dagbok kapittel 6

teddy1 · 23. januar 2014

Dagbok kapittel 6 home.

18.januar2014
23:50
Vel hjemme i dag. Lever litt i min egen verden for å ordne en del ting. God kveld.

19.januar2014

20.januar2014
07:15
Jaha, hva skal man si..

07:17
Sitter på do, men ikke i hjembyen min. Jeg har vel forsåvidt vært forberedt på en slik vending.

10:06
Skulle så ønske ting kunne ordne seg av seg selv. Jeg er så sliten og har det så vondt. Sitter på bussen ut av fylket og landsdelen til hjembyen min, for jeg klarer ikke mer av det. Hvorfor skal andre tru de vet når jeg føler meg trygg og ikke? Jeg sier jeg ikke liker meg i leiligheten og ønska psyk som overgang, så hvorfor ender jeg opp i leiligheten alene da? Da gadd jeg ikke være i området lenger. Gikk først til byen som heter Skjelsvik, og tok bussen derfra langs E18, for folk forstår meg ikke på østlandet.
Nå hører jeg på Yesterday av The Beatles.

10:11
Jeg ber om at ting kan ordne seg. Kjære Gud. Nå er det vel snart min tur til å ha det bra.

10:20
Det er kjølig ute merker jeg, når de lukker opp dørene på stoppested med bussen.

10:24
Eneste bagasje jeg tok med er den
nye mobilen jeg kjøpte i forgårs og
den nye lommeboka som jeg også
kjøpte i forgårs. Men betaler bare
med kontanter for folk sporer meg
opp hele tida, men jeg vil heller
betale maten min og bussturer i fred.

10:27
Hvor finner jeg de virkelige mennesker hen?
- han presten er jo en jeg vil kalle virkelig menneske. Pratet med han i går, og jeg kan hjelpe til i miljøene i misjonskirka der, men så er det jo begrensende hva han kan gjøre i min situasjon når jeg ikke har kjent han så lenge. Men det han har gjort har jo vært veldig støttende.
Jeg har også vært innom gamlejobben, var innom på lørdag etter jeg hadde kjøpt telefonen. Var hyggelig å hilse på de. Jeg var jo innom med kameraten min der for å handle mat, så jeg lata som ingen ting da jeg la frem varene da jeg skulle betale. Men så kjente hun meg igjen etterhvert. De spurte om det gikk bra og jeg sa at jeg vet egentlig ikke. Vanskelig å vite hvordan jeg skal besvare det nå. Livet mitt er jo helt meningsløst. Men var hyggelig å hilse på 3 av de tidligere kollegaene. Hilste også på en av de faste kundene som jeg har prata mye med før.
Nå sitter jeg på do i bussen forresten. Iblant har man do på rommet, og iblant er det do på bussen.

10:41
Nå er jeg i Grimstad med bussen, tilbake her jeg var i fjor etter å ha gått hele natten fra Kristiansand.
Det var ikke så lett å tørke seg på do på buss når bussen kjører på snø, spesielt ikke når man er så sliten som meg.

10:45
Bussen kjører på snø og is
men bussjåføren får oss frem
på trygt vis
det er skyet og kaldt
savner hjem, savner alt
men jeg trenger en tur
for å samle tanker
er jeg ikke lur
som å sikre taket på et hus
med ekstra murstein og planker.

Livet farer fort forbi
noen har det godt
- mens jeg får stort sett svi.

Leter etter fred i livet
og et sted å gå
hvorfor ikke bygge enn å rive
la i det minste grunnmuren stå.

11:00
Hvor mange aleneturer har jeg dratt på nå? Denne gangen er det mer trist enn det er spennende. Hvorfor kan jeg ikke bare dø først som sist? Hver gang jeg prøver å si til folk hvor sliten jeg er inni meg tror folk jeg sier det bare for å skulle få sympati og at de trur jeg ikke mener det.

11:04
Nå er bussen snart fremme i min andre hjemby.

11:07
Livet mitt er så voooondt!

11:12
Tenk dere nå når jeg bare forsvinner igjen, jeg blir så lei meg av å tenke på hvorfor er det ingen som spør hverandre:
"Hvem har såret Daniel nå?"
-straks jeg forsvinner avsted så er det nok en gang om å gjøre å henge ut meg, er det vel, det er forøvrig så veldig kjønnsdiskriminerende, for er det fordi jeg er gutt at folk ikke tror jeg kan bli såra av venner eller av samfunnet generelt? Følelseslivet mitt råtner innenifra, blir bare verkebyller igjen inni meg.

11:26
Merker med en gang jeg føler meg mye mer trygg når jeg trasker rundt her i byen enn i hjembyen min.

11:34
Spør folk på veien om adressen dit jeg skal møte en venn, 3 stykker har hjulpet meg til nå

11:41
De naboene jeg har vært i konflikt med en stund må jo forstå at det er ubehagelig for meg å sove alene i leiligheten min nå. De naboene er innbilske nok til å tru de er snille mennesker. Dessuten er de alltid to mens jeg er alene når jeg er alene.

11:47
De er vel dessuten sosiopater, som det heter, iallfall inntil de skjønner en dritt.

11:48
Terningkast 1 for hvordan de behandler meg som et medmenneske.

11:53
Neste kapittel skal hete Friend, fordi jeg skal besøke en venn. Leter etter riktig gate. Straks fremme hos han.

11:57
Hører på triste melodier på øreklokker mens jeg går.

11:59
Børsta på et skilt som var snødd på for å se om det var gatenavnet jeg kikket etter. Det var det. Da er jeg straks fremme. Har tatt med mat som han spurte om. Han sa jeg kunne sove på sofaen hans, og at han satte pris på besøk da jeg skrev meldinger med han i natt.

12:03
Her er det

j-- · 23. januar 2014

Skumma litt her og der. Noe av det minst interessante jeg har lest på lang tid.

teddy1 · 26. januar 2014

Del 7: Friend