Hva er jesus?

[kirrjju]

 

Du kan gjerne si at det ikke stemmer for deg, men det betyr ikke at det stemmer for alle .. Jeg henter mine "påstander" fra hva de lærde sier, og hvordan egen erfaring utvikler seg. Dessuten mener jeg at det er ofte de lærde som har mest rett, siden de tross alt ofrer alt av "verdslige gleder" for å frigjøre seg nok til å finne svarene. Og det finnes mange som rett og slett bare nøyer seg med å tro, og unngår å grave dypere for å se om troen virkelig stemmer.

Jeg har liten tro på å tro - det må egen viten til, som så resultere i noe konkret som forteller en at en beveger seg nærmere målet, mener jeg. Hvis en så kalt "kristen", er bare en troende, som følger akkurat de reglene som passer ham i øyeblikket, og ikke alle reglene, til enhver tid - er dette da en ordentlig kristen, eller er det en blindt troende, som tar på seg troen for å passe inn i det miljøet som omgir ham, og egentlig ikke har særlig overbevisning om det han gjør?

 

Vilke lærde? Gi gjerne eksempel

 

Poengen er att det ikke handler om regler, ingen detaljer små regler om allt og ingeting. Det du kan betrakte som en regel som kristen er 'den gyllene regel' selvfølgelig, den som er svært lik på en av de dere i Buddhismen. Så har vi de 10 budord, disse er jo best å følge, men tingen er att det er umulig å følge dem helt, ingen klarer det, men en gjør bare så gott man kan og strever slik som i Buddhismen. Du trenger ikke lykkes, for det er ikke ved å følge regler du får noen slag 'rettighet til å komme til Gud'. komme till Gud gjør du bare gjennom å tro på Jesus.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Du kan gjerne si at det ikke stemmer for deg, men det betyr ikke at det stemmer for alle .. Jeg henter mine "påstander" fra hva de lærde sier, og hvordan egen erfaring utvikler seg. Dessuten mener jeg at det er ofte de lærde som har mest rett, siden de tross alt ofrer alt av "verdslige gleder" for å frigjøre seg nok til å finne svarene. Og det finnes mange som rett og slett bare nøyer seg med å tro, og unngår å grave dypere for å se om troen virkelig stemmer.

Jeg har liten tro på å tro - det må egen viten til, som så resultere i noe konkret som forteller en at en beveger seg nærmere målet, mener jeg. Hvis en så kalt "kristen", er bare en troende, som følger akkurat de reglene som passer ham i øyeblikket, og ikke alle reglene, til enhver tid - er dette da en ordentlig kristen, eller er det en blindt troende, som tar på seg troen for å passe inn i det miljøet som omgir ham, og egentlig ikke har særlig overbevisning om det han gjør?

 

Vilke lærde? Gi gjerne eksempel

 

Poengen er att det ikke handler om regler, ingen detaljer små regler om allt og ingeting. Det du kan betrakte som en regel som kristen er 'den gyllene regel' selvfølgelig, den som er svært lik på en av de dere i Buddhismen. Så har vi de 10 budord, disse er jo best å følge, men tingen er att det er umulig å følge dem helt, ingen klarer det, men en gjør bare så gott man kan og strever slik som i Buddhismen. Du trenger ikke lykkes, for det er ikke ved å følge regler du får noen slag 'rettighet til å komme til Gud'. komme till Gud gjør du bare gjennom å tro på Jesus.

 

 

Buddhisten har ikke 10 regler eller bud som skal følges - de har 227 regler, og så klart går det an å følge disse, men det krever mye av den som vil ..

 

Den som ikke klarer å følge reglene, er ofte de som heller ikke får resultater, og gjerne gir opp, og sier; dette stemmer ikke!!!

 

Og hvis du vil vite hvilke lærde jeg snakker om, må du først finne ut om det er kristne, eller muslimske, buddhistiske, ateistiske, humanistiske, eller rett og slett bare dedikerte legfolk som har jobbet med troen gjennom en lang stund, du ønsker vitnesbyrd fra. Poenget er at det er forskjell på en som sier han tror, og en som lever i sin tro, eller lever i tråd med filosofiene. Det er forskjell på meg, som bare er en dedikert legmann, og den lærde munken jeg forholder meg til, og som har brukt 50 år av sitt liv på å lære dette til fingerspissene. Jeg lytter altså til sånne typer, og følger deres forslag og råd.

[frza]

at man har fått de kulturelle aspektene med Jesus er greit nok nå,

og dere som har kommentert har tydelig også vist at man har mange forskjellige subjektive meninger om kristendom,


men enda savner jeg å få svar på følgende;

"er Jesus en mentalitet eller er Jesus en levende fysisk person eller hva er Jesus?

er Jesus følelser eller er Jesus tanker?
er Jesus bokstaver?
er Jesus en ordlyd?
er Jesus bibelen?
er Jesus en slags usynlig kraft?
er Jesus en vilje?"vil finne svar på hva de kristne mener når de roper ut "Jesus".

vil finne svar på hva de kristne mener når de roper ut "Jesus".

eller når en kristen sier "søk Jesus",
eller "Jesus er din frelser" osv.

jeg forstår ikke tankegangen dems når de sier "Jesus" og jeg forstår ikke hvilken sinnstilstand man skal være i for å "ta imot Jesus".

hvordan man kjenner at det er "Jesus" og ikke ens egen tvangstanker for eksempel."

[Romeren]

at man har fått de kulturelle aspektene med Jesus er greit nok nå,

 

og dere som har kommentert har tydelig også vist at man har mange forskjellige subjektive meninger om kristendom,

 

 

men enda savner jeg å få svar på følgende;

 

"er Jesus en mentalitet eller er Jesus en levende fysisk person eller hva er Jesus?

 

er Jesus følelser eller er Jesus tanker?

er Jesus bokstaver?

er Jesus en ordlyd?

er Jesus bibelen?

er Jesus en slags usynlig kraft?

er Jesus en vilje?"vil finne svar på hva de kristne mener når de roper ut "Jesus".

 

vil finne svar på hva de kristne mener når de roper ut "Jesus".

 

eller når en kristen sier "søk Jesus",

eller "Jesus er din frelser" osv.

 

jeg forstår ikke tankegangen dems når de sier "Jesus" og jeg forstår ikke hvilken sinnstilstand man skal være i for å "ta imot Jesus".

 

hvordan man kjenner at det er "Jesus" og ikke ens egen tvangstanker for eksempel."

Jesus er spesiell og vanskelig å sammenlikne med noe annet vi kjenner. Han er en levende fysisk person, men kroppen hans er ikke lengre på jorden, men i himmelen hos sin far. Samtidig er han 1/3 av den treenige Gud - Far, Sønn (Jesus) og Den hellige Ånd.

 

Alle disse personene i denne ene Gud kan vi be til, derfor er et rop eller bønn til "Jesus" en samtale med Gud. Svarene kan komme på mange måter, i bibeltekster som jo alt var der, men som kan oppleves spesielt relevant i en spesiell sammenheng, gjennom andre mennesker eller situasjoner.

 

Jesus er vår frelser fordi han har sonet alle menneskers synd - en synd som skilte alle fra Gud og et evig liv med ham. Å "ta imot" er å tro at dette også gjelder deg. Da har du fått del i nåden og tilgivelsen. Man trenger ikke være i noen annen tilstand enn å gjerne ville ha del i Guds tilgivelse.

 

Tvangstanker? Tja, hva er egentlig tro? Jeg tenker at det er å satse på at noe er virkelig og sant, selv om det ikke er vitenskapelige bevis for det. Så kan kanskje andre oppfatte det som tvangstanker om de synes at å tro på Jesus er mer enn merkelig.

 

Eller...?

[RWS]

 

Jeg tenker at det er å satse på at noe er virkelig og sant, selv om det ikke er vitenskapelige bevis for det.

 

Du vet jo ikke om det er virkelig eller sant jo.... Blir jo bare en øvelse i uærlighet der man bruker conf-bias og ren gjettning til å innbille seg at dette er sannhet...

 

Er nok ikke tvangstanker, men mer ønske tenkning samt frykt for hvor en vil havne hen om man ikke tror på dette... Frykt er og blir en gedigen faktor i alle religiøse dødskulter der straff og belønning i form av ren tro er det ypperste man kan gjøre for å slippe straffen...

 

Vet om enkelte kristne som rett og slett ikke turte å ta i mot utfordringen for å se om det å ikke be ville ha like stor effekt som det å be, ene og alene fordi de var redde for straffen gud ville gi dem om de tvilte...

 

Så ønske tenkning er hva religiøse driver med... På en person som kun har bibelens påstander til å bakke opp hva som er sagt og gjort... Trodde faktisk lenge at bibelen var guds ufeilberige ord jeg også, faktisk en stund etter at jeg sluttet å tro, men til mindre hellig man anser den boka til mer ser man også at bibelen er bare en bok, en bok som er full av påstander som aldri blir bakket opp av bevis... Og derfor like troverdig å tro er en sannhet som boken om ringenes herre... Det er faktisk ingen forskjell...

[kirrjju]

 

 

 

Du kan gjerne si at det ikke stemmer for deg, men det betyr ikke at det stemmer for alle .. Jeg henter mine "påstander" fra hva de lærde sier, og hvordan egen erfaring utvikler seg. Dessuten mener jeg at det er ofte de lærde som har mest rett, siden de tross alt ofrer alt av "verdslige gleder" for å frigjøre seg nok til å finne svarene. Og det finnes mange som rett og slett bare nøyer seg med å tro, og unngår å grave dypere for å se om troen virkelig stemmer.

Jeg har liten tro på å tro - det må egen viten til, som så resultere i noe konkret som forteller en at en beveger seg nærmere målet, mener jeg. Hvis en så kalt "kristen", er bare en troende, som følger akkurat de reglene som passer ham i øyeblikket, og ikke alle reglene, til enhver tid - er dette da en ordentlig kristen, eller er det en blindt troende, som tar på seg troen for å passe inn i det miljøet som omgir ham, og egentlig ikke har særlig overbevisning om det han gjør?

 

Vilke lærde? Gi gjerne eksempel

 

Poengen er att det ikke handler om regler, ingen detaljer små regler om allt og ingeting. Det du kan betrakte som en regel som kristen er 'den gyllene regel' selvfølgelig, den som er svært lik på en av de dere i Buddhismen. Så har vi de 10 budord, disse er jo best å følge, men tingen er att det er umulig å følge dem helt, ingen klarer det, men en gjør bare så gott man kan og strever slik som i Buddhismen. Du trenger ikke lykkes, for det er ikke ved å følge regler du får noen slag 'rettighet til å komme til Gud'. komme till Gud gjør du bare gjennom å tro på Jesus.

 

 

Buddhisten har ikke 10 regler eller bud som skal følges - de har 227 regler, og så klart går det an å følge disse, men det krever mye av den som vil ..

 

Den som ikke klarer å følge reglene, er ofte de som heller ikke får resultater, og gjerne gir opp, og sier; dette stemmer ikke!!!

 

Og hvis du vil vite hvilke lærde jeg snakker om, må du først finne ut om det er kristne, eller muslimske, buddhistiske, ateistiske, humanistiske, eller rett og slett bare dedikerte legfolk som har jobbet med troen gjennom en lang stund, du ønsker vitnesbyrd fra. Poenget er at det er forskjell på en som sier han tror, og en som lever i sin tro, eller lever i tråd med filosofiene. Det er forskjell på meg, som bare er en dedikert legmann, og den lærde munken jeg forholder meg til, og som har brukt 50 år av sitt liv på å lære dette til fingerspissene. Jeg lytter altså til sånne typer, og følger deres forslag og råd.

 

Snakket om kristendommens ti budord og den gyllene regel i kristendommen. Vet gott att de ikke bare er 0 regler i Buddhismen. Hva synns du om att nonnene har ca 348 regler ? Mye mer en munkene osv

 

Viss du skall ha på ett trosystem, hvordan det fungerer bør du jo vende deg till lärde innen hvert sytem, muslimske lärde om Islam, kristne lærde om Kristendommen, buddhistisk lærd når det gjelder Buddhismen. Ellers så blir det bare ett virr varr av missforståelser

[frza]

Jesus er spesiell og vanskelig å sammenlikne med noe annet vi kjenner. Han er en levende fysisk person, men kroppen hans er ikke lengre på jorden, men i himmelen hos sin far. Samtidig er han 1/3 av den treenige Gud - Far, Sønn (Jesus) og Den hellige Ånd.

 

Alle disse personene i denne ene Gud kan vi be til, derfor er et rop eller bønn til "Jesus" en samtale med Gud. Svarene kan komme på mange måter, i bibeltekster som jo alt var der, men som kan oppleves spesielt relevant i en spesiell sammenheng, gjennom andre mennesker eller situasjoner.

 

Jesus er vår frelser fordi han har sonet alle menneskers synd - en synd som skilte alle fra Gud og et evig liv med ham. Å "ta imot" er å tro at dette også gjelder deg. Da har du fått del i nåden og tilgivelsen. Man trenger ikke være i noen annen tilstand enn å gjerne ville ha del i Guds tilgivelse.

 

Tvangstanker? Tja, hva er egentlig tro? Jeg tenker at det er å satse på at noe er virkelig og sant, selv om det ikke er vitenskapelige bevis for det. Så kan kanskje andre oppfatte det som tvangstanker om de synes at å tro på Jesus er mer enn merkelig.

 

Eller...?

 

interessante tanker.

 

jeg har i min studie av mennesket funnet ut at alle mennesker søker tilgivelse,

,-pga alle mennesker har en skyldsfølelse som gnager samt en "jeg er ikke god nok" tanke.

så jeg forstå den med tilgivelse som helbredelse samt befrielse fra et indre fengsel.

 

(de fleste tilfeller der hvor religion er innblandet så gjelder det om en subtil skylds'følelse har jeg merket meg.)

 

og jeg har også observert at de fleste mennesker som går til kristendom er mennesker som sliter sterkt med skyldsfølelse og fordi at gud aksepterer alle mennesker som vi ærlig ER.

 

men må man via Jesus for å føle forløsning fra skyldsfølelse og urimelige krav?

 

holder det å tro på at man er slik man ærlig med seg selv ER og inget annet kan være,

samt at man tilgir andre og seg selv?

`(tilgivelse i at man gir fra seg sine tanker om fordømmelse men at man ikke aksepterer handlingen,-og handlingen får konsekvens).

 

jeg er bevisst på at kristendommen også er helbredelse fra døds'angst.

men jeg har kalkulert meg fram til at å vite at man kun kan være ærlig med seg selv er den forløsning som sier:

"jeg kan ikke være annet, så uansett hva som skjer så er det ingen hensikt i å spekulere over døden eller livet".

 

 

 

 

 

Endret 9. februar 2014 av frza

[LiamH]

jeg har i min studie av mennesket funnet ut at alle mennesker søker tilgivelse,

,-pga alle mennesker har en skyldsfølelse som gnager samt en "jeg er ikke god nok" tanke.

 

 

Dette er en svært generaliserende, og ikke minst, en svært enkel oppsummering av menneskets komplekse psykologi og følelsesliv. Det å trekke en "konklusjon" om hva alle mennesker i bunn og grunn føler og tenker, er rimelig banalt og alt for enkelt.

 

Hvordan har du kommet frem til denne "sannheten"?

Endret 9. februar 2014 av LiamH

[Romeren]

 

og jeg har også observert at de fleste mennesker som går til kristendom er mennesker som sliter sterkt med skyldsfølelse og fordi at gud aksepterer alle mennesker som vi ærlig ER.

 

men må man via Jesus for å føle forløsning fra skyldsfølelse og urimelige krav?

Jeg tviler vel på om alle mennesker sliter like mye med skyldfølelse, eller har angst for døden. Det tror jeg varierer sterkt. Jeg tenker at angst er en følelse som projiseres på noe, enten det er døden, edderkopper eller bare det å være blant andre mennesker. Den følelsen - dødsangsten - er det heller ikke alle som blir kvitt om man deltar i kristne sammenhenger, selv om det å snakke med andre normalt er en god ting.

 

Men kristen tro er en virkerlighetsorientering som sier noe om menneskets forhold til Gud og skaperverket. Også de uten angst kan se at synd ødelegger og har skilt mennesket fra Gud. De fleste religioner behandler det spørsmålet på en eller annen måte.

 

Om man så må gå via Jesus for å forløsning fra synden og skyldfølelsen? Nå sier jo bibelen det, ja, men jeg tenker at det og er en avgjørende forskjell på kristendommen og de andre religionene akkurat der - nemlig at bare i kristendommen er det Gud som bøyer seg ned til menneskene og frelser oss. I alle andre religioner er det motsatt, bud må holdes, guder må tilfredstilles, eller innsikt må nås.

 

Og hvem klarer egentlig det?

 

holder det å tro på at man er slik man ærlig med seg selv ER og inget annet kan være,

samt at man tilgir andre og seg selv?

`(tilgivelse i at man gir fra seg sine tanker om fordømmelse men at man ikke aksepterer handlingen,-og handlingen får konsekvens).

 

jeg er bevisst på at kristendommen også er helbredelse fra døds'angst.

men jeg har kalkulert meg fram til at å vite at man kun kan være ærlig med seg selv er den forløsning som sier:

"jeg kan ikke være annet, så uansett hva som skjer så er det ingen hensikt i å spekulere over døden eller livet".

Derfor tenker jeg det du sier her - om å være ærlig med seg selv - riktig og viktig. Jeg vil kalle det syndserkjennelse og erkjennelse av at uten Jesus og hans nåde klarer jeg meg ikke.

 

Så tro jeg at han likevel har frelst meg..

[frza]

 

jeg har i min studie av mennesket funnet ut at alle mennesker søker tilgivelse,

,-pga alle mennesker har en skyldsfølelse som gnager samt en "jeg er ikke god nok" tanke.

 

 

Dette er en svært generaliserende, og ikke minst, en svært enkel oppsummering av menneskets komplekse psykologi og følelsesliv. Det å trekke en "konklusjon" om hva alle mennesker i bunn og grunn føler og tenker, er rimelig banalt og alt for enkelt.

 

Hvordan har du kommet frem til denne "sannheten"?

 

poenget er at vis du ikke er en sosiopat eller psykopat så må du på en eller annen måte få bearbeidet den skyldfølelsen,

ellers blir du en bitter og hatefull mennesket som føler deg kvelet i dine egne følelser.

 

 

 

[Sheasy]

Hva hvis man ikke har, eller i alle fall ikke merker noe til, denne skyldfølelsen, og samtidig er hverken bitter eller hatefull; rett og slett lykkelig og svært emosjonelt stabil? Sosiopat?

[Gjest Bruker-95147]

Skyldfølelsen vår går vel hånd i hånd med vår avhengighet av dualistisk forestilling, og en velutviklet "fault finding mind".

[frza]

 

 

jeg forstår tankegangen din, og er enig i den.

kristendommen er så mangt, og man kan finne så mye bare i å lese bibelen.

 

jeg var på et kristent møte i går,

og jeg tenkte tanken:

"kanskje de kristne ikke kan skjelne mellom konvensjonelle ord og intuisjon".

(gjelder for så vidt for mange grupper andre enn kristne også).

 

dvs at kristne bruker ordet "Jesus" osv som en overført betydning av sin frelses'visshet(den visshet som ikke kan forklares i ord),

og dermed forventer at så lenge man sier "Jesus" så skal man få den intuitive forståelse av hva man selv føler.

(skyldfri,syndefri,salighet, osv).

og resultatet blir at vi mennesker bruker bestemte begreper som skal forklare en bestemt fornemmelse i kroppen, men at vi unyansert ikke deler opp begreper i de ulike fornemmelser,-ergo vi har 1 begrep om 10 fenomener i kroppen,-og da vil ingen vite hva man refererer til.

 

og etterpå så diskuterte jeg diverse kristne temaer med en venn,

og jeg tro'r vi resonnerte oss til at det å ha den hellige ånd er ingen ordlig tilstand men mer en kraft som ransaker ens motiver og hjerte.

og da kom vi fram til at en person som kaller seg muslim kan likegodt være kristent i hjertet,-pga han/hun ber via den hellig ånd i sitt hjerte.

men personen visste ikke at det var kristent før senere.

 

spm er om Jesus er en ordløs energi?

eller om Jesus er en konvensjonell fakta man ikke kan uttale feil?

 

ser man litt psykologisk så er det først ens indre fornemmelser i kroppen som bestemmer hvilke ord vi bruker,

og når et mennesket sier "Jesus" så har de assosiert Jesus med en type fornemmelse i kroppen.

 

kan det være at å tro på Jesus er en tilstand som overgår alt av konvensjonelle begreper?

 

 

 

 

 

 

 

 

[frza]

 

Hva hvis man ikke har, eller i alle fall ikke merker noe til, denne skyldfølelsen, og samtidig er hverken bitter eller hatefull; rett og slett lykkelig og svært emosjonelt stabil? Sosiopat?

nei du trenger ikke være en sosiopat eller psykopat.

man ser i lengda om man har med psykopater og sosiopater.

 

psykopater og sosiopater er de som ikke eier samvittighet og empati overhode.

 

det kan være du er bare svært harmonisert og lykkelig,

og at du ikke har noe skyld å bearbeide nå

 

http://www.youtube.com/watch?v=-VXdW6KlwCM

(video om forskjell mellom psykopat og narsissist.)

 

 

 

 

Endret 9. februar 2014 av frza

[frza]

Skyldfølelsen vår går vel hånd i hånd med vår avhengighet av dualistisk forestilling, og en velutviklet "fault finding mind".

 

 

 

forstår tankegangen din,

 

men jeg tro'r bare de som har studert og opplevd buddhismen sin ikke-dualisme og ikke tro'r på noe "JEG",

vil forstå din aforisme.

 

setningen du sier vil sannsynlig være altfor dyp for mennesker som ikke har intuitiv evne til å ta et steg utenfor sin dualisme mentalitet.

 

vis en skulle forklare din aforisme så måtte det lange sider med skrift,

fordi intellektet og følelsene og kroppens kjemi har en bestemt forhold til hverandre og påvirker hverandre i ulike virkelighets dimensjoner.

man har også bestemte punkter i kroppen som har sin funksjon både åndelig og fysisk(selv om i buddhismen så finnes det kun ikke'dualistisk virkelighet).

 

for eksempel vil følelsene arbeide i "nytelse" og "smerte" dualisme.

tankene vil kommentere følelser i kategoriene fremtid,fortid og nåtid.

kroppen vil bare være kjemiske prosesser som bryr seg lite om hva tankene mener.

og bakom alle disse ovenfor så har man den ikke-dualistiske virkelighet som subtil ligger der

(kan minne litt om en kjedsomhets tilstand der man intet mål har og inget "jeg" å oppfylle).

 

 

 

 

 

[Romeren]

spm er om Jesus er en ordløs energi?

eller om Jesus er en konvensjonell fakta man ikke kan uttale feil?

 

ser man litt psykologisk så er det først ens indre fornemmelser i kroppen som bestemmer hvilke ord vi bruker,

og når et mennesket sier "Jesus" så har de assosiert Jesus med en type fornemmelse i kroppen.

 

kan det være at å tro på Jesus er en tilstand som overgår alt av konvensjonelle begreper?

Helt sikkert. Men som mennesker må vi bruke våre ord og begreper på det vi tror, ser og opplever.

 

Er Jesus en ordløs energi? Det nak man kanskje si, siden Gud er Ånd, men langt fra bare det. Jeg tenker at han og er konkret og ekte menneske. Det er en hovedtanke i evangeliene at fordi vi mennesker var syndige og skyldige, måtte og et menneske sone synden. "Derfor måtte han bli sine brødre lik", som det står i Hebreerbrevet.

 

Så er Gud og en levende Gud, en tenkende, handlende og elskende Gud. Ganske så konkret, likevel?

 

 

og etterpå så diskuterte jeg diverse kristne temaer med en venn,

og jeg tro'r vi resonnerte oss til at det å ha den hellige ånd er ingen ordlig tilstand men mer en kraft som ransaker ens motiver og hjerte.

og da kom vi fram til at en person som kaller seg muslim kan likegodt være kristent i hjertet,-pga han/hun ber via den hellig ånd i sitt hjerte.

men personen visste ikke at det var kristent før senere.

Spennende tanke det der. Faren, slik jeg ser det som kristen, er at det ender opp i "det er en felles sannhet i alle religioner". Som jeg sa det før, det er bare i kristendommet at Gud har bøyd seg ned til menneskene og frelst oss av sin egen vilje. Også muslimene tenker at det er de som må behage Gud, en Gud de ikke helt vet hvor de har. Jesus har lovet at en hver som tro skal bli frelst. Det er en stor forskjell på det og på våre ferlsesveier og jeg tror ikke at den samme Gud ville lagt så ulike løp gremfor oss.

[frza]

 

men da er mitt spm:

 

hvordan skal man forholde seg til Jesus?

 

okay jeg kan tro han var et fysisk mennesket sendt ned av gud.

jeg har heller ingen problemer med å akseptere at Jesus er guds sønn.

 

men vis jeg nå må tro på Jesus for å være frelst,

på hvilken måte må jeg tro på han?

hvordan skal mine tanker uttales for at jeg får sunnest mulig perspektiv på hva Jesus ER i sin fulleste dybde?

 

fordi vis Jesus er nå en ånd,- og inget bestemt ord eller trestykke,

så finner jeg det vanskelig å forholde meg til Jesus.

 

 

jeg kommer nemlig i dilemmaer:

 

-vis jeg tro'r på at Jesus er navnet "Jesus" så avgudsdyrker jeg menneske'bokstaver.

(noen mennesker tro'r at man må si navnet Jesus ellers er man ikke kristen).

("Bokstaven slår nemlig i hjel, men Ånden gjør levende").

 

-vis jeg tro'r Jesus som en energi som ikke kan forklares i ord ,-så er jeg tvungen til å måtte gå i stillhet,

fordi ord er altfor fattige for å forklare Jesus,-og hvorfor skal jeg snakke om Jesus når jeg opplever sterkere intim het med Jesus i stillhet--

 

-vis jeg tro'r på Jesus som en fysisk person så avgudsdyrker jeg Jesus.

 

("Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud").

(sånnsett så kan man stille spm til hvordan mennesker bruker bilder av Jesus og korset, samt hvordan man avgudsdyrker mentale bildeforestillinger om gud.).

 

 

 

hvordan skal jeg tenke på denne Jesus på den mest sunneste essensielle måte?

 

 

 

 

Endret 9. februar 2014 av frza

[Romeren]

men da er mitt spm:

 

hvordan skal man forholde seg til Jesus?

 

okay jeg kan tro han var et fysisk mennesket sendt ned av gud.

jeg har heller ingen problemer med å akseptere at Jesus er guds sønn.

 

men vis jeg nå må tro på Jesus for å være frelst,

på hvilken måte må jeg tro på han?

hvordan skal mine tanker uttales for at jeg får sunnest mulig perspektiv på hva Jesus ER i sin fulleste dybde?

Jesu - Guds - fulle dybde kan ingen mennesker fatte uansett. Jeg tror heller ikke at det er nødvenig å fatte for å bli frelst, men vi kan selvfølgelig reflektere over det.

 

fordi vis Jesus er nå en ånd,- og inget bestemt ord eller trestykke,

så finner jeg det vanskelig å forholde meg til Jesus.

 

jeg kommer nemlig i dilemmaer:

 

-vis jeg tro'r på at Jesus er navnet "Jesus" så avgudsdyrker jeg menneske'bokstaver.

(noen mennesker tro'r at man må si navnet Jesus ellers er man ikke kristen).

("Bokstaven slår nemlig i hjel, men Ånden gjør levende").

Dette går på om du forplikter deg på loven - bokstaven - eller nåden. Ikke på hvordan man staver navnet Jesus.

 

Den som for plikter seg på loven - det gjør jo egentlig på alle som mener de må "gjøre" for å oppnå frelse - må holde hele loven, alltid. Ellers går de fortapt. Den som innser at det ikke er mulig og erkjenner sitt nederlag er og i posisjon til å se behovet for nåden. Da er det ikke lenger egne krefter, men Guds ånd som gjør levende.

 

 

 

-vis jeg tro'r Jesus som en energi som ikke kan forklares i ord ,-så er jeg tvungen til å måtte gå i stillhet,

fordi ord er altfor fattige for å forklare Jesus,-og hvorfor skal jeg snakke om Jesus når jeg opplever sterkere intim het med Jesus i stillhet--

 

-vis jeg tro'r på Jesus som en fysisk person så avgudsdyrker jeg Jesus.

 

("Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud").

(sånnsett så kan man stille spm til hvordan mennesker bruker bilder av Jesus og korset, samt hvordan man avgudsdyrker mentale bildeforestillinger om gud.).

 

hvordan skal jeg tenke på denne Jesus på den mest sunneste essensielle måte?

Jeg tenker ikke det er så vanskelig, i hvertfall har ikke jeg opplevd de utfordringene du har, tydeligvis.

 

Hans samtidige så, hørte og opplevde ham. For dem var det helt konkret, han spiste, drakk, sov og gikk om kring. Et menneske som dem og oss, med andre ord. Så sa og gjorde han og ting som ikke var vanlig, undrene - gudstegnene - var en ting, men han lærte og slik bare Gud selv gjør. "Så sier Herren" var måten profetene kom med et budskap, men Jesus sa "men jeg sier dere". Til dette var det to typer svar. Den vantro og avvisende: "Du som er et menneske gjør deg selv til Gud" - og den troende "Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige".

 

Jeg tror ikke det er nødvendig å grave dypere i måter å tro på. Det er saktens nok av tenkere, interlektuelle og kristne mystikere som har tenkt store og dype tanker om dette, men evangeliet er for alle og ikke verre enn at den (vi) enfoldige kan ta imot og slappe av med det.

 

Jesus sier en gang til Marta: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" "Ja, Herre", sier hun, "jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden."

 

For min del tror jeg at et "ja, Herre" er tilstrekkelig.

Endret 9. februar 2014 av Romeren

[LiamH]

 

poenget er at vis du ikke er en sosiopat eller psykopat så må du på en eller annen måte få bearbeidet den skyldfølelsen,

ellers blir du en bitter og hatefull mennesket som føler deg kvelet i dine egne følelser.

 

Jeg skjønner poenget ditt, men jeg skjønner derimot ikke hva du bygger det på. Derfor spør jeg deg, men du svarer ikke.

 

Hele påstanden din er avhengig av at denne skyldfølelsen faktisk er noe alle mennesker har. Når den oppstår sier du ikke noe om heller. Er man født med den? Kommer den i tenårene?

 

Så... hvor har du det fra at absolutt alle mennesker med et "operativt" følelsesliv har en grunnleggende skyldfølelse og en "jeg er ikke god nok"-tanke?

 

Hva bygger du denne påstanden på?

Endret 9. februar 2014 av LiamH

[frza]

 

 

poenget er at vis du ikke er en sosiopat eller psykopat så må du på en eller annen måte få bearbeidet den skyldfølelsen,

ellers blir du en bitter og hatefull mennesket som føler deg kvelet i dine egne følelser.

 

Jeg skjønner poenget ditt, men jeg skjønner derimot ikke hva du bygger det på. Derfor spør jeg deg, men du svarer ikke.

 

Hele påstanden din er avhengig av at denne skyldfølelsen faktisk er noe alle mennesker har. Når den oppstår sier du ikke noe om heller. Er man født med den? Kommer den i tenårene?

 

Så... hvor har du det fra at absolutt alle mennesker med et "operativt" følelsesliv har en grunnleggende skyldfølelse og en "jeg er ikke god nok"-tanke?

 

Hva bygger du denne påstanden på?

 

først må jeg definere skyldsfølelse som

"når man selvmotsiger sin egen ærlighet til seg selv".

 

og så må jeg si at "samvittighet" er ikke direkte noe man skal høre på,

fordi samvittighet er et produkt av hukkommelses vanen.

for eksempel at moren fortale at "du må alltid si hei" og man fikk dårlig samvittighet vis man ikke sa "hei".

samvittighet kan ofte være tvangstanker eller krav fra barneoppdragelsen.

 

 

 

 

skyldsfølelsen kommer hver gang du er uærlig med deg selv.

 

et mennesket som gjorde noe galt men er ærlig med seg selv trenger ikke ha skyldfølelse, -men kan muligens se at konsekvensene kom.

 

men det mennesket som uærlig med seg selv gjorde det som strider imot sin ærlige natur,

vil føle skyldsfølelse og ha et behov for å fortrenge sin skyld og overføre skyld på andre mennesker.

 

så i grunnen vil du kunne erstatte ordet "skyldsfølelse" med "å være uærlig med seg selv".

 

men igjen så er konsekvensene basert på årsak-virkning lover som er satt før mennesker ble født.

 

 

 

grunnen til at noen mennesker ikke "føler seg gode nok" er fordi mennesker er uærlige med seg selv,

og dermed fortrenger sin ærlighet til seg selv,

Ergo skaper en stor skyldsfølelse ovenfor at de sviktet seg selv.

eneste måte man kan trives med seg selv på er vis man er 100 % ærlig med seg selv og kan akseptere alle sine egenskaper slik de ER.

 

derfor kan jeg si at et mennesket som angrer på sine tidligere handlinger har mest sannsynlig gjort sin handling i uærlighet til seg selv.

fordi et mennesket som ærlig med seg selv står inne for sin handling vil ikke føle skyldsfølelse,-men må nødvendigvis ta konsekvenser og eventuelt føle empati for mennesker senere.

 

 

hva jeg bygger hele min tankegang på er at mennesker som er uærlige med seg selv,

vil alltid måtte fortrenge og overføre ansvar på andre og eventuelt drepe for å ikke påta seg konsekvensene selv.

(mennesket gjør hva som helst for å ikke se sin egen ærlighet til seg selv natur).

 

og at de som er ærlige med seg selv er innforstått med konsekvensene,-men vil nødvendigvis ikke føle skyldsfølelse av den grunn.

 

en psykopat vil oftest ikke føle skyld,

fordi psykopaten mangler empati til å føle skyld,

men konsekvensene er de meget godt kjent med.

osv.

 

men jeg snakker ikke om en etikk og moral som er basert på kultur,

men jeg snakker om et prinsipp som sier at

"uansett hvor idealistisk sunne modeller man har på moral, så er det en ærlighet til seg selv som er den viktigste faktor for å få selvinnsikt i sine egne tanker og følelser".