Balansegangen mellom tilgjengelig og for tilgjengelig

[kollolll]

Jeg må innrømme jeg sliter noe med denne.

 

Av prinsipp er jeg ganske klar på at jeg ikke vil gjøre meg mer utilgjengelig og opptatt enn jeg i realiteten er, men det er mulig jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste her. Det gjelder både kort responstid på tekstmeldinger/FB og det at jeg sier ja til spontane møter om jeg faktisk ikke er opptatt.

 

I fjor hadde jeg regelmessig kontakt med en lokal ungmøy. Selv da jeg spilte fotball svarte jeg som oftest i løpet av rundt 15 minutter under drikkepauser og andre naturlige avbrudd i spillet. Selv følte jeg meg aldri spesielt desperat eller trengende, men det gikk et lite lys opp for meg da jeg ble oppringt to ganger og fikk tre tekstmeldinger med forskjellige varianter av "Hva gjør du"/"Hvor er du"/"Hvorfor svarer du ikke" en gang jeg ikke hadde anledning til å svare på et par timer.

 

Det er for så vidt ikke store nyheter for meg, det her; en kjæreste for noen år siden svarte med "Har du venner?" da jeg måtte takke nei til date fordi jeg hadde andre planer, og det fulgte en shitstorm av sjalu spørsmål da det senere kom frem at jeg hadde vært ute på byen. Jeg hadde for all del vært både sosial og ute tidligere i forholdet, men jeg hadde alltid svart på meldinger ganske kjapt uansett, så det passerte under radaren.

 

Med både de to nevnte frøknene og tidligere jenter har jeg hatt et klart inntrykk av at interessen har vært veldig stor innledningsvis, men luften har en tendens til å gå ut av ballongen. Er åpen for at det er en sammenheng her mellom å (tilsynelatende) ikke ha et liv utenom og det at interessen deres dør ut. Jeg har fortsatt regelmessig kontakt - som venn - med flere jenter jeg har datet/hatt sex med/som definitivt har vist interesse da vi først ble kjent. Det kan nok også være en indikasjon.

 

Jeg har en snikende mistanke om at noe lignende har skjedd igjen nå. Tidligere har jeg i grunnen ikke tatt det så tungt, men akkurat hun her har jeg ikke lyst til å bare gi opp uten videre. Det har gått fra veldig intens kontakt og ganske klare antydninger til en veldig halvhjertet mellomgreie. Jeg vet at jeg har gjort meg mer tilgjengelig og tilpasset meg mer enn flere andre sikkert hadde gjort. I går kveld hadde jeg egentlig tenkt å se en film, men så dukket hun plutselig opp på Skype, og da valgte jeg å heller logge på der. Det endte med at hun svarte at hun var straks tilbake, før hun sa hun måtte stikke da hun kom tilbake igjen. Jeg klarer ikke helt å la være å tenke at det var en liten test for å sjekke at jeg fortsatt var tilgjengelig ved behov.

 

Spørsmålet er hva man egentlig har for retningslinjer. Jeg føler meg klam om jeg bevisst velger å ikke svare på en tekstmelding jeg har sett, men det er mulig jeg må skifte strategi. Helt ærlig har jeg aldri hatt noen "strategi" i det hele tatt. Det har funket veldig greit uten, men aldri på sikt.

 

Ja, jeg er eldre enn 17.

[Tvillingsjel]

Jeg har aldri spilt noe spill der, men svart så fort jeg kan. Er koselig å høre fra den man holder på med/er sammen med

 

Vet en del venter med å svare.

[N|troXx]

Som mann så kan du svare akkurat når det passer deg.

 

Vær trygg nok på deg selv til at du ikke må spille noe spill, og hvis du føler hu må ha et spill som du ikke føler deg komfortabel med, så gir du tydelig uttrykk for det og avslutter det hele.

 

Trur den "testen" du refererer til her, egentlig er en sjekk om hu kontrollerer deg eller om du gjør ting av egen fri vilje. Det er mine 50 øre.

[kollolll]

Tvillingsjel: Vi er tydeligvis like der. Samtidig er det vel slik at menn som fremstår veldig tilgjengelige kanskje mister noe av appellen? Jeg ser at det er en viss logikk bak påstanden.

 

Nitro: Godt eksempel på biten jeg ikke tar helt uten videre. Jeg er enig i at jeg som mann kan svare når det passer meg, men hva legger man i dette? I likhet med de andre har jeg mobilen i lomma stort sett døgnet rundt, så jeg ser gjerne øyeblikkelig meldinger jeg mottar. Passer det da meg å svare umiddelbart? Eller "passer det" å svare når jeg gidder? Hva om jeg gidder å svare øyeblikkelig? Jeg synes ikke det er mindre stusselig å sitte med stoppeklokke og vente med å svare som del av et spill, i alle fall.

 

I utgangspunktet er jeg trygg nok til å ikke drive noe spill, men jeg må etter hvert kanskje innse at jeg gjør noe feil også. Første-, andre-, tredje og fjerdeinntrykket mitt er tydeligvis godt nok, men den flammen der slukner fort, ass.

 

For øvrig er jeg og dine 50 øre helt på bølgelengde.

[NikkaYoichi]

Jeg er også så "dum" at jeg "svarer så fort jeg kan" og ikke later som jeg er opptatt hvis jeg faktisk ikke er det. Dog tenker jeg også som så at om folk ikke liker meg for den jeg er, så kan de dra åt skogen.

[Gjest Bruker-95147]

Helt ærlig har jeg aldri hatt noen "strategi" i det hele tatt. Det har funket veldig greit uten, men aldri på sikt.

 

Ja, jeg er eldre enn 17.

 

Her motsier du deg selv - først er det greit å ikke ha strategi (noe jeg forøvrig er helt enig med deg i). så avslutter du med å antyde at det å ikke ha noen strategi ikke virker over tid .. Det kan tyde på at du har hatt en plan, eller roter jeg litt nå ..

[Tvillingsjel]

Synes det er koselig å høre fra folk og å svare jeg da, særlig min kjære

[kollolll]

Jeg er også så "dum" at jeg "svarer så fort jeg kan" og ikke later som jeg er opptatt hvis jeg faktisk ikke er det. Dog tenker jeg også som så at om folk ikke liker meg for den jeg er, så kan de dra åt skogen.

Hadde vært deilig om det var så enkelt. Hvor mye seg "selv" man enn er eller sier man er, tilpasser vi oss alle normene uansett. Om jeg må tilpasse meg litt mer på dette enn jeg gjør nå er ikke nødvendigvis det å selge sjelen, synes jeg; tross alt en viss avstand mellom det å gjøre seg litt kostbar og å bevisst spille en karakter fra første stund. Men jeg er enig med deg.

 

Vanvittige sky: Ordlegger meg nok heller litt uklart. Jeg har aldri vært i noe langvarig forhold. Kan kanskje tyde på at feilen ligger hos meg. Det at flere av de jeg har gått ut med senere har villet beholde meg som nær venn de møter regelmessig taler nok også for det. Klart forhold eller potensielle forhold kan dø ut om spenningen og utfordringen forsvinner allerede første uke. Akkurat det synes jeg er appellerende selv, men jeg gir dem nok lite av det samme tilbake.

 

Mine to øre er for øvrig helt enig med Tvillingsjel her.

Endret 12. februar 2014 av kollolll

[Tvillingsjel]

Hmmm, jeg har ikke følt at spenningen har gått over pga tilgjengelighet og synes det er koselig å høre fra folk.

 

Når det gjelder å være seg selv så er vi det i ulik grad hele tiden og vi viser ulike sider av oss selv i ulike settings. Noen mennesker får se mer det vi oppfatter som den egentlige oss, men alt er sider av oss. Vi velger å vise ulike ting i ulike settings. Noen ganger mer og andre ganger mindre.

[KleinStein]

En balanse ja. Burde sikkert finne en balanse mellom forventninger og da.

 

Det ville jo ha vært ganske rart å forvente at andre skal stille opp, når en selv aldri har engang har prøvd å stille opp selv for noe som helst.

 

Og det er noen ganger kjekt å lage avtaler, men en bør jo sørge for at alle parter er enig da. For det er faktisk ikke alt alle aksepterer og da gidder dem heller ikke å bry seg / by på seg selv.

 

Og når det overhodet aldri blir noen samtaler på noe særlig *personlig plan*, hva er da vitsen med å ha kontakt egentlig?

 

Noen ganger, er faktisk bittelitt IKKE bedre enn ingenting.

[kollolll]

Nå har jeg vært en utilgjengelig badass i en uke. Jeg har en stemme i bakhodet som konstant ber meg vokse opp, og jeg føler meg ganske stusselig når jeg sitter her og bevisst vurderer hvordan jeg kan gjøre meg minst mulig "lett" og "tilgjengelig". Dette er ikke noe for meg.

 

Likevel interessant å se hvilke tanker jeg har om meg selv og tilgjengelighet. Et ubehagelig antall ganger i løpet av min uke som player tenkte jeg ting som "Du må jo være pålogget i tilfelle" og "Hva om ikke du er der akkurat når det trengs". Vet ikke om det er noe mindre stusselig. Samtidig var både den kvelden jeg var sosial uten å i det hele tatt ha med meg mobilen og den aftenen jeg satt og så på filmer alene, uten mobil eller PC i nærheten, oppriktig avslappende. Kanskje ikke banebrytende nyheter at det ligger en usikkerhet bak det å være for tilgjengelig, men det var ganske behagelig å tenke at det ikke er mitt ansvar å være tilgjengelig hele tiden, "i tilfelle".

 

Jeg skal nå prøve en mellomting.

Endret 17. februar 2014 av kollolll

[Skallekos]

Hører du stemmer, TS ? Snakker de til deg og får deg til å føle deg stusselig?

 

Du sier at du opplever at det er slitsomt å være mye tilgjengelig sånn "i tilfelle" og at det er forfriskende når du prioriterer deg selv heller og litt egentid. Dette er vel ganske selvsagt for de fleste mennesker tipper jeg?

 

Og hvem er det du gjør deg tilgjengelig for da, i tilfelle? Og hvordan er deres forventninger og ønsker til tilgjengeligheten din? Hva har du latt dem få bli vant med? Det er ikke nettopp disse forventningene som har etablert seg over tid pga din tidligere oppførsel og tilgjengelighet du sliter litt med nå da?

 

For det virker mer som du ønsker å endre et mønster du allerede har lagt opp. Ved å nå prøve en mellomting. Og det er nok fornuftig det for din del, om du synes at tidligere oppførsel har vært slitsom for deg.

 

Men, det hjelper sannsynligvis ikke så veldig hvis du blir den eneste som prøver.

 

Det var det jeg brant meg på. Jeg var den eneste som prøvde på noe og mødte meg selv ganske kjapt i døren. Ingen hyggelig opplevelse egentlig, men man lærer jo så lenge man lever.

 

Du får ha lykke til. Og husk på, at det ikke er så smart å gi mer enn du får.

Endret 19. februar 2014 av Skallekos

[kollolll]

Hører ikke stemmer rent utover at jeg snakker meg selv ned. Snakker gibberish med meg selv av og til om jeg er ekstremt sliten, men det stopper der. Har gått til psykiater, men aldri fått noen indikasjon på schizofreni eller andre brudd med virkeligheten. Har ADD og tvangslidelse. Sistnevnte spiller definitivt inn.

 

Forventningen er nok at jeg "er" der, slik jeg stort sett alltid har vært. En genuin forbauselse fra en ekskjæreste over at jeg faktisk hadde venner som jeg møtte ukentlig er nok et godt eksempel her. Det er også en viss grad av at jeg tenker at akkurat den skypesamtalen, akkurat det møtet eller akkurat den SMS-utvekslingen kan være den gangen det oppstår en konkret kjemi eller en begynnende etablerting av noe mer enn bare et vennskap. Da er det kort veg til å logge på Skype/FB "i tilfelle", i stedet for å faktisk gjøre noe annet.

 

Problemet blir når den andre personen plutselig går fra å være like tilgjengelig som meg til å bli mindre aktiv. Skal man da kontre ved å være like tilgjengelig som før eller kanskje til og med mer, som en tilpasning? Eller svare med samme mynt, siden men tross alt har annet å ta seg til enn å stå på vent? Svaret bør være sistnevnte, men jeg har nok tidligere tippet mot førstnevnte. Da sitter jeg der og forsøker å unnskylde at jeg i praksis kaster bort tid på en person som kanskje har tid til et møte eller kanskje logger på den kvelden der. "Jeg har ingen andre konkrete planer, så da kan jeg like gjerne logge på nå i tilfelle".

 

Oppsummert er vel tankegangen min at hvis person X er pålogget (eller i alle fall sjekker hvem som er pålogget) uten at jeg er der, og dette skjer flere dager på rad, eller over tid, tenker denne at det ikke er vits å komme på lenger, eller at interessen beveger seg over til andre. Kanskje ikke så dumt rasjonalisert i seg selv, men i realiteten har det vel neppe den effekten. Kanskje heller motsatt, ut fra hva jeg har skjønt.

 

Jeg har egentlig aldri vært spesielt bevisst på dette før nå. Først når jeg nå har skrevet det ned ser jeg hvilken bjørnetjeneste det er jeg gjør meg selv her, hvor underbevisst det enn er. Det gjelder både det virkelige, fysiske liv og tilgjengelighet gjennom diverse kanaler i internettet, men det er nok sistnevnte spesielt som spiser tid.

 

Det er ikke mange ukene siden jeg lastet ned Skype på mobilen for å kunne være pålogget selv når jeg ikke er hjemme, liksom. Kom og ta meg, jenter! Går et lys opp for meg her.