Odelsloven og arv for ca. hundre år siden

[mring]

Jeg holder på med et skriveprosjekt, og i den forbindelse lurer jeg litt på hvordan odels- og arveloven (i Norge) var for rundt hundre år siden, som er når historien jeg skriver finner sted.

 

La oss si at det for hundre år siden fantes en gård (en bondegård) der det bor en far, en mor, en eldre datter og en yngre sønn. For å gjøre det enklere, la oss si at ingen av de to sistnevnte har eller vil få barn. La oss så si at faren dør, og la oss til slutt si at en av moren eller sønnen er den neste som dør. Hva skjer da? Er det en av følgende:

 

1. Når faren dør vil moren arve gården. Hvis moren er den neste som dør vil sønnen arve gården.

2. Når faren dør vil sønnen arve gården. Hvis sønnen er den neste som dør vil datteren arve gården.

3. Når faren dør vil sønnen arve gården. Hvis sønnen er den neste som dør vil moren arve gården.

 

Vi holder oss fortsatt for hundre år siden og fortsatt med de samme fire personene. Var det noen bestemmelser som gjør at de som ikke arver gården i det minste må få noe av arven etter faren eller den neste som dør (for eksempel annet løsøre enn selve gården), eller at alle må få noe av salgssummen hvis gården selges av den som har odelsretten?

 

tenom å bare lære mer om dette, er det jeg rent konkret er ute etter om det er mulig at følgende kan skje:

 

1. Faren dør.

2. Sønnen eller moren (som er "onde" og har rottet seg sammen mot datteren) arver gården.

3. Moren bestemmer seg alene for (hvis hun arvet), eller manipulerer sønnen (hvis han arvet) til å selge gården, og moren og sønnen flytter langt avsted, mens datteren ikke får noe som helst, verken av løsøre eller salgssummen for gården.

 

Jeg er klar over at dette er et litt uvanlig spørsmål, men håper at noen kan hjelpe meg likevel.

[krikkert]

Fra 1.1.1855 til 1.1.1973 gjaldt arveloven av 1854; mens odelsloven av 1821 gjaldt frem til 1975. Jeg forstår "for cirka hundre år siden" til å gjelde perioden fra århundreskiftet til første verdenskrig (1900-1914). Jeg forutsetter videre at paret er gift, at barna er født innenfor ekteskapet - dette får betydning, og at barna er over 25 år.

 

Ektefeller hadde ikke arverett i denne perioden hvis avdøde hadde livsarvinger (dette kom i 1927). Ektefeller hadde imidlertid arverett hvis det ikke var livsarvinger - en tredjedel hvis det var slektsarvinger, og ellers hele formuen. Mor vil kunne arve, men odelsrett vil hun aldri få.

 

Når far dør i ditt eksempel vil altså barna i fellesskap arve gården. Mor kan sitte i uskifte (det vil si å utsette arveoppgjøret) med barna til de er 25 hvis amtmannen (det som etter 1918 heter Fylkesmannen) ga tillatelse til uskifte. Denne tillatelsen kunne gis hvis enken "med paalidelig Vidnesbyrd godtgjør at være en forstandig og huuslig Kvinde". Barn under 25 kunne ikke kreve oppgjør av hele eller deler av arven hvis enken får uskiftebevilling.

 

Sønner og døtre arvet likt (dette var nytt i 1854-loven etter mye krangel mellom Kongen og Stortinget), men alle sønner kom foran alle døtre i odelsrekkefølgen, og barnas barn kom foran yngre barn. Uekte barn hadde aldri odelsrett. Åsetesretten er den retten den som har best odelsrett har til å overta en gård udelt mot å løse ut sine søsken i penger eller andre verdier.

 

Etter odelsloven av 1821 § 16 kunne ingen barn drive sin kjødelige (biologiske) mor fra gården så lenge mor forble ugift. Men dette hinderet gjaldt ikke for andre i slekten. Du kan derfor fint konstruere opp en allianse mellom en misfornøyd odelssønn som konspirerer med f.eks. en fetter fra yngre linje om å drive mor far gården.

 

Hvis sønnen (eller datteren) dør etter at far har dødd arver mor halvparten av hans formue, den andre halvparten arver hans søster (gjennom avdød far), jfr. 1854-lovens § 21.

[mring]

Takk for et meget kunnskapsrikt svar - dette var langt over forventningene mine! Hvis vi som du forutsetter går ut fra at mor og far er gift og at barna er født innenfor ekteskapet, hva skjer da med arv og odel hvis sønnen er over 25 år mens datteren ikke er det? Er den eneste konsekvensen av dette at enken, som du skriver, kan tenkes å få uskiftebevilling (og var det vanligvis særlige problemer med å få det hvis enken var "forstandig og huslig") frem til alle barna er 25?

 

Hva skjer hvis det viser seg at en av sønnen eller datteren er født utenfor ekteskap? Blir det ytterligere konsekvenser hvis det viser seg at en av dem kun er i slekt med faren, og ikke med den tilsynelatende moren (enken)?

[mring]

[EDIT: litt presisering]

 

Jeg har sett litt nærmere på dette på egen hånd, og ser av det som står skrevet om arveloven på

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2014/nou-2014-1/2/5.html

 

at arveloven av 1854 sa at

 

"Barn født utenfor ekteskap hadde samme arverett som barn født i ekteskap etter moren og morsslekten, forutsatt at de ikke var unnfanget ved ekteskapsbrudd eller incest. Arverett etter faren og farsslekten hadde barn utenfor ekteskapet bare hvis de var lyst i kull og kjønn. Arveretten var lik for kvinner og menn.",

 

men at det senere kom til at

 

"I 1892 fikk barn født utenfor ekteskapet arverett etter moren og morsslekten selv om de var unnfanget ved ekteskapsbrudd eller incest. Gjennom de Castbergske barnelovene fra 1915, fikk barn født utenfor ekteskapet samme arverett som barn født i ekteskapet etter faren og farsslekten. Forutsetningen for arverett var at farskapet var rettskraftig fastslått."

 

Så vidt jeg kan se betyr dette at omstendighetene jeg hadde sett for meg ikke kan brukes. Jeg hadde håpet på at datteren i eksemplet over skulle kunne "urettmessig" (altså at det oppfattes for leseren som urettferdig - ikke nødvendigvis at det juridisk er det) fratas arven etter faren på grunn av en eller annen juridisk spissfindighet som kunne komme til anvendelse på grunn av f.eks. en familiehemmelighet som ble avslørt - gjerne noe vi i dag ser på som uproblematisk (født utenfor ekteskapet eller liknende). Jeg ville altså finne noe som lar sønnen og/eller moren arve alt, selge gården "foran nesen på" datteren uten at hun får noe, og at de to første reiser avsted, mens datteren blir igjen som fattig.

 

Nå ser det heller ut til at det må noen slags ulovlighet/dokumentforfalskning til for å få det til, for jeg kan ikke i historien gå bort fra at datteren er den ekte datteren av faren. Hun kan derimot godt ikke være den ekte datteren til moren i eksemplet, og det trenger ikke å være nøyaktig hundre år siden (det kan for eksempel godt være før 1892). Antakelig vil jeg gå for noen slags dokumentforfalskning eller sammensvergelse (falskt vitnesbyrd) hvis det ikke finnes andre muligheter.

 

En mulighet jeg kan tenke meg for at det kunne bli som jeg så for meg opprinnelig er omstendighetene med dette med å lyse i kull og kjønn. Kan følgende skje:

 

1. En mann A eier en gård og har kun ett avkom: sønnen B (B er "faren" i mitt opprinnelige eksempel)

2. B er gift med kvinnen C, og de har sønnen D, men faren er utro (mens B og C er gift) og får datteren E med en annen kvinne (som ikke er vesentlig for historien - vi kan like gjerne si at hun dør under (den hemmeligholdte) fødselen)

3. B og C blir enige (via en "hestehandel") om å oppfostre E som deres egen. Siden saken skal dysses ned er det ingen behov for å lyse E i kull og kjønn (for omverdenen fremstår E som B og C sin ekte datter)

4. B dør, og D og E er dermed tilsynelatende livsarvingene til A (det finnes ingen andre potensielle livsarvinger)

5. A dør noen år senere

6. Under skillet av arven etter A avsløres av den onde C at E er født utenfor ekteskap (det blir kjent at hun ikke er den ekte datteren til C, men det er fortsatt klart at hun er den ekte datteren til B).

 

Kan da følgende skje hvis 6. inntreffer på noe tidspunkt mellom 1852 og 1914?

 

7a. Siden B ikke har lyst E i kull og kjønn og nå er død (så han har dermed ikke anledning til å lyse henne), vil hun ikke arve A siden hun "så syndefullt" er født utenfor ekteskap til en ukjent mor. I stedet er det D som arver alt.

 

eller blir det heller

 

7b. Selv om B ikke har lyst E i kull og kjønn, er det likevel ikke bestridt at han er faren, så D og E arver A likt (men D får odelsretten).

 

Takk igjen for hjelpen til nå!

Endret 26. februar 2014 av mring

[krikkert]

7a vil være den rettslig holdbare historien.

[mring]

Det er utmerket - takk skal du ha!