Aktiv dødshjelp for eller imot?

[ReScape]

Tror ingen diskuterer aktiv dødshjelp for annet enn lidende pasienter gjennom lang tid og som har null potensiale for forbedring. Dette er ikke en diskusjon for de som føler seg litt sliten en fredag og sier at nå er jeg faen meg dautrøtt....

Helt einig aktiv dødshjelp bør bare kunna gå ann og gjennomføres når ein lege har godkjent og sjekka at det ikkje er noen vei tilbake og at det blir det beste for pasienten.

[Oksen]

 

 

 

Dette er eit veldig vanskelig tema. Å hjelpa ein person å dø er spesielt. Eg meine systemet er bra som det er idag. Når ein ligg på sjukehuset og alt ein klarer å tenke på er død og sjukdom, så tenker ein ikkje heilt klart. Å bare gji opp på ein person er heller ikkje særleg humanitært.

 

Det er ikke snakk om å gi opp en person. Det er snakk om å respektere et annet menneske sin rett over eget liv i en uutholdbar situasjon. Om en person har en sykdom som er den sikre død, og det inkluderer årevis eller mange måneder med store smerter kan da aktiv dødshjelp være det mest humane. Hvorfor skal folk lide igjennom noe det ikke er noen vei tilbake i fra? Om det er de sitt eget valg.

 

Såklart om du har lidd på eit sjukehus i fleire måneder og har liten sjangs til å bli bedre så er aktiv dødshjelp ein mulighet. Eg meiner ein skal prøve først og snakke med pasienten og kanskje gi han/hun psykisk behandling. Aktiv dødshjelp må vere den aller siste utvei.

 

Heile poenget med aktiv dødshjelp er jo at da skal vera den absoulutte siste utveien. Det er mye meir humant og la ein person dø på ein fredlig og god måte enn at han skal bli pint av smerte i fleire månder!

 

Om du gir alle mulighet for aktiv dødshjelp så kommer det til å bli brukt for folk som fortsatt har muligheter i livet. Tenk deg du har vært i en bilulykke og har måtet amputere begge beina. Da er det stor sjangse for at du vill bli veldig demprimert. Du tenker korleis du skal klare å leve uten ben, du tenker på alt du ikkje kan gjera uten bein. Så tenker du på aktiv dødshjelp og det er ein rask og smertefri utvei fra livet. Å gi ein person slike muligheter i slike situasjoner høres helt absurd ut for meg.

[ReScape]

 

 

 

 

Dette er eit veldig vanskelig tema. Å hjelpa ein person å dø er spesielt. Eg meine systemet er bra som det er idag. Når ein ligg på sjukehuset og alt ein klarer å tenke på er død og sjukdom, så tenker ein ikkje heilt klart. Å bare gji opp på ein person er heller ikkje særleg humanitært.

 

Det er ikke snakk om å gi opp en person. Det er snakk om å respektere et annet menneske sin rett over eget liv i en uutholdbar situasjon. Om en person har en sykdom som er den sikre død, og det inkluderer årevis eller mange måneder med store smerter kan da aktiv dødshjelp være det mest humane. Hvorfor skal folk lide igjennom noe det ikke er noen vei tilbake i fra? Om det er de sitt eget valg.

 

Såklart om du har lidd på eit sjukehus i fleire måneder og har liten sjangs til å bli bedre så er aktiv dødshjelp ein mulighet. Eg meiner ein skal prøve først og snakke med pasienten og kanskje gi han/hun psykisk behandling. Aktiv dødshjelp må vere den aller siste utvei.

 

Heile poenget med aktiv dødshjelp er jo at da skal vera den absoulutte siste utveien. Det er mye meir humant og la ein person dø på ein fredlig og god måte enn at han skal bli pint av smerte i fleire månder!

 

Om du gir alle mulighet for aktiv dødshjelp så kommer det til å bli brukt for folk som fortsatt har muligheter i livet. Tenk deg du har vært i en bilulykke og har måtet amputere begge beina. Da er det stor sjangse for at du vill bli veldig demprimert. Du tenker korleis du skal klare å leve uten ben, du tenker på alt du ikkje kan gjera uten bein. Så tenker du på aktiv dødshjelp og det er ein rask og smertefri utvei fra livet. Å gi ein person slike muligheter i slike situasjoner høres helt absurd ut for meg.

 

Dette er derfor vi IKKJE skal gi tilbud om aktiv dødshjelp i slike tilfeller. For at aktiv dødshjelp skal kunne fungera meiner eg vi bør ha klare lover som sørger for at ein lege må godkjenne at aktiv dødshjelp kan bli brukt! Dette vil forhindre alle problem med at folk som ikkje treng aktiv dødshjelp misbruker det. Det må også lages klare rett leings linjer for kor tid aktiv dødshjelp skal kunna brukast. Eg meiner det må vere eit tilbud om aktiv dødshjelp når det er sjukdommer som skaper veldig mye smerte eller ubehag for ein pasient og som ikkje har kjans på bedring!

[Plettfri]

Dette er eitt av dei spørsmåla utan noko eintydig svar. For nokre er spørsmålet "tillat eller ikkje tillatt". Skulle svaret vere tillatt, kan ein framleis stille seg spørsmålet: "kvar skal grensa gå?" Skal berre dei alvorleg sjuke som har få dagar igjen med store smerter få tilbod om aktiv dødshjelp? Eller kan også menneske som er lei av livet uhindra signere nokre dokument og få det gjort?

 

Uansett kvar ein set streken, vil det truleg komme situasjonar som kan tolkast på ulike vis. Spørsmålet er om det lar seg gjere å lage klare retningslinjer for ein slik praksis. Problematikken med dette, slik som eg ser det, er at alt må vere 100% sikkert før ein kan gjennomføre aktiv dødshjelp. Det er tross alt snakk om å ende livet til ein anna person! Det finnes også utsegn som seier: "retten til å bestemme om du skal leve eller dø er din mest fundamentale rett". Eg meiner det er ein for lettvint tankegang. Skulle ein einslig småbarnsfar kunne ta imot aktiv dødshjelp?

 

Dersom aktiv dødshjelp berre skulle vore eit tilbod for alvorlege sjuke med få, smertefulle veker igjen, forstår eg godt at mange ser annleis på situasjonen. I dei mest alvorlege medisinske tilfella kan ein imidlertid velge å avslutte behandlinga. I slike tilfelle ser eg ikkje nødvendigheten med aktiv dødshjelp. Dersom ein overlever behandlinga, er sannsynet stort for det er noko igjen å leve for. Dei fleste som velger å ta livet sitt, er i ein spesielt vanskeleg periode, og klarer ikkje å sjå enden av tunnelen. I staden for å tilby aktiv dødshjelp, synes eg det hadde vore mykje betre ressursbruk å prøve å få desse personane opp på beina igjen med psykolog eller anna. Det finnes døme i hopetall om personar med sjølvmordstankar som har kommet seg vidare i livet. Å ta livet sitt er ein uopprettelig handling.

[Oksen]

Dette er eitt av dei spørsmåla utan noko eintydig svar. For nokre er spørsmålet "tillat eller ikkje tillatt". Skulle svaret vere tillatt, kan ein framleis stille seg spørsmålet: "kvar skal grensa gå?" Skal berre dei alvorleg sjuke som har få dagar igjen med store smerter få tilbod om aktiv dødshjelp? Eller kan også menneske som er lei av livet uhindra signere nokre dokument og få det gjort?

 

Uansett kvar ein set streken, vil det truleg komme situasjonar som kan tolkast på ulike vis. Spørsmålet er om det lar seg gjere å lage klare retningslinjer for ein slik praksis. Problematikken med dette, slik som eg ser det, er at alt må vere 100% sikkert før ein kan gjennomføre aktiv dødshjelp. Det er tross alt snakk om å ende livet til ein anna person! Det finnes også utsegn som seier: "retten til å bestemme om du skal leve eller dø er din mest fundamentale rett". Eg meiner det er ein for lettvint tankegang. Skulle ein einslig småbarnsfar kunne ta imot aktiv dødshjelp?

 

Dersom aktiv dødshjelp berre skulle vore eit tilbod for alvorlege sjuke med få, smertefulle veker igjen, forstår eg godt at mange ser annleis på situasjonen. I dei mest alvorlege medisinske tilfella kan ein imidlertid velge å avslutte behandlinga. I slike tilfelle ser eg ikkje nødvendigheten med aktiv dødshjelp. Dersom ein overlever behandlinga, er sannsynet stort for det er noko igjen å leve for. Dei fleste som velger å ta livet sitt, er i ein spesielt vanskeleg periode, og klarer ikkje å sjå enden av tunnelen. I staden for å tilby aktiv dødshjelp, synes eg det hadde vore mykje betre ressursbruk å prøve å få desse personane opp på beina igjen med psykolog eller anna. Det finnes døme i hopetall om personar med sjølvmordstankar som har kommet seg vidare i livet. Å ta livet sitt er ein uopprettelig handling.

Heilt enig! Kunne ikkje sagt da bedre.

[Pålus Pilatus]

Aktiv dødshjelp er et stort tema. Det finst mange forskjellige synspunkt å ta stilling til når ein skal svare på om dette er rett eller ikkje, noko som gjør det til eit vanskeleg valg å ta.

 

Personleg syns eg aktiv dødshjelp burde bli lov, men at legar skal kunne reservere seg frå å utføre prosedyren. Eg meiner at mennesket skal ha rett over eget liv, og at det skal kunne ende det når det vil, gitt at individet har blitt vurdert og godkjent til å gjøre eit slikt valg sjølv. Er det ikkje greit å kunne unsleppe unødig smerte om ein kan og vil?

 

Noko ein bør ta stilling til er om legar skal kunne hjelpe pasientar med å ta sjølvmord når dei har blitt lærd til å redde liv, men det er ei etisk problemstilling kvar einskilde lege bør gjøre opp egne meiningar om.

 

Eg la merke til at Oksen skreiv følgende: "Når ein ligg på sjukehuset og alt ein klarer å tenke på er død og sjukdom, så tenker ein ikkje heilt klart. Å bare gji opp på ein person er heller ikkje særleg humanitært. .". Å påstå at ein ikkje tenker klart når ein ligg i ei sjukehusseng med masse smerter, er berre ein påstand, noko du ikkje kan bevise eller bygge opp om. Meiner du at legane gir opp personen? Det er tvert imot personen som gir opp livet.

På samme måte som du påstår at å gi opp ein person ikkje er særleg humanitert, kan nokon på andre sida av spekteret påstå at legar som let sine meiningar bestemme pasienten sin skjebne, er egoistiske. Akkurat dette meiner ikkje eg, vel å merke.

[endretbrukernavn]

Hva meiner du om aktiv dødshjelp? Bør det inføres eller er systemet fint slik det er? Det hadde vert fint vist du la inn eit svar som forklarer kofor du meiner slik, så får vi kanskje i gong ein god debatt rundt dette temaet

Er imot, legenes oppgave er å redde liv ikke å gi opp pasienter, det finnes smertelindrende medisiner og behandling man kan gjennomføre samtidig som man forsøker å behandle sykdommen

[PerPål123]

 

Dette er eitt av dei spørsmåla utan noko eintydig svar. For nokre er spørsmålet "tillat eller ikkje tillatt". Skulle svaret vere tillatt, kan ein framleis stille seg spørsmålet: "kvar skal grensa gå?" Skal berre dei alvorleg sjuke som har få dagar igjen med store smerter få tilbod om aktiv dødshjelp? Eller kan også menneske som er lei av livet uhindra signere nokre dokument og få det gjort?

 

Uansett kvar ein set streken, vil det truleg komme situasjonar som kan tolkast på ulike vis. Spørsmålet er om det lar seg gjere å lage klare retningslinjer for ein slik praksis. Problematikken med dette, slik som eg ser det, er at alt må vere 100% sikkert før ein kan gjennomføre aktiv dødshjelp. Det er tross alt snakk om å ende livet til ein anna person! Det finnes også utsegn som seier: "retten til å bestemme om du skal leve eller dø er din mest fundamentale rett". Eg meiner det er ein for lettvint tankegang. Skulle ein einslig småbarnsfar kunne ta imot aktiv dødshjelp?

 

Dersom aktiv dødshjelp berre skulle vore eit tilbod for alvorlege sjuke med få, smertefulle veker igjen, forstår eg godt at mange ser annleis på situasjonen. I dei mest alvorlege medisinske tilfella kan ein imidlertid velge å avslutte behandlinga. I slike tilfelle ser eg ikkje nødvendigheten med aktiv dødshjelp. Dersom ein overlever behandlinga, er sannsynet stort for det er noko igjen å leve for. Dei fleste som velger å ta livet sitt, er i ein spesielt vanskeleg periode, og klarer ikkje å sjå enden av tunnelen. I staden for å tilby aktiv dødshjelp, synes eg det hadde vore mykje betre ressursbruk å prøve å få desse personane opp på beina igjen med psykolog eller anna. Det finnes døme i hopetall om personar med sjølvmordstankar som har kommet seg vidare i livet. Å ta livet sitt er ein uopprettelig handling.

Heilt enig! Kunne ikkje sagt da bedre.

Kjempe bra Plettfri! Heilt enig med deg.

[endretbrukernavn]

Tror ingen diskuterer aktiv dødshjelp for annet enn lidende pasienter gjennom lang tid og som har null potensiale for forbedring. Dette er ikke en diskusjon for de som føler seg litt sliten en fredag og sier at nå er jeg faen meg dautrøtt....

Ok, men hvor skal man sette grensen for hva som skal regnes som lidende? og hvilke diagnoser? Skal det kun gjelde de som har feks. kreft eller locket in syndrome eller kan de som har alvorlige depresjoner også regnes som lidende og kunne få dette?

 

Jeg trur dette vil bli så komplisert og vanskelig at det virker bedre å beholde dagens system og heller satse mer på å forske på smertelindrende behandling og medisiner og på kurer for sykdommer.

[Pop]

 

Tror ingen diskuterer aktiv dødshjelp for annet enn lidende pasienter gjennom lang tid og som har null potensiale for forbedring. Dette er ikke en diskusjon for de som føler seg litt sliten en fredag og sier at nå er jeg faen meg dautrøtt....

Ok, men hvor skal man sette grensen for hva som skal regnes som lidende? og hvilke diagnoser? Skal det kun gjelde de som har feks. kreft eller locket in syndrome eller kan de som har alvorlige depresjoner også regnes som lidende og kunne få dette?

 

Jeg trur dette vil bli så komplisert og vanskelig at det virker bedre å beholde dagens system og heller satse mer på å forske på smertelindrende behandling og medisiner og på kurer for sykdommer.

 

Det kan ikke være et enten eller her. Det må selvsagt forskes videre på behandling og lindring.

 

Grenser for når det skal være mulig å søke om avslutning bør settes av medisinsk personell som har ekspertisen på feltet.

Depresjoner vil som regel ha en forbedringsmulighet. Mange krefttyper har ikke og er vel det beste eksempelet i dag som omfatter forholdsvis mange mennesker.

 

Jeg ser fortsatt ikke at det er humant å la folk lide og visne til grønnsaker. Men det er min mening.

[Hyd]

Såvidt jeg vet så har ingen blitt kurert for ALS. Sikker død hvor kroppens funksjoner stenger ned en etter en.

[tom waits for alice]

Jeg sier ja til aktiv dødshjelp, uten begrensninger, så lenge den som skal dø og den som skal hjelpe begge er enige.

 

Geir

[Alekto]

100% for. Også når man har en sykdom hvor man selv vet at man bare vil bli verre og verre til livet ikke lenger har noen mening og man fysisk og psykisk kollapser. Da burde legene høre på pasienten - egentlig bør det være leger som tar avgjørelsen i siste ledd. Også for å skåne familien som ikke vil gi slipp, eller om det er arvetanta, vil gi slipp litt for raskt.

Heller ikke skal det foregå som det gjør noen steder at pasienten ikke får næring eller væske og derfor dør av dehydrering. Det er å seigpine folk, det er mer humant å sette en solid overdose med morfin.

Det er også situasjoner hvor jeg synes de skulle avholde seg fra å sette i gang behandling. Om 93 år gamle, fullstendig senile Olga får kreft, så bør den ikke behandles. Heller ikke bør man sette inn nye hjerteklaffer ol på folk som ikke har noen livskvalitet og ikke en gang vet hvor de er her i verden.

[Horten Market]

Dødshjelp bør bli lov, men det bør ikke bli et tilbud.

 

Mange mennesker føler at de er til byrde for andre og samfunnet. I noen tilfeller er det med rette, i andre ikke. Hvis det finnes et tilbud om dødshjelp, for eksempel ved at man kan gjøre krav på dette hos fastlegen sin, så vil mange mennesker i nevnte kategori kunne føle seg presset til dette.

[Horten Market]

Hva meiner du om aktiv dødshjelp?

Fint om du som trådstarter klargjør forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp. Allerede er det innlegg her som blander begrepene. Dette gjelder generelt, det er viktig at trådstarter opererer med klare begreper.

[After Dark]

Helt klart for! Ingen ber om å bli født og komme til verden. Dersom man ønsker å dø burde det være den mest selvfølgelige menneskerettigheten av alle!

[Mr.M]

Mange svarer nok ubetinget ja til aktiv dødshjelp, basert på forestillingen at det kun omfatter barmhjertighetsdrap på dødssyke personer med uutholdelige smerter, og der alt annet av behandling er forsøkt og mislyktes.

 

Men slik er ikke virkeligheten steder der de har hatt ordningen noen år.

 

Det begynte med fysisk sykdom, men etterhvert har det glidd ut til å gjelde også psykiske lidelser og depresjon-tilstander. I Nederland er det nå 3600 personer årlig (mer enn fordobling på få år) som får "hjelp" til å ta kvelden. Det er heller ingen forutsetning lengre at all annen behandling skal være utprøvd, før man setter spikern i kista.

 

 

Nå fjerner de aldersgrense helt og åpner for at også barn skal omfattes:

 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10140666

 

"- Vi ønsker å gi valgfrihet også til barn som er i stand til å ta en egen beslutning, sier en av de folkevalgte bak loven, Jean-Jacques De Gucht fra de flamske liberale, ifølge NTB."

 

Hvordan skal man kommunisere med en 8-åring at det er "best" du velger å dø? Er ikke det et uforholdsmessig press å legge på et barn? Er det for å gjøre det bekvemt for foreldre & samfunn at man later som barnet har et fritt valg?

[tom waits for alice]

Mange svarer nok ubetinget ja til aktiv dødshjelp, basert på forestillingen at det kun omfatter barmhjertighetsdrap på dødssyke personer med uutholdelige smerter, og der alt annet av behandling er forsøkt og mislyktes. Men slik er ikke virkeligheten steder der de har hatt ordningen noen år. Det begynte med fysisk sykdom, men etterhvert har det glidd ut til å gjelde også psykiske lidelser og depresjon-tilstander.

 

Kan bare svare for meg selv, men min forestilling om aktiv dødshjelp inkluderer definitivt psykiske lidelser og depresjoner. Jeg har opplevde dem selv. Og ja, jeg vil at den skal være selvbestemt.

 

I Nederland er det nå 3600 personer årlig (mer enn fordobling på få år) som får "hjelp" til å ta kvelden. Det er heller ingen forutsetning lengre at all annen behandling skal være utprøvd, før man setter spikern i kista.

 

Ja, antallet har øket de siste årene, men til gjengjeld sank det de første årene etter at loven ble vedtatt. Det er ikke en masse mennesker som velger denne løsningen, under 3% av alle dødsfall i Nederland skyldes eutanasi. Og disse skjer nesten utelukkende i behandlingssituasjoner, ikke ved at folk tar sitt eget liv med utskrevne medisiner.

 

Nederland: 3 av 100 får aktiv dødshjelp

 

3600 høres mye ut, men de aller fleste av disse er kreftpasienter med uhelbredelig kreft. Altså i samme situasjon som min svigermor, som her i Norge ikke fikk valget, men istedet ble holdt i live og dopet med morfin til legene ga opp, og da sluttet å gi henne mat og væske. Det tok syv dager før hun døde.

 

Nesten alle i Nederland er for dødshjelp

 

Hvordan skal man kommunisere med en 8-åring at det er "best" du velger å dø? Er ikke det et uforholdsmessig press å legge på et barn? Er det for å gjøre det bekvemt for foreldre & samfunn at man later som barnet har et fritt valg?

 

 

Hvordan kommuniserer man med en 8-åring at det er "best" at du lever? Er ikke det uforholdsmessig press på et barn? Det er kanskje mer bekvemt for samfunnet at man ikke later som de har noe valg. Foreldrene som lever mitt oppe i barnets lidelser derimot er kanskje uenig...

 

Geir

[herzeleid]

Jeg føler vell at alle bør ha rett til å dø om de ønsker det. Samtidig bør det ikke være noe man tvinger noen til å utføre eller være del av. Jeg håper ikke norske helseinstitusjoner noensinne blir tvunget til å ha ett slikt stående tilbud.

[After Dark]

Hvordan kan du være for at folk skal ha rett til å dø og samtidig være imot at det å dø blir et tilbud?