Hvorfor sørger kristne over døden?

[Andeith]

Jordens undergang - dommedag kommer og kristne vil ha den så snart som mulig.

 

Da kommer det en og dømmer levende og døde. De som bli funnet verdige får evig liv i paradis. Resten av oss, vi som ikke tror på ham, de som tror på en annen Gud, eller de som ikke har hørt om ham, ender opp i ildsjøen til evig tid,

 

La oss si at jeg har 10 år igjen. Kommer dommedag i morgen blir mitt fantastiske liv avsluttet 10 år for tidlig.

 

Den holdning du etterlyser er det kristne ønsket om apokalypse nå. Et egoistisk ønske hviss konsekvens er alle andre levendes undergang. Hvordan kan et menneske ønske det og påberope seg moral?

 

En holdning i tråd med Guds forrige utsletting av menneskeheten, (unntatt Noah's familie), for Guds misnøye med menneskeheten var skapt av Gud selv, med vilje.

 

Når har jeg etterlyst den holdningen?

 

Det er din påstand at kristne ønsker at dommedag skal komme i morgen. Å så kritiserer du dem, på bakgrunn av din egen påstand.

Endret 9. mars 2014 av Andeith

[LiamH]

Først og fremst, Andeith, kan du dele opp svarene dine under sitat-bokser, så vet jeg hva du spesifikt svarer på? Det er litt uryddig når du limer inn en enorm sitatboks med hele dialogen vår og svarer generelt under den.

 

 

Hvis du allerede hadde svaret på om kristne tror eller håper, hvorfor stille spørsmålet?

 

Jeg er kristen, eller jeg tror i det minste på at det finnes en Gud. Jeg er helt sikker på at det er ett liv etter døden for alle.

 

Hvor stiller jeg spørsmålet om kristne tror eller håper? Jeg beklager, men her følger jeg ikke helt hva du ønsker å understreke/påpeke.

 

Når motsier jeg meg selv? Så klart sidestiller jeg døden for alle, jeg tror det er det samme som skjer med alle. Men jeg forteller ikke deg hvordan en ateist føler det, fordi det vet jeg faktisk ikke, bortsett fra det åpenlyse, at man sørger fordi man ikke lenger har noen man er glad i nær seg.

 

Hva er det du mener med at jeg sier at døden er spesiell for troende? Hvor har jeg påstått dette?

 

 

Først og fremst, så sier du her at du så klart likestiller døden for alle, og tror det er det samme som skjer med alle. På samme tid så skiller du følelse-opplevelsen for troende og ateister ved å understreke at du ikke kan vite hva en ateist føler siden du er troende. Det er nettopp dette jeg her stiller spørsmål ved og søker innsikt i. Er det egentlig noen forskjell på troende og ateister følelse i forhold til døden når den inntreffer? Sørger troende i den tro at de vil møte denne personen igjen eller vet de innerst inne at det virkelig ikke trenger være tilfellet?

 

Du sier at jeg kan ikke si hva jeg hadde gjort hvis jeg var kristen, ettersom jeg ikke er det og da ikke kan sette meg i en kristen sted. Er ikke døden da spesiell for troende sett i sammenheng med ateismen?

 

 

Du starter en tråd fordi du spør om hvorfor kristne sørger, er det da så rart at jeg antar at når du stiller spørsmål som dette, at du ikke vet det? Når du sier at du stusser på noe, så antar jeg at du ikke forstår det.

 

 

Jeg starter en tråd for å belyse en problemstilling og for å høre ulike synspunkter på dette. Jeg har likevel egne tanker og kritiske synspunkter, samt at jeg påpeker en del elementer som jeg tenker kan være motstridende eller ulogiske. Dette kommer frem allerede i første-posten der jeg tar utgangspunkt i to scenarioer.

 

Vår dialog har nå likevel blitt litt rotete og uoversiktlig. Jeg merker, med fare for å ta feil, at dette fremstår mer som en "forsvarstale" for deg fremfor at vi utveksler meninger og tanker. Det var ikke min intensjon.

 

 

Ja, og jeg stiller igjen spørsmål ved om det er særlig realistisk. Synes ikke det høres sannsynlig ut at dette utgjør sorg på noen måte. Det er da mer sannsynlig at det rett og slett er smertefullt for mennesker å bryte relasjonelle bånd? Hvis det er slik er det ikke rart i det hele tatt at religiøse mennesker sørger.

 

Det er ikke sikkert at det er realistisk. Jeg stiller det likevel som et plausibelt scenario. Det jeg søker svar på er vel hvor dypt religiøs tro stikker når ting kommer til stykket, som ved f.eks. død.

 

Spørsmålet mitt blir vel da om opplevelse av død/begravelse faktisk kan gi en slags "oppvekker" der man ser at personen faktisk er borte for alltid, og derfor ser man at kristne sørger og er knust på lik linje med ateister. Tro blir derfor som en slags forsvarsmekanisme/benektelse som blir "revet vekk" i stundens alvor.

 

Jeg tenker at hvis jeg oppriktig trodde på evig liv, så var ikke døden like hard for kristne som for ateister, som ikke tror på evig liv. Man bryter bånd, ja, men for en kristen vil man treffes igjen og personen lever videre uten lidelse og smerte på et annet plan. En visshet/overbevisning om det ville fullstendig endret mitt forhold til døden og dermed reaksjonene på den. Midlertidig adskillelse og evig tap er to vidt forskjellige konsepter. Det virker likevel på meg, som om kristne ikke lenger er så sikker på konseptet de tror på når kisten står foran dem.

 

Jeg håper at jeg får frem tankerekken min her og at jeg får belyst min problemstilling, fremfor å bare provosere. Det er virkelig ikke min intensjon.

Endret 10. mars 2014 av LiamH

[kaffebryggare]

Jeg tenker at hvis jeg oppriktig trodde på evig liv, så var ikke døden like hard for kristne som for ateister, som ikke tror på evig liv. Man bryter bånd, ja, men for en kristen vil man treffes igjen og personen lever videre uten lidelse og smerte på et annet plan.

 

Kristne omgås ikke kun andre kristne. Det er selvfølgelig veldig vondt for en kristen å tro at noen som har stått dem nær må leve i evig lidelse etter døden.

 

Det er bedre om du lar spørsmålet kun gjelde situasjoner hvor det er et "frelst"/troende menneske som dør.

[LiamH]

Kristne omgås ikke kun andre kristne. Det er selvfølgelig veldig vondt for en kristen å tro at noen som har stått dem nær må leve i evig lidelse etter døden.

 

Det er bedre om du lar spørsmålet kun gjelde situasjoner hvor det er et "frelst"/troende menneske som dør.

 

 

Veldig godt poeng! Takk for innspillet. Jeg ventet på at noen skulle dra frem denne problemstillingen.

 

Det er en gang slik at kristne har en veldig splittet/ulik oppfatning om akkurat dette, så jeg lot det stå åpent og heller la hver enkelt snakke ut fra sitt ståsted/tilnærming til kristendommen.

Endret 10. mars 2014 av LiamH

[kaffebryggare]

Tråkker nok på noen tær nå, men selv tror jeg at veldig få kristne er særlig overbeviste om troen sin. I Bibelen står det at et frelst menneske skal få et evig liv i himmelen etter døden. Evig liv.

 

80 år på jorden er piss i havet.

[ChiaroScuro]

 

 

 

Det er din påstand at kristne ønsker at dommedag skal komme i morgen. Å så kritiserer du dem, på bakgrunn av din egen påstand.

 

Påstanden er ikke tatt ut av løse luften. Bare spør en kristen.

[Abigor]

Det er en utstrakt fantasi hos religiøse, særlig monoteister, at dommedag skal skje innen kort tid, helst iløpet av deres levetid. Fantasien har kommet til uttrykk i flere tusen år, likevel ser vi at alle som har trodd det frem til nå har tatt fullstendig feil. Likevel vil stadig nye komme med samme tro og ønske. De ønsker at det skal skje noe spennende nettopp i deres unike liv.

[Gjest Bruker-95147]

 

Hva tenker ateister og kristne om dette?

 

Jeg vet bare hva jeg selv tenker om dette, og jeg tror graden av tap-følelse henger sammen med graden av eierskaps-følelse. Så hvis man innser at man ikke eier den andre personen, men heller ser på erfaringene som en upersonlig fin konsert, vil det være lettere å slippe følelsen av tap når personen dør

 

Ingen er vel trist og lei seg for å ha vært på en god konsert, man forlater den vel med en følelse av lykke og litt vemod - here today gone tomorrow

[RWS]

Jeg har vel aldri gått ut av en begravelse glad, men faktisk en del ganger har jeg vært lettet.... Lettet på personen som ble begravet sine vegne, fordi de slapp år med lidelse og smerter og den nedverdigelsen det dessverre ofte medfører å bli gammel og "til overs" her i landet... Man mister liksom sin verdi når man kommer opp i en viss alder, man er da mer til bry og plage enn til gagn og nytte... Personlig håper jeg at jeg ikke blir så gammel at jeg blir en pest og en plage, en klamp på foten, for mine nærmest, håper jeg har mot til å ende det hele før det kommer så langt, eller at jeg på en eller annen måte ikke klarer å gjøre ende på det selv...

 

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet hvorfor kristne ikke er jublende glade når noen de kjenner dør og de tror vedkommende er i himmelen, hvis de tror himmelen er et mye bedre sted... En skulle jo nesten tro at de ikke trodde det de selv sier noen ganger...

 

Livet er jo litt av hvert har jeg erfart, både gleder og sorger og kunsten er jo å leve det gode liv med hva man har til rådighet, og ta vare på de små positive øyeblikkene og la de negative fare i glemselen... Å vente med å være glad til norge vinner fotball VM har liksom lite for seg, selv om mange lever slik...

 

Jeg har for lenge siden akseptert at jeg vil dø en dag og det er liksom ikke så nøye om det er om fem minutter eller om 20 år lenger... Ungen begynner å bli store og snart klarer de seg selv og da er det barnebarn som gjelder liksom... og sånn går spiralen til du en dag er død eller finner deg selv som den berømte klampen på foten... Ikke stort å gjøre med det, annet enn å håpe at man kan være sin egen herre om man en dag finner seg i den situaskonen... Døden er jeg ikke redd, ikke i dag og ikke om 20 år... For når jeg er død er jeg jo ikke i live og er jeg i live så er jeg jo ikke død, så hvorfor frykte døden? Smerten derimot er hva jeg frykter langt mer enn døden, og håper derfor å få dø på et øyeblikk, helst uten å vite det selv engang.. Det ville vært fint...