Parlamentarisme bryter med maktfordelingsprinsippet

[Frkwhiteangel]

Har aldri helt forstått hvordan parlamentarisme bryter med maktfordelingsprinsippet..

Noen som vil forklare det enkelt for meg?

 

[тurbonєℓℓo]

Har aldri helt forstått hvordan parlamentarisme bryter med maktfordelingsprinsippet..

Noen som vil forklare det enkelt for meg?

Maktfordelingsprinsippet går ut på at staten er delt i tre instanser.

De er til for å vokte hverandre. Regjeringen kan ikke lage lover, som bryter med grunnloven, og for å forhindre det, så har man Høyesterett, som da avviser et hvert lovforslag som regjeringen kommer med som bryter med grunnloven.

 

Man har dette for eksempel i en konstitusjonell republikk:

 

 

Helt forferdelig at Norge gikk bort fra denne, og innførte flertallsdiktatur i form av parlamentarisme...

[тurbonєℓℓo]

ang. parlamentarisme så sa Johan Sverdrup følgende: "All makt i denne sal" ...

Altså var ikke makten delt opp for å forhindre maktmissbruk...

[krikkert]

Parlamentarisme (parliamentary superiority) innebærer at én eller flere andre statsmakter reelt sett er underlagt parlamentet som maktfaktor.

 

Maktfordelingsprinsippet innebærer at det er et mer eller mindre skarpt skille mellom statsmaktene, og at disse er godt balansert mot hverandre for å forhindre maktmisbruk. Generelt sett kan man, i et maktfordelingsperspektiv med tre statsmakter, si at det kreves to statsmakter for å gripe inn på den tredjes område.

 

I Norge har vi tre (fire) statsmakter. Stortinget, Kongen, og Høyesterett (og Riksretten). Høyesterett og Riksretten ser man vanligvis kollektivt som domstolene.

 

Det som kalles innføring av parlamentarisme i Norge (egentlig et ledd i en lang prosess) er Stortingets bruk av Riksretten mot Kongen og hans statsråder for å tvinge gjennom Stortingets vedtak om endring av Grunnloven. Selve den omstridte endringen innførte møteplikt for statsrådene i Stortinget (her gikk for øvrig USA - kjent for et gjennomført maktfordelingsprinsipp - betydelig lengre enn oss hundre år tidligere). Resultatet var imidlertid en konstitusjonell tradisjon, nå kodifisert i Grunnloven § 15, om at statsråder må gå hvis de ikke har Stortingets tillit.

 

Parlamentarisme i Norge innebærer altså at Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget. Alternativene er i realiteten 1) at Regjeringen blir et selvsupplerende kollegium, slik det var før 1884, eller 2) vi innfører separat og selvstendig valg for den utøvende makt.