Zito's "glemte" favoritter

[FrankZito]

The Great Silence, Il Grande Silenzio (1968)

"Once, my husband told me of this man. He avenges our wrongs. And the bounty killers sure do tremble when he appears. They call him "Silence." Because wherever he goes, the silence of death follows."

For de gjenværende og uheldige landsbyboerne i snødekte Snowhill er det lovløsheten som gjelder i den harde vinteren 1899.

Landsbyen har i lengre tid vært en populær jaktplass for blodtørstige og pengesøkende dusørjegere som ikke skyr noen midler i kampen mot sultne og desperate innbyggere.

Men da en revansjelysten enke hyrer inn den beryktede revolvermannen Silence (Jean-Louis Trintignant) for å ta hånd om sin manns morder Loco (Klaus Kinski) vil Snowhills en gang så idylliske landskap forvandles om til et blodrødt mareritt.

Lite pratsomme revolvermenn er ikke akkurat noe sjeldent syn i western sjangeren men i Sergio Corbuccis lille spaghetti perle The Great Silence har vår helt i det minste en god "unnskyldning".

I virkeligheten skal Jean-Louis Trintignant ha godtatt rollen som Silence kun dersom han slapp å lære seg manuset utenat.

Filmen er stappet med gode skuespillprestasjoner, men det er likevel Klaus Kinski som er filmens store høydepunkt og med sine iskalde blå øyne dominerer han så og si alle scener han medvirker i og leverer en av de mest sadistiske men likefullt likandes filmskurker jeg kan huske å ha sett på film.

 

I motsetning til datidens western utgivelser der ørken og sand dominerer har Corbucci i stedet valgt snø og kulde, noe som The Great Silence har mer enn nok av.

Filmen er ikke helt ulik Django (1966) både med tanke på atmosfæren samt bruken av vold og hvordan den sakte men sikkert bygger seg opp til det endelige dødstøtet, men det er likevel få westerntitler som kan matche den avsluttende scenen i The Great Silence og er så absolutt en godbit verdt å ha stående klar i filmhylla

 

http://www.youtube.com/watch?v=q9uHZ2djt5w

IMDB

[FrankZito]

Varmen ødelegger fullstendig nattesøvnen min, så i stedet prøver jeg å slå i hjel litt tid med å legge til noen flere favorittfilmer:

Six-String Samurai (1998)

"Float away, little butterfly. Just flutter away. I got a gig in Vegas. And the wastelands ain't no place for kids."

Siden kommunistenes eksplosive avskjed tilbake i 1957 har Amerika endt opp som et av de farligste stedene på moder jord.

Men tross elendige fremtidsutsikter finnes det likevel håp for de få optimistiske sjeler i form av myten om den legendariske byen Lost Vegas hvor kongen over alle konger en gang i tiden hersket.

Men kongen har vært død i en lang tid og ute i grenseland er reglene enkle,

enhver gærning bevæpnet med et sverd og store nok cojones kan ta delta i jakten på det største trofeet av dem alle, nemlig muligheten til å bli kronet som den nye kongen av Vegas.

Fullt mulig et av mine beste impulskjøp som jeg måtte ut med hele 5 Kr for, og fant den i en Gamestop butikk under den skandinaviske tittelen Samurai Sword.

Forventet egentlig null og niks av filmen da de 14 andre dvdene jeg kjøpte samme dag var av den bedritne kvaliteten, men Six-String Samurai viste seg å stå igjen som en av de ukjente perlene som øyeblikkelig fjernet den bitre ettersmaken av 14 bomkjøp og jeg kunne glede meg over å ha funnet en ny favoritt til samlingen.

Her er det snakk om en skikkelig god film spekket med heftige one-liners, tøffe kampscener samt en av de kuleste anti-heltene innen den post-apkolyptiske filmgenren, kun forbigått av sjølveste Snake Plissken (Kurt Russell) fra Escape filmene til John Carpenter.

http://www.youtube.com/watch?v=pfTWYP4bE28

IMDB

Color of Night (1994)

"You stick your dick in a barrel of barracudas once, maybe you won't lose it. You leave it in there, it's gonna get chewed off at the root."

Psykoanalytikeren Bill Capa (Bruce Willis) bestemmer seg for å ta en pause fra New York når en av hans pasienter begår selvmord rett foran øynene hans.

Vel framme i englenes by møter han en gammel venn og kollega Dr. Bob Moore (Scott Bakula) som foreslår at Bill bor hos ham til Capa har fått koblet hendelsen i New York ut av systemet.

Men det blir knapt noen hvile for stakkars Bill når han plutselig havner midt opp i en mordetterforskning da Bob Moore blir funnet drept på sitt kontor.

Politimannen som leder etterforskningen spør om ikke Bill Capa kan ta over gruppeterapien som Bob pleide å lede, samt undersøke om det foregår noe mistenkelig under møtene.

Motvillig går Capa med på ideen og tar regien i de resterende samtalemøtene, men innser fort at det ikke kommer til å bli noen lett oppgave da samtlige av deltagerne i gruppa virker alt annet enn stabile, og på toppen av det hele greier Capa å rote seg borti ei eksentrisk, vakker ung kvinne med en skremmende fortid som utgjør en dødelig trussel for alle som måtte komme i mellom.

Det virker nesten utenkelig i en tid hvor man bare er et klikk unna uendelige mengder med porno og erotikk som måtte tilfredsstille nærmest alt en måtte ønske seg.

For en skal ikke lenger enn 15-20 år tilbake i tid da synet av en pupp eller brystvorte på film var mer enn nok til å imponere.

Første nakenscenen på film jeg kan huske var i Conan, The Barbarian (1982) og scenen med heksa som Arnold knallet gul og blå.

Det var frem med spoleknappen og prøve å få justert bildet slik at det ble noenlunde skarpt nok til at en kunne skimte en pupp eller to, og det var rene juleaften da storebroren til en i klassen handlet voksenblader for oss mindreårige til en brutal sum med pæng, men der og da føltes det så absolutt verdt det økonomiske bryderiet.

Vi fikk pupper og dame rumper fordelt over flere hundre sider og gjemte dem trygt i ei tre hytte langt utti skauen.

Men til vår store forferdelse hadde en av ungene sladret da moren hans fant et voksen magasin i skolesekken og hun kontaktet selvfølgelig de andre foresatte og dermed var helvete i gang.

Bladene ble konfiskert men jeg har alltid mistenkt at en av pappaene tok godt vare på samlingen da han virket litt vel ivrig etter å bli "kvitt" dem.

Når jeg ble eldre oppdaget jeg at det fantes filmer som ofte gikk på nattetid som viste litt mer enn bare en pupp eller to.

Filmer som Dressed to Kill (1980), Body Heat (1981), Blue Velvet (1986), Fatal Attraction (1987), Basic Instinct (1992), Body of Evidence (1993) og Disclosure (1994) satte standarden på godt og vondt.

Erotiske thrillere kjempet nærmest seg i mellom om å sjokkere mest mulig, og hadde sine glansdager på 80 og tidlig 90-tallet.

Man kunne skimte faresignalene i 1993 med Body of Evidence som var et latterlig dårlig forsøk på å kopiere suksessformelen til Paul Verhoeven og Sharon Stone i Basic Instinct.

Madonna prøvde desperat å overgå Stone som genrens nye maneater noe som skulle medføre til at de opphissende scenene endte opp som ufrivillig komedie.

Men Body of Evidence var langt i fra den verste synderen, og fikk en verdig utfordrer i Color of Night, en film som ofte figurerer i toppen av lister som tar for seg tidenes dårligste filmer.

Den prøvde å tøye strikken enda lengre og feilet så det sang, likevel har noe godt kommet ut av elendigheten da filmen har en stadig økende og lojal fan base som ser på den nærmest som et lite "mesterverk" innen "So-bad-its-good" genren.

Man kan lure på om filmen egentlig var ment som en parodi på erotikk genren og tiltenkt Leslie Nielsen da den er så til de grader stappet med stereotypiske og høylytte karakterer som tatt ut av en David Zucker produksjon.

Alle overspiller, unntatt Bruce Willis som virker upåvirket av all galskapen og prøver så godt han kan å gjøre en seriøs rolle.

De erotiske scenene er mer komiske enn sexy, noe som skyldes den pompøse filmmusikken, samt de utallige orgasmeutbruddene man får høre i filmens mange sex scener.

Bruce har og sine øyeblikk der han blant annet trasker rundt og snakker høylytt med seg selv hver gang hans utkårede er i nærheten:

"There she goes, just like the wind...."

Terapimøtene er komedie gull, og spesielt scenene med Brad Dourif og Lance Henriksen.

Det er først helt på tampen av Color of Night at det virker som den godeste Brucern innser hvilken film han egentlig er med i og bryter ut i et manisk latterbrøl og man har fått være det stolte vitne til en av de beste/verste filmene som ble laget på 90-tallet.

Jane March var ei flott babe som man blir meget godt kjent med og er god nok grunn til å gi filmen en sjanse, eller finne frem spoleknappen.

Men der Bruce Willis tok seg opp igjen med filmer som Die Hard in New York, Pulp Fiction og 12 Monkeys like etter, forsvant den søte britiske jenta fullstendig og enkelte mener Color of Night hadde mye av skylden for at karrieren hennes gikk i dass.

Til tross for at filmen floppet og var fritt vilt blant slakterne skulle Color of Night vise seg å bli en av de mest leide filmene på videomarkedet i USA på 90-tallet.

Brad Dourif skrur på sjarmen i en av filmens mange ufrivillig komiske øyeblikk:

http://www.youtube.com/watch?v=EFGgY8J_Fdo

IMDB

Endret 24. mai 2014 av FrankZito

["""]

Six-String Samurai er legendarisk bra. Dødsfet film!

[FrankZito]

Castle Freak (1995)

"There's somebody else here there's somebody in the castle!"

Det glade familieliv er på hell etter en tragisk bilulykke men når John Reilly (Jeffrey Combs) får beskjed om at han har arvet et slott i Italia, håper John en tur til støvelens land kan være nettopp hva hans familie trenger for å komme seg tilbake til hektene, men det familien Reilly ikke vet er at bakom slottets vakre fasade skjuler det seg en grusom hemmelighet som ser frem til å hilse på dets nye innflyttere.

Stuart Gordon tar med seg Re-Animator og From Beyond skuespillerne Jeffrey Combs og Barbara Crampton tilbake til Italia og resultatet er en heidundrende nasty og effektiv liten skrekkfilm med navn Castle Freak.

Her er det lite humor å hente og i stedet får man servert en guffen og velspilt monsterfilm der Jonathan Fuller stjeler showet i rollen som Giorgio (Castle Freak), et av de mest uhyggelige filmmonstrene fra 90-tallet.

Danske Another World Entertainment utga en flott restaurert DVD i sommer 2010 med norsk tekst og bonus materiale.

http://www.youtube.com/watch?v=L7a0100v14c

IMDB

Society (1989)

"You were right Billy, I am an Asshole!"

Ved første øyekast virker det som at Bill Whitney (Billy Warlock) er den fødte vinner.

Han kommer fra en rik og velstående familie, dater en pen cheerleader, er populær blant sine medelever og har en lovende fremtid.

Men den tilsynelatende perfekte hverdagen slår sprekker i det Bill får høre et urovekkende opptak som skal forestille stemmene til familien hans.

Forvirret over hva han har nettopp hørt og sint når han ikke blir trodd, bestemmer Bill seg for å ta en nærmere kikk på hva som egentlig skjuler seg blant kremen av det luksuriøse Beverly Hills samfunnet.

Etter å ha gjort unna 3 filmer sammen med kameraten Stuart Gordon, tok Brian Yuzna en pause fra produsent og manusforfatter tilværelsen og påbegynte sin første film, Society.

Dette er så absolutt en liten godbit innen "Body-horror/Mindfuck" genren og for fans av 80-talls horror er det en et must i samlingen.

http://www.youtube.com/watch?v=sEzMMJSkEHE

IMDB

Endret 26. mai 2014 av FrankZito

[FrankZito]

Falling Down (1993)

"Clear a path motherfuckers! I'm going home!"

På en av årets varmeste dager i L.A. by sitter rutinemennesket Bill Foster "D-Fens" (Michael Douglas) bom fast i den daglige kampen mot formiddagsrushet på vei til sin arbeidsplass.

Plaget av støy og en bilkø som virker nærmest endeløs går rullgardinen fullstendig ned for Bill og han forlater det overopphetede asfalthelvete til fordel for hjemlige trakter.

Men det skal være lettere sagt enn gjort da han i løpet av dagen vil støte på det som kan krype og gå av stereotypiske rasshøl.

Alt fra skyteglade gjengmedlemmer, nazister, uteliggere, griske butikkeiere, gamle rike menn i klovneklær samt ansatte på ei hamburgersjappe får smake på D-Fens vrede, da ingen skal få hindre ham i å rekke sin lille datters bursdagsselskap.

Regissør Joel Schumacher er kanskje mest kjent for å være regissøren som "ødela" Batman seriens gode ry med sine 2 filmer på midten av 90-tallet.

Han forvandlet Tim Burtons industrielle og gotiske Gotham City om til en gedigen neonbelyst nattklubb og toppet det hele ved å utstyre Batman og Robins drakter med brystvorter samt rørleggersprekk.

Men går man 2 år tilbake var dette samme mann som hadde levert en rekke gode og underholdende filmer som blant andre D.C. Cab (1983) og vampyrklassikeren The Lost Boys (1987) og var nå klar med sin nye film Falling Down (1993) med Michael Douglas og Robert Duvall i hovedrollene.

I Falling Down møter vi en hovedkarakter med navn William Foster spilt mesterlig av Michael Douglas og som minner utseendemssig litt om Dilbert men der stopper også likheten.

Bill har åpenbare psykiske problemer noe som det ikke tar lange tiden å bli klar over.

Utover i filmen går han fra å være bevæpnet med et balltre til å besitte et arsenal stort nok til å erklære krig mot et lite land.

Likevel fremstår Bill Foster aldri som noen Rambo eller supermenneske, i stedet virker han ofte forvirret og gjør tabber som han siden angrer på, men samtidig viser Foster ingen nåde dersom han er blitt presset opp i et hjørne.

Falling Down byr på en rekke herlige scener der "over-the-top" voldsbruk blir blandet med svart humor og hele filmen er spekket med herlige øyeblikk på rekke og rad.

Alt fra butikkscenen med en illsint koreaner som skal belæres om amerikanske priser fra 1965 til den hysteriske episoden på den lokale hamburgersjappa, samt golfscenen der Bill Foster forteller hva han synes om rikinger i klovneklær som leker seg i sine små golfbiler på deres enorme eiendom.

Komedie gull og selv om enkelte at scenene ikke er ment å være morsomme er det vanskelig å ikke se humor i all galskapen Foster blir utsatt for i løpet av en dag.

Skillet mellom Falling Down og Batman & Robin (1997) kunne ikke vært større og en kan undres om hvilken retning Batman serien ville ha tatt dersom Schumacher ikke fikk streng beskjed om å lage to stykk forlengede leketøysreklamer forkledt som Batman filmer.

Men to ting er sikkert, Joel Schumacher kommer aldri til å lage en ny Batman film og Falling Down er helt klart en av 90-åras beste og mest underholdende filmer.

http://www.youtube.com/watch?v=7UDJPaN50EE

IMDB

[FrankZito]

The Exterminator (1980)

"If you're lying, I'll be back."

Etter å ha lagt krigsmarerittet i Vietnam bak seg har de to kompisene John Eastland (Robert Ginty) og Michael Jefferson (Steve James) fått ordnet seg en stabil arbeidsplass på et lager i New York.

Men når John ved en tilfeldighet overrasker ei gruppe ungdomsforbrytere under et mislykket innbruddsforsøk blir det opptakten til en voldsom slåsskamp hvor Eastland har oddsen i mot seg.

Heldigvis kommer Michael til unnsetning og sammen lemper de utskuddene vekk fra området med rå makt.

Dessverre skal hendelsen føre til en ekstrem gjengjeldelse der gjengen har sett seg ut Michael som sitt første offer, og han blir utsatt for et brutalt overfall som resulterer i et langvarig sykehusopphold.

Familie og venner får så den dystre beskjeden om at Michael er lam i store deler av kroppen og at det er lite legene kan gjøre for å bedre situasjonen.

John Eastland sverger hevn og tar i bruk alt han har lært seg fra Vietnam krigen i kampen mot kriminaliteten som herjer i New York by.

Gjengmedlemmer, mafiabosser, pedofile halliker og deres kunder står nå alle i fare for å havne på The Exterminators eksklusive drapsliste.

Dead Man Shoes (2004), Man on Fire (2004), The Brave One (2007), Death Sentence (2007), Taken (2008) og Harry Brown (2009) er bare noen av de mange hevnerfilmene som har blitt utgitt de siste 10 årene og det er tydelig at noen der ute fortsatt setter god pris på denne type underholdning der seerne har fått et oppdatert gjensyn med en av 70 og 80-tallets mest notoriske filmsjangre.

Karakterer innenfor samtlige Spaghetti-western og Samurai filmer samt utgivelser som Dirty Harry (1971) og Straw Dogs (1971) var ikke ukjent med å ta på seg rollen som den ensomme hevner som mot alle odds satte skurkene på plass en gang for alle, uansett virkemiddel.

Men det var med Michael Winners Death Wish (1974) det virkelig tok av og få vigilante filmer har vært av en like stor betydning verken før eller etter.

Men ikke ulikt oppfølgerne til Death Wish ble også samtlige av 70-80-tallets hevnerfilmer mer og mer brutale der de endte opp som en slags parodi av genren, hvor handling og karakterutvikling var bortkastet tid og det gjaldt å hive inn flest mulige voldtekstscener og de mest oppfinnsomme drapscener på knappe 80-85 minutters spilletid.

Men det gikk an å blande ekstreme voldsscener og samtidig ha en god handling i en og samme film noe Vigilante (1983) og Class of 1984 (1982) beviste på tidlig 80-tallet.

Likevel, det er få filmer som har greid å presentere New York by som en mindre gjestmild plass å spasere på kveldstid enn James Glickenhaus kult-film The Exterminator.

The Big Apple er et eneste stort og skittent ingenmannsland dominert av kriminalitet og vold, der de rike og korrupte skyver problemene til side og ser en annen vei.

Ikke uvanlig for en hevner film, men vent nå litt hva med vår helt John Eastland spilt av Robert Ginty og hans metoder?

Vel, i løpet av knappe 90 minutter og dersom en er heldig nok til å besitte den ukuttede versjonen vil en finne ut at ei kjøttkvern er en effektiv erstatter for løgndetektoren og at pedofile halliker gjør seg best som god fyring til de kalde netter.

Selv ikke menneskets beste venn blir spart og gjengmedlemmer er god rottemat.

Eastland er en brutal faen og definitivt en kar man ikke ønsker å møte på i en mørk bakgate.

Jeg glemmer aldri dagen jeg fant filmen til knappe 20 kr i ei bruktsjappe.

Det var Big Daddy med Adam Sandler eller en fullstendig ukjent film med et cover dekorert av en jævel med en svær flammekaster og med ordene "Endelig frigitt av den norske sensur".

VHS coveret skrek av badassness og jeg kunne ikke vente med å stappe den i spillern og finne ut om jeg hadde gjort et sjeldent filmkupp.

Og det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var akkurat min type film.

Hodekapping, eksplosjoner og den flotte theme låta til Roger Bowling snakk om perfekt start på en film.

The Exterminator er kanskje ikke blant de mest omtalte hevnerfilmene som Taxi Driver eller Death Wish, men den er så absolutt der oppe med de store gutta om en er ute etter ren underholdning.

4 år etter ble en skuffende oppfølger utgitt og den virket forhastet til tusen da den minner mer om en ufrivillig komedie enn fortsettelsen på en av 80-tallets råeste vigilante eventyr.

http://www.youtube.com/watch?v=RSl0aVX4T7k

Trailer

IMDB

Endret 28. mai 2014 av FrankZito

[FrankZito]

The Punisher (1989)

"I still talk to God sometimes, I ask him if what I'm doing is right or wrong, I'm still waiting for an answer, and until I get one, I'll be waiting, watching, THE GUILTY WILL BE PUNISHED!"

I årevis har den tidligere politi betjenten Frank Castle (Dolph Lundgren) søkt en mening med livet etter tapet av sin familie grunnet et feilslått attentat begått av byens ledende mafia overhode Gianni Franco (Jeroen Krabbé).

Frank har siden holdt en blodig og personlig vendetta mot byens lokale mafia familie gående, men i stedet for å avvikle kriminaliteten har han uten å vite det gjort det mulig for en langt mer fryktinngytende fiende til å tre inn og starte opp sin egen virksomhet på bekostning av The Punisher.

 

I 1989 ble Batman relansert i Tim Burton's gotiske visjon og filmen kom til å bli nærmest et fenomen som skulle bidra sterkt til å gjenopplive de gamle tegneserie heltene for en ny generasjon.

Film studioene så potensialet og ønsket seg en del av kaka snarest mulig.

New World Pictures satte i gang med å lage den første filmatiseringen av Marvel's The Punisher, men i motsetning til Batman ble det fint lite å juble over da filmen ikke dukket opp på amerikanske kinoer før i 1991.

 

The Punisher var et lett bytte for krasse kritikere og sinte tegneserie fans da

filmens hovedkarakter tilbringer store deler av tiden med å drepe i kaldt blod for deretter å oppholde seg naken i byens kloakk, samtidig som han fra tid til annen får hjelp av sin alkoholiserte sidekick i jakten på hevn.

Det hele minner mer om en av Charles Bronson's mer skyteglade Death Wish oppfølgere enn tegneserien den er løst basert på.

 

Likevel fungerer det utmerket som god og eksplosiv underholdning og har mer til felles med Punisher: War Zone (2008) enn den skuffende nyversjonen fra 2004.

Dolph gjør en solid innsats som den livstrøtte drapsmaskinen Frank Castle, godt hjulpet av Lois Gossett Jr. i rollen som Frank's tidligere partner og venn Jake Berkowitz som gjør sitt beste for å sette en stopper for Castle's destruktive levesett.

 

Ser en bort i fra noen humoristiske innslag fra tid til annen er dette en nokså voldelig og dyster karakterisering av Marvel's figur og av de 3 filmene som er blitt laget er nok dette min absolutte favoritt.

http://www.youtube.com/watch?v=JkjQEBvcAdE

IMDB

[Jonas2k]

Har faktisk denne stående i hylla, er vel på høy tide å få putta den i spilleren. Forøvrig knall at denne tråden ble aktiv igjen!

[FrankZito]

A Shock to the System (1990)

"Well, let me tell you something, Bobster. You don't know the first fucking thing about power. I have more power in this hand than *all* you fucking know!"

I en årrekke har den hardtarbeidende og tilsynelatende hyggelige familiemannen Graham Marshall (Michael Caine) fremstått som en eksemplarisk og lojal ansatt i et suksessfullt og fremadstormende selskap i New York by.

Beundret av sine kolleger for sin innsats og lojalitet ønskes han til lykke i det muligheten for en etterlengtet forfremmelse plutselig er tilstede.

Alt taler for at Graham endelig skal få sjansen til å klatre oppover i systemet, men dessverre havner jobben i fanget til selskapets største ryggslikker.

 

Graham innser at det er fint lite han kan gjøre og bestemmer seg for å la det ligge, men etter en utblåsning fra hans irriterende og usympatiske kone skjer det noe med Marshall som skal forandre hans liv for alltid og sakte men sikkert begynner mystiske dødsfall å bre seg i New York's hektiske og konkurransefylte hverdag og Graham Marshall finner fort ut at den enes død, er en annens brød.

 

A Shock to the System er en liten filmperle der Michael Caine briljerer som en eldre og mer utspekulert versjon av Patrick Bateman (American Psycho) og er definitivt verdt å sjekke ut om en liker kullsvarte komedier.

http://www.youtube.com/watch?v=wr7gG9YY-e4

IMDB

["""]

Den Punisherfilmen er jævlig kul. Skjønner ikke alt hatet.

 

Anbefaler den kortfilmen som kom for et par år siden. Jæææævlig fet sak.

[FrankZito]

Ravenous (1999)

"It's lonely being a cannibal. Tough making friends."

Takket være sin "heltemodige" innsats i den meksikansk-amerikanske krigen blir Kaptein John Boyd (Guy Pearce) belønnet med en snar forfremmelse til det ødeliggende Fort Spencer som er et tilholdssted for en mindre gruppe med utstøtte individer.

Stemningen mellom beboerne er ikke akkurat noe å hoppe i taket over og bedre blir det ikke når de får uventet besøk av en tilsynelatende utsultet og forfrosset stakkar ved navn F.W. Colqhoun (Robert Carlyle) som har med seg en grufull historie om desperasjon og kannibalisme.

 

Du er hvem du spiser

Ravenous er en skrekkfilm utenom det vanlige og byr på noen imponerende skuespillerprestasjoner av Guy Pearce og Robert Carlyle i hovedrollene, godt hjulpet av veteran Jeffrey Jones samt et styggpent film soundtrack fra Blur frontmann Damon Albarn og Michael Nyman.

Dette er en film som har det meste en horror fan kan ønske seg og mer til, og burde være midt i blinken for de med sansen for Zombie/Kannibal filmer ispedd et solid stykk helsvart komedie.

Bon appétit

https://www.youtube.com/watch?v=l7BDiNktrLU

IMDB

 

Code of Silence (1985)

"When I want your opinion, I'll beat it out of you."

Den hardbarka men ærlige politimannen Eddie Cusack (Chuck Norris) er en kar som vet å skaffe seg nye "venner" og når han ikke er krangel i med sine kolleger greier han å rote seg midt opp i en brutal mafia krig mellom den mektige Luna familien og den brutale gærningen Victor Comacho (Henry Silva) og hans menn.

De siste ukene har Comacho fått overtaket og gjør sitt beste for å male Chicago's gater rødt med blodet til sine rivaler.

Men når den uskyldige datteren til Tony Luna blir kidnappet velger Eddie å trosse advarslene fra sine kolleger og setter i gang en personlig jakt på Comacho ved hjelp av et mindre arsenal samt en høyteknologisk robot som Eddie har "lånt" fra sin arbeidsgiver.

På tidlig 80-tallet sa Chuck Norris farvel til 70-talls imaget som blond karate mester med slesk pornobart til fordel for den urbane cowboyen med helskjegg og mørkt hår.

Det er også muligens den versjonen av Chuck Norris de fleste vil huske best via Tv-serien Walker, Texas Ranger og 80-talls klassikere som The Delta Force (1986) og Missing in Action (1984).

Men for min del var det med Code of Silence at Norris perfeksjonerte sin tøffe men rettferdige by sheriff karakter til det fulle.

Code of Silence er kanskje det beste Chuck Norris gjorde som skuespiller og er verdt å sjekke ut dersom en er glad i hardkokt 80-talls action med en heftig atmosfære.

https://www.youtube.com/watch?v=UTvjd8zZls4

IMDB

[FrankZito]

Revenge of the Nerds (1984)

"You know, when you were a baby in your crib, your father looked down at you, he had but one hope - some day my son will grow to be a man. Well look at you now. You just got your asses whipped by a bunch of goddamn nerds."

De to bestekompisene Lewis Skolnick (Robert Carradine) og Gilbert Lowe (Anthony Edwards) ankommer Adams College med skyhøye karakterer og ambisjoner.

Men noen varm velkomst kan de se langt etter, da det blir klart fra dag 1. at Adams College er Alpha Beta's territorium og alle som ikke passer inn vil bli hjulpet ut med rå makt.

Utstøtt og latterliggjort men langt fra beseiret bestemmer Lewis og Gilbert seg for å danne sitt eget brorskap, Lambda Lambda Lambda sammen med en mindre gruppe likesinnede som også har sett seg lei av Alpha Beta's oppførsel.

Tri-Lambaene slår hodene sammen og kommer frem til en utspekulert og genial mesterplan som vil jekke ned de arrogante Betaene, men først skal deres kvinnelige kompanjonger få betale med en god gammeldags panty raid!

 

Revenge of the Nerds er et solid stykke 80-talls rølpefilmhistorie ikke helt ulik klassikere som Animal House og Porky's men i motsetning til de nevnte byr Revenge of the Nerds på et langt mer sympatisk galleri av karakterer.

Filmen er spekket med minneverdige scener fra Booger og Takashi's hysteriske reaksjon i det de avdekker Pi Delta Pi sine "Oh hair pie!", "WE GOT BUUUSH!" til oppdagelsen av at Lambda Lambda Lambda er et brorskap bestående av kun svarte medlemmer til den kleine stemningen i det de skal avholde en fest som plutselig gjør helomvending i det deltagerne oppdager Michael Jackson godt hjulpet av Booger's oppfriskende grønne planter.

 

I senere tid har Revenge of the Nerds fått en velfortjent gjenopplivelse via filmer, Tv-serier og musikkvideoer med klar inspirasjon fra gjengen på Adams College.

Filmens suksess førte til 3 oppfølgere, 1 stykk mislykket Tv-pilot samt en avlyst ny versjon datert (2006).

Film nr. 2 Nerds in Paradise (1987) er også verdt en kikk selv om den på langt nær er like god som forgjengeren.

De to siste i serien er lite å juble over, men en får 80-talls baben Corrine Bohrer i film nr. 4 samt at et par av skuespillerne fra den første filmen også dukker opp.

 

Foruten finansielle problemer, lå det vel litt i kortet at en ny versjon ville fått trøbbel med å overbevise publikum om at personer med tykke Clark Kent briller, bestefars trøyer, interesse for datamaskiner og snåle frisyrer = sosialt handikappede individer uten noen sjanse på det motsatte kjønn.

I 2014 ville trolig Lambda Lambda Lambda gjengen bli tatt imot med åpne armer av samtlige hipster kollektiv med nese for desperat ironisk retro look og der Poindexter og Booger ville vært damemagneter.

http://www.youtube.com/watch?v=cdIai01H7ao

IMDB

The Wraith (1986)

"If you've done nothing wrong, you've got nothing to fear."

I lengre tid har den brutale gjenglederen Packard Walsh (Nick Cassavetes) og hans undersåtter fått herje med byens uskyldige beboere uten noen innblanding.

Men en natt dukker en ukjent og fryktløs hevner opp med et ønske om å friske opp hukommelsen til Walsh og går i gang med å plukke gjengen hans fra hverandre, en etter en.

 

Estevez brødrene Emilio og Charlie dukket opp i en rekke tøffe 80-talls bil filmer og selv om Repo Man (1984) muligens er hakket hvassere byr The Wraith på en artig historie, kule bil scener, Clint Howard med en rå jewfro, et steintøft soundtrack med artister som Ozzy Osbourne, Billy Idol, Robert Palmer, Stan Bush, Mötley Crüe og La Marca samt ei lettkledd, 21 år gammal Sherilyn Fenn og burde i så fall være et must for samtlige 80-talls filmentusiaster.

http://www.youtube.com/watch?v=6te3SBzDiUk

IMDB

Endret 1. september 2014 av FrankZito

["""]

To fete filmer, det der. Kjøpte The Wraith på DVD for noen år siden pga. det sykt kule coveret, og den levde opp til forventningene. Kul film! Og Revenge of the Nerds er jo latterlig bra. Hysterisk morsom film.

[FrankZito]

Roadgames (1981)

"One game kills time - The other kills people!"

I nattens øde ferdes den pliktoppfyllende og munnrappe trailersjåføren Patrick Quid (Stacy Keach) langs Australias endeløse motorveier sammen med sin mindre verbale og firbeinte venn.

Som et forsøk i å slå ihjel de langsomme timene på veien, hender det at han tar seg tid til å spille et spill eller et to som ofte medfører til at Quid's fantasi lar seg rive med.

Men en kveld blir duoens kjedelige arbeidsdag avbrutt når de blir vitner til en mistenkelig hendelse ved et mindre motell og Quid bestemmer seg for å kombinere trailersjåføryrket med å leke detektiv.

 

Richard Franklin's Roadgames er en flott hyllest til skrekkmesteren Alfred Hitchcock's verk og står igjen som noe av det ypperste "Ozploitation" genren hadde å by på fra 80-tallet.

Stacy Keach og Jamie Lee Curtis utgjør et solid team og legger en ved den stemningsfulle musikken til Brian May (Ikke gitaristen fra Queen) har man en vellaget thriller med et godt stykke mystikk og komedie i vente.

 

Til tross for god kritikk greide Roadgames aldri å finne veien til sitt publikum.

Noe av problemet skyldes trolig den svake markedsføringen av filmen.

Med Jamie Lee Curtis i en av hovedrollene, som på dette tidspunktet allerede hadde 4 skrekkfilmer bak seg, ble Roadgames feilaktig tatt for å være en av mange slasher utgivelser som dukket opp i 1981.

 

Franklin fikk 2 år etter oppgaven med å fortsette historien om Norman Bates i Psycho II.

En film som lett kunne ha falt for fristelsen til å peise på i ren 80-talls slasher ånd men leverte i stedet en meget god og respektfull oppfølger som av mange var nærmest forhåndsdømt som en gedigen tabbe men endte opp som en av årets store skrekk suksesser både blant publikum og kritikere.

http://www.youtube.com/watch?v=d2hdeLDpR-4

IMDB

[FrankZito]

Magic (1978)

"Fasten your seatbelts, everybody. It's going to be a bumpy night."

Den talentfulle magikeren Charles "Corky" Withers (Anthony Hopkins) sitt første møte med underholdningsbransjen ender i total fiasko i det han mister hodet fullstendig under et voldsomt raseri anfall rettet mot sitt likegyldige publikum.

Avskrevet og latterliggjort, velger han å trekke seg tilbake.

Et år senere treffer vi den nye og forbedrede Corky som nå er byens nye komikerstjerne og sammen med sitt alter-ego, den frekke og rappkjeftede dukken Fats har dem både publikum og underholdningsbransjen i deres hule hånd.

Agenten Ben Greene (Burgess Meredith) er en mann med nese for talent og prøver å overtale sin unge klient at et større tv-selskap er meget interessert i å få til en avtale snarest mulig.

Men fremfor å feire suksessen får Corky panikk og forlater byen til fordel for gamle trakter.

Ved en tilfeldighet støter han på sin store ungdomsforelske Peggy (Ann-Margret), som sørger for at han får tak over hodet.

Overveldet av følelser og gamle minner roter Corky seg inn i et forhold med en gift kvinne og det er ikke bare Peggy's ektemann som ser ublidt på situasjonen.

Corky's alter-ego Fats er rasende og godtar ikke å være nr. 2 stort lengre og ser seg nødt til å gjøre alt han kan for å stikke kjepper i hjulene til den blomstrende romansen.

Magic er en fin liten thriller perle av den nylig avdøde Richard Attenborough og byr på noen flotte skuespillerprestasjoner av blant andre Anthony Hopkins, Burgess Meredith, Ann-Margret og Ed Lauter.

http://www.youtube.com/watch?v=9dpZFqYBVSA

IMDB

Transylvania 6-5000 (1985)

"This is Transylvania. Don't you want to ask us about Dracula? How about the Creature from the Black Lagoon? I got Godzilla in the next room. How about The Blob?"

Når den "seriøse" avisredaksjonen The Sensation plutselig får en vaskeekte video med bevis på at selveste Frankenstein fortsatt er i live blir den arrogante og selvgode Jack Harrison (Jeff Goldblum) samt hans klønete partner Gil Turner (Ed Begley Jr) øyeblikkelig satt på første fly til Transylvania for å lage århundrets story!

Vel framme tar det ikke lange tiden før de to journalistene innser at ting ikke er helt som de skal være og at det finnes langt farligere skapninger i Transylvania enn gamle Frankenstein.

 

Transylvania 6-5000 er på langt nær noen Young Frankenstein innen skrekk-komedien men likevel greide regissør Rudy De Luca (med bakgrunn som skuespiller og manusforfatter i flere av Mel Brooks produksjoner) å lage en underholdende og morsom vri på skrekkfilmgenren.

De Luca tok med seg skuespillere som Jeff Goldblum, Geena Davis, Ed Begley Jr., Michael Richards, Carol Kane, Jeffrey Jones, Donald Gibb og Joseph Bologna ned til Jugoslavia for å lage et solid stykk trashy b-filmhistorie.

 

Husker jeg fikk med meg denne for første gangen på Showtime langt uti nattetimene og hadde nokså lave forventninger, men endte opp med at jeg lo så jeg nesten grein flere ganger under filmen.

Dette er lavpanna humor men det er vanskelig å holde maska når Donald Gibb (Bestekompisen til Frank Dux i Bloodsport og Ogre i Revenge of the Nerds) forkledd i et av tidenes værste varulv kostymer smeller til med linjer som:

Wolfman "Hey Doc, come on over back here. I'll tear every bit of hair you have out of your ass!"

eller

Wolfman "WWRRROAAAAH,WWRRROAAAAH,WROOOOAAAH!"

Dr. Malavaqua "Oh back off with that growling crap! Why did you bring him here?"

Wolfman "I couldn't get the dude off my back."

For ikke å glemme Geena Davis i en av hennes tidligste og mest minneverdige roller som vampyrnymfomanen Odette og hennes tettsittende klesdrakt.

Michael Richards gjør også en grei innsats som slottets hoffnarr, mens Joseph Bologna stjeler showet som den helgærne doktoren som ønsker å gjøre opp for sin fars dårlige ry som mannen som brakte herpes til Sicilia.

http://www.youtube.com/watch?v=MrbEp2IuJYw

IMDB

[FrankZito]

Dersom man fikk øye på denne logoen i åpningssekvensen av filmen du var i ferd med å se, var det som oftest et tegn på at en kom til å bevitne noe helt spesielt de neste 90-95 minuttene.

Elsket og hatet, men i årene 1979 og frem til 1989 var herrene Menahem Golan og Yorman Globus nærmest kongene på haugen når det gjaldt b-film produksjoner og sammen skulle de stå bakom flere av tiårets mest beryktede utgivelser.

På tidlig 80-tallet sikret Cannon seg underskriften til den aldrende og tilsynelatende "avdankede" skuespilleren Charles Bronson som skulle vise seg å bli en god avgjørelse for begge parter, samtidig ble det satset tungt på den yngre garde med navn som Sly Stallone, Mickey Rourke, Jean-Claude Van Damme, Dolph Lundgren og Chuck Norris som nøt godt av selskapets suksess, spesielt på det stadig økende hjemme video markedet.

Selskapet vil nok for alltid være mest kjent for sine action dominerte utgivelser, men Cannon hadde mer å by på med blant annet en rekke musikaler, drama, Sci-fi, erotikk, eventyr, horror, komedier og krigs filmer.

Med rykte på seg som en av bransjens største b-film fabrikker, hendte det likevel fra tid til annen at Golan og Globus tok kritikerne på senga med litt "dypere" materiale.

Dessverre gikk det nedenom og ut med Cannon gruppen og i 1993 var det over for godt.

Men de har på ingen måte blitt glemt med åra og har tilnærmet gudestatus blant tilhengere av 80-talls action og i høst kan en se frem til dokumentaren Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Films.

Dagens "glemte" favoritt er:

Kinjite: Forbidden Subjects (1989)

"I'd like to shove this up your ass, but I don't want to dirty my hands."

Lt. Crowe (Charles Bronson) er kjent for sitt voldsomme temperament og noe ukonvensjonelle straffemetoder og i jakten på å ødelegge byens brutale sexmarked en gang for alle, er han er mer enn klar nok til å ta i bruk begge.

Etter å ha gjort unna action klassikere som The Mechanic (1972), Death Wish (1974), Mr. Majestyk (1974) og Hard Times (1975) gikk det verre på andre halvdelen av 70-tallet og Bronson slet med å oppnå den type suksess som hadde han hatt i årene i forveien samt at enkelte mente Bronsons dager som hovedrolleinnehaver var ferdig.

Men gjennom store deler av 80-tallet svarte den hardbarka action legenden med den kledelige barten sine kritikere ved å dukke opp i en rekke kjente og kjære action filmer, inkludert gjenopplive karakteren Paul Kersey fra Death Wish i hele 4 nye filmer.

Den "nye" eller eldre utgaven av Charles Bronson var en brutal og iskald faen, som tøyde volds strikken mye lengre enn sine action kolleger og det medførte oftest til total slakt, men Bronson visste godt hva fansen ønsket å se, og til de som ikke likte dem svarte han like godt med: "I don't make movies for the critics, since they don't pay to see them anyhow."

Den siste av flere artige samarbeid mellom Bronson og regissør J. Lee Thompson ble Kinjite: Forbidden Subjects, en film som står igjen som en av de mørkere filmene til Bronson fra 80-tallet og selv om den smeller til med mye over-the-top vold og action ala Death Wish serien så var det noe ekstra tilfredsstillende å se skurken få smake Bronson sitt straffesystem uten å alltids måtte ty til kuler og krutt.

http://www.youtube.com/watch?v=NCe_wV9Cgxo

IMDB

Som en liten hyllest til magien som oppsto gjennom Bronson/Cannon Pictures sine kreative og produktive år sammen, slenger jeg ved en fin liten videosnutt som byr på skuespill av en annen dimensjon.

http://www.youtube.com/watch?v=ingQw7X8444

 

[FrankZito]

Hardware (1990)

"This is Angry Bob, the man with the industrial dick, coming to you loud and clear on W.A.R. Radio with the good news and the bad news.

As for the good news - There is no fucking good news!"

I håp om å finne en spesiell bursdagsgave til sin utkårede ender soldaten Moses Baxter (Dylan McDermott) og hans mumlende kompis Shades (John Lynch) opp med hodet til en kyborg som ble funnet i ørkenen.

Dessverre viser det seg at gjenstanden de nå besitter var en del av den kansellerte modellen M.A.R.K. 13 som hadde et mindre heldig rykte på seg, særlig når det kom til kontakt med mennesker og dets nye eier kommer snart til å lære at gamle vaner er vanskelig å bli kvitt.

Hardware, aka M.A.R.K. 13 er en slesk post-apokalyptisk godbit med en herlig blanding av skrekk, komedie og galskap, og byr på menneskevonde drapsroboter, Stacey Travis, sadistiske gærninger, samt et steintøft soundtrack og til slutt noen fete cameos av rocke legendene Lemmy, Iggy Pop og Carl McCoy.

http://www.youtube.com/watch?v=hMaVIAlJlnw

IMDB

The Ambulance (1990)

"Yes, I will eventually kill you, but I assure you you'll be in perfect health when you die."

Josh Baker (Eric Roberts) sin selvtillit er det ingen problemer med.

Tegneserieforfatteren får plutselig uante superkrefter i det han får øye på drømmekvinnen Cheryl (Janine Turner) på gata og han må ty til det aller ypperste innen forførerkunstens verden for å vinne hennes gunst.

Uheldigvis er det flere som har et godt øye til kvinnen Josh begjærer og uflaksen blir ikke mindre når Doktor Mustasj og hans hvitkledde gorillaer ankommer ved hjelp av en gammel sykebil og bestemmer seg for å kidnappe Cheryl rett foran nesa hans.

Med liten støtte fra politi og medarbeidere velger Josh å ta på seg jobben som redningsmann og detektiv for å avdekke Doktor Mustasj 's onde virksomhet og samtidig få skaffet seg nummeret til sin kidnappede skjønnhet i samme slengen.

Etter noen mildt sagt skuffende filmer bak seg slo Larry Cohen tilbake med skrekk-komedien The Ambulance i 1990 og viste at han fortsatt var å regne med når det kom til kunsten å levere underholdende og skarpe b-filmer.

Med tanke på filmens tittel og handling, så sier det seg selv at det ikke er snakk om noen oscar vinner.

En gal doktor som raver rundt i New York by med sine hvitkledde lakeier på jakt etter nye "pasienter" er muligens ikke for alle og envher, men viss man er bekjent med navn som Frank Henenlotter, James Glickenhaus eller William Lustig, så er jeg ganske sikker på at dette er en film som vil falle godt i smak.

http://www.youtube.com/watch?v=3HKh95scktI

IMDB

Endret 18. september 2014 av FrankZito

[FrankZito]

Vigilante (1983)

"The word is out on the street, man. The bottom is about to fall out. They want us bad, but they're coming after you first. These are our homes. We give 'em up... and we've got nothing! Fight for it, Eddie. Fight for it!"

Fabrikkarbeideren Eddie Marino (Robert Forster) bor sammen med kone og barn i en bydel der voldstatistikken har økt betraktelig med årene og hvor politiet ikke lenger har noen kontroll.

Dette har medført til at desperate beboere ikke ser noen annen utvei enn å måtte ta saken i egne hender.

En dag blir Eddie tilbudt å være med på et "oppdrag" fra sine kolleger men han gir dem klar beskjed om at deres syn på rettferdighet strider i mot hans.

Men når livets harde realitet kommer på besøk og utsetter Eddie's nærmeste under et brutalt overfall, faller verden fullstendig sammen for den sympatiske familiemannen.

Tvunget til å se de skyldige gå fri takket være korrupte politikere og et system som favoriserer de kriminelle fremfor ofrene, bestemmer Eddie seg for å gjenoppta søket om stillingen som dommer og bøddel.

I regi av William Lustig og med et solid knippe badasses i Robert Forster, Fred Williamson, Woody Strode og Joe Spinell står Vigilante aka Streetfighters igjen som en av åttitallets absolutte høydepunkt innen hevner-filmgenren.

Musikkbidraget til Jay Chattaway er mildt sagt fantastisk og det er få filmer verken før eller etter som kan skimte med en tøffere intro enn denne:

http://www.youtube.com/watch?v=z5wHKJF7Oog

IMDB

Endret 20. september 2014 av FrankZito

[FrankZito]

Halloween III: Season of the Witch (1982)

"Halloween... the festival of Samhain! The last great one took place three thousand years ago, when the hills ran red... with the blood of animals and children."

I løpet av de sene nattetimer den 23 Oktober blir Dr. Daniel Challis (Tom Atkins) arbeidsplass utsatt for en rekke bissarre hendelser deriblant et brutalt drap på en eldre pasient som ikke lenge i forveien hadde rablet om verdens undergang og ei halloween maske laget av Silver Shamrock leketøyfabrikk.

Og som om det ikke var nok bevitner en sjokkert Dr. Challis at den tilsynelatende gjerningsmannen, en pent kledt herre gå rolig inn i en bil for deretter å sette fyr på seg selv.

Uten hjelp fra politiet bestemmer Dr. Challis i selskap med datteren til sin avdøde pasient å sette kurs for byen Santa Mira, hjemstedet til leketøyfabrikken Silver Shamrock på jakt etter en forklaring.

Det er få oppfølgere i skrekkfilm historien som har blitt utsatt for så mye hat og verbal pryl som Tommy Lee Wallace sin Halloween III: Season of the Witch.

Selv over 30 år etter utgivelsen er filmen et yndet hatobjekt som får kjørt seg og du kan nærmest banne på at dersom Halloween serien blir bragt opp som tema vil det alltids være noen som smeller til med:

"Halloween nr. 3 er en av tidenes verste filmer."

"Er det den uten Michael Myers? I så fall har jeg bestemt meg for å hate filmen, selv om jeg aldri har sett den før."

http://www.youtube.com/watch?v=s7y3OiTDOdo

Jeg kan forstå skuffelsen og misnøyen fra fansen av de to første filmene etter å ha forlatt kinosalen i oktober 1982.

Her forventet de enda et blodig eventyr med amerikas udødelige favoritt killer, på ny jakt etter kåte tenåringer sammen med sin kjære kjøkkenkniv.

I stedet ble de møtt av en stormannsgal gærning (ikke helt ulik de gode og gamle James Bond skurkene) med planer om å avlive flest mulig barn på en så kynisk og ondskapsfull måte at selv Michael Myers ville vætet kjeledressen sin og løpt med halen mellom beina tilbake til Smith's Grove Sanitorium med ønske om et permanent opphold.

Halloween er en klassiker, ingen tvil om det, og dens oppfølger er et solid stykke slasher film.

Men ideen om å avikle Myers og i stedet utgi et nytt skrekkfilm eventyr hver høst med Halloween som tema var ikke dum, den falt bare ikke i smak hos fansen og 6 år senere fikk de viljen sin gjennom en rekke mildt sagt bedritne oppfølgere, men Myers var i alle fall tilbake.

I Skandinavia ble Halloween III utgitt en rekke ganger med Jamie Lee Curtis og Michael Myers som prydet DVD coveret, og husker selv at jeg ventet på at Myers ville sprette fram med kniven når som helst, men i stedet for å bli skuffet endte det opp som en av mine absolutt beste skrekkfilm opplevelser.

 

I nyere tid har Halloween III: Season of the Witch fått et noe bedre ry, den ligger ikke lenger på IMDB Bottom 100 lista og fikk i 2012 en solid Blu-Ray utgivelse av Shout! Factory med bonus materiale, der skaperne av filmen gir sin forklaring på hvorfor Myers ble skrevet ut og hvorfor filmen ble som den ble.

http://www.youtube.com/watch?v=bVopl3d04XQ Dan O'Herlihy, Tom Atkins og Stacey Nelkin gjør alle en fremragende jobb men den virkelige stjerna er filmmusikken med sin tunge og kjølige dommedags synth bidrar John Carpenter og Alan Howarth å gi filmen en utrivelig og guffen atmosfære som sitter som et skudd fra første sekund.

IMDB

Endret 30. september 2014 av FrankZito

["""]

Jævlig bra og sinnsykt undervurdert film. Halloween var jo ment å være en antologi-serie, men pga. den negative responsen dret de i de. Synd.