[Løst] Forelskelse blir gjort om til angst.

[AnonymDiskusjon]

God kveld.

 

Jeg skriver nå til dere her med hjertet i halsen.

 

Jeg er en kar i 20-åra, aldri vært i noe forhold, men har null problem med å prate med mennesker eller noe slikt. Kanskje utseendet bare ikke har strekt til, og kanskje den dårlige selvtilliten min stråler gjennom som sola i vinduet.

 

Uansett, greia er at jeg alltid har blitt avvist om jeg har likt en, noe som har resultert at jeg rett og slett ikke tørr å forelske meg. Tørr ikke satse noe vennskap, orker bare ikke bruke så mye av huet mitt for å få beskjeden som tilsier at jeg indirekte ikke strekker til, og at det ikke vil skje.

 

 

Den sommerfuglen i magen folk snakker så varmt om når dem hjemme og tenker på h*n de liker, den blir omgjort til angst hos meg. Angst i form av at jeg aldri vil få den personen, at den personen ikke vil like meg tilbake, at jeg må se den personen med en annen, alt dette kommer tilbake på meg.

 

Jeg kan ha det kjempebra når jeg er med personen, selvom det ikke er noen åpenbare tegn, men med en gang jeg får litt tid til å tenke på det gode jeg opplevde, så kommer stormen, og den smeller til så tilogmed hurtigruta ville blitt knust i tusen biter.

 

Dette er så slitsomt, jeg blir knust i topplokket av dette, for det å overstyre en forelskelse er umulig, værtfall for meg.

 

Jeg vet så inderlig at jeg ikke vinner på å ikke risikere, og folk sier dette med "Vær deg selv : - )!"

 

Men hva faen skal jeg gjøre om meg selv ikke er nok? Jeg kan jo ikke tvinge noen til å like meg heller. Må jeg bare gå på planken og sette enda et kryss i boka om "Bare gi opp søket"? Er dette med friendzones så utrolig virkelig at jeg går i fella hver gang?

 

Jeg sier IKKE at jeg er feilfri, for jeg har sikkert flere feil enn SimCity hadde ved lansering.

 

Er det noen som kan hjelpe en med et enormt tankekjør?

Anonymous poster hash: dc053...32a

[Tvillingsjel]

Det er skummelt å være forelsket. Man risikerer følelsene sine og hjertet sitt. Gevinsten er veldig stor dersom det går bra. Hva trenger du å prate om?

[AnonymDiskusjon]

Vel, helt ærlig så vet jeg ikke, jeg vet at ingen kan trylle, og jeg kan ikke endre tankegangen min med et knips, så.. Nei, vet ikke, bare ville ha det ut, kanskje?

 

Kanskje noen kan drøfte dette sånn at jeg kanskje får vridd om tankene littegranne, så jeg slipper å torturere meg selv når jeg tenker på en person, som egentlig er en person som fjerner alle mine bekymringer og skyter humøret mitt til topps ved fysisk tilstedeværelse?

 

Jeg pleier å kunne si mye, men akuratt nå så stopper det helt, beklager.

Anonymous poster hash: dc053...32a

[Tvillingsjel]

Kunne du prøvd å finne på noe med vedkommende? Gå på date?

 

Prater dere sammen?

[Gjest Slettet-Pqy3rC]

Det må være tungt å være så redd for å bli skuffa. Så redd at du ikke tør prøve i frykt for å miste noe du ikke engang har. Tror du bør snakke med noen profesjonelle slik at du kan begynne å bekjempe den angsten.

 

Forelskelser går over, etter ei stund. Jeg tror ikke det er mulig å bekjempe dem, disse ligger dypt festet rent biologisk. Enkelte ting har naturen sørga for at vi ikke har kontroll over, antagelig er det en god ting.

[KleinStein]

Vel. Jeg har egentlig ingen råd i den forstand.

 

For det virker ikke som dere er på bølgelengde i det hele tatt.

Og balansen ift forventningene dere har til hverandre får jeg inntrykk av har vært screwed up og fullstendig på trynet ganske lenge egentlig.

 

Om du ikke er bra nok eller om han ikke er bra nok kan være irrelevant. Problemet kan like gjerne ligge midt i mellom personlighetene deres et sted, noe som gjør at ingen av dere klarer / ønsker å være imøtekommende nok.

 

Og det nytter ikke å fortsette eller å ivareta en sånn relasjon. Og angsten vil nok aldri slippe før du / dere finner ut av dette.

Endret 17. februar 2014 av KleinStein

[AnonymDiskusjon]

Heisann.

 

Faktisk så tror jeg vi har grei kjemi, er ofte med hu, har ofte øyenkontakt hvor begge begynner å smiler, ler og har det koselig. Klemmer osv blir også gitt.

 

Tror dette kommer uansett, for det er et par andre som også har sagt at det ser ut som om hu liker meg mer enn som en venn, men så har vi vært venner en liten stund også, og dette friendzone-konseptet er litt skummelt, og jeg vet ikke om det engang fungerer i praksis som det blir fortalt?

 

Og ja, jeg vet at det virker sikkert ganske absurd, men dette tror jeg er noe jeg har pådratt meg av tidligere erfaringer.

 

Så ja, jeg lager tydligvis problemer ut av noe som ikke er et problem i den forstand, værtfall ikke enda.

 

 

Får nå bare se åssen det går, innså kanskje at denne tråden var litt dum i etterkant, hehe.

 

Takk for svar værtfall!

Anonymous poster hash: dc053...32a

[AnonymDiskusjon]

Mente da pådratt meg i form av at "Ingen har likt meg tilbake før, hvorfor skulle det slå inn nå? Det ville vært for godt til å være sant."- kinda tanker, helt utrolig dumt, men det å gå imot sine egne tanker er ikke bare å knipse. Forsøker å tenke omvendt da. Innser også hvor dårlig selvtillitten har blitt den siste tiden når jeg tenker på det, hehe.

Anonymous poster hash: dc053...32a

[kollolll]

Vet ikke om jeg har noe jeg kan hjelpe med, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. En forelskelse er aldri en spesielt hyggelig eller romantisk følelse for min del heller, selv om jeg i alle fall noen ganger klarer å få date og enda litt til. Angst og tvangstanker koblet til angsten er tungt, og det kan være enda verre når de i tillegg er knyttet opp mot noe så uforutsigbart som en annen person. Jeg pleier å roe meg selv ned ved å forsøke å tenke rasjonelt, men ofte kan det på sikt bare gjøre det verre.

 

Ang. dårlig selvtillit: du må bare hoppe i det. Tror du hadde blitt overrasket om du så statistikk på hvor mange ganger de selvsikre/attraktive blir avvist. Jeg satt også og lurte på om utseendet mitt begrenset mine muligheter hos det motsatte kjønn, men til syvende og sist var det bare selvtilliten og passiviteten som var det største hinderet.

 

Det beste forsvaret jeg har hatt mot tankekjøret er å slutte å anerkjenne kampen. Jeg tror det heter "gi faen" på folkemunne. Gjør noe du synes er jævlig ubehagelig, og så driter du i å analysere hva du kunne gjort annerledes i etterkant. For meg har det vært den mest effektive slakteren av usikkerheter.

[KleinStein]

Altså. TS, enten så lyver du nå eller så har du (eller dere) større problemer enn du gir uttrykk for her.

 

Og uansett, så vet ikke jeg hvordan jeg skal forholde meg til det, så da lar jeg det heller være.

 

Men håper det ordner seg for deg. Lykke til.

Endret 17. februar 2014 av KleinStein