Er det mulig å finne sannheten om eksistensen?

[Rescue me]

Hei.

 

Driver å leser en bok av Jed McKenna "Spirirtual Enlightenment: The Damnedest Thing" (første bok av en trilogi).

 

Jed McKenna påstår i hvert fall i boken at han er "enlightened", og har forklarer at "enlightment" er det samme som sannhet. Å søke "englightment" er å søke sannheten.

 

I boka skriver han hva det var som startet hans reise, som han påstår tar rundt 2 år fra man starter den, og det var at han innså at det fantes en sannhet, noe som førte til at han sa opp jobben og fokuserte kun på å finne den gjennom lesing og skriving.

 

Så jeg har jo tenkt litt på dette med sannhet da, for jeg vet jo ikke hva som er sant. Eneste jeg greier å tenke nærmere 100% på at er sant, er at det er noe, for jeg har en opplevelse.

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

 

 

Jed McKenna forklarer forsåvidt at han ser på verden som en slags "såpeopera", hvor folk generelt sett, de som ikke har våknet, ikke innser at de bare er karakterer i denne "såpeoperaen".

[Dragavon]

Hei.

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

 

Kanskje. Men eg tror alle må finne sin egen sannhet. Det som er rett for meg er ikkje nødvendigvis rett for deg.

 

Å lese slike bøker føler eg er veldig lite nyttig. Din sannhet finner du i deg sjølv, ved å bli kjent med deg sjølv. Ikkje ved å bli fortalt av andre kva du skal tro og meine.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Jeg mener også at sannhet finnes. Det gjelder bare å oppdage/finne den, og her kan det være forskjellige innfallsvinkler som vil fungere forskjellig for hver enkelt individ. Et menneske kan få mer utbytte av å lytte til sitt indre/sine følelser, mens et annet får mer utav fornuften og logisk analysegjennomgang.

 

Enten er det sant at Gud eksisterer, og Jesus den han sa han var. Som i tilfelle vil være den største og viktigste nyheten i vårt liv, eller så er det ikke sant. Man kommer ikke utenom sannhetsspørsmålet.

Kan anbefale Ravi Zacharias ifht spørsmål omkring sannhet. Han har en fin historie han forteller om når han møtte en hinduist eller buddhist. Denne personen sa til ham at han var så enten/eller. Var det ikke bedre å være mer både/og istedenfor? Zacharias svarte ham; "så det du sier er at jeg må velge mellom enten/eller ELLER både/og"? Og sannhetsspørsmålet meldte seg altså igjen.

 

Jeg tror det blir riktigere å spørre seg om man kan finne sannheten innenfor enhver rimelig tvil, men ikke som et 100 % sikkert fasitsvar. Bortsett fra i matematikken og tildels logikken da (avhengig av sanne premisser). Selv egne opplevelser kan man ikke stole 100 % på, men altså innenfor enhver rimelig tvil, eller at man er innenfor sin rasjonelle rett til å mene at det er sant. Vi kommer ikke så mye lenger enn det tror jeg.

 

 

Mats Selander - Doktorstudent i etikk, og ansatt i Credoakademin i Sverige skriver om sannhet:

 

 

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet – verken mer eller mindre.

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".
Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.
- Denne setningen har ikke seks ord.
- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

Endret 13. februar 2014 av Fustasjeopphengsforkobling

[Pop]

Slik du spør vil jeg heller si at også sannhet er relativt. Om du vi ha en vitenskapelig sannhet, en filosofisk eller annet så blir forutsetningene stadig endret og du risikerer å diskutere på helt ulike grunnlag.

[Lyktemann]

Hei.

 

Driver å leser en bok av Jed McKenna "Spirirtual Enlightenment: The Damnedest Thing" (første bok av en trilogi).

 

Jed McKenna påstår i hvert fall i boken at han er "enlightened", og har forklarer at "enlightment" er det samme som sannhet. Å søke "englightment" er å søke sannheten.

 

I boka skriver han hva det var som startet hans reise, som han påstår tar rundt 2 år fra man starter den, og det var at han innså at det fantes en sannhet, noe som førte til at han sa opp jobben og fokuserte kun på å finne den gjennom lesing og skriving.

 

McKenna fant ihvertfall veien til en mengde penger ved å spille på folks eksistensielle angst og dragning mot selvhjelpsbøker. Som så mange amerikanske menn som kaller seg ditt og datt og hevder å tale sannhet og frelse er nok McKenna bare ute etter pengene dine i bytte mot amatørfilosofi og lånt stoff fra ymse nyreligiøse grupperinger.

 

Så jeg har jo tenkt litt på dette med sannhet da, for jeg vet jo ikke hva som er sant. Eneste jeg greier å tenke nærmere 100% på at er sant, er at det er noe, for jeg har en opplevelse.

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

 

 

Kort og godt; nei. Men så kan man heller spørre seg; so what? Er ikke den virkeligheten vi alle opplever hver dag virkelig nok til å egentlig klassifisere til å kalles "faktisk eksistens"?

 

Om vi er aktører i en latterlig omfattende datasimulasjon eller tankene i hodet på et flygende spaghettimonster spiller egentlig ikke noen rolle så lenge vi er låst til det stedet.

[Rescue me]

 

Hei.

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

Kanskje. Men eg tror alle må finne sin egen sannhet. Det som er rett for meg er ikkje nødvendigvis rett for deg.

 

Å lese slike bøker føler eg er veldig lite nyttig. Din sannhet finner du i deg sjølv, ved å bli kjent med deg sjølv. Ikkje ved å bli fortalt av andre kva du skal tro og meine.

 

Alle tror jo på en måte på noe, men man kan jo ikke akkurat vite om det er sant. Man må sånn sett kanskje starte med å spørre seg om det finnes en universell sannhet om vår eksistens. Om det finnes, er den da mulig å oppdage?

 

Liker å lese bøker jeg, å få litt nye perspektiv skader vel ikke.

[ChiaroScuro]

Det finnes kun en sannhet om eksistensen. Din sannhet , min sannhet etc. etc. etc. er ønsketenking.

 

Vår eksistens er akkurat den samme som eksistensen til all form for liv på jord. Vi er kun spesielle på en måte og det er vår evne til å tenke. Vi er flinkere til å tenke enn andre livsformer - håper vi.

Ulempen ved å kunne tenke er at vi tror vi er forskjellig fra andre livsformer og at vi har en annen hensikt.

[Rescue me]

Jeg mener også at sannhet finnes. Det gjelder bare å oppdage/finne den, og her kan det være forskjellige innfallsvinkler som vil fungere forskjellig for hver enkelt individ. Et menneske kan få mer utbytte av å lytte til sitt indre/sine følelser, mens et annet får mer utav fornuften og logisk analysegjennomgang.

 

Enten er det sant at Gud eksisterer, og Jesus den han sa han var. Som i tilfelle vil være den største og viktigste nyheten i vårt liv, eller så er det ikke sant. Man kommer ikke utenom sannhetsspørsmålet.

Kan anbefale Ravi Zacharias ifht spørsmål omkring sannhet. Han har en fin historie han forteller om når han møtte en hinduist eller buddhist. Denne personen sa til ham at han var så enten/eller. Var det ikke bedre å være mer både/og istedenfor? Zacharias svarte ham; "så det du sier er at jeg må velge mellom enten/eller ELLER både/og"? Og sannhetsspørsmålet meldte seg altså igjen.

 

Jeg tror det blir riktigere å spørre seg om man kan finne sannheten innenfor enhver rimelig tvil, men ikke som et 100 % sikkert fasitsvar. Bortsett fra i matematikken og tildels logikken da (avhengig av sanne premisser). Selv egne opplevelser kan man ikke stole 100 % på, men altså innenfor enhver rimelig tvil, eller at man er innenfor sin rasjonelle rett til å mene at det er sant. Vi kommer ikke så mye lenger enn det tror jeg.

 

 

Mats Selander - Doktorstudent i etikk, og ansatt i Credoakademin i Sverige skriver om sannhet:

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet verken mer eller mindre.

 

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

 

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

 

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".

Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

 

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.

- Denne setningen har ikke seks ord.

- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

 

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

 

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

 

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

 

Takker for et bra svar. Likte jævlig godt den der, med er det sant at det ikke finnes noen sannhet.

 

Men trenger selvmotsigelser å være en umulighet?

 

Slik du spør vil jeg heller si at også sannhet er relativt. Om du vi ha en vitenskapelig sannhet, en filosofisk eller annet så blir forutsetningene stadig endret og du risikerer å diskutere på helt ulike grunnlag.

Å finne sannheten for meg selv. Altså, om jeg finner sannheten om hva jeg er. Endret 13. februar 2014 av Because I need change!

[Rescue me]

 

Hei.

 

Driver å leser en bok av Jed McKenna "Spirirtual Enlightenment: The Damnedest Thing" (første bok av en trilogi).

 

Jed McKenna påstår i hvert fall i boken at han er "enlightened", og har forklarer at "enlightment" er det samme som sannhet. Å søke "englightment" er å søke sannheten.

 

I boka skriver han hva det var som startet hans reise, som han påstår tar rundt 2 år fra man starter den, og det var at han innså at det fantes en sannhet, noe som førte til at han sa opp jobben og fokuserte kun på å finne den gjennom lesing og skriving.

McKenna fant ihvertfall veien til en mengde penger ved å spille på folks eksistensielle angst og dragning mot selvhjelpsbøker. Som så mange amerikanske menn som kaller seg ditt og datt og hevder å tale sannhet og frelse er nok McKenna bare ute etter pengene dine i bytte mot amatørfilosofi og lånt stoff fra ymse nyreligiøse grupperinger.

 

Lest boka?

 

Har ikke lest mer enn 130 sider så langt, men liker en del av det jeg leser.

 

Selvfølgelig er det er litt weird av han å si at han har våknet, mens nesten alle andre fortsatt sover. Men hvem vet?

 

Boka handler egentlig veldig mye (så langt i hvert fall) om hva som ikke er "enlightenment" (hva er et bra norsk ord?).

 

Og dette synes jeg blant annet var et gullkorn "Desire to be desireless".

 

Nå har jeg selv engang følt at alt kunne vært en "såpeopera", men da var jeg ruset på psykadeliske rusmidler, så vet ikke om det teller helt.

 

 

Så jeg har jo tenkt litt på dette med sannhet da, for jeg vet jo ikke hva som er sant. Eneste jeg greier å tenke nærmere 100% på at er sant, er at det er noe, for jeg har en opplevelse.

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

Kort og godt; nei. Men så kan man heller spørre seg; so what? Er ikke den virkeligheten vi alle opplever hver dag virkelig nok til å egentlig klassifisere til å kalles "faktisk eksistens"?

 

Om vi er aktører i en latterlig omfattende datasimulasjon eller tankene i hodet på et flygende spaghettimonster spiller egentlig ikke noen rolle så lenge vi er låst til det stedet.

 

Spørsmålet mitt er jo litt om det er mulig å vite om vi er aktører i en omfattende datasimulasjon eller i tankene i hodet på et flygende spaghettimonster(?).

[Rescue me]

Det finnes kun en sannhet om eksistensen. Din sannhet , min sannhet etc. etc. etc. er ønsketenking.

 

Vår eksistens er akkurat den samme som eksistensen til all form for liv på jord. Vi er kun spesielle på en måte og det er vår evne til å tenke. Vi er flinkere til å tenke enn andre livsformer - håper vi.

Ulempen ved å kunne tenke er at vi tror vi er forskjellig fra andre livsformer og at vi har en annen hensikt.

Hva er sannheten bak eksistensen til dyr? Er jo samme greia der egentlig, men ja vi tror nok vi er spesiell, men kan vi vite med sannhet at vi ikke er det?

 

Nei, jeg er nok bare en forvirret person, men kan ikke la være å være det heller, selv om alt jeg ønsker er å bare nyte det som er.

[Dragavon]

 

Liker å lese bøker jeg, å få litt nye perspektiv skader vel ikke.

 

 

Så lenge du husker på at de som skriver slike bøker alltid har en agenda for det de skriver. Som regel er den agendaen å tjene penger på andre menneskers usikkerhet.

 

Som eg har sagt, eg tror ikkje du finner deg sjølv og meningen med ditt liv ved å lese noe andre har skrevet.

[Lyktemann]

 

Selvfølgelig er det er litt weird av han å si at han har våknet, mens nesten alle andre fortsatt sover. Men hvem vet?

 

Med utgangspunkt blant annet i at det finnes utallige forfattere som, som McKenna, hevder de på en eller annen måte er "mer opplyst" enn alle andre mennesker mener jeg vi fint kan avskrive påstanden hans.

 

Arroganse kaller jeg slikt. Og kynisme.

 

Og dette synes jeg blant annet var et gullkorn "Desire to be desireless".

 

 

Hvorfor syns du det er et gullkorn?

 

Nå har jeg selv engang følt at alt kunne vært en "såpeopera", men da var jeg ruset på psykadeliske rusmidler, så vet ikke om det teller helt.

 

Såpeoperaanalogien er lett å bruke fordi den er lett å kjenne seg igjen i. Tør tippe at de fleste mennesker har følt seg malplassert i denne store og forvirrende verdenen vi befinner oss i. Men det er ikke uttrykk for mer enn subjektivt føleri.

 

 

Spørsmålet mitt er jo litt om det er mulig å vite om vi er aktører i en omfattende datasimulasjon eller i tankene i hodet på et flygende spaghettimonster(?).

 

Og til det kan man ikke si så mye annet enn "nei", kort og godt. Selv om vi faktisk skulle finne ut at vi er tankene til et flygende spaghettimonster vil man alltid kunne spørre om ikke både vi og spaghettimonsteret er tankene i hodet på et enda mer virkelig spaghettimonster. Slik kan man fortsette inn i evigheten.

 

Det er ikke annet enn totalt meningsløst, og vil aldri føre noe sted.

[Fustasjeopphengsforkobling]

Takker for et bra svar. Likte jævlig godt den der, med er det sant at det ikke finnes noen sannhet.

Men trenger selvmotsigelser å være en umulighet?

 

Jeg ser ikke hvordan selvmotsigelser er mulige, men hvordan mener du at selvmotsigelser evt er mulige?

[Rescue me]

 

Liker å lese bøker jeg, å få litt nye perspektiv skader vel ikke.

Så lenge du husker på at de som skriver slike bøker alltid har en agenda for det de skriver. Som regel er den agendaen å tjene penger på andre menneskers usikkerhet.

 

Som eg har sagt, eg tror ikkje du finner deg sjølv og meningen med ditt liv ved å lese noe andre har skrevet.

 

Tror heller ikke jeg kommer til å finne meg selv og meningen med livet med å lese noe andre har skrevet, men kanskje det hjelper på veien?

[Rescue me]

 

Selvfølgelig er det er litt weird av han å si at han har våknet, mens nesten alle andre fortsatt sover. Men hvem vet?

Med utgangspunkt blant annet i at det finnes utallige forfattere som, som McKenna, hevder de på en eller annen måte er "mer opplyst" enn alle andre mennesker mener jeg vi fint kan avskrive påstanden hans.

 

Arroganse kaller jeg slikt. Og kynisme.

 

Å avvise at han er det er også arroganse. Men ja, jeg kan ikke si jeg tror på det, selv om jeg nok er litt for lettroende til boka nå da jeg driver å leser den.

 

 

Og dette synes jeg blant annet var et gullkorn "Desire to be desireless".

 

 

 

 

Hvorfor syns du det er et gullkorn?

 

Fordi, jeg selv har hatt et ønske om å ikke ha noen ønsker. Av den grunn at om man ikke ønsker seg noe, så er man fornøyd med det som er.

 

 

Nå har jeg selv engang følt at alt kunne vært en "såpeopera", men da var jeg ruset på psykadeliske rusmidler, så vet ikke om det teller helt.

 

 

 

 

Såpeoperaanalogien er lett å bruke fordi den er lett å kjenne seg igjen i. Tør tippe at de fleste mennesker har følt seg malplassert i denne store og forvirrende verdenen vi befinner oss i. Men det er ikke uttrykk for mer enn subjektivt føleri.

 

Må nesten forklare min psykadeliske sopptur, eller det jeg husker fra den i hvert fall, litt bedre:

 

Når effekten slo inn, var det som om jeg hadde svaret på "alt" (kan jo være kun oppspinn), men i hvert fall så var det som om jeg hadde en slags dialog med en "indre meg selv".

 

Husker jeg først bare lo av hvordan realiteten var satt sammen, for det var som om det var så motsatt av alt jeg hadde forestilt meg.

 

Hadde diverse "out-of-body" opplevelser, hvor jeg drev å fløyt rundt i "det andre" og opplevde bare hvordan jeg kunne gå fra realitet til realitet.

 

"Skjønte" da også at ord ikke kunne forklare hva jeg "så", og at det heller ikke var meningen. Var litt artig, for når jeg så på kompisen min når jeg tenkte det, sa han noe ala "dette kan ikke forklares".

 

Følte på en måte at alt bare var en "placebo", men tydeligvis er slikt som mat og vann en placebo for å overleve her på jorden. Så jeg ser den ikke helt lengre.

 

Så også for meg at vi var med på å "utvide" realiteten hele tiden, så derfor hadde det vi gjorde "en mening". Vi var en del av det hele.

 

Det var et slags "paradoks" som holdt realiteten vår sammen, for å "slutte sirkelen".

 

Men, dette var når jeg var ruset på et psykadeliske rusmiddel, så kan jo ikke akkurat vite om jeg kan ta det som god fisk. Men jævlig interessant opplevelse var det i hvert fall.

 

Og det er jo også grunnen til at jeg "søker" (selv om jeg forsåvidt dreiv å gjorde det før denne opplevelsen også).

 

 

Spørsmålet mitt er jo litt om det er mulig å vite om vi er aktører i en omfattende datasimulasjon eller i tankene i hodet på et flygende spaghettimonster(?).

 

 

 

 

Og til det kan man ikke si så mye annet enn "nei", kort og godt. Selv om vi faktisk skulle finne ut at vi er tankene til et flygende spaghettimonster vil man alltid kunne spørre om ikke både vi og spaghettimonsteret er tankene i hodet på et enda mer virkelig spaghettimonster. Slik kan man fortsette inn i evigheten.

 

Det er ikke annet enn totalt meningsløst, og vil aldri føre noe sted.

 

Om vi finner ut vi er i tankene til et spaghettimonster, så vil jeg si det har stor betydning for meg, selv om jeg aldri noensinne ville funnet ut av realiteten til spaghettimonsteret, og hva som "utenfor der". Endret 14. februar 2014 av Because I need change!

[Rescue me]

 

Takker for et bra svar. Likte jævlig godt den der, med er det sant at det ikke finnes noen sannhet.

 

Men trenger selvmotsigelser å være en umulighet?

Jeg ser ikke hvordan selvmotsigelser er mulige, men hvordan mener du at selvmotsigelser evt er mulige?

 

Jeg vet ikke om de er mulige. Jeg har litt problemer med å lage selvmotsigelser, eller å tenke helt på hva ordet egentlig betyr.

[Lyktemann]

 

Om vi finner ut vi er i tankene til et spaghettimonster, så vil jeg si det har stor betydning for meg, selv om jeg aldri noensinne ville funnet ut av realiteten til spaghettimonsteret, og hva som "utenfor der".

 

Hvordan hadde det forandret noe som helst, egentlig? Virkeligheten hadde ikke blitt mer virkelig bare fordi du ble kjent med en slik kunnskap. De samme naturlovene hadde vært gjeldende. Den samme etikk og moral. Osv.

[Abigor]

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

Du kan finne din personlige sannhet, men det er umulig å finne noen form for felles sannhet.

[Rescue me]

 

 

Om vi finner ut vi er i tankene til et spaghettimonster, så vil jeg si det har stor betydning for meg, selv om jeg aldri noensinne ville funnet ut av realiteten til spaghettimonsteret, og hva som "utenfor der".

 

Hvordan hadde det forandret noe som helst, egentlig? Virkeligheten hadde ikke blitt mer virkelig bare fordi du ble kjent med en slik kunnskap. De samme naturlovene hadde vært gjeldende. Den samme etikk og moral. Osv.

 

Om jeg hadde visst at jeg bare var i tankene på et spaghettimonster, så hadde jeg nok ikke tatt verden like seriøst. Om jeg virkelig hadde visst det da, ikke bare at noen forteller meg det, eller kommer opp med en teori for hvorfor det er sånn.

[Rescue me]

 

Er det å finne sannheten om sin egen eksistens mulig?

Du kan finne din personlige sannhet, men det er umulig å finne noen form for felles sannhet.

 

Hva om et kun er sannhet, men denne sannheten ikke er mulig å fortelle? Så alle på finne den personlig. Blir litt som å si det er en personlig sannhet, men samtidig helt feil, da alles personlige sannhet er den samme.

 

 

 

 

Inspirert av soppturen min, kom jeg på denne setningen nå nettopp:

 

"Det er alt, utenom det du tenker det er." Som jo i for seg motsier seg, for om jeg tenker det er alt utenom hva jeg man tenker det er, så er det ikke det lengre.

Endret 15. februar 2014 av Because I need change!