Jeg er lei av at foreldrende mine stryker meg over håret

[ærligøs]

Nå orker jeg ikke å skrive inn her meg. Jeg får ingen medfølelse her inne.

;(

 

Anonymous poster hash: d7560...153

 

Dessverre er det sånn! Folk klarer ikke å bruke sin fantasi og empati til å forstå at noe som de selv ikke kan tenke seg er et problem, faktisk kan være et problem for andre.

 

Det blir litt som at noen skulle klage på at de må spise torsk til middag og responsen blir: "Det er jo ikke noe problem fordi torsk er så godt!".

 

Hadde du skrevet at et familiemedlem hadde befølt deg mot din vilje (noe dette faktisk strengt tatt er), så hadde vel disse folkene prøvd å utkonkurrere hverandre i sympatierklæringer for deg.

Endret 5. februar 2014 av ærligøs

[oophus]

 

Nå orker jeg ikke å skrive inn her meg. Jeg får ingen medfølelse her inne.

;(

 

Anonymous poster hash: d7560...153

 

Dessverre er det sånn! Folk klarer ikke å bruke sin fantasi og empati til å forstå at noe som de selv ikke kan tenke seg er et problem, faktisk kan være et problem for andre.

 

Det blir litt som at noen skulle klage på at de må spise torsk til middag og responsen blir: "Det er jo ikke noe problem fordi torsk er så godt!".

 

Hadde du skrevet at et familiemedlem hadde befølt deg mot din vilje (noe dette faktisk strengt tatt er), så hadde vel disse folkene prøvd å utkonkurrere hverandre i sympatierklæringer for deg.

 

Det er empati folk bruker når de reagerer på denne "problemstillingen".

 

Det finnes folk som tross alt har det MYE VERRE enn det trådstarter har med hårkosingen sin. Tenk litt.

[Karl Skapeland]

Nå orker jeg ikke å skrive inn her meg. Jeg får ingen medfølelse her inne.

;(

 

Anonymous poster hash: d7560...153

Hva hadde du ventet?

 

Det er tydelig at du selv synes at denne hårstrykingen er ubehagelig, men det er vanskelig å gi deg medfølelse, når de fleste av oss her inne sliter med å se det nedverdigende i situasjonen du beskriver.

 

Men hvis du er 20 år og synes dette er et problem, så synes jeg du skal flytte hjemmefra.

[Gjest Bruker-182691]

Dette er ikke noe problem! Flytt hjemmefra, så innser du etter noen måneder hvor mye du savner å bli strøket gjennom håret.

[aklla]

Prøvd å ta det opp med de?

 

Er strengt tatt ikke så mange alternativer, lev med det eller ta det opp med de. Om man ser bort ifra at du kan flytte da.

[ærligøs]

Jeg mener empati er noe mer enn bare å anta at andre mennesker nødvendigvis oppfatter og opplever situasjoner på samme måte som en selv. Mange av oss har problemer som andre bare ville ledd av. Å skulle fly til New York oppleves sikkert på en mer skremmende måte dersom en har flyskrekk. Men vi kan jo bare le av dette og be personen ta seg sammen og peke på statistikk som forteller at å fly er trygt. Å bli strøket over håret oppleves nok ulikt alt etter om en er 8, 20 eller 47.

 

I Agnar Mykles bok Lasso rundt fru Luna er det en scene hvor hovedpersonen, en ung mann, står på et båtsdekk og vinker farvel til sin mor som står på kaia. Ved siden av ham står det en erotisk interessant ung dame som han ønsker å gjøre inntrykk på. Men da roper moren fra kaiet noe sånt som "Husk å ta på skjerfet ditt Ask! Du blir så lett forkjølet!". Dette er en snill mor som er omtenksom. Men fra Asks perspektiv er hun en sabotør som nettopp har gitt ham posisjonene som et barn som trenger beskyttelse. Det er ingen god startblokk for å lansere et erotisk erobringstokt overfor den unge kvinnen. Gode intensjoner er ingen garanti for gode konsekvenser.

 

Jeg er ikke uenig at det ville vært en god løsning om en bare kunne forandre forståelsen av denne strykingen og tenke over hvor heldig en er som har foreldre som gjør dette. Dersom foreldrene hadde omkommet i en bilulykke, hadde en kanskje følt seg svært tåpelig over å ha vært negativ til slike kjærtegn. Men dersom en ikke klarer å forandre denne forståelsen, så bør noe gjøres synes jeg.

 

En kan alltids avvise folks problemer med å påpeke at det finnes andre som har større problemer. Her er det bare å ha kreftsyke barn i Syria som har fått underlivet sprengt vekk i et granatangrep klart, så kan nesten alles problemer avvises som trivielle. Det virker for meg å være et lite konstruktivt utgangspunkt.

Endret 5. februar 2014 av ærligøs

[Civilix]

Jeg er snart 30 år, har eget hus og egen familie(m/barn), fortsatt kaller far min meg for "guttungen".

 

 

Noen foreldre kommer ikke over at barna deres blir voksene, men jeg ser ikke at det er noe stort problem.

 

Eksemplet med Ask i posten over her er bare et problem hvis man gjør det til et problem, i vertste fall kan du gjøre det om til en dårlig sjekkelinje(som du kansje vet er de dårligste de beste): "Mor sa jeg måtte ha på meg skjerf, kan jeg låne bena dine i kveld?"

[AnonymDiskusjon]

Foreldrende mine har alltid fått høre at de har verdens mest nydeligste datter ( altså meg). Jeg er ganske skjønn og pen og. Jeg har langt mørkegult hår og et søtt og skjønt ansikt. Ikke direkte vakker, men mer skjønn.

 

Så det er ganske dårligst gjort av dere å være så hard mot meg .

 

Anonymous poster hash: d7560...153

[arsenalfan]

Foreldrende mine har alltid fått høre at de har verdens mest nydeligste datter ( altså meg). Jeg er ganske skjønn og pen og. Jeg har langt mørkegult hår og et søtt og skjønt ansikt. Ikke direkte vakker, men mer skjønn.

 

Så det er ganske dårligst gjort av dere å være så hard mot meg .

 

Anonymous poster hash: d7560...153

Er det ganske dårlig av flere inne her å være hard mot deg fordi du har langt mørkegult hår og et søtt og skjønt ansikt?

[gulpetter]

Foreldrende mine har alltid fått høre at de har verdens mest nydeligste datter ( altså meg). Jeg er ganske skjønn og pen og. Jeg har langt mørkegult hår og et søtt og skjønt ansikt. Ikke direkte vakker, men mer skjønn.

 

Så det er ganske dårligst gjort av dere å være så hard mot meg .

 

Anonymous poster hash: d7560...153

 

Denne logikken skjønte eg ikkje.

[Pop]

Jeg tror det er ganske naturlig for de fleste som er i en fase hvor de er på vei til å bli mer selvstendig å finne det litt motstridig å dulles med på en slik måte, siden det føles som et forsøk på å holde henne i fasen hvor hun har vært de siste 20 årene.

I utgangspunktet bør du være glad for et godt forhold til foreldre, men det er feil av dem å ikke respektere meningene dine når du klart sier ifra hva du liker og ikke. Dere må vel kunne bli enige om andre måter å vise hverandre kjærlighet, som begge parter kan leve med...

 

Latterliggjøringen fra mange her kunne de spart seg for.

[anon12234]

du må ødelegge imaget om at du fremdeles er den lille jenta deres, begynn med heroin, få deg en voldelig mann, du vet.... alt sånt som jenter elsker å gjøre mot foreldrene sine

[Emancipate]

Det er noe som heter personlige grenser. Det er den personen det gjelder som bestemmer hvor grensen går, ikke forumbrukere eller foreldrene.

 

"De vil bare vise at de er glad i henne" er så totalt bullshit. Hvis de virkelig hadde vært glad i henne hadde de respektert grensene hennes. Realiteten er at foreldrene gjør dette for sin egen del. Og ingen har noen rett til å ta seg til rette på kroppen til andre for sin egen del når de har fått et klart nei. Dette er en light-versjon av incest og rimelig narcissistisk.

 

De at de ler er bare en tåpelig hersketeknikk og gjør det bare mye verre.

http://no.wikipedia.org/wiki/Hersketeknikker

 

[Reconzile]

Hvis de virkelig hadde vært glad i henne hadde de respektert grensene hennes.

 

Du sa med det meste direkte at foreldrene hennar ikkje er glad i henne....

Om ein er glad i nokon eller ikkje har ingeting med personlige grenser å gjere, i alle fall ikkje i situasjoner som denne. Det som det her går ut på er folks oppfattning av ein situasjon og til kva grad bagattelliserer eit problem.

 

Om ein person mister ein serviet med eit dikt om dei fekk av sin døde eit eller annet og blir heilt fra seg for dette. Så kan ein annen person som ikkje veit eller forstår at dette er viktig for personen komme inn og seie "herregud det er berre ein serviett".

 

Kort og greitt:

Fordi ein person har ein synsvinkel på ein sak betyr ikkje det at dei som gjere noko anna har samme synsvinkel og driter i det.

 

 

EDIT: (gløymde å svare på inlegget)

 

Hei

Eg forstår at du ikkje ønsker å vere "foreldre's lille pike" lengre, eller rett og slett ønsker litt avstand. Når ein har levd heime med foreldrene i X-antall år kan ein bli litt frustrert over ting som stadig dukker opp og som alltid har samme utfall eller får samme respons.

 

Uansett spør om dykk kan ta ein prat, sett deg ned med dei og faktisk ta opp problemet utanom "slutt" når det faktisk skjer. Om det er så viktig så bør du slik som eg ser det gjere dette.

 

Som eit lite notat på siden. Slik som du presenterer problemstillingen kan du komme til å virke litt overdesperat etter å vise sjølvstendighet (seie ikkje at dette er faktum).

Sett deg ned, ta ein prat.

 

Mvh

Eirik

Endret 6. februar 2014 av Reconzile

[Pop]

Så er det heller ikke slik at man ikke kan diskutere små problem fordi det alltid er noen større.

For ei som er midt en i en fase med selvstendighetsbygging kan det være et stort problem.

[Emancipate]

 

Hvis de virkelig hadde vært glad i henne hadde de respektert grensene hennes.

Du sa med det meste direkte at foreldrene hennar ikkje er glad i henne....

Om ein er glad i nokon eller ikkje har ingeting med personlige grenser å gjere, i alle fall ikkje i situasjoner som denne.

 

Jeg innrømmer at jeg tok litt i som motvekt til de andre innleggene. Men min ærlige mening er faktisk at (ut i fra den særs begrensede informasjonen vi har fått) foreldrene hennes lider av noe som kalles "pseudo bonding". Og ikke bare foreldrene hennes, men mange av de som har svart i denne tråden (dette er ikke noe uvanlig). Utdrag:

 

http://sfhelp.org/gwc/wounds/bonding.htm

Trauma-survivors who have never experienced healthy, sustained, genuinely unconditional love from another person often can't comprehend that love is other than a mix of lust, neediness, duty, and pity. To such disabled people "I love you" really means "I feel sad / lonely / sorry / compassion / lusty / responsible for you."

...

 

If a mate complains "I don't feel loved by you," unrecovering GWCs (grown wounded children) protest uncomprehendingly "but I do - why don't you see that?" (i.e. "What's wrong with you?").

...

 

However, eventually their behavior doesn't match their words in key relationships, which leads others to feel confused, hurt, guarded, and distrustful despite the GWCs earnest proclamations of "But I really do care about you!" Paradoxically, that's their truth, for they don't know what genuine caring feels like.

Endret 6. februar 2014 av Tåkelur

[AnonymDiskusjon]

Men når foreldrende mine stryker meg over håret, så pleier de ofte å stryke langsomt nedover hodet mitt også pleier de å ta i håret mitt. Jeg pleier noen ganger å sitte med lue på inne, for da får de ikke strykt meg over håret.

 

Anonymous poster hash: d7560...153

[Pop]

Men når foreldrende mine stryker meg over håret, så pleier de ofte å stryke langsomt nedover hodet mitt også pleier de å ta i håret mitt. Jeg pleier noen ganger å sitte med lue på inne, for da får de ikke strykt meg over håret.

 

Anonymous poster hash: d7560...153

Og jo mer du sniker deg unna strykingen jo mer ivrige blir de på å stryke deg?

Høres ut som dere trenger dere en god samtale...

[AnonymDiskusjon]

Jeg har sagt dette mange gnager til de uten at de har forstått det. Noen ganger bruker jeg skaut og. Men da prøver de andre metoder. De spør om de kan få stryker meg på hånden, men jeg ønsker ingen nærkontakt fra dem.

 

 

 

 

Og bestemoren min er dum dum dum dum, hun sier at hun synest synd på foreldrende mine som har en så vannskelig tenåring i huset. Jeg liker absolutt ikke min bestemor.

 

Anonymous poster hash: d7560...153

[€uropa]

nå sutret jo ikke jeg da . Jeg skrev bare at hun oppførte seg ganske så barnsligt:). Jeg er selv en 32 års gammel småbarnsmor med to barn, så jeg har komme langt over første klasse.

 

Er du sikker?

 

 

Jeg er trettitre år og jeg føler meg som en pen gudinne når jeg står på kjøkkenet og lager mat.