Hva er psykoterapi?

[dag1234]

Det har blitt en diskusjon om psykoterapi i en annen tråd. Følger opp den her heller.

 

Eva Akselsen gir en god innføring:

 

Dette er grunnlaget for all psykoterapi. Å skape mening av erfaring er også helt fundamentalt for å kunne forstå seg selv og andre. Det er dessuten fundamentalt for å kunne regulere følelser, skape trygghet, orientere seg og forberede seg på alt det som kan komme til å skje. Vi konstruerer mening selv, og vi blir tilbudt mening fra andre. Mening ligger implisitt i vår opplevelse av virkeligheten. Å ikke finne mening i tilværelsen oppleves som svært truende. Spesielt truende er det å ikke finne mening i sine egne reaksjoner og følelser. Dette er noe av det verste ved å ha en psykisk lidelse. Den dypt deprimerte opplever å miste mening – til og med meningen med livet. Den psykotiske opplever at meningen går i oppløsning.

 

Les hele artikkelen her:

http://psykologisk.no/2014/01/meningsskaping-en-diamant-i-psykoterapi/

[Emancipate]

Livet er først og fremst en søken etter mening.

 

Ifølge Leon Seltzer (1986) er den viktigste endringsagenten i psykoterapi terapeutens akseptering av klientens symptomer.

...

En aksepterende holdning fra terapeuten kan føre til at klienten aksepterer seg selv i større grad.

Det er betenkelig at den typen terapi som promoteres mest (CBT) er basert på det utgangspunkt at pasienten tar feil, har misforstått, overdriver, generaliserer, tenker feil, har forvrengte tankemønstre som må rettes på, rett og slett en ekstrem form for anti-aksept av pasientens tolkning av situasjoner og seg selv. CBT er invalidering satt i system, og forskning har vist at et kronisk invaliderende miljø kan få folk til å tro at de er gale, selv om de er helt normale.

 

Symptomer er adaptive når de oppstår.

Dette er en ekstremt viktig ting å forstå. Og jeg mener at alt man gjør må baseres på denne forståelsen. Og at i utgangspunktet bør man gå ut i fra at symptomene fortsatt er adaptive inntil noe annet er avklart. Dette er kanskje den største faktoren i min mistillit til enkelte behandlingsformer (og at de ikke virker), de tar ikke hensyn til at symptomene ikke er problemet, men løsningen.

 

Psykoterapi handler om å fullføre den «ufullførte» fortiden (Fisher, 2012) og å bli følelsesmessig «like gammel som en er aldersmessig» (Axelsen & Bakke, 2012).

Dette kan sees i sammenheng med det jeg skrev om deler som er "barn" i den andre tråden. Endret 25. januar 2014 av Tåkelur

[Emancipate]

Et eksempel er en mann som ofte kom et kvarter for sent til timene hos meg. Han krevde at jeg skulle bruke ventetiden til å tenke på ham, fordi han betalte for den tiden. Dette virket provoserende.

Hvorfor virket dette provoserende, egentlig? Unntatt hvis terapeuten allerede har "veien klar" så ville jeg (som terapeut eller lege) selvsagt brukt den tiden på å fundere på pasienten. Han betaler tross alt for tiden...

 

Ikke minst blir klienten mer på parti med seg selv – hvilket etter mitt skjønn er det ultimate målet i psykoterapi.

Dette kan du se i sammenheng med det jeg skrev i den andre tråden, der jeg beskrev nevrose som en tilstand der delene "ikke lar seg korrigere fra Selvet fordi de har mistet tilliten til Selvet. Disse delene kjører da et slags sololøp". Pasienten er altså ikke på parti med seg selv.

Og "standard nevrosebehandling går ut på at man gir personens Selv verktøy for å få tilbake tilliten fra de dysfunksjonelle delene." Tilliten fasiliterer at delene i personen kan fungere som et lag, altså at personen er på parti med seg selv.

Endret 25. januar 2014 av Tåkelur

[dag1234]

Jeg er langt på vei ening med deg i disse to siste postene dine, Tåkelur.

 

Jeg tar poengene dine, men synes du tar for hardt i. Det er ikke riktig å betegne kognitiv adferdsterapi (CBT) som

 

"rett og slett en ekstrem form for anti-aksept av pasientens tolkning av situasjoner og seg selv. CBT er invalidering satt i system..."

 

Du fremstiler kognitiv terapi her i et parodisk lys, og ser vekk fra at terapueten har respekt og aksept som grunnholdning i møte med pasienten, og at all behandlling er frivillig og skjer i samarbeid med pasienten. Dette lærer psykologene i grunnutdanningen, og det understrekes i de ulike videreutdanningene.

 

Når det er sagt så er kognitiv terapi klart en form for manipulering, om ikke den sterkeste formen i psykoterapi. All terapi handler om å foreslå endringer for pasienten og legge til rette for at endringene kan skje. De ulike retningene varierer sterkt i hvor stor grad teraputen styrer dette. Kognitiv terapi er relativt strukturert og styrt, men ikke så styrt som f eks adferdsterapi (belønningspsykologi).

 

Ellers er det du skriver lite kontroversielt - selv om ordene du bruker er litt sterke og litt uvanlige.

[Gjest]

Et lite humoristisk innslag

 

[Horten Market]

 

Ikke minst blir klienten mer på parti med seg selv – hvilket etter mitt skjønn er det ultimate målet i psykoterapi.

Dette kan du se i sammenheng med det jeg skrev i den andre tråden, der jeg beskrev nevrose som en tilstand der delene "ikke lar seg korrigere fra Selvet fordi de har mistet tilliten til Selvet. Disse delene kjører da et slags sololøp". Pasienten er altså ikke på parti med seg selv.

Og "standard nevrosebehandling går ut på at man gir personens Selv verktøy for å få tilbake tilliten fra de dysfunksjonelle delene." Tilliten fasiliterer at delene i personen kan fungere som et lag, altså at personen er på parti med seg selv.

 

Dette (IFS) kan også ses i lys av moderne tilknytningsteori. Mangel på adekvat speiling/gjenkjennelse av sin egen personlighet hos primære omsorgspersoner, kan føre til at sentrale deler av personligheten blir hindret i sin naturlige utvikling og blir hengende igjen i barndommen, med barnlig lengsel etter ubetinget kjærlighet og bekreftelse (speiling). IFS kan være en metode som trekker disse delene ut fortiden og inn i din virkelighet i dag, og setter i gang igjen den utviklingsprosessen som stanset i barndommen. Hvordan dette konkret skal kunne skje er et element som teorien bak IFS mangler, men grunnlaget er lovende.

 

Tilknytningsteori: http://no.wikipedia.org/wiki/Tilknytningsteori

Mentalisering: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=213722&a=3

[Horten Market]

Men det ser ut som de ulike behandlingsmetodene kommer likt ut på effekt, og at det kan skyldes forhold ved relasjonen mellom terapeut og pasient. Ikke at kun relasjonen virker, den er jo ikke noe i seg selv. Det er hva du fyller relasjonen med som er avgjørende.

Mulig jeg overtolker deg nå, men jeg synes dette går litt på tvers av en del forskning som viser at det faktisk er selve relasjonen som er av størst betydning.

 

Terapeuter bør gå i seg selv: http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306167

Venner bedre enn behandling: http://www.forskning.no/artikler/2013/oktober/369172

Tilby en relasjon: http://www.forskning.no/blog/forbarnogunge/378747

 

Hvorfor bli overrasket over dette? Har ikke de fleste psykiske problemer (med unntak av medfødte lidelser) basis i relasjonelle vansker, enten til andre eller til seg selv? Og er det ikke slik at mye av denne problematikken kan spores tilbake til tilknytningsvansker mot omsorgspersoner i barndommen? I så fall synes ikke jeg det er rart om en dyp relasjon til et annet menneske kan lege noe av skaden som har oppstått.

 

For tiltro til egne kunnskaper ser ut som å være én av flere relasjonsfaktorer som er viktig.

Forskning peker i retning av at psykologer med stor tro på egne kunnskaper får dårligere resultater enn de mer ydmyke og tvilende. Se Terapeuter bør gå i seg selv ovenfor.

 

Så da nevnes dette kanskje ikke på profesjonsstudiet likevel, det tar jeg i grunnen ikke så tungt.

Det finnes dessverre ikke prodcast av disse forelesningene, men om så var tilfelle ville du sikkert funnet noe annet å trekke i tvil. Jeg vet hva jeg har hørt på forelesning, og av hvem, at du tviler tar jeg ikke så tungt.

 

Fordi psykologbehanding er så virksomt, er det psykologstillinger ved alle behandlingssteder for psykiske plager, samt på en rekke steder der en behandler kroppslige plager. I tillegg driver mange psykologer på siden av det offentlige helsevesen, dvs de privatpraktiserende.

Psykologer gjør utvilsomt en enormt viktig jobb. Men jeg trodde det var allment akseptert, også blant psykologer, at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. Hvorfor tar mange psykologer i bruk alternative behandlingsformer? Det er vel et tegn på at tradisjonell psykologi kommer til kort i møte med pasientene. Utfordringene er enorme. Vi trenger større satsing på psykologisk forskning. Det er mange lovende teorier, men forskningen lider under mangel på finansiering. Det er enklere å få pasienter til å betale for alternative metoder som er lovende. Og når metoden er blitt en inntektskilde, da svekkes ønsket om å få metoden belyst av forskning. Det er selvsagt en fare for at IFS er i den kategorien, men enn så lenge er den av de mer lovende behandlingsformene.

[Horten Market]

Ja, HM, jeg synes du fremstår som for vrang og lett uvillig innstilt til det jeg skriver.

Det siste avsnittet er positivt feil, selvmotsigende og speiler ikke virkeligheten

Jeg synes også du legger an en arrogant tone som ikke er fruktbar.

 

Du kan, hvis du vil drøfte videre, flytte posten over i 'Hva er psykoterapi?-tråden'. Vi er lanht OT av hva TS spør om.

(Siden du oppfordret til å flytte innlegget mitt hit, så svarer jeg også på ditt her.)

 

Jeg beklager at du oppfatter det jeg skriver som arrogant. Jeg kan faktisk ikke se at det er rimelig å si, når jeg skriver i en spørrende og ydmyk tone, og begrunner med linker der det er mulig.

 

Hva er feil og selvmotsigende i siste avsnitt:

- At psykologer utvilsomt gjør en viktig jobb?

- At utfordringene i psykologisk helsevern er enorme?

- At vi trenger større satsing på psykologisk forskning?

- At forskningen lider under mangel på finansiering?

 

Det er vel omtrent det jeg slår fast der, resten er i en spørrende tone.

 

Du føler kanskje at yrket ditt blir angrepet når jeg sier at resultatene av psykologisk behandling ikke står i rimelig forhold til tiden som blir brukt. Dette er en debatt som også psykologforeningen har tatt opp, og da kan jeg ikke se at dette er en veldig kontroversiell påstand:

 

Integrering av forskning i klinisk praksis debatteres kontinuerlig. En påstand har vært at klinikerne ikke praktiserer det forskerne finner effektivt. En annen har vært at forskerne mangler informasjon om sentrale problemstillinger i klinikk. I de siste ti åra har spørsmålene rundt evidensbasert praksis (EBP), senere omtalt som evidensbasert psykologisk praksis (EBPP), stått sentralt i debatten.

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=125210&a=2

Prinsipperklæring (1) om evidensbasert psykologisk praksis (2)

 

Forskere og praktikere må samarbeide for å sikre at tilgjengelig forskning på psykologisk praksis er både klinisk relevant og har indre validitet. Det er viktig at intervensjoner som ennå ikke er undersøkt gjennom kontrollerte studier, ikke anses som uten virkning. Imidlertid må både psykologisk praksis som er mye brukt, og arbeidsmåter som er nyutviklet i praksisfeltet eller i laboratoriet, evalueres grundig, og hindringer for gjennomføring av slik forskning må identifiseres og bearbeides.

 

http://www.psykologforeningen.no/Fag-og-profesjon/For-fagutoevere/Fag/Evidensbasert-praksis/Prinsipperklaering-1-om-evidensbasert-psykologisk-praksis-2

Endret 29. januar 2014 av Horten Market

[dag1234]

Med fare for å leve opp til dine antydinger om å ville drive revirmarkering så synes jeg ikke du har dekning for det som er uthevet:

 

"Psykologer gjør utvilsomt en enormt viktig jobb. Men jeg trodde det var allment akseptert, også blant psykologer, at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. Hvorfor tar mange psykologer i bruk alternative behandlingsformer? Det er vel et tegn på at tradisjonell psykologi kommer til kort i møte med pasientene. Utfordringene er enorme. Vi trenger større satsing på psykologisk forskning. Det er mange lovende teorier, men forskningen lider under mangel på finansiering. Det er enklere å få pasienter til å betale for alternative metoder som er lovende. Og når metoden er blitt en inntektskilde, da svekkes ønsket om å få metoden belyst av forskning. Det er selvsagt en fare for at IFS er i den kategorien, men enn så lenge er den av de mer lovende behandlingsformene.

...

Det finnes dessverre ikke prodcast av disse forelesningene, men om så var tilfelle ville du sikkert funnet noe annet å trekke i tvil. Jeg vet hva jeg har hørt på forelesning, og av hvem, at du tviler tar jeg ikke så tungt.

...

Du føler kanskje at yrket ditt blir angrepet når jeg sier at resultatene av psykologisk behandling ikke står i rimelig forhold til tiden som blir bruk."

 

Du legger for mye i linkene dine, og bruker begrep som 'å slå fast' og så videre, mens forskningen antyder eller kan gi holdepunkt for, eller viser til en pågående debatt blant psykologer. Dvs du legger mer tyngde i linkene enn hva det er dekning for, og du gjør det i en lite spørrende tone, men fremstår som bombastisk uten tilstrekkelig dekning.

 

Slik kunne jeg fortsatt, men ser ikke helt hensikten med et slikt ordkøveri.

 

 

 

 

 

[Emancipate]

Så vidt jeg har lest (mulig jeg tar feil) så har CBT en effekt på ca 33% mot depresjon. Antidepressiva har også en effekt på ca 33%. Når vi vet at innsatsen ved å gi terapi er betydelig større enn innsatsen ved å foreskrive det en tablett ser jeg det som uproblematisk å slå fast at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. Dette er ren statistikk, tid+penger i forhold til resultat. Og jeg kan egentlig ikke forstå at det er åpent for tolkning, forutsatt at tallene jeg startet med er rett.

[dag1234]

Tror tallene dine er feil, Tåkelur. Det er vanlig å si at ca en tredjedel får hjelp av antidepressiva, men jeg kan ikke huske å ha sett det tallet for CBT, eller andre psykoterapier.

[Horten Market]

Slik kunne jeg fortsatt, men ser ikke helt hensikten med et slikt ordkøveri.

Jeg er heller ingen stor tilhenger av "ordkøveri". Men enda mindre setter jeg pris på å bli feiltolket. Ditt fagområde har et begrep som heter mentalisering, som blant annet innebærer fleksibilitet i tolkningen av andre. Bruker jeg mine mentaliseringsevner nå, så lar jeg tvilen komme deg til gode, og tenker at feiltolkning er lett i et slikt forum hvor man må klare seg uten ikke-verbale signaler.

 

En ting til vil jeg likevel si: Et svar må ses på bakgrunn av det som svares på. Når du reagerer på at jeg skriver "at du tviler tar jeg ikke så tungt", så blir det helt galt om du ikke ser at det er en gjenklang av det du skrev, nemlig:

 

Så da nevnes dette kanskje ikke på profesjonsstudiet likevel, det tar jeg i grunnen ikke så tungt.

Når min setning kommer rett etter ditt sitat, og jeg har til og med et smilefjes etterpå for å redusere mulighet for feiltolkning ..., ja, jeg kan med mine beste mentaliseringsevner ikke skjønne annet enn at du ikke har lest godt nok. Vrang vilje tror jeg ikke det er.

[Horten Market]

Eva Dalsgaard Axelsen

Manglende forståelse og akseptering av seg selv er kanskje selve motoren i psykisk lidelse.

 

Dette er en god oppsummering som de fleste vil være enige i. Men uenigheten vil komme til overflaten når "akseptering" fylles med innhold. For hva betyr det?

 

Tåkelur, hvis jeg forstår ham rett her, sier at aksepteringen ikke går langt nok i tradisjonell terapi:

 

Det er betenkelig at den typen terapi som promoteres mest (CBT) er basert på det utgangspunkt at pasienten tar feil, har misforstått, overdriver, generaliserer, tenker feil, har forvrengte tankemønstre som må rettes på, rett og slett en ekstrem form for anti-aksept av pasientens tolkning av situasjoner og seg selv.

Du fremstiler kognitiv terapi her i et parodisk lys, og ser vekk fra at terapueten har respekt og aksept som grunnholdning i møte med pasienten, og at all behandlling er frivillig og skjer i samarbeid med pasienten.

 

Aksept må etter mitt skjønn innebære at alle tanker og reaksjoner til pasienten er valid i det perspektivet de har oppstått. I IFS-modellen er det heller ikke noe galt med perspektivene til pasienten, like lite som man kan si det om et barn som forstår mindre enn en voksen. Ut fra forutsetningene har pasienten hverken tenkt eller reagert galt. Når du har reagert mot bedre vitende, i strid med hvordan du ville handlet om du la ditt fulle perspektiv til grunn, da er det veldig befriende å forstå at det ikke var ditt egentlige jeg som handlet, men en lavere del av deg tok over et øyeblikk, en sub-personlighet som ikke har den fulle oversikt som kapteinen har fra førerhuset. Et menneske som forstår dette vil med ett slutte å motarbeide seg selv. Hvis det er riktig at mangel på selvaksept er motoren i psykisk lidelse, da vil det å forstå IFS-modellen i seg selv redusere lidelsen.

 

Aksept er et nøytralt begrep for kjærlighet. Selvaksept betyr å fylle seg selv med kjærlighet til hele sitt vesen. Ikke i den narsissistiske form hvor du hever deg over andre, men der du ser deg selv i et likeverdig forhold til andre. Du kan ikke elske andre uten å først elske deg selv. Du kan heller ikke hate deler av deg selv, uten å også hate de samme sidene hos andre du kjenner deg selv igjen i. Vi kan si at hat er selve motoren i psykisk lidelse, og kjærlighet er den helbredende kraften.

 

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Endret 30. januar 2014 av Horten Market

[dag1234]

 

Slik kunne jeg fortsatt, men ser ikke helt hensikten med et slikt ordkøveri.

Jeg er heller ingen stor tilhenger av "ordkøveri". Men enda mindre setter jeg pris på å bli feiltolket. Ditt fagområde har et begrep som heter mentalisering, som blant annet innebærer fleksibilitet i tolkningen av andre. Bruker jeg mine mentaliseringsevner nå, så lar jeg tvilen komme deg til gode, og tenker at feiltolkning er lett i et slikt forum hvor man må klare seg uten ikke-verbale signaler.

 

En ting til vil jeg likevel si: Et svar må ses på bakgrunn av det som svares på. Når du reagerer på at jeg skriver "at du tviler tar jeg ikke så tungt", så blir det helt galt om du ikke ser at det er en gjenklang av det du skrev, nemlig:

 

Så da nevnes dette kanskje ikke på profesjonsstudiet likevel, det tar jeg i grunnen ikke så tungt.

Når min setning kommer rett etter ditt sitat, og jeg har til og med et smilefjes etterpå for å redusere mulighet for feiltolkning ..., ja, jeg kan med mine beste mentaliseringsevner ikke skjønne annet enn at du ikke har lest godt nok. Vrang vilje tror jeg ikke det er.

 

 

 

Det er dette som er ordkløveri.

Dermed setter jeg punktum for den delen av debatten.

[Horten Market]

Det er dette som er ordkløveri.

Da sitter jeg igjen med en eneste mulighet: Dette er vond vilje fra din side. Beklager.

 

Jeg håper du en gang tar deg tid til å reflektere over det faktum at når noen sender dine egne ord i retur, uten at du skjønner det, da er din reaksjon på disse ord en reaksjon på dine egne ord.

[Emancipate]

Tåkelur, hvis jeg forstår ham rett her, sier at aksepteringen ikke går langt nok i tradisjonell terapi.

Ja, det er det jeg sier.