Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?

[GamEpaL]

Hva om...... Du vokser opp på en planet der det ikke finnes mennesker. Vil du da se deg selv som menneske?

 

litt søkt kanskje....

[E.I. Lonoff]

Blir vel noe OT det spørsmålet..?

Urinstinktet ville vel sendt "deg" på en søken etter mat og make og i mangel på make ville kanskje jeg-et følt et form for savn og videre ensomhet som kanskje kunne sendt en inn i en eksistensiel "krise" - "hvem/hva er jeg?" - mennesket..

[TheOnlyHopeLeft]

Filosofi, og det mest grunnleggende spørsmål "Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?"

 

Jeg vil gjerne høre hva mener om dette spørsmålet.

 

100 % JA

[rpgn]

Filosofi, og det mest grunnleggende spørsmål "Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?"

 

Jeg vil gjerne høre hva mener om dette spørsmålet.

 

Meget interessant spørsmål som man kan tenke seg blå over. Det finnes så langt jeg kan bedømme ingen sikre metoder for å besvare dette spørsmålet. I utgangspunktet forholder jeg meg til at virkeligheten finnes

[GamEpaL]

Vel en kan teste det ut på en svært enkel måte.

 

Man kan ut i fra sin egen virkelighet stå foran et stup og så hoppe uten noen form for sikkerhet ved hjelp av fallskjerm eller noe annet.

 

Når man treffer bakken så får man vite om virkeligheten finnes. Samtidig så får man vite mange andre ting også.

[Skatteflyktning]

... alternativt slutter din viten der og da.

[GamEpaL]

ja den virkeligheten som eksisterer for mitt vesen stopper nok der ja. Men her kan vi begynne å snakke om fysiske lover og sånne ting og noen buddha ting og noen ting jeg har kommet frem til helt av meg selv, når jeg tenker på kvelder som dette.

 

La oss ta for oss universets start, the big bang.... all materie fantes da i en singularitet. Etter big bang og til nå, så har ingen materie blitt borte og ingen ny materie har blitt skapt. Med denne viten så kan vi konkludere med dette.

 

Det kommer helt an på hvor langt det er ned til bakken, si at jeg treffer bakken med "terminal velocity". Da vil kraften jeg treffer det jeg treffer være rimelig stor. Resultatet vil bli at den materien som millisekundet før jeg traff bakken var meg, vil ikke forsvinne. Materien vil bare endre seg og bli til noe annet.

 

Så når det har gått et par tusen år etter jeg hadde hoppet så vil jeg nok være stjernestøv.... fin tanke deg gitt... stjernestøv.... mmmmm

[rpgn]

ja den virkeligheten som eksisterer for mitt vesen stopper nok der ja.

 

Temaet for tråden er spørsmålet om den "virkeligheten som eksisterer for ditt vesen" (eller aller helst mitt vesen ) eksisterer utenfor tankene. Så det at den subjektive virkelighet forsvinner gir oss vel ikke svar på om det fins en objektiv virkelighet?

Endret 18. mai 2014 av rpgn

[Gjest]

Det finnes ikke noen virkelighet utenfor dine potensielle tanker som du kan tenke deg til antar jeg

[xyzxyz]

Filosofi, og det mest grunnleggende spørsmål "Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?"

Jeg velger følgende som en aksiomatisk sannhet:

 

Bevissthetens sanseinntrykk skyldes påvirkning fra materielle omgivelser i (i hvert fall) tre romdimensjoner og en tidsdimensjon. De materielle omgivelser har selvstendig eksistens uavhengig av bevisstheten, og det er ikke bevisstheten som produserer disse. Disse materielle omgivelser pluss de prosesser som skaper bevisstheten, har reell eksistens i Virkeligheten.

 

Grunnen til at jeg spikrer fast dette som et aksiom er at all videre epistemologisk progresjon blir umulig uten dette aksiomet (Hva blir vitsen med f.eks. vitenskapelig kunnskap om planeter, anatomi, fysiologi, fysiske lover o.l. dersom intet eksisterer utenfor min bevissthet?).

[Anatman]

"Å eksitere", "Å finnes", "Å være virkelig" er ikke egenskaper i seg selv. Derfor er det egentlig ingenting som eksisterer. Virkelighet er bare en merkelapp eller en kategori.

[Red Frostraven]

Sist gang jeg satt stille i 12 timer, så ble jeg sulten, tørst og veldig, veldig kald.

 

Om så det ikke det fantes en verden utenfor hodet mitt, så tvinger fremdeles krefter i eller utenfor hodet mitt meg til å være i aktivitet, tenke og planlegge for å overleve.

Endret 29. mai 2014 av Red Frostraven

[Rescue me]

 

 

mulig jeg er litt på villspor i forbindelse med virkelig og fantasi, men jeg synes det er ganske gøy å tenke på at verden, slik den utspiller seg for meg, har ett utseende. For en fargeblind person, ser den annerledes ut, det er bare øynene og hjernene våre som har forskjellige måter å tolke informasjonen som finnes i de forskjellige frekvensene i lyset som reflekterer mot oss. For dyr ser den enda annerledes ut, og for eventuelle rom vesener ser den garantert helt ulik ut med tanke på farger.

Så, hvem har rett?

Hvis det kommer romvesener hit, ser vi helt rare ut som går i rosa klær og bor i signaloransje hus fordi dem tolker lysbølger på et annet vis ? er det egentlig vi som tolker farger helt på trynet? grønn er faktisk ikke grønn, vi bare tror den er det

bare litt gøy å tenke på

Tenk om man kan se verden i forskjellig dimensjoner og tidsmønster.

 

Denne er litt interessant, slår man av lyset, merker man fort at virkeligheten fortsatt er der. Har aldri tenkt over det på den måten Og ja, vi ser jo svært lite av det totalte spekteret, sikkert fordi vi ikke har behov for bedre syn, vi klarer oss fint.
Og til OP, skjønner spørsmålet. Hva om jeg egentlig er innlåst på mentalsykehus, og hele livet er bare en hallusinasjon? Men, bruker man reason så ser man at sannsynligheten for det er svært liten. Hva skal til for at kroppen min klarer å opperettholde en slik illusjon i så lang tid? Og simulere det så godt? Tror den er svært liten.

Fjerner man reason så roter man egentlig bare i blinde. Man må bruke den vitenskaplige metode for å virkelig forstå virkeligheten.

Noen gang hatt en drøm?

 

Jeg velger følgende som en aksiomatisk sannhet:
Bevissthetens sanseinntrykk skyldes påvirkning fra materielle omgivelser i (i hvert fall) tre romdimensjoner og en tidsdimensjon. De materielle omgivelser har selvstendig eksistens uavhengig av bevisstheten, og det er ikke bevisstheten som produserer disse. Disse materielle omgivelser pluss de prosesser som skaper bevisstheten, har reell eksistens i Virkeligheten.

Grunnen til at jeg spikrer fast dette som et aksiom er at all videre epistemologisk progresjon blir umulig uten dette aksiomet (Hva blir vitsen med f.eks. vitenskapelig kunnskap om planeter, anatomi, fysiologi, fysiske lover o.l. dersom intet eksisterer utenfor min bevissthet?).

Hva er vitsen med noe som helst om vi bare er en ubdtydelig tilfeldighet.

Din aksiom kan motsis med å si at alt kunne vært en illusjon.

 

Sist gang jeg satt stille i 12 timer, så ble jeg sulten, tørst og veldig, veldig kald.

Om så det ikke det fantes en verden utenfor hodet mitt, så tvinger fremdeles krefter i eller utenfor hodet mitt meg til å være i aktivitet, tenke og planlegge for å overleve.

Har filosofert en del på dette. Og synes en kropp har så mange begrensninger. Blir en byrde å holde den i livet, men kanskje også det som må til for å få en best mulig opplevelse.
Endret 15. juni 2014 av LiamH
Fire innlegg flettet sammen.

[GXT]

 

Denne er litt interessant, slår man av lyset, merker man fort at virkeligheten fortsatt er der. Har aldri tenkt over det på den måten Og ja, vi ser jo svært lite av det totalte spekteret, sikkert fordi vi ikke har behov for bedre syn, vi klarer oss fint.

Og til OP, skjønner spørsmålet. Hva om jeg egentlig er innlåst på mentalsykehus, og hele livet er bare en hallusinasjon? Men, bruker man reason så ser man at sannsynligheten for det er svært liten. Hva skal til for at kroppen min klarer å opperettholde en slik illusjon i så lang tid? Og simulere det så godt? Tror den er svært liten.

 

Fjerner man reason så roter man egentlig bare i blinde. Man må bruke den vitenskaplige metode for å virkelig forstå virkeligheten.

 

Noen gang hatt en drøm?

 

Da er det i tilfelle litt av en drøm. En drøm hvor hjernen din har utformet naturlover, historie, etc. Jeg husker noen av drømmene jeg har hatt, og de fleste av dem er langt ifra like komplekse. Men da vet jeg lite om de drømmene jeg ikke husker.

Vi drømmer ofte ting basert på hva vi har sett og opplevd, og når vi sover "rydder" hjernen opp i minner og ting vi har opplevd.

 

Det finnes en forklaring på det meste, om ikke alt.

Endret 15. juni 2014 av LiamH
Pyramide-sitat fjernet.

[zizzi]

Filosofi, og det mest grunnleggende spørsmål "Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?"

 

Jeg vil gjerne høre hva mener om dette spørsmålet.

Vel, egentlig ikke sett i et større perspektiv.

[Rescue me]

Da er det i tilfelle litt av en drøm. En drøm hvor hjernen din har utformet naturlover, historie, etc. Jeg husker noen av drømmene jeg har hatt, og de fleste av dem er langt ifra like komplekse. Men da vet jeg lite om de drømmene jeg ikke husker.Vi drømmer ofte ting basert på hva vi har sett og opplevd, og når vi sover "rydder" hjernen opp i minner og ting vi har opplevd.

 

Det finnes en forklaring på det meste, om ikke alt.

 

Har du noen gang, mens du har drømt en drøm, innsett at det er en drøm?

 

Hva om...... Du vokser opp på en planet der det ikke finnes mennesker. Vil du da se deg selv som menneske?

 

litt søkt kanskje....

Hvorfor skal man se på seg selv som noe annet enn det man er?

 

Endret 15. juni 2014 av LiamH
Pyramide-sitat fjernet.

[GXT]

Har du noen gang, mens du har drømt en drøm, innsett at det er en drøm?

 

Er det bevisst drømming du snakker om nå? Det har jeg opplevd flere ganger, og jeg har vanligvis identifisert dette ved at jeg har en viss grad av kontroll i drømmen.

 

Jeg synes det er vanskelig å se på virkeligheten som noe annet enn det den er. Ser jeg en gul bil, vil du være i stand til å se akkurat den samme gule bilen som jeg ser. Hjernen er flink til å lure seg selv til å tro at den er et slags midtpunkt, noe som er hovedgrunnlaget for tankegangen vi nå diskuterer.

Endret 15. juni 2014 av LiamH
Pyramide-sitat fjernet.

[Rescue me]

Er det bevisst drømming du snakker om nå? Det har jeg opplevd flere ganger, og jeg har vanligvis identifisert dette ved at jeg har en viss grad av kontroll i drømmen.

Nå har jeg kun hatt bevisst drømming én gang. Det jeg synes er interessant, er hvordan dette skjedde, og hvorfor jeg greide det (eventuelt hvorfor jeg ikke har greid det mer).

 

Var i drømmen på besøk hos en kompis som bodde utenbys. Var der med to kompiser, og han ene spurte meg hva jeg gjorde der på en tirsdag. Jeg tenkte så hva jeg gjorde der på en tirsdag, også slo det meg bare plutselig at siden jeg var utenbys, så kunne det ikke være ukedag på grunn av jobb, og konklusjonen jeg landet på var at det hele var en drøm. Så da tok jeg over styringen av drømmen, uten at jeg helt gjorde det så veldig mye mer enn å sveve rundt.

 

Men, det er jo helt tåpelig, for skal jeg sammenligne med mitt ekte liv, så burde jeg jo innsett flere ganger at jeg drømmer, i drømmen.

 

Liker å tenke på at dette livet nesten kunne vært en slags drøm. Kanskje man en dag bare innser: "Shit, dette er en drøm".

 

Jeg synes det er vanskelig å se på virkeligheten som noe annet enn det den er. Ser jeg en gul bil, vil du være i stand til å se akkurat den samme gule bilen som jeg ser. Hjernen er flink til å lure seg selv til å tro at den er et slags midtpunkt, noe som er hovedgrunnlaget for tankegangen vi nå diskuterer.

Jeg ser på det som er, og jeg har ikke peiling. Selv om jeg nok har en oppfatning.

 

Men, hvorfor skal man ikke se på seg selv som et midtpunkt. Fordi, det er det du er, du er midtpunktet av ditt eget liv. Og du kommer til å leve hele ditt liv med din kropp, og ditt perspektiv, så da er du også hovedpersonen, den du alltid må leve.

[GXT]

 

Jeg synes det er vanskelig å se på virkeligheten som noe annet enn det den er. Ser jeg en gul bil, vil du være i stand til å se akkurat den samme gule bilen som jeg ser. Hjernen er flink til å lure seg selv til å tro at den er et slags midtpunkt, noe som er hovedgrunnlaget for tankegangen vi nå diskuterer.

Jeg ser på det som er, og jeg har ikke peiling. Selv om jeg nok har en oppfatning.

 

Men, hvorfor skal man ikke se på seg selv som et midtpunkt. Fordi, det er det du er, du er midtpunktet av ditt eget liv. Og du kommer til å leve hele ditt liv med din kropp, og ditt perspektiv, så da er du også hovedpersonen, den du alltid må leve.

 

 

Jeg ser på det på flere måter.

 

Selvfølgelig ønsker vi alle å oppfylle våre egne ønsker og behov. Det er helt naturlig, og for å overleve ser vi på oss selv som et midtpunkt.

 

På en annen side er det viktig å innse at man bare er en dråpe i havet. Vi er mennesker på lik linje med andre mennesker. For å fungere i et samfunn er det jo defor viktig at vi ikke blir for trangsynte og at vi prøver å se på andres behov i tillegg til våre egne.

[Milmo]

Meh, har liten tro på solipsisme. Man kan jo også spørre seg om våre tanker i det hele tatt er våre egne, men det blir begge deler litt tullefilosofi. Det er ikke noe vi kan fastslå uansett, om vi er en del av en simulering som i The Matrix eller som i The 13th Floor, en simulering i en simulering. Vi er begrenset av de dimensjonene vi befinner oss i, så det vil være vår virkelighet selv om det ikke skulle være virkelig. Og så langt har vi heller ikke funnet noen "glitch" i "the matrix", universets fysiske lover er stabile, forutsigbare og testbare.