Hvor er det blitt av "familien"?

[Studenten!]

Hva synes dere om det samfunnet vi lever i i dag? Der mor og far gjerne fikk barnet før de giftet seg, for så å aldri bli gift, og heller skille lag. Mor flyttet inn med/giftet seg med en annen, det samme gjorde far. Etter noen år var disse forholdene igjen slutt, og begge foreldre inngikk nye forhold. Flere barn, sammen med flere ulike partnere kom til.

 

Noen skulle tilbringe uken der, mens andre helgen der. Noen skulle feire jul der, mens andre her...

 

Forsvinner ikke litt "familien" oppi dette her? Jeg ser på "innvandrerfamilier"/folk med utenlands opprinnelse. De har et mye sterkere samhold enn en typisk norsk familie. Foreldrene ar bedre "kontroll" på barna. Barna er mer villige til å høre på foreldrene, det å hjelpe til hjemme er et selvfølge. Besteforeldre, og når foreldre blir såpass gamle, fortsetter å bo sammen med familien; det er ikke slik at man blir "flyttet" til gamlehjemmet, og blir alene i like stor grad som det vi blir her i Norge når vi blir eldre. Det er færre skilsmisser, og ikke like mange "utstikkerforhold" som er vanlige i vår kultur.

Nå vet jeg jo at skilsmisser ikke er like godt akseptert i alle ikke-norske miljøer osv. Men jeg lurer på; hva er det som får innvandrerforeldre til å holde sammen i mye, mye større grad enn norske foreldre? Hvorfor er samholdet mye større i slike miljøer enn i den største delen av norsk kultur?

 

Jeg reagerer veldig på at vi som foreldre ikke har "kontroll" på barna. Nå mener jeg jo ikke overvåking av barna, men vi lar jo barna våre fly ut hvor som helst, når som helst... Det er ingen måte på det, synes nå jeg... Foreldre aksepterer at unge (vi snakker ungdomskolelever) går ut og fester, drikker seg fulle, kommer hjem sent, osv. Vi aksepterer dette, og sier at "dette gjør jo alle ungdom", "det er jo en vanskelig tid", osv. Jeg synes det er forferdelig. I tillegg ser jeg i stadig større grad at vår norske ungdom ikke hjelper til hjemme, de er alt for krevende, og skal ha både det ene og det andre.

 

Jeg har flere venner med utenlandsk opprinnelse, og jeg lærer veldig mye om deres familiesystemer. Jeg synes dette er svært interessant. Mitt inntrykk er at innvandrerbarna har mye større respekt for sine eldre, foreldre vet (i alle fall omtrentlig) hvor barna skal når de går ut, disse barna hjelper til mer hjemme også; handler gjerne for foreldre, rydder og vasker hjemme, og de bidrar også økonomisk til husholdningen når de får seg en jobb. Det ser jeg sjeldent hos etnisk norsk ungdom. Familiesamholdet er mye sterkere. Minst ett av barna (inkludert ektefelle og barn når de kommer så langt) bor sammen med foreldrene, og tar ansvar for disse. I vår kultur er det dessverre blitt slik at det er nærmest utenkelig å bo sammen med sine foreldre, slik man gjorde i gamle dager. Dette har ført til stor isolasjon av vår eldre befolkning...

 

Har dere noe tanker rundt dette? Jeg synes det er svært forvirrende slik samfunnet vårt har blitt i dag... Det er ikke noe stabilitet; folk flytter sammen og flytter ut igjen, gifter seg, skiller seg, får barn med flere osv. Hele stabiliteten har jo blitt helt borte...

 

Jeg synes vi lever i et forvirret samfunn...

[Andrull]

Kommer vel helt på miljøet. Kjenner me ikke igjen overhode i det du skriver.

 

Samholdet flere utenlandke kulturer har er jo frykt det som forhindrer noen til skilles, og det kan da umulig være bedre.

[BirgerCaC]

Syntes at samfunnet i dag er idiotisk, J er helt enig med deg når det gjelder dette med familien. Norsk familie har blitt ødelagt i en stor grad vil jeg si, og dette er synd! Dessverre er det blitt slik på grunn av egoistiske folk som vil hore og grise meg en hel haug med partnere og bryr seg ikke om barna oppi det hele.

 

Ja, slik er samfunnet dessverre blitt. Sykt er det, men det rare er at de fleste aksepterer dette. Hvordan de kan gjøre det kan man spørre seg om. Jeg syntes i alle fall at de ikke tenker. De tenker kun på seg selv og ikke familien som en helhet.

[Studenten!]

Kommer vel helt på miljøet. Kjenner me ikke igjen overhode i det du skriver.

 

Samholdet flere utenlandke kulturer har er jo frykt det som forhindrer noen til skilles, og det kan da umulig være bedre.

 

 

Godt å vite at du ikke har det slik!

 

Det er sant som du sier, og som jeg skrev over, at i mange utenlandske kulturer er det ikke like akseptert å skilles, noe som selvfølgelig ikke er bra (dersom folk forhindres i å komme ut av dårlige forhold).

 

Men jeg lurer ofte på hvorfor vi her i landet skille oftere. Altså alle utenlandske miljøer kan jo neppe ha det slik at skilsmisser er vanskelige og lite aksepterte. Har det da blitt slik i landet ser etter andre ting i et forhold enn det "Utenlandske" mennesker gjør? Hva får folk til å skilles dersom de er i et godt forhold, trygg økonomi, med barn osv...? For så å flytte ut alene, hooke up med random mennesker, og så i siste fase av livet sitte igjen der alene...