Føler livet mitt har stoppet.

[Sliten gutt]

Hei..

 

Jeg er en gutt på 17 år, som hadde alt.. Jeg hadde alt jeg kunne drømt om, for kun få år siden. Jeg var alltid den glade gutten, som aldri hadde en dårlig dag. Fikk alle rundt meg til å smile og le. Jeg var den morsomme gutten og var aldri redd for noen ting, jeg bare levde livet mitt som jeg ønsket det. Jeg var alltid ute med venner, flere timer om dagen og alt var perfekt i mine øyne, helt til en alvorlig depresjon rammet meg, som mang andre.. Jeg slet med denne depresjonen i nesten 2 år.. Jeg issolerte meg inne for meg selv og var kun ute med venner et par ganger i uken. Det startet med at jeg hadde en dårlig dag i uken, noe som jeg absolutt ikke var vandt til. Jeg visste tidlig at det var noe som ikke stemte. Til slutt ble alle dager et helvete for meg og vurderte å bare ta livet mitt for å unngå all smerte, men jeg greide ikke å fullføre dette.Heldigvis innså selv at jeg måtte presse meg til å få hjelp, fordi dette gikk ikke bare utover meg selv, men alle irundt meg, familie og venner.

 

Jeg fikk tilslutt hjelp av flere forskellige psykologer og merket forbedring, sakte men sikkert. Etter jeg hadde gått til psykolog i noen måneder, ble all depresjon, selvmordstanker og negative tanker borte. Jeg kunne endelig begynne å leve igjen. Jeg begynte å være med ut sammen med vennene mine, og tilbringte mer tid til familie. Men jeg følte aldri at jeg ble meg selv igjen. Jeg var ute med venner og det var som tiden "før" depresjonen, men jeg ble aldri meg selv. Følte bare at alt var falsk når jeg var i rundt folk.

 

Nå har depresjonen kommet tilbake og jeg sitter bare og venter på døden føler jeg. Jeg har mistet all selvtillit, noe jeg hadde masse av før, men ingenting nå. Jeg har prøvd lenge å fikset på utseende mitt, men blir aldri som jeg vil ha det. Jeg unngår bilder, klassebilder, festbilder og alle speil i rundt meg. Når jeg går på badet, så slår jeg av lyset så jeg slipper å se meg selv i speilet, fordi det gjør vondt. Det virker som jeg synes synd på meg selv, men er ikke sånn jeg føler det selv, egentlig.. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men føler jeg har stort behov for det akkurat nå.. Føler liksom alt blir feil, uansett hva jeg gjør, derfor prøver jeg og gjøre minst mulig, og det fører til at jeg bare mister mer og mer av livet mitt. Jeg har fortsatt en god familie, gode venner og en hærlig kjæreste, som betyr alt for meg, men samtidig føler jeg at dette ikke er nok for meg til å fortsette å leve. I det siste har jeg bare vært for meg selv og brukt nesten all tiden min på å være med kjærsten min. Jeg har ikke brukt tid på venner eller familie i det hele tatt, fordi jeg føler at det ikke er noe jeg har lyst til, akkurat nå.

 

Jeg mister mer og mer kontakt både med familie og venner, og hvis dette fortsetter vil jeg etter noen år sitte igjen med ingen venner og ingen familie, noe som skremmer meg utrolig mye. Jeg føler ikke at jeg lever, jeg føler meg som en falsk kopi av den personen jeg en gang var. Jeg har så utrolig mye jeg har lyst til å skrive akkurat nå, men greier det ikke..

 

Føler alt dette har tatt alt fra meg og jeg sitter bare og venter på døden. Jeg er ikke den jeg en gang var, og det er alt jeg ønsker meg. Jeg vil død, samtidig som jeg ikke vil død. Jeg vet jeg må ha hjelp men vil først ha noen råd fra dere. Ikke si "Gå¨til psykolog" og lignende. Det er noe jeg har gjort, men ikke vil igjen, fordi det var utrolig smertefullt for meg, og noe jeg vet jeg ikke greier å gå igjennom en gang til. Jeg sa til meg selv etter den første depresjonen, om jeg får tilbakefall, så er selvmord den eneste løsningen. Hvis dette fortsetter så føler jeg at selvmord er det jeg må gjøre, for å unngå all den smerten.

 

Og ikke kom her å si at jeg syns synd på meg selv. Jeg har ingen anelse om hvorfor i helvete jeg faktisk skriver dette på et forum og til folk jeg ikke kjenner, men føler jeg ikke greier å snakke med noen jeg kjenner om det, fordi det blir for vanskelig.

 

 

[Marcusdiskusjon]

Først og fremst, må jeg bare si at du virker som en utrolig reflektert kar! Dette var en veldig velskrevet tekst. Du er utrolig god med ord. Du vet å sette ord på ting. Det bør du ta med deg videre!

 

 

Jeg er ikke en ekspert på området, men det du skrev gikk virkelig inn på meg. Jeg har kanskje ikke opplevd akkurat det samme selv, men jeg vet hvordan det er å ha det vondt. Det å ha det vondt kan være vanskelig. Å ha vonde følelser, kan føre til mange ulike tanker, som igjen fører til spørsmål. Man vet kanskje ikke hvorfor. Det kan være noe som plager en. Ligger det kanskje litt i underbevisstheten? Det er heller ikke alltid det er så lett å stille seg spørsmål på den type ting, og deretter finne svar på alt en lurer på. Det kan være vanskelig.

 

 

Du skriver at du hadde alt. Du hadde alt du kunne drømme om. Viktigst av alt, du var lykkelig og hadde det godt med deg selv. Kan det kanskje være verdt, å spørre seg; "Hva er det jeg har savnet og muligens fortsatt savner?". Kan det være fremtidsplaner? En balansegang mellom et totalt asosialt liv og det mest sosiale? Mål? Et eller annet skolerelatert? Noe sportslig? Noe familiært? Andre ting?

 

Hva er det man vil få ut av ting? Du er dyktig til å skrive. Åpenbart har du potensiale til å bli en særdeles dyktig skribent. Kanskje du kan bruke det til noe? Kanskje du en dag kan bruke det til å hjelpe andre som har kommet i din situasjon?

 

Det sies at alt som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Medgang er en god lærer, men motgang er en større. Utnytt denne situasjonen til din fordel. Du kommer garantert styrket ut av det.

Endret 15. februar 2014 av Marcusdiskusjon

[ærligøs]

Det er vanskelig (og kanskje arrogant) å skulle gi råd til deg dersom en selv ikke har opplevd noe lignende.

 

Jeg har tenkt at dersom jeg blir så deprimert at jeg ønsker å ta livet av meg, så skal jeg gjøre noe helt annet i stedet. Finne noe som kan fjerne oppmerksomheten fra meg selv og se livet i et annet perspektiv. Kanskje melde meg inn i en hjelpeorganisasjon og gi alt for andre mennesker. Kanskje ringe på alle hus i nabolaget og spørre om det er noen som trenger hjelp til noe? Et eller annet som kan undergrave den selvopptattheten som depresjon innebærer.

 

Jeg er enig med Marcusdiskusjon at du er flink å skrive og virker reflektert, men jeg har en mistanke om at slik ros ikke hjelper så mye. Sant er det likevel....

 

Har du forsøkt å lese noen bøker skrevet av mennesker som har slitt seg ut fra depresjonens klør? Verden er full av mennesker som har vært så deprimert at de har vurdert eller forsøkt å ta livet av seg. Jeg tror både deprimerte og ikke-deprimerte kan lære noe av å lese slike bøker.

 

De siste setningen du skriver er utrolig triste, men gjenspeiler en trend i tiden. Vi kan ikke lenger snakke med såkalte "significant others" om viktige ting lenger. Andre mennesker er der slik at vi kan drive et skuespill som går ut på å vise hvor bra vi har det.

 

Du har selvfølgelig god grunn til å synes synd på deg selv. Det er synd på deg! Jeg bare håper at du finner noen måter å komme over dette på. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ønsker deg alt godt og håper at du kommer deg gjennom dette!

[Marcusdiskusjon]

Det er vanskelig (og kanskje arrogant) å skulle gi råd til deg dersom en selv ikke har opplevd noe lignende.

 

Av en eller annen grunn føler jeg meg noe truffet, men som jeg skrev har jeg ikke opplevd akkurat det samme tidligere. Når det er sagt har jeg opplevd noe lignende, men med en litt annen bakgrunn.

 

For min del hjalp det veldig å sette noen enkle mål - ha fremtidsplaner.

 

Og da er jeg enig i at det å gjøre noe for å hjelpe andre mennesker, kan inngå i planene. Defintivt. Godt forslag. Ærligøs har også muligens et poeng, i at det kan bidra til å fjerne en mulig selvopptatthet som depresjoner kan medføre. Det å hjelpe andre mennesker er alltid en fin ting. Det har bidratt til å ikke bare hjelpe de som så inderlig ber om det, men også en selv i mange situasjoner. Det er nærliggende å tro at selvfølelsen vil bli positivt påvirket av bare det å ha gjort en god gjerning.

 

Jeg ønsker deg også alt godt!