Hvorfor sørger kristne over døden?

[LiamH]

En ting jeg alltid har stusset på i bl.a. kirkelige begravelser er hvorfor kristne sørger så hardt over sine kjæres bortgang?

 

Hvis kristne oppriktig tror på Bibelen og evig liv, er det ikke da greit at dette hele tiden har vært "Guds plan", og at deres kjære nå er kommet til et "bedre sted" med Jesus/Gud, sine foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre etc. i Himmelen, der de holdes fra skade og lidelse?

 

Eller sørger kristne på lik linje med ateister fordi grunnleggende evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid? Vet kristne kanskje ubevisst at de døde faktisk ikke trenger å være i Himmelen?

Hva tenker ateister og kristne om dette?

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[Romeren]

En ting jeg alltid har stusset på i bl.a. kirkelige begravelser er hvorfor kristne sørger så hardt over sine kjæres bortgang?

 

Hvis kristne oppriktig tror på Bibelen og evig liv, er det ikke da greit at dette hele tiden har vært "Guds plan", og at deres kjære nå er kommet til et "bedre sted" med Jesus/Gud, sine foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre etc. i Himmelen, der de holdes fra skade og lidelse?

 

Eller sørger kristne på lik linje med ateister fordi grunnleggende evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid? Vet kristne kanskje ubevisst at de døde faktisk ikke trenger å være i Himmelen?

 

Hva tenker ateister og kristne om dette?

 

Døden slik vi alle kjenner den er jo en adskillelse for kristne som for andre. All adskillelse fra dem du har vært glade i gjør vondt.

[LiamH]

Døden slik vi alle kjenner den er jo en adskillelse for kristne som for andre. All adskillelse fra dem du har vært glade i gjør vondt.

 

Det er helt forståelig at det kommer en reaksjon på all form for adskillesle, men hvis du VET eller er overbevist om at du skal treffe personen igjen, så er sorg en ganske sterk reaksjon. Adskillelse over en tidsperiode og adskillelse for all evighet er to ganske forskjellige utgangspunkt.

 

Ateister sørger med en overbevisning om at personene er borte for alltid. Kristne derimot er overbevist om at de treffer personen igjen, og at personen faktisk fortsatt lever i Himmelen. Likevel, så sørger kristne over en død de egentlig ikke tror på, men sorgen er tilsynelatende like heftig for kristne som den er for ateister.

 

Det er betenkelig.

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[Andeith]

Som sagt, det er en adskillelse. Hvorfor er det betenkelig?

 

Man skal da heller ikke dømme andre mennesker, så man håper at personen kommer til himmelen og finner trøst med dette. Det er likevel forferdelig for en kone som mister en mann og sitter igjen med barn som ikke har far. Hvorfor er det betenkelig å sørge over dette?

[LiamH]

Det er, for meg, betenkelig at reaksjonen på en midlertidig adskillelse og en permanent adskillelse har såpass store likhetstrekk. Det er nesten som om kristne oppriktig ikke tror at dette er midlertidig når de står midt oppi det.

 

For en ateist er døden synonymt med at noen er borte for alltid. For en kristen, så kan døden nesten sidestilles med at noen flytter til en annen fantastisk plass der de er lykkelige og uten lidelse, samt at dere også vil treffes igjen på denne fantastiske plassen, der man selv også er lykkelig og uten lidelse.

 

Det er to helt forskjellige scenarioer, men likevel så reagerer begge parter i tråd med scenarioet som ateister reagerer ut fra.

 

Misforstå meg rett her, men man skulle tro at kristne tok litt "lettere" på det og nesten var glad for at livet, inkludert dets lidelse og utfordringer, var over for personen, samt at evigheten med konstant lykke og velbehag var begynt for den man var glad i.

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[Andeith]

Det er, for meg, betenkelig at reaksjonen på en midlertidig adskillelse og en permanent adskillelse har såpass store likhetstrekk. Det er nesten som om kristne oppriktig ikke tror at dette er midlertidig når de står midt oppi det.

 

For en ateist er døden synonymt med at noen er borte for alltid. For en kristen, så kan døden nesten sidestilles med at noen flytter til en annen fantastisk plass der de er lykkelige og uten lidelse, samt at dere også vil treffes igjen på denne fantastiske plassen, der man selv også er lykkelig og uten lidelse.

 

Det er to helt forskjellige scenarioer, men likevel så reagerer begge parter i tråd med scenarioet som ateister reagerer ut fra.

 

Misforstå meg rett her, men man skulle tro at kristne tok litt "lettere" på det og nesten var glad for at livet, inkludert dets lidelse og utfordringer, var over for personen, samt at evigheten med konstant lykke og velbehag var begynt for den man var glad i.

 

For det første vet man da ikke om mennesket som er dødt kommer til himmelen, selv om man håper på det.

 

Men det er en trøst i det, selv om sorgen forsatt er stor. Jeg forstår egentlig ikke problemet, man sørger over at man skal leve resten av sitt liv uten noen man er glad i, det er hardt, til tross for at man håper at personen er ett bedre sted. Det er ikke så forskjellig, man har forsatt mistet noen for en lang tid, så lenge man lever her.

Endret 8. mars 2014 av Andeith

[LiamH]

For det første vet man da ikke om mennesket som er dødt kommer til himmelen, selv om man håper på det.

 

Men det er en trøst i det, selv om sorgen forsatt er stor. Jeg forstår egentlig ikke problemet, man sørger over at man skal leve resten av sitt liv uten noen man er glad i, det er hardt, til tross for at man håper at personen er ett bedre sted. Det er ikke så forskjellig, man har forsatt mistet noen for en lang tid, så lenge man lever her.

 

 

Så her skiller vi først og fremst religiøs tro og religiøs overbevisning? Der virker det på meg som om kristnes overbevisning varierer i stor grad. Jeg inneforstått med at graden av overbevisning er avgjørende her. Det er derfor jeg legger til en tankerekke om at for mange er døden kanskje en "realitetsorientering" og at troen erstattes med tvil?

 

Problemstillingen blir, ut fra et ateistisk ståsted, at livet er det man har. Det er ikke noe mer etter dette. Personer som dør er borte og man må derfor leve livet med den "sannhet" om at man aldri vil møtes igjen.

 

For kristne er døden starten på evigheten med lykke og velbehag. Livet er uhyre kort i forhold til evigheten etter døden og adskillelsen er kun midlertidig.

 

Hvis jeg var overbevist om at livet bare var en liten del av min eksistens, så hadde jeg ikke tatt dødsfall så hardt, spesielt hvis livet etter døden skal være så fantastisk. Jeg hadde visst at personen fortsatt levde på et "annet plan" og at all lidelse var over for dette mennesket.

 

Jeg hadde nesten vært misunnelig for at jeg fortsatt var i dette livet, for å være helt ærlig. Det er kanskje derfor så mange kristne venter med glede på dommedagen og "verdens ende", eller gjør de egentlig det når ting kommer til stykket?

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[Andeith]

 

For det første vet man da ikke om mennesket som er dødt kommer til himmelen, selv om man håper på det.

 

Men det er en trøst i det, selv om sorgen forsatt er stor. Jeg forstår egentlig ikke problemet, man sørger over at man skal leve resten av sitt liv uten noen man er glad i, det er hardt, til tross for at man håper at personen er ett bedre sted. Det er ikke så forskjellig, man har forsatt mistet noen for en lang tid, så lenge man lever her.

 

 

Så her skiller vi først og fremst religiøs tro og religiøs overbevisning? Der virker det på meg som om kristnes overbevisning varierer i stor grad. Jeg inneforstått med at graden av overbevisning er avgjørende her.

 

Problemstillingen blir, ut fra et ateistisk ståsted, at livet er det man har. Det er ikke noe mer etter dette. Personer som dør er borte og man må derfor leve livet med den "sannhet" om at man aldri vil møtes igjen.

 

For kristne er døden starten på evigheten med lykke og velbehag. Livet er uhyre kort i forhold til evigheten etter døden og adskillelsen er midlertidig.

 

Hvis jeg var overbevist om at livet bare var en liten del av min eksistens, så hadde jeg ikke tatt dødsfall så hardt, spesielt hvis livet etter døden skal være så fantastisk. Jeg hadde visst at personene fortsatt levde på et "annet plan" og at all lidelse var over for dette mennesket.

 

Jeg hadde nesten vært misunnelig for at jeg fortsatt var i dette livet, for å være helt ærlig. Det er kanskje derfor så mange kristne venter med glede på "verdens ende" eller gjør de egentlig det?

 

 

For tredje gang, men vet faktisk ikke om man kommer videre til en bedre plass, til himmelen som det kalles, man kan bare håpe på det.

 

Selv om man håper at personen er ett bedre sted, så er det forsatt vanskelig å leve uten. Det er slik vi mennesker er, vi føler sorg over å være alene igjen, eller fordi personen døde før han/hun hadde fått oppleve det han/hun ønsket i livet.

 

Vell, uansett, du kan ikke si hva du hadde gjort hvis du var kristen, ettersom du ikke er det og du ikke kan sette deg i en kristen sted. Det er ganske åpenlyst, ettersom du ikke forstår kristnes sorg ved at de mister noen av sine kjære.

 

Kristne tviler så klar av og til. På samme måte som de ateister som jeg kjenner av og til undrer seg på hva som kommer senere og ikke helt klarer å tro at man blir helt borte.

[Budeia]

Det vil kanskje interessere deg at kristne faktisk er kalt til å vekke opp døde. "Vekk opp døde" står det i Matteus 10, 8.

 

Jesus vekket opp Lasarus, som var en sentral person i venneflokken som Jesus hadde på den tida.

Lasarus var syk, og Jesus var litt forsinket. Så da Jesus kom dit, var Lasarus allerede død. Og en av kvinnene sa til Jesus: Om du hadde vært her, ville ikke dette ha skjedd.

 

Ved et annet tilfelle står det at Jesus så en mor som hadde mistet sin eneste sønn, og han fattet medlidenhet med henne. Han var den eneste hun hadde. Dette hadde nok også noe med økonomi å gjøre, hennes muligheter til å klare seg alene i verden, trolig som enke uten noen slektninger.

[Isbilen]

Det viktigste er ikke begravelsens uttrykk, men at man har et rituale og en

markering - begravelsesskikker varierer jo fra sted til sted, også innen samme religion, men nå er det jo faktisk sånn at en helt vanlig kirkelig begravelse er mer av en feiring enn trådstarter har inntrykk av. Den døde har jo "kommet hjem", dette vies oppmerksomhet.

[Kakofoni]

Er virkelig sorg at "evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid"?

 

De sørger vel fordi de er mennesker. Mennesker har en iboende tendens til å knytte seg til andre mennesker, og når dette båndet brytes, kan det gjøre fryktelig vondt. Det er sorg.

 

På samme måte kan man jo spørre seg hvorfor ateister sørger over de døde. Det er jo ingen lidelse igjen hos den døde; uansett hvor grusom denne døden var så ville det jo fremdeles ha seg slik at minnet den avdøde har om sin egen død er borte, sammen med hele opplevelsen av å være.

 

Ellers er jeg vel enig i at religiøse kanskje finner mening i sorgen gjennom sin tro, og det kan jo kanskje også dempe sorgen noe.

[Isbilen]

At man gråter trenger ikke å bety at man synes det er så forferdelig sørgelig. Når hauggamle mennesker dør er det mer vedmod som preger avskjeden.

[Imlekk]

Adskillelse? Pfft. Andelen av deres påståtte eksistens som de vil være adskilt er nøyaktig null. Ikke null, som i "veldig, veldig lite", men null som i "ingenting".

 

Litt sånn som hvordan kristne påstår at 0 % av deres eksistens skal avgjøre hvorvidt 100 % av deres eksistens skal være trivelig eller jævlig. Det gir ingen mening.

For tredje gang, men vet faktisk ikke om man kommer videre til en bedre plass, til himmelen som det kalles, man kan bare håpe på det.

 

Tror dere på et liv etter døden eller håper dere på et liv etter døden? Det er to vidt forskjellige ting.

 

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[Andeith]

For tredje gang, men vet faktisk ikke om man kommer videre til en bedre plass, til himmelen som det kalles, man kan bare håpe på det.

Tror dere på et liv etter døden eller håper dere på et liv etter døden? Det er to vidt forskjellige ting.

Kristne tror på ett liv etter døden, trodde alle visste det. Men man håper man kommer til en bedre plass, altså til himmelen, sikker kan man ikke være.

 

 

Adskillelse? Pfft. Andelen av deres påståtte eksistens som de vil være adskilt er nøyaktig null. Ikke null, som i "veldig, veldig lite", men null som i "ingenting".

 

Litt sånn som hvordan kristne påstår at 0 % av deres eksistens skal avgjøre hvorvidt 100 % av deres eksistens skal være trivelig eller jævlig. Det gir ingen mening.

Man vil være adskilt så lenge en person er død og en annen lever så lenge man lever her på jorden.

 

Hva kristne påstår generelt er da heller ikke temaet her, temaet er hvorfor kristne sørger over døden.

Endret 8. mars 2014 av Rampage

[LiamH]

 

For tredje gang, men vet faktisk ikke om man kommer videre til en bedre plass, til himmelen som det kalles, man kan bare håpe på det.

 

Jeg fikk med meg det du sa første gangen. Det er likevel noen som er mer overbevist enn andre. For noen er det snakk om håp, for andre er det mer eller mindre et faktum.

 

 

Selv om man håper at personen er ett bedre sted, så er det forsatt vanskelig å leve uten. Det er slik vi mennesker er, vi føler sorg over å være alene igjen, eller fordi personen døde før han/hun hadde fått oppleve det han/hun ønsket i livet.

 

Vi er rett og slett uenig i sorgens utgangspunkt og grunnlag. For en ateist er dette et absolutt tap, mens for en kristen er dette en midlertidig atskillelse, samt at personene lever videre "på et annet plan" uten lidelse og ubehag.

 

De grunner du gir for sorgens opphav er særdeles individuell. Hvis noen dør når de er 5 år, så kan man sørge over at de døde for ung og ikke fikk oppleve "livet", men er de 90 år, så er det ikke like aktuelt. Det er ikke heller slik at man blir alene når noen dør. Det forutsetter at dette er en ektefelle eller et barn i nær relasjon. Dødsfall kan også være kollega, venner, naboer, familie etc.

 

Det jeg prøver å ha fokus på er at døden er en avslutning på livet for noen, og dermed en absolutt ende, mens for kristne er det starten på evig liv i Himmelen. Altså, ikke reel død. Likevel er sorgen like stor.

 

Vell, uansett, du kan ikke si hva du hadde gjort hvis du var kristen, ettersom du ikke er det og du ikke kan sette deg i en kristen sted. Det er ganske åpenlyst, ettersom du ikke forstår kristnes sorg ved at de mister noen av sine kjære.

 

 

Hva vet du om mine tidligere erfaringer? Jeg har ikke alltid vært ateist.

 

På samme tid, så motsier du mer eller mindre deg selv. På en side sidestiller du døden for ateister og troende med å kalle det en adskillelse og at man sørger over at man skal leve resten av sitt liv uten noen man er glad i. På den andre siden gjør du døden helt spesiell for troende, faktisk så spesiell at jeg ikke kan sette meg inn i en kristens sted.

 

Det som da ligger litt mellom linjene er vel om det faktisk er så stor forskjell på ateister og kristne når det kommer til døden. Jeg lurer da på om kristne, spesielt de som er sterkest i sin tro, egentlig er så sikre når det kommer til stykket.

 

Korriger meg hvis jeg misforstår deg.

 

 

Kristne tviler så klar av og til. På samme måte som de ateister som jeg kjenner av og til undrer seg på hva som kommer senere og ikke helt klarer å tro at man blir helt borte.

 

Det er en påstand som vi vet ikke stemmer for alle. For mange er religion mer sannhet enn tro, mens for andre er det mer en diffus hypotese. Det samme gjelder for ateister. Noen er en 7'er på Dawkins skala, mens andre ligger ned mot midten.

 

 

Er virkelig sorg at "evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid"?

 

Jeg sa ikke at dette var mekanismene bak sorg, men jeg stilte spørsmål ved om sorgen kom pga av denne erkjennelsen.

Endret 8. mars 2014 av LiamH

[ChiaroScuro]

Tror heller det er fordi de som dør, er døde inntil dommedag, og i mellomtiden ligger de i gravene sine, døde.

 

Påstander om at nn. har det bedre nå, er hos Gud osv. er ikke sanne ihht. bibelen. Det er sansynligvis årsaken til at kristne håper på dommedag mens de er i live.

 

Egentlig en skammelig holdning for det fører til at alle andre på jord får sine liv avkortet.

 

Jeg kan ikke se for meg en mer egoistisk tankegang.

[Andeith]

 

 

For tredje gang, men vet faktisk ikke om man kommer videre til en bedre plass, til himmelen som det kalles, man kan bare håpe på det.

 

Jeg fikk med meg det du sa første gangen. Det er likevel noen som er mer overbevist enn andre. For noen er det snakk om håp, for andre er det mer eller mindre et faktum.

 

 

Selv om man håper at personen er ett bedre sted, så er det forsatt vanskelig å leve uten. Det er slik vi mennesker er, vi føler sorg over å være alene igjen, eller fordi personen døde før han/hun hadde fått oppleve det han/hun ønsket i livet.

 

Vi er rett og slett uenig i sorgens utgangspunkt og grunnlag. For en ateist er dette et absolutt tap, mens for en kristen er dette en midlertidig atskillelse, samt at personene lever videre "på et annet plan" uten lidelse og ubehag.

 

De grunner du gir for sorgens opphav er særdeles individuell. Hvis noen dør når de er 5 år, så kan man sørge over at de døde for ung og ikke fikk oppleve "livet", men er de 90 år, så er det ikke like aktuelt. Det er ikke heller slik at man blir alene når noen dør. Det forutsetter at dette er en ektefelle eller et barn i nær relasjon. Dødsfall kan også være kollega, venner, naboer, familie etc.

 

Det jeg prøver å ha fokus på er at døden er en avslutning på livet for noen, og dermed en absolutt ende, mens for kristne er det starten på evig liv i Himmelen. Altså, ikke reel død. Likevel er sorgen like stor.

 

Vell, uansett, du kan ikke si hva du hadde gjort hvis du var kristen, ettersom du ikke er det og du ikke kan sette deg i en kristen sted. Det er ganske åpenlyst, ettersom du ikke forstår kristnes sorg ved at de mister noen av sine kjære.

 

 

Hva vet du om mine tidligere erfaringer? Jeg har ikke alltid vært ateist.

 

På samme tid, så motsier du mer eller mindre deg selv. På en side sidestiller du døden for ateister og troende med å kalle det en adskillelse og at man sørger over at man skal leve resten av sitt liv uten noen man er glad i. På den andre siden gjør du døden helt spesiell for troende, faktisk så spesiell at jeg ikke kan sette meg inn i en kristens sted.

 

Det som da ligger litt mellom linjene er vel om det faktisk er så stor forskjell på ateister og kristne når det kommer til døden. Jeg lurer da på om kristne, spesielt de som er sterkest i sin tro, egentlig er så sikre når det kommer til stykket.

 

Korriger meg hvis jeg misforstår deg.

 

 

Kristne tviler så klar av og til. På samme måte som de ateister som jeg kjenner av og til undrer seg på hva som kommer senere og ikke helt klarer å tro at man blir helt borte.

 

Det er en påstand som vi vet ikke stemmer for alle. For mange er religion mer sannhet enn tro, mens for andre er det mer en diffus hypotese. Det samme gjelder for ateister. Noen er en 7'er på Dawkins skala, mens andre ligger ned mot midten.

 

 

Er virkelig sorg at "evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid"?

 

Jeg sa ikke at dette var mekanismene bak sorg, men jeg stilte spørsmål ved om sorgen kom pga av denne erkjennelsen.

 

 

Hvis du allerede hadde svaret på om kristne tror eller håper, hvorfor stille spørsmålet?

 

Jeg er kristen, eller jeg tror i det minste på at det finnes en Gud. Jeg er helt sikker på at det er ett liv etter døden for alle.

 

Når motsier jeg meg selv? Så klart sidestiller jeg døden for alle, jeg tror det er det samme som skjer med alle. Men jeg forteller ikke deg hvordan en ateist føler det, fordi det vet jeg faktisk ikke, bortsett fra det åpenlyse, at man sørger fordi man ikke lenger har noen man er glad i nær seg.

 

Hva er det du mener med at jeg sier at døden er spesiell for troende? Hvor har jeg påstått dette?

 

Du starter en tråd fordi du spør om hvorfor kristne sørger, er det da så rart at jeg antar at når du stiller spørsmål som dette, at du ikke vet det? Når du sier at du stusser på noe, så antar jeg at du ikke forstår det.

Endret 9. mars 2014 av Andeith

[Andeith]

Tror heller det er fordi de som dør, er døde inntil dommedag, og i mellomtiden ligger de i gravene sine, døde.

 

Påstander om at nn. har det bedre nå, er hos Gud osv. er ikke sanne ihht. bibelen. Det er sansynligvis årsaken til at kristne håper på dommedag mens de er i live.

 

Egentlig en skammelig holdning for det fører til at alle andre på jord får sine liv avkortet.

 

Jeg kan ikke se for meg en mer egoistisk tankegang.

 

Hvilken holdning fører til at andre får sitt liv avkortet? Eksempler på dette?

 

Hva er det som er egoistisk?

[ChiaroScuro]

Jordens undergang - dommedag kommer og kristne vil ha den så snart som mulig.

 

Da kommer det en og dømmer levende og døde. De som bli funnet verdige får evig liv i paradis. Resten av oss, vi som ikke tror på ham, de som tror på en annen Gud, eller de som ikke har hørt om ham, ender opp i ildsjøen til evig tid,

 

La oss si at jeg har 10 år igjen. Kommer dommedag i morgen blir mitt fantastiske liv avsluttet 10 år for tidlig.

 

Den holdning du etterlyser er det kristne ønsket om apokalypse nå. Et egoistisk ønske hviss konsekvens er alle andre levendes undergang. Hvordan kan et menneske ønske det og påberope seg moral?

 

En holdning i tråd med Guds forrige utsletting av menneskeheten, (unntatt Noah's familie), for Guds misnøye med menneskeheten var skapt av Gud selv, med vilje.

Endret 9. mars 2014 av medlem-304477

[Kakofoni]

 

Er virkelig sorg at "evolusjonære overlevelses-instinkter sparker inn og gir dem en kald hardt "realitetsorientering" om at deres kjære faktisk er døde/borte for alltid"?

Jeg sa ikke at dette var mekanismene bak sorg, men jeg stilte spørsmål ved om sorgen kom pga av denne erkjennelsen.

 

Ja, og jeg stiller igjen spørsmål ved om det er særlig realistisk. Synes ikke det høres sannsynlig ut at dette utgjør sorg på noen måte. Det er da mer sannsynlig at det rett og slett er smertefullt for mennesker å bryte relasjonelle bånd? Hvis det er slik er det ikke rart i det hele tatt at religiøse mennesker sørger.