Mistet all form for medfølelse?

[AnonymDiskusjon]

Hallo.

 

Kort foralt: 20 år gammel, hatt søsken som har begått selvmord, og har vært deprimert med det jeg vil kalle nedsatt livskvalitet en del år. Hatt mange år med SSRI, og sluttet for snart 3 år siden.

 

Her om dagen fikk jeg vite at bestefar mest sannsynelig hadde kreft, og det er helt forferdelig å si det, men jeg følte ingenting.

 

Jeg sa bare "Oja.", merka ikke tristhet, merka INGENTING.

 

Jeg har nesten "glemt" bestemora mi, som også døde av kreft forsåvidt, og jeg spøker ofte mer kreft i seg selv, selvom jeg såklart ikke burde det.

 

Hva kan være galt? Jeg har ingen problemer med å føle sinne eller angst, og jeg kan fint gråte av meg selv, men når jeg ikke føler noe mer når jeg får en sånn beskjed så skremmer det meg faktisk litt. Kan SSRI-behandlingen ha ødelagt seratonin-tilførsel eller noe?

 

Noen som har hatt det sånn?

 

Og til dere som skal nevne at jeg burde gå til psykolog, jeg har gått der flere ganger, det har ikke hjulpet, så vennligst hold oppfordringene vekk, takk.

Anonymous poster hash: 2b796...e40

[AnonymDiskusjon]

 

Hallo.

 

Kort foralt: 20 år gammel, hatt søsken som har begått selvmord, og har vært deprimert med det jeg vil kalle nedsatt livskvalitet en del år. Hatt mange år med SSRI, og sluttet for snart 3 år siden.

 

Her om dagen fikk jeg vite at bestefar mest sannsynelig hadde kreft, og det er helt forferdelig å si det, men jeg følte ingenting.

 

Jeg sa bare "Oja.", merka ikke tristhet, merka INGENTING.

 

Jeg har nesten "glemt" bestemora mi, som også døde av kreft forsåvidt, og jeg spøker ofte mer kreft i seg selv, selvom jeg såklart ikke burde det.

 

Hva kan være galt? Jeg har ingen problemer med å føle sinne eller angst, og jeg kan fint gråte av meg selv, men når jeg ikke føler noe mer når jeg får en sånn beskjed så skremmer det meg faktisk litt. Kan SSRI-behandlingen ha ødelagt seratonin-tilførsel eller noe?

 

Noen som har hatt det sånn?

 

Og til dere som skal nevne at jeg burde gå til psykolog, jeg har gått der flere ganger, det har ikke hjulpet, så vennligst hold oppfordringene vekk, takk.

 

Anonymous poster hash: 2b796...e40

har du sett på Sopranos serien ? Jeg tenkte jeg hadde Ingen medfølelse en stund men det endret seg, fikk en åpenbaring at problemer som dette skyldes alltid noe du må bare finne ut av det og tenke litt hvorfor du ikke føler noe. ? Det at. Bestemoren din døde av kreft og nå har du begynt å glemme det hvorfor ? Jeg husker selv når vi fikk beskjeden min mormor ingen tåre ingenting fra min side selv om jeg møtet hun ganske mye, men for min del startet alt når tanta mi døde av kreft en person som inspirerte meg og var som en mor kjente henne personlig kun i 2 måneder men det var nok til å føle som om hun var alltid med meg, alt har en forklaring på hvorfor en tenker sånn og etc, det er så dårlig med psykologer som har bare lest seg opp til ting men som ikke har personlig erfaring i Norge.

 

Anonymous poster hash: 6e919...513

[heblilla]

 

Hallo.

 

Kort foralt: 20 år gammel, hatt søsken som har begått selvmord, og har vært deprimert med det jeg vil kalle nedsatt livskvalitet en del år. Hatt mange år med SSRI, og sluttet for snart 3 år siden.

 

Her om dagen fikk jeg vite at bestefar mest sannsynelig hadde kreft, og det er helt forferdelig å si det, men jeg følte ingenting.

 

Jeg sa bare "Oja.", merka ikke tristhet, merka INGENTING.

 

Jeg har nesten "glemt" bestemora mi, som også døde av kreft forsåvidt, og jeg spøker ofte mer kreft i seg selv, selvom jeg såklart ikke burde det.

 

Hva kan være galt? Jeg har ingen problemer med å føle sinne eller angst, og jeg kan fint gråte av meg selv, men når jeg ikke føler noe mer når jeg får en sånn beskjed så skremmer det meg faktisk litt. Kan SSRI-behandlingen ha ødelagt seratonin-tilførsel eller noe?

 

Noen som har hatt det sånn?

 

Og til dere som skal nevne at jeg burde gå til psykolog, jeg har gått der flere ganger, det har ikke hjulpet, så vennligst hold oppfordringene vekk, takk.

 

Anonymous poster hash: 2b796...e40

 

Har du et nært forhold til bestefaren din? Hvis ja, er det rart at du ikke reagerer ja. Hvis nei, er det mindre rart. Med tanke på at han sannsynligvis er gammel og trett av dage, er det generelt tristere at yngre mennesker får kreft og eventuelt dør, enn at det skjer med ham (eller andre som ham). Hvis du er gutt/mann, vil jeg våge å påstå at det er vanskeligere for gutter/menn å føle umiddelbar tristhet/gråte enn for jenter/kvinner. Selv om likestilling har vært et tema i mange år, tror jeg likevel at det fortsatt at det gamle kjønnsrollemønsteret sitter igjen på mange områder. Ikke at vi egentlig er like, absolutt ikke!

Tror ikke du skal bekymre deg om hvorvidt du er "normal" i din reaksjon. Hvis du var "unormal" ville du sannsynligvis ikke engang ha stilt spørsmålet i første omgang.

[Dufen]

Sensorisk overbelastning?

 

Jeg hadde fire dødsfall på kort tid i familien inkludert min egen mor for to år siden.

Da siste person døde så tenkte jeg: Jaha? Javel, hvem er neste?

 

Jeg vil tro det er en menneskelig forsvarsmekanisme uten jeg har noe belegg for det.

En greie for å beholde psyken noenlunde intakt.

[AnonymDiskusjon]

Sensorisk overbelastning?

 

Jeg hadde fire dødsfall på kort tid i familien inkludert min egen mor for to år siden.

Da siste person døde så tenkte jeg: Jaha? Javel, hvem er neste?

 

Jeg vil tro det er en menneskelig forsvarsmekanisme uten jeg har noe belegg for det.

En greie for å beholde psyken noenlunde intakt.

Jeg tror også at det kan være sensorisk overbelastning.

 

Jeg har selv hatt depresjon i mange år, siden jeg var mindre egentlig. Og mens jeg vokste opp var det en del dødsfall.

 

Og når "en av" fedrene mine (som var som en far for meg) døde var det som om jeg døde litt følelsesmessig. Jeg har aldri vært den samme egentlig. Reaksjonen min er mer depressiv fremfor emosjonell. Og som om hjernen prøver å glemme/ignorere det ved å skyve bort følelser.

 

Jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme. Så TS, jeg ville ikke bekymret meg altfor mye med mindre du blir hensynsløs mot andre. Det at du reagerer på dette er et positivt tegn.

 

Jeg tror du må finne en måte å få ut noe energi, eventuelt prøve å leve et livsmønster som gir hvile og terapi. Hva dette skulle være vet jeg ikke, men så lenge du unngår depressive tanker, stress og angst så tror jeg dette hjelper godt på. Men ikke skyv bort slike følelser, det er et tegn på at noe må endres. Anonymous poster hash: 9d53b...f82

[nacario]

Det var sikkert en stor belastning å miste søsken, større enn å vite at en besteforelder har kreft. Kjenner ikke til hvor hypig de tilfellene kom i, men kanskje du enda har reaksjon etter bortfall av søsken at du reagerer på mindre