Sosial angst og eksponering - Gjør jeg det rett?

[screenman]

I flere uker når har jeg eksponert meg for sosiale situasjoner, i det forsøk å bli kvitt min sosiale angst.

I de siste ukene nå har denne eksponeringen gått i mye av det samme, nemlig å si "hei" til folk når de sier det til meg, si "takk" når jeg får kompliment og lignende, ønske folk en riktig god helg, når de ønsker meg det, og lignende.

Generelt så prøver jeg å svare og si ting man finner naturlig i diverse sosiale situasjoner.

 

Jeg kan nå føle og oppleve at det å svare og si "hei", og lignende, nå er mye lettere, og kommer mer naturlig og automatisk enn det gjorde i begynnelsen.

 

Men noe jeg lurer på er om jeg gjør denne eksponeringen fort nok til at den vil ha noen særlig effekt?

Burde jeg gå fortere frem i å utsette meg for flere, vanskeligere sosiale situasjoner som jeg gjerne også kan finne helt umulige, ekstremt skremmende og som jeg kanskje vil kvie meg til for i flere dager eller timer i forveien for.

Eller burde jeg heller gjøre det ganske sakte og gradvis som nå, og heller ta sosiale situasjoner jeg finner mer skremmende og vanskeligere, når jeg føler meg mer klar for dem?

 

Kan røyking gjøre at eksponeringen har mindre effekt (eller ikke effekt i det hele tatt), siden røyking er angstdempende og beroligende?

 

Noen dager i uken kan jeg gå ut, og allerede når jeg går forbi den første personen begynner jeg å føle meg som et skikkelig angstvrak, blir ekstra mye paranoid og "redd"

Det føles egentlig litt som om jeg går gjennom abstinens.

Og disse dagene er jeg som oftest ganske så stille, og veldig dårlig med denne eksponeringen.

Vil det at jeg gjerne unngår å svare i sosiale situasjoner når jeg har det "sånn" ødelegge helt for effekten av denne eksponeringstreningen, eller gjøre den mindre effektiv?

 

De fleste dagene derimot så er jeg som oftest i ganske bra humør, mye mer "fri" av meg, og har egentlig ikke noe spesielt store problemer med å svare folk, og gjøre dette jeg har bestemt meg for å gjøre den dagen.

 

Noen andre her som har hatt Sosial Angst, og blitt enten nesten helt, eller helt frisk av den ved hjelp av eksponeringstrening?

Hvordan gjorde dere det? Og hvor lang tid tok det før dere merket en ganske stor forskjell fra tidligere?

[logaritmemannen]

Det er mye mer effektivt med kognitiv terapi og eksponeringsterapi. Uten kognitiv terapi kan man risikere å forsterke de eksisterende og negative tankemønstrene, mest hvis man utsetter seg for ting man synes er ubehagelige.

 

Å utsette seg for situasjoner som er langt utenfor komfortsonen kalles for "flooding therapy". Det er større tilbakefall på denne metoden enn på ren eksponeringsterapi. I tillegg bør flooding gjøres sammen med en som har formell kompetanse på dette området.

 

Hvis du føler at angsten påvirker hverdagen din i stor grad, så kan det anbefales å dra til noen profesjonelle

[dag1234]

Full støtte til logaritmemannen. Det er best å få oppbacking og ikke måtte gjøre dette alene.

[Jakke]

Jeg sliter noget med det samme, men ikke på den måten, og ikke i den grad. Jeg sliter med i depresjonsspektrumet av alt dette, men har tegn som viser til sosial angst, bl.a å foretrekke å være alene framfor å være med andre, ikke ta initiativ til å være med andre, såfremst det ikke gagner meg. Og selv når jeg blir invitert på diverse ting så er det sjelden/aldri at jeg blir med, fordi jeg vet jeg blir sittende alene i kroken å se på, som alltid før...

[L4r5]

Og det å gå for fort frem kan fort gjøre vondt verre også.

[Emancipate]

Om det er én ting folk liker å si så er det "du må ut av komfortsonen". De som sier sånt har ikke peiling. Man skal ikke ut av komfortsonen, men ut i utkanten av den. Selve rådet er typisk malplassert ettersom hvis man har angst (altså, ikke at man tror man skal få angst i noen situasjoner og derfor påstår at man "har angst", men hvis man faktisk har angst, som i hele tiden, som tross alt er årsaken til at man trenger hjelp) så er man allerede langt utenfor komfortsonen hele tiden.

 

Tenk på komfortsonen som et gjerde. For å flytte på det må du dytte på det. Men du må dytte fra innsiden for å pushe grensene utover. Står du på utsiden og dytter på gjerdet flytter du bare grensene innover.

[screenman]

Når det gjelder kognitiv terapi er dette noe jeg mer enn gjerne vil prøve ut.

Problemet er det at det for øyeblikket ikke er noen psykologer i min kommune (som ikke tar betalt av meg personlig) som jeg kan gå til.

Jeg går derfor for tiden til en ergoterapaut.

 

Et annet problem blir jo det å også finne en psykolog som har kognitiv terapi som et av sine spesialfelt.

[dag1234]

Du kan jo leite litt her. http://www.kognitiv.no/

 

Men det er ikke bare 'kognitive' terapeuter som driver med slik behandling. Det kan være nyttig å høre litt rundt der du bor, hvilke erfaringer andre har og sånt.

[AnonymDiskusjon]

Sliter med det samme. Hvor mye er egenandelen på for kognitiv terapi ved henvisning fra lege?

Anonymous poster hash: 863dd...0b6

[L4r5]

Behandleren min på DPS der jeg bodde før drev med kognitiv behandling. Det er ganske vanlig tror jeg. Går du på DPS (Distriktpsykiatrisk Senter) betaler du vel bare en egenandel på rundt 300 kr per gang om jeg husker rett. Når du når grensen for frikort er det gratis.

[Emancipate]

Prisen per time er rimelig uinterresant ettersom du sikkert når frikorttak 1 i løpet av et år og etter det blir det gratis: http://helfo.no/privatperson/frikort/Sider/hva-er-frikort-egenandelstak-1.aspx#.UvQFbkA_YXU

[Horten Market]

Frikortet gjelder vel ikke privatpraktiserende psykologer uten driftstilskudd? http://helfo.no/privatperson/dekning-av-helseutgifter/Sider/psykolog.aspx#.UvRLzvsyr48

[Horten Market]

Behandler sosial angst via internett med kognitiv adferdsterapi: http://www.uib.no/aktuelt/36859/behandler-angst-p%C3%A5-skjermen

 

Les mer om behandlingsopplegget eMeistring her:

http://www.helse-bergen.no/omoss/avdelinger/psykiatrisk-divisjon/emeistring/Sider/side.aspx

[dag1234]

Frikortet gjelder vel ikke privatpraktiserende psykologer uten driftstilskudd? http://helfo.no/privatperson/dekning-av-helseutgifter/Sider/psykolog.aspx#.UvRLzvsyr48

 

Det er hovedregelen. Men det hender psykologer som tar bestemte videreutdanninger får begrenset refusjonsrett, da kan pasienten få det noe billigere. Det gjelder dessverre ikke for videreutdanning i kognitiv terapi.

 

Noen sjeldne ganger dekker NAV utgiftene, og noen ganger har pasienten privat helseforsikring som dekker utgiftene.

 

E-terapi er up and comming, men fremdeles i startfasen.

 

Jeg synes screenmann ikke skal henge seg så sterkt opp i om psyologen driver kognitiv terapi.

For sosial angst anbefales strukturert terapi + eksponeringstrening. Hvis søket utvides til behanldere som driver med andre terapiformer, så kan det dukke opp flere å velge mellom.

[Horten Market]

Jeg synes screenmann ikke skal henge seg så sterkt opp i om psyologen driver kognitiv terapi.

For sosial angst anbefales strukturert terapi + eksponeringstrening. Hvis søket utvides til behanldere som driver med andre terapiformer, så kan det dukke opp flere å velge mellom.

 

Helt enig. Her kommer vel også inn i bildet dette med at kjemien mellom pasient og behandler kan bety mer enn selve terapiformen (kanskje avhengig av lidelsens opphav).

 

Kvaliteten på tidlig terapeutisk allianse som prediktor for behandlingseffekt ved depresjon og angst: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=83380&a=2

Endret 8. februar 2014 av Horten Market

[BadCat]

Angst er kun symptomet. Man bør bearbeide årsaken til at man har angst, ikke kun ta tak i symptomene. Eksponeringsterapi er omtrent som å skaffe seg rullestol når man har blitt for feit til å gå i steden for å begrense inntaket av mat og øke aktivitetsnivået. Man blir bedre til å mestre angsten, men gjør lite for å fjerne angsten. Eksponeringsterapi kan brukes til å bryte adferdsmønster etter at man har fått bearbeidet årsaken til at man faktisk har angst.

 

Omgivelsene tror at eksponeringsterapien virker fordi symptomene blir mindre pga økt mestring av angsten, men for den lidende har det skjedd lite med årsaken til selve angsten.

 

Man bør fjerne angsten, ikke nøye seg med å mestre den.

 

Først bør du finne ut hvordan angsten oppstod og bearbeide det, så kan du tenke på eksponering når angsten er i boks.

 

Angst oppstår av en opplevelse i livet eller på grunn av miljø og da må man bearbeide og reversere omfanget av opplevelsen, ikke ignorere episoden som sinnet ikke kommer over og derfor gir symptomer i form av angst og/eller unnvikelse og tro at man skal fikse problemet ved hjelp av symptombehandling.

Endret 8. februar 2014 av BadCat

[dag1234]

 

Jeg synes screenmann ikke skal henge seg så sterkt opp i om psyologen driver kognitiv terapi.

For sosial angst anbefales strukturert terapi + eksponeringstrening. Hvis søket utvides til behanldere som driver med andre terapiformer, så kan det dukke opp flere å velge mellom.

 

Helt enig. Her kommer vel også inn i bildet dette med at kjemien mellom pasient og behandler kan bety mer enn selve terapiformen (kanskje avhengig av lidelsens opphav).

 

Kvaliteten på tidlig terapeutisk allianse som prediktor for behandlingseffekt ved depresjon og angst: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=83380&a=2

 

 

En hver strukturert terapi vil helpe mot mildere former for angst og depressive lidelser.

 

Interessant artikkel, og spesielt siden den kommer fra den kogitive leiren; de har jo tradisjonelt tonet ned relasjonens betyding i psykoterapi. Litt tung å lese og unødig mye faguttrykk.

 

Det er jo sånn at kvaiteten på kontakten mellom pasient og terapeut spiller en stor rolle. Det er det nå almen enighet om.

 

Men jeg synes artikkelen mangler en god definisjon på hva allianse er.

Det er i dag en rekke begreper som brukes på å beskrive kontakten mellom pasient og terapeut. De vanligste er 'kjemi', 'allianse' og 'relasjon'. Jeg tror dette viser til ulike nivå eller grader av kvalitet i kontakten, der kjemi er det mest løse, mens relasjon er den beste kvaliteten.

Allianse ligger da midt i mellom, og defineres ofte som 'enighet om mål og virkemidler i terapien'. Kjemi er mer å like hverandre, være på bølgelengde, mens 'relasjon' oftest står for sterke bånd som tåler relativt store uenigheter og og konflikter mellom pasient og behandler uten at behandlingen bryter sammen.

Disse nivåene forveksles ofte i dagligtale og ikke så sjelden hos fagfolk og.

 

Det er nok også sånn at kvaliteten på kontakten er viktigere jo alvorligere tilstand pasienten har. De lettere symptomlidelsene er mindre avhengig av kvaliteten på kontakten, ved personlighetsforstyrrelsene er det avgjørende at kvaliteten er stabil og god, mens det hos alvorligere psykoselidelser som f eks schizofreni kan være et realistisk mål bare å klare å ha kontakt med en behandler over tid. Det er ofte svært vanskelig for disse menneskene.

 

Det er kanskje sånn at ikke bare er allianse virksomt i behandling, men evnen til å alliere seg er ulik alt etter hvilke grunnlidelse en har. Dette er jo de psykodynamiske retningene opptatt av i flere av sine personlighetsteorier.

Allianseevne er altså en forutsetning for å nyttegjøre seg psykoterapi, og ikke bare noe som oppstår i det enkelte møte mellom behandler og terapeut.

[Horten Market]

Det er i dag en rekke begreper som brukes på å beskrive kontakten mellom pasient og terapeut. De vanligste er 'kjemi', 'allianse' og 'relasjon'. Jeg tror dette viser til ulike nivå eller grader av kvalitet i kontakten, der kjemi er det mest løse, mens relasjon er den beste kvaliteten.

Kanskje begreper som "tilknytning" og gjensidig "mentalisering" kan brukes om den beste kvaliteten?

 

Det er nok også sånn at kvaliteten på kontakten er viktigere jo alvorligere tilstand pasienten har. De lettere symptomlidelsene er mindre avhengig av kvaliteten på kontakten, ved personlighetsforstyrrelsene er det avgjørende at kvaliteten er stabil og god, mens det hos alvorligere psykoselidelser som f eks schizofreni kan være et realistisk mål bare å klare å ha kontakt med en behandler over tid. Det er ofte svært vanskelig for disse menneskene.

 

Det er kanskje sånn at ikke bare er allianse virksomt i behandling, men evnen til å alliere seg er ulik alt etter hvilke grunnlidelse en har. Dette er jo de psykodynamiske retningene opptatt av i flere av sine personlighetsteorier.

Allianseevne er altså en forutsetning for å nyttegjøre seg psykoterapi, og ikke bare noe som oppstår i det enkelte møte mellom behandler og terapeut.

Interessante betraktninger.

 

Kan det være sånn at visse personlighetsforstyrrelser (som også sterk sosial angst kan være et symptom på), kan ha sitt utspring i tilknytningsproblematikk i barndommen, og at det er derfor en god allianse/tilknytning med terapeuten har så avgjørende betydning i behandling av disse lidelsene, kanskje til og med kan være tilstrekkelig i enkelte tilfeller?

Endret 8. februar 2014 av Horten Market

[dag1234]

Tilknytning har mye å si her, tror jeg.

Vi vet jo ikke, for tilknytning er et teoretisk begrep for noe en tror utspiller seg helt tidlig i barndommen. Men at tidlige særtrekk ved samspillet mellom barn og voksne viser seg i relasjonsstil seinere, vil mange være enige om. Kanskje de fleste spykologer i dag, hvis vi ser bort fra de helt ytterliggående bahaviorister, og dem er det ikke mange av.

Tore Willy Mørck, som jo var beinhard behaviorist i sin ungdom og dreiv og plagde utviklinghemmede på Emma Hjorts Hjem med sine rabiate belønningssystemer, har blitt mer og mer mjuk og mjå med årene. Han fikk seg et professorat i Tromsø, og er nå mainstream han og. Når Fanden blir gammel, går han i kloster, sies det...

 

Mentalisering er jo en ferdighet som handler om evnen til å sette seg inn i hva som følelsesmessig skjer inne i andres hoder. Det er og en behandlingsteknikk, og litt av et moteord i psykisk helsevern.

Egentlig har det ikke noe direkte med tilknytning å gjøre, og tilknytningspsykologene som Bowlby & Co har aldri blitt tatt helt inn i den psykoanalytiske varmen. Det skyldes at tilknytningsteori ikke er en teori om ubevisste prosesser, men en modell for tidlig interpersonlig samahandling og hvordan denne pregre individet livet ut. Slik likner de på objektrelasjonsteoretikerne.

Selv om Bowlby var psykoanalytiker så god som noen, så har hans teorier aldri vært stuereine i det psykoanalytiske establishment.

 

Men snodig nok; Fonagy som jo er mye av mentaliseringspsykologiens far, og psykoanalytiker så god som noen han og, ser ut til å bygge bro mellom tilknytningteori og nyere interpersonlig psykoanalyse. Så da kommer barnet inn igjen med badevannet, kan det se ut som.

 

Tilknytningsstil har hatt noe fatalistisk over seg, det er vanskelig å endre i terapi har en trodd. Men så kommer Fonagy og gutta oss til unnsetning, for det kan likevel vise seg at de får til noe endring i disse grunnleggende relasjonsmåtene. Kanskje, litt for tidlig å si.

Psyisk helsevern er historien om en masse, masse vidunderkurer som i ettertid ikke viste seg så vidunderlige likevel. Så vi skal være forsiktig og nøktrene optimister. Det er ikke gull alt som glimrer og i mørket kan en høre råd fra alle sider.

 

Ang PF så er dette nok en gruppe med personlighetsutforminger som tiden vil vise ikke er så like som vi kan tro.

Noen er nok mer i slekt med autisme (schizotyp PF, Tvangspregede, Unnvikende PF?), mens andre er svake varianter og avarter av schizofreni (Schizoid og Paranoid PF?).

Andre er som du er inne på, seinskader av urimelige oppvekstbetingelser slik som Ustabil, og Avhengig PF, og kanskje en del av de som er Unnvikende/Engstelige. Det er de fleste enige om i dag. Behandlingspessimismen og pariakasteholdingene overfor PF er sterk og inngrodd, men ikke alltid berettiget.

 

PF-diagnoser har kommet og gått litt, og vi skal ikke se vekk fra at vi tenker helt annerledes om dette når det har gått en generasjon eller to. Hele PF-sekken er ganske oppkonstruert, spør du meg. Ofte er dette pasienter med plager som ikke responderer på vanlig psykatrisk/psykologiske metoder, og da har helsearbeidere vanemessig klandret pasienten og forklart den manglende behandlingssuksessen med at personens personllighet er forstyrret. Jaja, blame the victim, det hjelper jaffal på hjelperens tilkortkommenhetsfølelse.

 

Men hvis det er sånn, at store deler av de vi kaller PF, egentlig har en tilknytningsskade (og en del andre psykiske skader må vi anta), så gir det mening i at relasjonen er så viktig i og som utgangspunkt for behandling, og at relasjonen utfordres så ofte i terapien. Det merker man spesielt hos Ustabil/Borderline PF, hvor både pasient og terapeut i perioder er på grensen av det som tåles. Og noen ganger over denne grensen.

Jeg har opplevd at en har skrevet ut eller lagt inn pasienter med Borderline PF ikke pga pasienten, men fordi personalet eller behandleren er helt på sammenbruddets rand. Men det er heldigvis ikke regelen, da.

 

Når det gjelder lette vs alvorlige psykiske plager, synes jeg gamle gode Bjørn Killingmo er beste pedagogen. Han lager et grovskille mellom de pasientene som har fått for mye av det de ikke skulle hatt og de som har fått for lite av det de har trengt.

Den første kategorien kaller han konflikt-patologi og skal ha en type behandling. Tolkning og innsikt er viktige teknikker i behandlingen av disse, avdekke mening er målet.

Den andre gruppen kaller han mangel-patologi, og skal ha en annerledes behandling, der du kan si at å bygge en relasjon står mye sterkere. Bekreftelse, gyldiggjøring og anerkjennelse av opplevelse er viktige stikkord i behandlingen av disse. Å skape mening er målet i denne type behandling, ikke nødvendigvis avdekke mening. Mentalisering vil kunne inngå her.

Hos den første gruppen så er det allerede en evne til å relatere seg som må vekkes, i den andre gruppen må denne evnen bygges, og da snakker vi mer psykologisk habilitering. Psykosene er klart psykologiske mangeltilstander, mens PF vil ha litt av hvert i følge en slik modell, og teknikken vil veksle innen for rammene av en relasjon så stabil som mulig.