Trenger hjelp! seriøse familieproblemer

[Articx]

Heisann alle! Lang historie her. Håper du tar deg tid til å lese og komme med råd

Jeg har 3 søsken + meg. En på 42år, en på 32år, en søster på 40, og meg selv som er 20år. Atpåklatten som oppsøker hjelp her Kan begynne å fortelle om min bror som er en av kildene til problemet her

Når han var 17/18 år begynte han å ruse seg. Mye amfetamin, festing og herjing. Kom i masse problemer med andre mennesker, konflikter etc som ble med hjem til huset vårt i mange hensener. fra han var 22år ca til 28år var han alkoholiker, drakk hver dag og ofte var han dritings i hjemmet og lagde spydigheter og bråk. ofte satt jeg på rommet mitt og overhørte jamset dems uti stuen. utallige ganger måtte jeg se på at faren min og broren min sloss. Dette er ikke særlig for et lite barn å se på :/ I mange år fikk han (min bror Tom) raserianfall som gikk ut over meg. Skrek meg ut av huset, kalte meg masse stygge ting som et lite barn ikke greier å argumentere mot, oftest går man bare bort fra personen og gråter for seg selv. Fra han var 28 til nå, som han er 32år, har han ruset seg på Heroin. Vært sprøytenarkoman i flere år, vært utallige ganger på avrusning, men dette bare de første 3ukene man er der. Langtidsavrusning nekter han på. Hører ofte han sier: Langtidsavrusning? må man ikke være avhengig av noe for å avruse seg? Jeg greier kjempefint å avruse meg selv, jeg har gjort det mange ganger! Bare å ligge i en seng i dager å bite av seg smerten.

Min bror har også holdt på å dø utallige ganger, han hevder han har satt 2g heroin i seg før, og overlevd. Fått livredning ved flere anledninger. Datt av en moped i 100 + kilometer i timen uten hjelm eller noe sikkerhetsutstyr, kun en shorts og tshorte, og han var drita full, ble fraktet med helikopter til ullevoll. Blitt slått i hodet med et aliminiumsballtre så skallen hans sprakk opp. Ble slått ned utenfor en pub, og ifølge øyenvitner sparket 20-30 ganger i hodet. Jeg husker fjeset hans når jeg så han på legevakten, noe av det verste jeg har sett, fjeset hans hadde fordoblet seg i størrelse, han var lilla og blå i hele ansiktet. Han så bokstavelig talt ut som et troll i fjeset. ALDRI sett noen se verre ut i ansiktet en det han gjorde. Var så sint når dette hadde skjedd at jeg kunne rivd ned en bygning med brutalt sinne.

Episode fra syden: min mor og jeg skulle på ferie til gran canaria, også bestemte min bror og min far seg for å bli med. en kveld i gran canaria klikket det for min bror, han var veldig beruset, han skrek flere ganger: ANER DU HVOR SPREK JEG ER ELLER? det ble masse bråk, og min far gikk ned til resepsjonen for å kontakte hjelp, plutselig så jeg min bror og mor diskutere sammen, og min mor sa til broren min: skal du virkelig slå din egen mor? JA skrek han, og han prøvde å svinge etter trynet hennes. Ved det øyeblikket var det som om den lille pinglete 14åringen som enda ikke hadde fått hår på pikken ikke var noen liten 14åring lenger, det føltes som all frykt forsvant fra kroppen min og jeg gikk i ''crysis mode'' MAXIMUM RAGE'' jeg løp mot broren min som var utenfor hotellrommet med min mor, og hoppet på han med et spark (flykick) hadde aldri trodd at jeg kunne sparke så hardt som jeg gjorde da, han ble kastet inni veggen som en ragdoll, og landet på bakken. min mor forsvant inni rommet og låste døren til hotellrommet, jeg løp avgårde, og stoppet 15meter fra. Han sparket i fullt sinne mot hotelldøren flere ganger og så på meg og skrek: SKAL DU HA JULING OGSÅ ELLER? jeg husker bare at jeg skrek av redsel og løp alt jeg kunne mot hotellresepsjonen. jeg hulket og greide ikke å snakke fordi jeg var redd og lei meg. politiet kom og fikk fraktet han vekk.

Kort oppsummering av personligheten til min bror: Sterk ADHD. Egoistisk, greier ikke ha styring på sin egen økonomi, har sikkert flere hundretusen i inkassogjeld. Eier ikke empati. har psykopatiske tendenser. Mener han er superman og ingen kan ''ta'' han. selv er han et tynt vrak uten tenner og kropp, veier vel 68kg og har 30 cm biceps. Skryter av seg selv, lyver til familie. Får ikke viljen sin blir han sint og kaller deg dritt og krangler. Tåler ikke høre selvkritikk, da forsvarer han seg fort og blir opphisset. Mener han er supersmart, og mere intelligent en alle andre. Mener han er superatrakktiv for damer, at damer kaster seg over han. Han setter seg urealitiske mål. Selv har han ikke fagbrev i mekaniker fag, men hevder han skal utdanne seg som ingeniør når han lever som en lassaron av en rusmisbruker og kriter på familie. Sosiale antenner = 0. kanskje for 10 år siden men ikke nå.

Min far:

Fra jeg var liten ble jeg ofte skriki til hvis jeg rotet, var sofaen litt skjev eller det var noen smuler på gulvet på stuen, ble jeg skriki til, tatt tak i, kastet i bakken og klypi i ansiktet og slått. Ble han forstyrret litt i garasjen av sønnen hans som var nysjerrig på hva han skrudde på, ble han ved mange anledninger rasende og skrek meg ut av garasjen. Tilslutt konfronterte min mor pappa, og sa at hvis henne rørte meg en gang til, så stakk henne av med meg. Etter dette roet det seg ned utrolig mye. min far er veldig aggressiv og tåler ikke selvkritikk. en gang hadde en svær mann på 2meter, selv var han 193cm. prøvd å stjele verktøy av bilen hans. Han forsvant raskt seenes ut som en som hadde unslippet et løveangrep. MEN, såklart er det ikke bare negativt å si om min far! er veldig glad i han den dag i dag, vi har fått et mye bedre forhold, han har dessuten alltid gitt meg det jeg trenger. Fikk mye penger og ting når jeg var liten, mopedlappen, gokart som vi kjørte på bane med flere ganger i uken. PS3 når den var ny, 60GB versjonen som da kostet godt og vel 7000kr. Fikk også TV og haug med filmer og spill, og masse star wars lego og leker gidder ikke ramse opp mere, men greide meg godt for å si det sånn Han har alltid dekt mitt matrialistiske behov. Han har aldri vært den faren jeg kunne snakke med hvis jeg hadde følelsessmessige/såre ting jeg trente å snakke om.

Story about me: fra jeg var liten gutt har jeg alltid sett opp til min bror, fordi jeg syntes han var tøff og gangster. Selv om ting var vanskelig, jeg så ikke helhetsperspektivet før jeg var mye eldre. Da jeg gikk i 1klasse på barneskolen ble jeg forfulgt av en plageånd som gikk i 3klasse når jeg gikk i 1klasse, han kastet meg i snøen og mobbet meg i mange år, jeg gikk ofte rundt med lærerene fordi jeg var veldig redd for han. i senere tid skulle jeg virkelig ønske jeg kunne spole tilbake, og slå en gigantisk stokk i huet hans! Jeg hadde venner på barneskolen jeg hang med, men hang alltid etter på det fysiske, var alltid den svakeste i flokken og ble ofte redd for ting man ikke trengte å bli redd for. kunne bare glemme å bli med på kongen på haugen, da endte det bare med at jeg ble redd og gråt. Mest sannsynlig tror jeg at problemene i hjemmet skapte utrygghet i sinnet mitt og dette gikk ut over det sosiale på skolen. Når jeg ble 12år, så flyttet mamma fra pappa, jeg fikk utrolige personlighetsforandringer fra det øyeblikket av. Begynte å prøve røyk på ungdomsskolen, og skape respekt fra de andre ''tøffe'' kidsa på ungdomskolen. Fikk mye respekt av de andre kidsa for min dårlige oppførsel hos lærerene, skapte mye uro i timene, og hadde iløpet av den første uken på ungdomskolen mest anmerkninger av alle på trinnet, dette ga meg mye creds hos andre. Skjedde mange ganger i 8klasse at jeg ble plaget og dratt i snøen av 9 og 10klassinger som plagde meg på barneskolen + nye ''badasses'' som skulle leke tøffe. Men ungdomskolen var faktisk ikke så ille. var bare noen episoder her og der som sikkert de fleste har hatt. Hadde ofte panikkangst forusaket av utrygg oppvekst. dette varte fra jeg var 13 år til 16 år ca, dette har gått bort, og jeg sliter nå mye med depresjoner.

Når jeg var 16år meldte jeg meg inn på treningssenter, ALDRI mere skal jeg være svak og bli herset med tenkte jeg. idag er vel det man kan kalle sterkere en 90% av gjevnaldrende og voksne. har vel lagt på meg 15-20kg ren muskelmasse siden jeg var 16år, og er 181 høy. Føler meg ikke utrygg lenger og er mere selvsikker. Aldri skal noen tråkke meg ned i sølen lenger!

Ingen dame, har alltid vært sjenert og hatet dette ''damespillet'' som pågår hos mange. ønsker bare å møte en jente jeg kan utvikle et forhold med og bli glad i! Har aldri hatt noe seriøst forhold, holdt på med 3 damer siden 8klasse. en i 8klasse og en på 2. videregående og en nå i høst.

Men nok storytime. nå kommer problemet. Min bror oppsøker stadig hjemmet her, hvor meg, min far og min stemor fra mother russia bor. Han klager på at han ikke har mat, og er tom for penger, går å spiser maten her i huset, og rydder ikke opp etter seg, roter og griser. sitter ofte å surrer rundt pulten min og setter seg i senga mi med de skitne narkomane klærna sine, med en øl i hånden. mange forstår nok ikke hvorfor dette er et problem, men etter 15år med narkomanhelvette er man ganske lei sånt piss Han plager ofte familien her og kommer ruset og lager kvalme og dårlig stemning. føles som han bare tapper deg for energi bare han er i samme rom som deg. sier bare masse piss som ikke gir mening. Min far greier ikke kutte han ut, og går alltid på det samme gamle at min far sier: Du får bare EN sjanse til! ellers kutter jeg deg ut. dette har blitt sakt sikkert over 1000ganger. han aner ikke hvordan han skal fikse problemet med min bror, og dette blir bare værre og værre. min stemor flytter snart ut sier henne, fordi henne ikke orker mere familieproblemer. jeg har snakket fornuft med han TUSEN ganger, men virker som han bare hører på råd, men ikke gjør noe med det. alle han har spurt om råd sier det samme: du må kutte han ut! blokkere han helt ut av familien til han har lagt narkomanlivet bak seg!

NÅ ER JEG LEI! og trenger hjelp, hva skal jeg gjøre? min far greier ikke kutte min bror ut, noen må snakke fornuft i den gamle skrotten hans, tenkte jeg skulle gå til rusveileder i morgen på NAV og høre dem sitt råd. En psykolog skulle kanskje undersøkt min far og forklart han hvorfor han må kutte ut min bror.

All seriøse råd blir mottatt med takk!

[Arnageddon]

Hei!

 

Jeg er overhodet ikke en profesjonell/kvalifisert rådgiver, men jeg kan dele hva magefølelsen min sier... Håper det er hva du er ute etter. Hvis ikke kan du se bort i fra alt som kommer nedenfor

 

Først, det høres for meg ut som om du har hatt en mildt sagt tøff oppvekst. Jeg kan tenke meg at det var/er vanskelig og frustrerende å se at noen du er glad i og ser opp ødelegger livet sitt og i tillegg utnytter andres godvilje og ubetingede kjærlighet. Det jeg synes er imponerende er at på tross av det du forteller ser det ut til at du har utviklet deg til en reflektert og empatisk person. Det er sikkert kjempe vanskelig å kutte båndet til sitt eget kjøtt og blod. Utifra det du skriver ser det ikke ut til at din bror er i stand til å sette pris på den hjelpen han får. Evt. kanskje han ikke makter og at det er enklere å fornekte sannheten. Dette kan kanskje skyldes årevis med rus, og trenger jo i ikke tolkes som et tegn på manglende moralsk sans. Hva vet vel jeg!

 

Her er det sikkert mange som er uenige, men jeg tror at på et tidspunkt må man si at nok er nok. Men det hjelper jo lite hvis din bror fortsetter å oppsøke deg og din far. Jeg tipper du har rett når du sier at din fars manglende evne til å avvise din bror grunner i at han ikke vet hvordan han skal takle broren din. Kanskje kan du og din far kan gå sammen til en psykolog, rådgiver, gruppe for pårørende? Kan hende han synes det er skummelt å gå alene. I tillegg kan det kanskje lette et evt. samarbeidet mellom deg og din far om hvor veien skal gå videre i forhold til din bror. Det virker som om at med din og din fars følelse av avmakt og din brors manglende erkjennelse av eget rusproblem har ledet dere inn i en ond sirkel. Her tror jeg profesjonell hjelp er den eneste rette, da det sikkert er mange baller som må sjongleres frem den beste løsningen. Jeg tipper du må være forberedt på at det som er den beste løsningen for deg og/eller din far, ikke nødvendigvis er den din bror ønsker og vice versa.

 

Det kan jo også hende at både din far og din bror tilrettelegger for hverandres liv, ved at din bror trenger at noen tar hånd om seg, mens din har trenger noen å ta hånd om. Kanskje har din far vond samvittighet for at ting har gått slik det har gått og dermed prøver han så godt han kan å hjelpe nå, selv om det kanskje ikke er den hjelpen din bror trenger. Kanskje kan en profesjonell hjelpe deg og din far å finne om ikke den perfekt løsningen, men i det minste en begge kan leve videre med. Det er ikke sikkert at du og din far kan gå for samme løsning. Kanskje orker din far å fortsette og kanskje kan dere to ha et forhold uavhengig av det han måtte ha med din bror? En ting er sikkert - uansett hva du velger å gjøre må du ikke har dårlig samvittighet. Du har et liv du skal leve du også! Du er for ung til at livet ditt skal handle om å ta vare på andre. Håndtering av denne typen familieproblemer er ikke en byrde som skal ligge på slike unge skuldre.

 

Uansett, så håper jeg at ting blir bedre i fremtiden, at din bror innser hvor ille det er og hva han faktisk gjør med seg selv og sin familie. Din bror er jo tydeligvis intelligent nok til å manipulere situasjoner og folk rundt seg slik at han kan forsette som før, men jeg tviler på at han er lykkelig og har det godt. Det høres kanskje grusomt ut men kanskje er det trygghet i at hans nærmeste ikke har det godt heller. Jeg mener ikke at din bror er ond, men de fleste av oss har vel opplevd hvor ekstra kjipt det er å ha det vondt når andre rundt er glade og lykkelige.

 

Din far virker jo som han er glad i deg og han viser det på sin egen måte. Kanskje du kan si til ham at det er viktig for deg at dere går å snakker med noe. Kanskje blir det lettere for han hvis han føler at det er noe han gjør for deg, istedet for seg selv?

 

Håper ting ordner seg! Beste ønsker for fremtiden!

[Articx]

Takk for svar tror jeg skal oppsøke professjonell hjelp sammen med han

[Bone]

Jeg har ikke så mye å komme med akkurat nå.. Jeg ligger her bare litt med munnen åpen, for damn!, det var noe sterk lesing! Ville egentlig bare si at jeg håper at ting ordner seg, virkelig!

[Budeia]

Ja, en virkelig tragisk historie. Man kan alltid håpe og be om at familien endrer seg, men tross alt, hvor lenge skal man håpe?

Det beste er kanskje å komme seg vekk i tide.

"Trøsten" får være at den finske evangelisten Glory Backman fortalte at familiemedlemmene hennes ikke var glade i henne, og at det er et "vanlig problem".

Hun reiste tidlig hjemmefra, og endte opp i et fengsel i Thailand der hun endte opp med å evangelisere for de andre fangene.

 

Så tidlig som mulig bør du begynne å skape deg et liv vekk fra disse familiemedlemmene, og tilbringe mest mulig tid med folk som setter pris på deg. Det er vanskelig, men ikke umulig. Den kjeftende kokken Gordon Ramsay kommer visst fra en familie som var minst like ille som din. Men han valgte å jobbe seg oppover, og bare fokusere på det.

Pass deg for å få en voldsdom, det høres ut som du liker det å bli skikkelig sint og miste fatningen?