Eksen min forklarer at han egentlig ville at det skulle være oss,, men at han ikke har valg....

[Tvillingsjel]

Jeg dømmer ikke ham om det er det du tror. Jeg har brytt ut av forhold med barn selv fordi jeg så det ikke gikk lenger og det hadde også vart ganske lenge. Slike situasjoner er komplisertr og det er flere sider. En del av ham lurer nok om han burde holdt ut for barna, men det er ikke bra.

 

Begge bør bare gå videre nå. Ts må glemme ham, kanskje det vil la ham få litt fred i sitt nye forhold.

 

Om de har vært sammen i to år, så vil jeg tro det er følelser der. Er ikke bare tiden som er avgjørende faktor her.

 

Man skal generelt være forsiktig med å dømme uten å vite alle fakta, men man må prøve å råde den som spør.

[heartlife]

Nå har jeg bare hørt en side av saken, men det er nok huller der til å ikke forhåndsdømme denne mannen.

 

Dere var sammen i 17 år, han var garantert ikke lykkelig helt opp til bruddet. Man kaster ikke bort 17 års godt forhold på grunn av en forelskelse. Slik jeg leser historien var han bare sammen med deg grunnet barna på slutten der, bruddet kom når han innså at han hadde ett alternativ.

 

Du sier du var villig til fikse forholdet, var du villig til å gjøre det for 3år siden? 5år? 10år? Hvis du først nå er villig til å tilpasse deg når han har ett tydelig alternativ, da er det ikke rart at han ikke vil gi deg denne siste sjangsen da han har en annen dame som passer til hans behov.

 

Det er synd å bryte opp en familie med barn, men noen ganger er det til det beste for barna. Uten å ha data på det ville jeg tro separerte foreldre er mindre skadende enn foreldre som krangler hele tiden.

 

Det er klart du vil få støtte fra politisk korrekte feminister her inne, men jeg anbefaler deg å ta ett kritisk syn på deg selv hvis du håper på et bedre forhold neste gang. Menn, spesielt når de har kommet opp i en viss alder, vil ikke finne seg i slikt tull jeg synes jeg ser her mellom linjene.

Jeg synes ikke at situasjonen endte bra. Jeg ble såret av at han ville være med den nye dama. Følte meg ikke vel med det. Men jeg vil at han skal være lykkelig.

Vi var så lenge sammen at det er ikke en del av livet jeg bare glemmer.... 17 år er lenge... Mye tid, mye opplevelser. Men samtidig så ser jeg nå at 17 år.. trenger ikke å bety noe når alt kommer til alt.... Antall år trenger ikke å bety noe. En blir gjerne ikke mer glad i hveandre av den grunn. Men minnene jeg har igjen er tiden med barna. Og dermed var de 17 årene ikke bortkastet får jeg si

 

Hva gjør en når en føler seg avvist? Hva føler man om eksen? Skal jeg være kjempeglad for at han og den nye dama fungerer. På en måte er jeg det..... På en måte ikke. Jeg vil at barna skal ha et fint liv, og da bidrar det bra at faren er lykkelig med livet sitt. Og ja det håper jeg faktisk at han er. Men samtidig så må jeg si at på mine egne vegne så følerl jeg det litt sårt at familieforholdet gikk i vasken.....

 

Men jeg har funnet ut: at en kan ha det fint alene også. Jeg tror at jeg egentlig har det bedre nå enn jeg hadde da jeg bodde sammen med han.

 

Tror kjærligheten er vanskelig for de fleste... Masse følelser og desto blir skuffelsen større.

 

Jeg har sluttet å gi for mye følelser av meg selv. Føler at jeg har blitt mer kynisk med tiden. De som får følelsene mine er mine barn, og familie.

 

Jeg trodde at han ville angre seg. Men kanskje han bare sliter med dårlig samvittighet... På en måte så tror jeg ikke at han har så dårlig samvittighet heller.. Ikke i følge av enkelte ting han sier. Men jeg håper at han er lykkelig ja, for livet har i bare en gang

 

Takker for svar og inspirasjon

Endret 28. februar 2014 av heartlife