Hvordan takle depresjon?

[Lunatic_]

Hei, dere. Jeg er helt ny her på forumet, og jeg registrerte meg nå fordi jeg trenger å få luftet noen tanker.

 

Jeg er en jente på 18 år som går siste året på vgs. Det er mye skole, men det er en mengde jeg har klart å håndtere. Det siste halve året derimot har jeg følt meg sliten 24/7, jeg har sovet ekstremt mye (noen dager oppimot 16 timer), jeg klarer ikke lenger konsentrere meg på skolen og jeg orker ikke lenger gjøre ting med venner etter skolen. Dette har ført til at karakterene mine går til h******. Jeg klarer heller ikke å glede meg over venner som får til ting, samtaler, morsomme vitser/youtube-klipp o.l.. Jeg gråter av de minste ting, noen ganger helt ut av det blå, og jeg får panikkanfall der jeg gråter helt uten kontroll.

 

Det er ikke ofte jeg tenker at jeg vil ta livet av meg, men noen ganger er det så sterkt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg..

 

Det som tærer mest på meg er helt klart mamma. Jeg bor fortsatt hjemme, men jeg tenker å komme meg ut så fort som mulig. Det er vanskelig for meg å gjøre ting, fordi jeg er så sliten hele tiden. Jeg orker ikke lese til skolen, jeg orker ikke vaske eller være sosial. Og dette kommenterer hun jo. Det er greit at hun sier noe om det, men det er måten hun sier det på. Hver gang hun åpner munnen så er det noe kritisk, og ordene stikker som kniver. Hun tror nemlig at jeg bare er lat, at jeg ikke gidder. Men jeg skulle gjort utrolig mye for å få tilbake energien min, for det er så mye jeg har lyst til å gjøre!

Det verste er også at hun truer med å enten avlive(!) eller kaste ut hunden min. Uten hunden min ville jeg ikke vært her idag. Hun er absolutt alt jeg har, og det er hun som gjør at jeg vil være her bare en dag til.

 

Når jeg prøver å snakke med mamma så går hun bare i forsvarsposisjon. Hun skjeller meg ut og takler ikke at jeg sier henne imot. Da ender jeg bare med å sitte helt stille, ikke si noe og bare se ned i gulvet. Dette tolker hun som at jeg blir sur fordi hun sier at jeg ikke gjør noe hjemme.

 

På toppen av alt dette så stresser jeg noe grusomt over fremtiden. Jeg har et intenst ønske om å bli fotograf, men alle jeg kjenner begynner å le og sier at det er det dummeste jeg kan gjøre. Dette gjelder foreldrene mine også. Jeg trenger støtte, fordi det er noe jeg vil, jeg klarer ikke tenke på noe annet. Det er grusomt at de som burde støtte meg ler av drømmene mine.. Jeg har dårlig selvtillit fra før av, og dette hjelper absolutt ikke. Jeg er redd for å mislykkes. Når alle jeg kjenner sier at jeg ikke kommer til å klare å bli fotograf, så begynner jeg jo å tro på det til slutt. Men hva skal jeg da? Det er det jeg vil...

 

Jeg var hos legen min på torsdag, fordi jeg var lei av å være så sliten hele tiden. Mamma synes det var tull fordi han bare kom til å spørre om når jeg la meg og om jeg spiser frokost... Men etter å ha snakket med legen i 2 minutter fant han ut av at jeg er kraftig deprimert, og at jeg skal få psykiater og mest sannsynlig medisiner. Mamma jobber som sykepleier innenfor psykisk helse og hun har ikke funnet ut av det.

 

Jeg har enda ikke sagt noe til foreldrene mine om hva han sa fordi jeg er redd for hva de kommer til å si. Jeg tror begge kommer til å synes at det er overdrevet og bare tull...

 

Beklager for langt innlegg, men det kjennes litt bedre å få ting litt ut. Jeg trenger å få noen utenforståendes synspunkter på det her.

[vidor]

Synes det var lite støtte å hente hjemme. En psykiatrisk sykepleier burde vite bedre.

Kanskje det er lurt å bytte miljø for deg, og ha kontakt med folk som støtter deg mer. Der det er vilje er det vei. Hvis du vil bli fotograf kan du gjøre det. Det de som kommenter det tenker på er kanske at pressefotografer har det vanskelig, og at det gir dårlige utsikter, men det finnes også andre jobber som f.eks innen film/reklame/portrett/stockfoto etc. Det gjelder bare å tenke utenfor boksen til de som fraråder deg det.

 

Dere kan jo også vurdere familieterapi, men det er viktig å ikke omgås negative folk hele tiden som drar deg ned, og å få hjelp til problemene. Lykke til videre. Håper psykiateren din får deg mer på rett spor.

[Bruker-158599]

Så bra at du skriver på forumet!

 

Ganske sikker på at legen din har helt rett når det kommer til diagnosen.

 

Synes det er synd at du får så lite støtte hjemme. Det gjør det heller ikke enklere for det at din mor truer med å avlive hunden din.

 

Det er ikke lett med depresjon. Det er vanskelig å konsentrere seg, og det gjør at karakterer synker. Det er utrolig frustrerende. Du vet at du kan bedre, men du sliter med å få med deg hva som blir sagt i timen. Lesestoff som var enkelt før blir plutslig kjempe vanskelig. Du kommer ingen vei. Holdt på å droppe ut av skolen pga dette.

Jeg har knekket sammen foran mange lærere. Da jeg knakk sammen foran dem, tenkte jeg at det var like greit å fortelle hvordan jeg hadde det. Min erfaring er at det hjelper å få pratet med noen autoriteter. De vil også ta hensyn til deg.

Det hjalp å snakke med lærere jeg stolte på. Noen ville også snakke med meg noen ganger i uken, en slags oppfølging på hvordan ting gikk.

 

Jeg vil at du skal vite at folk bryr seg veldig om deg, tro meg. Husker en periode hvor jeg hadde det utrolig tungt. Bristepunktet var en prøve som ikke gikk bra. Da jeg fikk den tilbake knakk jeg sammen. Hele klassen gikk bort til meg og ga meg klem. De fortalte hvor flink jeg var, og snill jeg var. Husker en i klassen også fortalte at hun beundret meg veldig når jeg hadde fremføringer. Jeg var så engasjert, var visst flere som hadde snakket om dette uten at jeg visste det. Poenget mitt er at i denne perioden følte jeg meg udugelig. Jeg følte meg så verdiløs. Til min store overraskelse brydde ALLE seg om hvordan jeg hadde det. De vet ikke hvorfor jeg gråt, jeg fortalte det aldri, men det at de var der for meg betyr ALT.!

 

Fortell noen lærere, eller andre voksene du stoler på om hvordan du har det. Du kan også kontakte skolepsykologen hvis du vil. Jeg regner med at din skole har det.

 

Anbefaler også å snakke med noen venner om dette. Si at du har det vanskelig. De vil garantert støtte deg.

 

Jeg vet du kan bli fotograf! Har selv en drøm om å bli politi, selv om oddsene er i mot, så gir jeg ikke opp. Det skal ikke du heller!

 

Legger med to bilder. Bruker disse selv hvis jeg føler meg litt nedenfor.

 

Denne henger ved sengen min

Denne ser jeg på for å minne meg på at ting blir bedre.

Endret 10. mars 2014 av -Twix-

[AnonymDiskusjon]

Ikke noe gøy lesing der nei

Du har gjort det helt riktige! Gå til psykiater, få snakket med noen som tar deg på alvor

Jeg synes det er veldig merkelig at mor din er psykiatrisk sykepleier og forholder seg slik til deg, mulig man blir blind ovenfor egne barn men det får være måte på. Min far er psykiatrisk sykepleier og selv om det aldri har vært psykisk sykdom i familien har det alltid vært åpent og lov å snakke om vanskelige perioder. Men å være forelder er ikke enkelt så man skal være litt forsiktig i kritikk.

 

Du behøver ikke nevne noe for foreldrene dine og med den responsen du har fått tidligere synes jeg ikke du skal det heller. Du får heller bare glede deg over at du er på rett vei til å bli bra igjen og moren din gikk glipp av å få sjansen til å hjelpe deg.

 

Har en kompis som var deprimert mot slutten av studiene sine, mistet pågangsmot og viljen til å fullføre helt. Men han kjempet, hardt og lenge. Han brukte 3 år på å fullføre siste året på studiet når han hadde brukt 2 år på de 2 første, dagen han våget å gå ut i fast jobb var dagen han aldri så seg tilbake. Aldri sett maken til forandring hos en person, han gikk fra å ikke ha smilet på 2 år til å smile fra øre til øre hver dag

 

Det kommer til å ordne seg, du må bare komme deg ut av den bobla du har kjørt deg fast i. Fokuser på aktiviteter som bringer deg fremover og drit i alt annet, gjør kun skole og så kan du gjøre andre ting senere i livet. Du må komme deg videre i skolegangen, det er så viktig å ha fremgang i livet når det er sånn. Venner og trening og andre aktiviteter kan du bare drite i, tenkt at hvis du gjør skolearbeidet ditt så kan du ligge i senga med god samvittighet resten av dagen!

 

Keep fighting champ!

Anonymous poster hash: 89dfb...e91