«Jeg sto ikke for de rette holdningene og var forhatt»

[V?rbris]

Skulle tro dette gjaldt dagen forhold og ekstremisme i enkelte innvandrermiljøer og ytterliggående høyremiljøer i Norge.......

 

Men:

 

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres. Jeg sto vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao.

- Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig. Enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv også videre, og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

 

Mye av det som skjedde på 70-tallet tåler ikke dagens lys. Forfattere som ikke ville være en del av den radikaliseringen som pågikk fikk merke det. De fikk ikke utgitt bøkene sine, de fikk konsekvent dårlige kritikker, de var ikke med da antologier skulle presenteres eller når litteraturhistorier skulle skrives. Mange sluttet å skrive. Det ville ikke jeg. Så jeg forlot landet i 1981 og dro til min kones hjemland Island, der jeg etter hvert ble direktør for Nordens Hus.

 

http://www.aftenposten.no/kultur/Jeg-sto-ikke-for-de-rette-holdningene-og-var-forhatt-7468053.html#.UwAJw8KYY_w

 

 

leserinnlegg:

 

Interessant lesning og beskrivelse av den totalitære meningsterroren som rådet på 70-tallets politiske venstreside, men også nokså opprørende. Det minner faktisk ganske mye om det vi nå observerer i den svenske offentligheten og media der, med ekstremfeminismen som dogme.

 

Ikke overraskende for undertegnede.

 

AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Med eller uten tvang.

 

Så diskuteres etsede sjeler av enkelte - hvor mange sjeler er etset vekk av AP og lignende partier bla Venstra og SV?

[covah]

Mye rart som skjedde på 70-tallet.

Foreldrene mine fikk beskjed om at de var blant de første i bygda som skulle likvideres "når revolusjonen kom". Dette fordi de var selvstendig næringsdrivende og var arbeidsgivere. Det var de lokale AKP-ml'erne som påsto dette.

[Dufen]

Er det feil å si at barnebarn av AKP-ml'ere er i overvekt hipstere?

[toreae]

 

 

Skulle tro dette gjaldt dagen forhold og ekstremisme i enkelte innvandrermiljøer og ytterliggående høyremiljøer i Norge.......

 

Men:

 

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres. Jeg sto vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao.

- Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig. Enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv også videre, og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

 

Mye av det som skjedde på 70-tallet tåler ikke dagens lys. Forfattere som ikke ville være en del av den radikaliseringen som pågikk fikk merke det. De fikk ikke utgitt bøkene sine, de fikk konsekvent dårlige kritikker, de var ikke med da antologier skulle presenteres eller når litteraturhistorier skulle skrives. Mange sluttet å skrive. Det ville ikke jeg. Så jeg forlot landet i 1981 og dro til min kones hjemland Island, der jeg etter hvert ble direktør for Nordens Hus.

 

http://www.aftenposten.no/kultur/Jeg-sto-ikke-for-de-rette-holdningene-og-var-forhatt-7468053.html#.UwAJw8KYY_w

 

 

leserinnlegg:

 

Interessant lesning og beskrivelse av den totalitære meningsterroren som rådet på 70-tallets politiske venstreside, men også nokså opprørende. Det minner faktisk ganske mye om det vi nå observerer i den svenske offentligheten og media der, med ekstremfeminismen som dogme.

 

Ikke overraskende for undertegnede.

 

AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Med eller uten tvang.

 

Så diskuteres etsede sjeler av enkelte - hvor mange sjeler er etset vekk av AP og lignende partier bla Venstra og SV?

 

 

 

I første del av innlegget ditt er det Knut Ødegårds kamp mot kommunismen. I andre del: AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Er det kommunismens i enkelte miljøer du angriper, eller APs kamp mot kommunismen?

[V?rbris]

 

 

Skulle tro dette gjaldt dagen forhold og ekstremisme i enkelte innvandrermiljøer og ytterliggående høyremiljøer i Norge.......

 

Men:

 

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres. Jeg sto vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao.

- Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig. Enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv også videre, og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

 

Mye av det som skjedde på 70-tallet tåler ikke dagens lys. Forfattere som ikke ville være en del av den radikaliseringen som pågikk fikk merke det. De fikk ikke utgitt bøkene sine, de fikk konsekvent dårlige kritikker, de var ikke med da antologier skulle presenteres eller når litteraturhistorier skulle skrives. Mange sluttet å skrive. Det ville ikke jeg. Så jeg forlot landet i 1981 og dro til min kones hjemland Island, der jeg etter hvert ble direktør for Nordens Hus.

 

http://www.aftenposten.no/kultur/Jeg-sto-ikke-for-de-rette-holdningene-og-var-forhatt-7468053.html#.UwAJw8KYY_w

 

 

leserinnlegg:

 

Interessant lesning og beskrivelse av den totalitære meningsterroren som rådet på 70-tallets politiske venstreside, men også nokså opprørende. Det minner faktisk ganske mye om det vi nå observerer i den svenske offentligheten og media der, med ekstremfeminismen som dogme.

 

Ikke overraskende for undertegnede.

 

AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Med eller uten tvang.

 

Så diskuteres etsede sjeler av enkelte - hvor mange sjeler er etset vekk av AP og lignende partier bla Venstra og SV?

 

 

 

I første del av innlegget ditt er det Knut Ødegårds kamp mot kommunismen. I andre del: AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Er det kommunismens i enkelte miljøer du angriper, eller APs kamp mot kommunismen?

 

Er det noen motsetningsforhold mellom AP og Kommunismen?

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Gerd-Liv_Valla

 

Tidlig kommunistisk engasjement

Først på 1970-tallet var Valla innom den norske ml-bevegelsen, men hun ble i 1971 ekskludert fra SUF(m-l).^[2]

Midt på 1970-tallet ble hun med i Kommunistisk Universitetslag (KUL). Valla selv bekreftet i et intervju at hun hadde vært medlem av KUL, men la til at «av alle mine aktiviteter på 70-tallet så var KUL den minste, men likevel har den fått størst oppmerksomhet». I samme intervju sa hun også at «jeg har aldri vært stalinist.»^[3] KUL har da også alltid tatt avstand fra stalinismen. I memoarboken Gi meg de brennende hjerter (2012) skriver Valla at hun var med i KUL i «to–tre år», og at hun forlot bevegelsen «tidlig i 1980», altså i en alder av 32 år. Hun skriver at hun nekter å angre på at hun var medlem.^[4]

 

^{Gerd-Liv Valla (født 25. januar 1948 i Korgen i Nordland) er en tidligere norsk fagforeningskvinne og politiker (Ap). I 1997 var hun statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering. Hun var leder for Landsorganisasjonen (LO) fra 2001 til hun valgte å gå av den 9. mars 2007 som følge av den såkalte Valla-saken.}

 

^{Var det APs kamp mot kommunismen som felte Valla som LO leder?}

 

^{Meget mulig, men i disse miljøer opptrer man som en Kamelon og skifter farge etter forholdene rundt seg.}

 

^{Dette bare ett eksempel - finnes en bråte slike der i gården.}

Endret 16. februar 2014 av Vårbris

[herzeleid]

Det er egentlig rart at det ikke har vært noe skikkelig oppgjør med denne perioden, og at en del institusjoner i dag har gamle venstreekstremister i toppen. Det er vell kanskje en sammenheng mellom de to.

[toreae]

 

 

 

Skulle tro dette gjaldt dagen forhold og ekstremisme i enkelte innvandrermiljøer og ytterliggående høyremiljøer i Norge.......

 

Men:

 

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres. Jeg sto vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao.

- Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig. Enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv også videre, og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

 

Mye av det som skjedde på 70-tallet tåler ikke dagens lys. Forfattere som ikke ville være en del av den radikaliseringen som pågikk fikk merke det. De fikk ikke utgitt bøkene sine, de fikk konsekvent dårlige kritikker, de var ikke med da antologier skulle presenteres eller når litteraturhistorier skulle skrives. Mange sluttet å skrive. Det ville ikke jeg. Så jeg forlot landet i 1981 og dro til min kones hjemland Island, der jeg etter hvert ble direktør for Nordens Hus.

 

http://www.aftenposten.no/kultur/Jeg-sto-ikke-for-de-rette-holdningene-og-var-forhatt-7468053.html#.UwAJw8KYY_w

 

 

leserinnlegg:

 

Interessant lesning og beskrivelse av den totalitære meningsterroren som rådet på 70-tallets politiske venstreside, men også nokså opprørende. Det minner faktisk ganske mye om det vi nå observerer i den svenske offentligheten og media der, med ekstremfeminismen som dogme.

 

Ikke overraskende for undertegnede.

 

AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Med eller uten tvang.

 

Så diskuteres etsede sjeler av enkelte - hvor mange sjeler er etset vekk av AP og lignende partier bla Venstra og SV?

 

 

 

I første del av innlegget ditt er det Knut Ødegårds kamp mot kommunismen. I andre del: AP og deres likesinnede har vel aldri gått av veien for å ødelegge ett liv eller to - hvis formålet var å få frem sin politikk.

 

Er det kommunismens i enkelte miljøer du angriper, eller APs kamp mot kommunismen?

 

Er det noen motsetningsforhold mellom AP og Kommunismen?

 

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Gerd-Liv_Valla

 

Tidlig kommunistisk engasjement

Først på 1970-tallet var Valla innom den norske ml-bevegelsen, men hun ble i 1971 ekskludert fra SUF(m-l).^[2]

Midt på 1970-tallet ble hun med i Kommunistisk Universitetslag (KUL). Valla selv bekreftet i et intervju at hun hadde vært medlem av KUL, men la til at «av alle mine aktiviteter på 70-tallet så var KUL den minste, men likevel har den fått størst oppmerksomhet». I samme intervju sa hun også at «jeg har aldri vært stalinist.»^[3] KUL har da også alltid tatt avstand fra stalinismen. I memoarboken Gi meg de brennende hjerter (2012) skriver Valla at hun var med i KUL i «to–tre år», og at hun forlot bevegelsen «tidlig i 1980», altså i en alder av 32 år. Hun skriver at hun nekter å angre på at hun var medlem.^[4]

 

^{Gerd-Liv Valla (født 25. januar 1948 i Korgen i Nordland) er en tidligere norsk fagforeningskvinne og politiker (Ap). I 1997 var hun statsråd og sjef for Justis- og politidepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering. Hun var leder for Landsorganisasjonen (LO) fra 2001 til hun valgte å gå av den 9. mars 2007 som følge av den såkalte Valla-saken.}

 

^{Var det APs kamp mot kommunismen som felte Valla som LO leder?}

 

^{Meget mulig, men i disse miljøer opptrer man som en Kamelon og skifter farge etter forholdene rundt seg.}

 

 

 

^{Dette bare ett eksempel - finnes en bråte slike der i gården.}

 

 

Motsetningsforhold mellom AP og Kommunismen? Jeg trodde det var AP som sto i ledelsen for å overvåke kommunister.

Haakon Lie på Wiki.

 

Jeg vil annta at aller, aller fleste politiske partier har sine flanker/leirer som er mere til høyre/venstre en hva partiets program er. At det finnes en kommunist i SV, eller kansje en DLF i FRP er vel mere sannsynlig en usansynlig. Ap hadde tydligvis ikke noe problem med å ta med Valla, så jeg regner med at de var kjent med hvor hun stod politisk, og hennes fortid.

 

 

Er dette enda en tråd hvor utgangspunktet er at: Jeg hater alt som er til venstre for meg i politikken / alt som er til venstre for meg i politikken er kommunister?

[Gjest Bruker-95147]

Skulle tro dette gjaldt dagen forhold og ekstremisme i enkelte innvandrermiljøer og ytterliggående høyremiljøer i Norge.......

 

Men:

 

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres. Jeg sto vel ikke for de rette holdningene og var forhatt. Jeg lot meg ikke friste av marxismen. Kunne ikke skjønne at kloke og kunnskapsrike mennesker kunne støtte slike forferdelige regimer som Albania, Pol-Pot, snakke positivt om Stalin og Mao.

- Jeg opplevde 70-årene som en vanskelig tid, nærmest en krig. Enten var du med eller ikke med. Marxist-leninistene inntok posisjonene i media, i organisasjonsliv også videre, og gjorde livet veldig vanskelig for oss som ikke var med dem.

 

 

Enig med forfatteren at det som skjedde i øst, var ikke mye å samle på, men han har visst ikke fått med seg at vår kjære storebror USA, for frem som idioter over hele kloden, i den samme perioden. Og lite har endret seg siden den gang. Så, hvem som har skapt mest lidelse av de to maktblokkene er egentlig uinteressant, fordi de er to alen av samme stykke

 

[norskgoy]

 

Ja, Usa har jo et par 100 millioner liv på sin samvittighet. USA==USSR.

[tom waits for alice]

Jeg skulle myrdes – en kniv var på vei mot ryggen min, hevder dikteren Knut Ødegård om 70-tallets forfattermiljø. Nå nærmer han seg sytti, og hans skaperkraft lever sterkere enn noensinne.

 

 

Det ble sagt at jeg sto på en liste over dem som skulle likvideres.

 

Likvidasjonslistene er en myte. (En som ml'erne den gang ikke hadde så mye i mot at folk trodde på.) Det ble ironisk nok et slags hederstegn sånn i ettertid for stalinistenes motstandere å hevde at de stod på den angivelige lista.

 

Ellers har han helt rett. Det skulle større kunstnere enn Ødegård til for å komme seg uskadd gjennom den epoken uten å være marxist. Og omvendt: En del helt ubetydelige forfattere og andre kunstnere fikk utgitt sine verker fordi de bekjente seg til "troen".

 

Geir

[tom waits for alice]

Enig med forfatteren at det som skjedde i øst, var ikke mye å samle på, men han har visst ikke fått med seg at vår kjære storebror USA, for frem som idioter over hele kloden, i den samme perioden. Og lite har endret seg siden den gang. Så, hvem som har skapt mest lidelse av de to maktblokkene er egentlig uinteressant, fordi de er to alen av samme stykke

 

Det er en viktig forskjell på USA og USSR/Kina med flere: De titalls eller flere millioner som døde i de sistnevnte var i hovedsak deres egne borgere, enten de ble drept eller ofre for en feilslått politikk. USA har aldri drevet med massedrap på egen befolkning. (Noen episoder under borgerkrigen unntatt.)

 

I eksterne kriger av varierende legitimitet er selvsagt forskjellen mindre. Men bortsett fra det er sammenligningen absurd.

 

Geir

Endret 16. februar 2014 av tom waits for alice

[Gjest Bruker-95147]

 

Enig med forfatteren at det som skjedde i øst, var ikke mye å samle på, men han har visst ikke fått med seg at vår kjære storebror USA, for frem som idioter over hele kloden, i den samme perioden. Og lite har endret seg siden den gang. Så, hvem som har skapt mest lidelse av de to maktblokkene er egentlig uinteressant, fordi de er to alen av samme stykke

 

Det er en viktig forskjell på USA og USSR/Kina med flere: De titalls eller flere millioner som døde i de sistnevnte var i hovedsak deres egne borgere, enten de ble drept eller ofre for en feilslått politikk. USA har aldri drevet med massedrap på egen befolkning. (Noen episoder under borgerkrigen unntatt.)

 

I eksterne kriger av varierende legitimitet er selvsagt forskjellen mindre. Men bortsett fra det er sammenligningen absurd.

 

Geir

 

 

Du glemmer de amerikanske indianerne, men bortsett fra det så har du jo rett i at de ikke har myrdet sine egne innbyggere, men fritar det dem fra all direkte og indirekte myrderier som de var opphavet til? Og jeg bryr meg ikke om landegrenser heller. Og det gjør ikke usa heller gjort noen gang, så vidt jeg har fått med meg. De jobber jo nå med å rekke til et sted, hvor som helst på kloden, hvor de innen 30 min kan eks bombe deres befolkning, bare fordi de sitter på trygg avstand å styrer resten av verden. Og når det kommer til antallet drepte i disse to tidligere kommunistdiktaturene, så tror jeg det korrekte tallet kommer når supermakten usa, is cut down to size - da kan historien bli skrevet av uhildede, fremfor å bli servert løgnen vi til nå har latt oss berolige med.

 

Ellers er jeg enig i at verden er virkelig helt absurd

[covah]

Likvidasjonslistene er en myte. (En som ml'erne den gang ikke hadde så mye i mot at folk trodde på.) Det ble ironisk nok et slags hederstegn sånn i ettertid for stalinistenes motstandere å hevde at de stod på den angivelige lista.

 

Forsvant innlegget mitt?

Om disse listene er en myte eller ikke, spiller ingen rolle. Å bli drapstruet føles absolutt virkelig ut (ihvertfall for foreldrene mine). Å bruke drapstrusler som politisk virkemiddel, er lavmål, myte eller ikke.

[Skatteflyktning]

 

Er dette enda en tråd hvor utgangspunktet er at: Jeg hater alt som er til venstre for meg i politikken / alt som er til venstre for meg i politikken er kommunister?

... samt at alt som er til høyre er fascister (eller nazister).

[tom waits for alice]

Om disse listene er en myte eller ikke, spiller ingen rolle. Å bli drapstruet føles absolutt virkelig ut (ihvertfall for foreldrene mine). Å bruke drapstrusler som politisk virkemiddel, er lavmål, myte eller ikke.

 

 

Det er sant. Jeg er bare ikke sikker på at alle de som sånn i ettertid mener seg drapstruet husker rett. Og blant de truslene som faktisk forekom tror det var mer av "Når revolusjonen seirer vil sånne som deg..." enn "Vi har navnet ditt på dødslista!"

 

Den første versjonen fikk jeg selv høre den gangen, etter at jeg sluttet å være venstreorientert selv. Det tok jeg med stor ro, siden jeg hadde forsonet meg med at revolusjonen nok ikke kom til å seire noen gang.

 

Geir

Endret 17. februar 2014 av tom waits for alice

[PatSharpX]

Dette gjaldt flere steder.

Pappa fortalte at det var mye slik på Bildern også da han gikk der.

Normen var at du skulle støtte disse (sjuke) tingene, gjorde du ikke det var du rar og risikerte å bli utestengt.

 

Det gjorde jo at det ble bra samhold for alle som ikke delte disse tankene da.

Men det er fortsatt ganske drøyt.

 

Kanskje om 50 år så skriver vi slikt om dagens sosialister, det hadde vært deilig!

[herzeleid]

Når det gjelder Blindern, den politiske "vitenskapen" vell og merke, så tror jeg fortsatt det er en gange stor skjevfordeling, hva politisk ståsted angår, men selvfølgelig ikke så ille som da de lekte revolusjon på 70-tallet.

[toreae]

 

Er dette enda en tråd hvor utgangspunktet er at: Jeg hater alt som er til venstre for meg i politikken / alt som er til venstre for meg i politikken er kommunister?

... samt at alt som er til høyre er fascister (eller nazister).

 

 

Ja for all del. Men jeg kan ikke si at jeg har noen eksempler på det. Men at trådstarter øyensynlig ikke klare å skille mello AKP og AP, og samtidig gir seg ut på å starte en post om kald krig i Norge, tja, det fant jeg en smule interessangt. Selv hører jeg ikke hjemme hos FRP eller Høyre, men mener (og har ment) at FRP i regjering er sunt. Litt for at venstresiden skal få se at det ikke går straka vegen til helvete. Litt mere for at FRP-ere kan få sett hva som kan oppnås av FRP-politikk. Mest for (og her er mere ønske en tro) å renske opp og forenkle gammelt lovverk.

Synes også at det er interessangt at en del brukere som ikke klarer å se feil på det system de selv forfekter. Hvor går grensen mellom politikk og tro?

[Skatteflyktning]

 

Hvor går grensen mellom politikk og tro?

Vel, jeg vil vel si at likhetstrekkene mellom politisk tro og religiøs tro er såvidt sammenfallende at det er til tider nesten umulig å se forskjellen. Faktisk vil jeg vel våge påstanden at politikk ER en religion.

 

 

Norges lover = Bibelen

Stortinget = Vatikanet

Statsminister = Paven

Etc

[Baltazar94]

 

Om disse listene er en myte eller ikke, spiller ingen rolle. Å bli drapstruet føles absolutt virkelig ut (ihvertfall for foreldrene mine). Å bruke drapstrusler som politisk virkemiddel, er lavmål, myte eller ikke.

 

 

Det er sant. Jeg er bare ikke sikker på at alle de som sånn i ettertid mener seg drapstruet husker rett.

 

 

De som mottar en drapstrussel de husker det også.

 

Og det ville nok du også gjort om du hadde opplevd det.