOU 2014:1 s. 143-144. Her skriver utvalget om behov for pliktdelsarv:

 

 

 

Etter utvalgets syn er det også i dag gode grunner for å beholde et visst pliktdelsvern for arvelaterens livsarvinger.

Selv om mange livsarvinger er middelaldrende ved arvefallet, gjelder dette langt fra alle. Beskyttelsesregler til vern for mindreårige livsarvinger er derfor nødvendige. Det er fortsatt barn som ikke er i stand til å ta vare på seg selv etter at foreldrene dør. I velferdsstaten er det utviklet mekanismer til beskyttelse av personer med ulike behov for støtte. Utvalget er likevel av den oppfatning at når foreldrene etterlater seg tilstrekkelige midler til å ivareta barnas behov, er det ikke rimelig at samfunnet skal ta hele byrden ved å forsørge barna. I slike tilfeller bør ikke testasjonsfriheten ha forrang fullt ut.

Selv om livsarvingene er middelaldrende, vil de ofte selv underholde egne barn i tjueårene eller tidlig i trettiårene. Det er i dag svært utbredt at foreldre understøtter sine barn i studie- og etableringsfasen. Når de middelaldrende livsarvingene tar arv, er det ikke uvanlig at de helt eller delvis avslår arven, slik at den føres videre ned til arvelaterens barnebarn. Indirekte vil pliktdelsreglene dermed understøtte barnebarna.

Alle livsarvinger er heller ikke vellykkede og velstående. Regler for å beskytte de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er derfor nødvendig. I økonomiske nedgangs- eller krisetider, slik vi dag ser over store deler av Europa, vil også voksne livsarvinger kunne komme i en vanskelig økonomisk situasjon med arbeidsløshet og redusert kjøpekraft.

De fleste arvelatere har ikke utelukkende vært «sin egen lykkes smed». For mange vil formuen være arvet. En viss beskyttelse av «familieformue» er etter utvalgets syn derfor berettiget.

Det er behov for et visst vern mot urimelige testamenter. Utvalget er ikke overbevist av argumentet om at de fleste foreldre ikke ville gjøre sine barn arveløse selv om det var mulig. Statistisk sett er nok denne antakelsen riktig, men pliktdelsreglene er ikke nødvendige for å beskytte det heldige flertallet som arver sine foreldre uansett. Pliktdelsreglene har sin berettigelse for å beskytte de livsarvingene som direkte eller indirekte gjøres arveløse gjennom foreldrenes testament. Pliktdelsreglene beskytter mot det en arvelater kan foreta seg, uavhengig av om det er særlig sannsynlig at han eller hun vil gjøre det.

Utvalget anser at det også er følelsesmessige aspekter ved pliktdelsreglene som bør tas i betraktning. Arnholm uttrykte dette slik: «Til sist blir det nok de følelsesmessige betraktninger man faller tilbake på. Det betyr ikke at man forviser begrunnelsen fra det rasjonelle plan; en arvelov som ikke tok slike hensyn, ville nettopp ikke være rasjonell.» (Arnholm s. 86) Å være blant arvingene oppleves av mange livsarvinger som svært viktig, uavhengig av om arvelodden er stor eller liten. Å bli gjort arveløs er ikke bare et økonomisk spørsmål. Mange vil oppleve den følelsesmessige belastningen ved å bli utelatt i arveoppgjøret etter en av sine foreldre som mer tyngende enn den økonomiske belastningen. For enkelte livsarvinger, typisk særkullsbarn som ikke har vokst opp sammen med arvelateren, kan arven oppfattes som et slags plaster på såret for opplevelsen av manglende støtte og omsorg arvelateren ga under sin levetid. Det følelsesmessige aspektet ved pliktdelsreglene har betydning uavhengig av om pliktdelen er stor eller liten. For tilhørighetsfølelsen er det stor forskjell på å arve lite og ikke å arve noe i det hele tatt. Til en viss grad kan dette argumentet anvendes også som argument mot at livsarvingene skal settes helt utenfor når gjenlevende ektefelle eller samboer blir sittende med alle boets verdier i kraft av minstearven. Men situasjonene er ikke helt parallelle. Livsarvingene vil sannsynligvis lettere kunne forsone seg med at de ikke får noe fordi lovens fordelingsregler er slik, enn at de ikke får noe fordi deres far og mor har fratatt dem arveretten gjennom testament.

Som du ser er ikke alder på barna irrelevant, men man tar et litt større perspektiv på arvens fordeling i slekten.

Ingen har krav på arv, så å snakke om at noen skal få sin "rettmessige del" blir litt misvisende - det forutsetter at vedkommende har krav på noe i det hele tatt.

For øvrig kan nevnes at den begrensningen arveloven i dag for eksempel har for å gjøre barn arveløse er ikke prinsipiell, men begrunnet i at 1) norsk rett aksepterer i svært liten grad regler som åpner for skjønn i arveretten - noe en slik regel nødvendigvis måtte inneholde, og 2) regler som innebærer tung og vanskelig bevisføring bør unngås i saker om personlige forhold som ekteskap og arv.

[Ståle Nordlie]

Off topic, men...

 

... begrunnet i at 1) norsk rett aksepterer i svært liten grad regler som åpner for skjønn i arveretten ...

 

 

 

 

 

[krikkert]

Sammenlign gjerne norsk og utenlandsk rett, og historiske trekk ved norsk arverett.

[Eriksendrul]

Bør man kunne gi bort alt man eier eller har barn krav på arv?

 

Ja jeg syntes man burde kunne dette men at det skal være en god grunn til at dette skal skje, så lenge det ikke er ulovlig og gjøre dette syntes jeg folk skal få lov til og gi bort alt til 1 person eller utelukke 1 person fra og få noe som helst. Man kan for eksempel ha narkomane,spillavhengige,kriminelle i familien som misbruker det de evt får av verdier som vil på mye bedre måte bli tatt vare på av en annen person. Her snakker jeg om tilfeller som er innad i familien og ikke evt oppdaget av staten/politiet.

Endret 10. mars 2014 av Eriksendrul

[Skjoldi]

 

Så det du sier er med andre ord at du mener man skal ikke få lov å gjøre med sin egen formue hva man vil?

 

Hvis min far imorgen vil gi bort hele sin formue til f.eks. kirkens nødhjelp, så mener du at han ikke skal få lov til det med mindre han har satt av 1 million til begge barna?

 

Jeg mener i utgangspunktet at man skal få gjøre som man vil med sin formue. Som f.eks å gi den til kirkens nødhjelp. Men i det eksempelet ville det vært et reel gave til veldedighet. Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

 

 

Hvis du mener at man skal få lov å gi bort formuen sin til f.eks. veldedighet, så faller poenget ditt om at man må ta et minumum ansvar for de barna man har brakt til verden helt bort.

 

Du mener at barn kun har rettmessig krav på arv eller gaver dersom ett av de andre barna også har fått noe. Du kan kun kjøpe en is til en hvis du kjøper en is til alle. Dette er en barnehagementalitet som ikke hører til i den virkelige verden. Jeg kan forstå at loven er slik ved testamentering og arv etter dødsfall(selv om jeg er uenig). Fordi Norge er et land som liker å lage/opprettholde regler og lover basert på tradisjoner og følelser istedenfor logikk og sunn fornuft. Men det å si at man ikke bør kunne få gjøre akkurat det man vil med sin egen formue mens man er i levende live synes jeg er frihets krenkende i seg selv.

[toth]

Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

 

Rettmessig del..?

1: Ingen har da rettmessig rett på andre midler enn de de selv jobber for/vinner/utvinner.

2: Dersom du er en frisk, middelaldrende/ung voksen arving, og har belaget deg på arv for å kunne overleve eller ha midler til disp, da har du gjort noe feil lenge før arvefall. Det er ikke foreldres ansvar å sikre barns fremtid, det er foreldres ansvar å underholde barn til fylte 18.

 

Det er flust av 30-åringer som idag tjener likt, bedre eller langt bedre enn foreldrene gjorde, de har intet faktisk behov for arv for å leve godt - så hvorfor i all verden skal ikke pensjonistene få styre sin egen formue 100%?

Ta også i betraktning at før i tiden hadde gjerne barna foreldrene hjemme og pleide dem fra tidlig alderdom til død, noe som kanskje rettferdiggjør en viss "lønn" i form av arv - men nå om dagen putter de fleste dem på et hjem.

 

(Disclaimer: I argumentasjonen ovenfor går jeg ut fra "normale" forhold, og iberegner ikke spesielle forhold med handikappede/uføre barn etc. Jeg mener også selvsagt at ingen skal regelrett svindles, dvs det må finnes mekanismer som forhindrer manipulering og tvang av arvelater, ref. eks. Høiness-saken)

[frevild]

Jeg mener i utgangspunktet at man skal få gjøre som man vil med sin formue. Som f.eks å gi den til kirkens nødhjelp. Men i det eksempelet ville det vært et reel gave til veldedighet. Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

 

 

Skjønner hvordan du tenker. Loven sikrer alle barna rett til en andel av arven, men hva er igjen av denne sikringen når man kan gi bort alt til yndlingsbarnet (eller en utenfor slekten) mens man lever? Det minner jo om en omgåelse.

 

Men arv er det som eventuelt er igjen av eiendeler når en dør. Og det er et viktig poeng. Barna kan kreve en andel av de verdiene som måtte bli igjen, men de kan ikke kreve at det skal være noe igjen å arve.

 

Man ser av og til at folk kontakter advokat fordi far/mor på sine eldre dager "bruker opp arven" eller gir bort verdier som man hadde ventet å motta som arv. Det er nyttesløst. Selv om slektstanken står sterkt i norsk arverett, innebærer den ikke at man har plikt til å la noe være igjen til barna. Ens frihet til å disponere som man vil mens man lever står sterkere enn barnas forventning om å få arv.

 

Og en konsekvens av dette er at man fritt gi bort eiendelene til f.eks. en favorittsønn uten at de andre barna kan beklage seg (iallfall ikke rettslig).

 

Men det finnes en moderasjon av dette: Arveloven sier at en gave til et barn skal anses som forskudd på arv - men det er betinget av at arvelater ønsket det slik:

 

§ 38. Har arvelataren gitt ein livsarving ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett det eller det blir godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren.

[frevild]

 

Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

 

Rettmessig del..?

1: Ingen har da rettmessig rett på andre midler enn de de selv jobber for/vinner/utvinner.

2: Dersom du er en frisk, middelaldrende/ung voksen arving, og har belaget deg på arv for å kunne overleve eller ha midler til disp, da har du gjort noe feil lenge før arvefall. Det er ikke foreldres ansvar å sikre barns fremtid, det er foreldres ansvar å underholde barn til fylte 18.

 

Det er flust av 30-åringer som idag tjener likt, bedre eller langt bedre enn foreldrene gjorde, de har intet faktisk behov for arv for å leve godt - så hvorfor i all verden skal ikke pensjonistene få styre sin egen formue 100%?

Ta også i betraktning at før i tiden hadde gjerne barna foreldrene hjemme og pleide dem fra tidlig alderdom til død, noe som kanskje rettferdiggjør en viss "lønn" i form av arv - men nå om dagen putter de fleste dem på et hjem.

 

(Disclaimer: I argumentasjonen ovenfor går jeg ut fra "normale" forhold, og iberegner ikke spesielle forhold med handikappede/uføre barn etc. Jeg mener også selvsagt at ingen skal regelrett svindles, dvs det må finnes mekanismer som forhindrer manipulering og tvang av arvelater, ref. eks. Høiness-saken)

 

 

Jeg tror det for mange handler om at det er galt å forskjellsbehandle barna - uavhengig av om de er voksne.

 

I tillegg er det ikke så enkelt som at man har bygget opp verdier selv og må stå fritt til å bestemme hvem som skal få disse. (I så fall burde man ha full testasjonsfrihet.)

 

Mye av det man eier, har man selv mottatt som arv; det er slektsgods, gods som man kan si "tilhører slekten" mer enn det slektsleddet som tilfeldigvis eier godset. Som det heter i klokkereklamen eier man ikke godset, men tar vare på det for neste generasjon. Barna, som jo er i slekten, har et mer legitimt krav på slike verdier enn andre, og med et slektsperspektiv er det også naturlig å anse barna for å stille likt - uavhengig av arvelaters personlige preferanser om hvem som fortjener arven mest (eller hvem som er greiest/flinkest/snillest).

 

Det er selvsagt ikke i alle familier at det faktisk er noe særlig slektsgods å snakke om - man arver en leilighet, noe 60-tallsnips og en rusten opel - men generelt tror jeg synspunktet har mye for seg.

[toth]

 

 

Å gi formuen til deg som gave er å kamuflere forskudd på arv som en gave for å unngå at en tredjepart skal få sin rettmessige del. Det mener jeg er å utnytte et smutthull i systemet.

 

Rettmessig del..?

1: Ingen har da rettmessig rett på andre midler enn de de selv jobber for/vinner/utvinner.

2: Dersom du er en frisk, middelaldrende/ung voksen arving, og har belaget deg på arv for å kunne overleve eller ha midler til disp, da har du gjort noe feil lenge før arvefall. Det er ikke foreldres ansvar å sikre barns fremtid, det er foreldres ansvar å underholde barn til fylte 18.

 

Det er flust av 30-åringer som idag tjener likt, bedre eller langt bedre enn foreldrene gjorde, de har intet faktisk behov for arv for å leve godt - så hvorfor i all verden skal ikke pensjonistene få styre sin egen formue 100%?

Ta også i betraktning at før i tiden hadde gjerne barna foreldrene hjemme og pleide dem fra tidlig alderdom til død, noe som kanskje rettferdiggjør en viss "lønn" i form av arv - men nå om dagen putter de fleste dem på et hjem.

 

(Disclaimer: I argumentasjonen ovenfor går jeg ut fra "normale" forhold, og iberegner ikke spesielle forhold med handikappede/uføre barn etc. Jeg mener også selvsagt at ingen skal regelrett svindles, dvs det må finnes mekanismer som forhindrer manipulering og tvang av arvelater, ref. eks. Høiness-saken)

 

 

Jeg tror det for mange handler om at det er galt å forskjellsbehandle barna - uavhengig av om de er voksne.

 

 

Det er definitivt det det handler om, der er vi skjønt enige - men da er vi inne på folks personlige moral, og der har lovverk lite å gjøre, og omvendt(heldigvis).

 

Om jeg mener eller føler at det er galt av Hansen over gata å være utro, eller av Larsen å forskjellsbehandle barna sine, så betyr ikke det at min mening eller følelse burde diktere lovverk og regler. Til gjengjeld kan heller ikke lovverket diktere mitt følelsesliv eller meninger, men jeg må fortsatt forholde meg til det objektivt.