Forsoning

[AnonymDiskusjon]

Hva innebærer dette? Et snodig begrep da, ikke sant? Forsoning. Å forsones? Å være forsonet med noe hvert fall, er jo noen ganger litt kjekt. Og kan hjelpe en godt på veien sin uansett hvor en har og hadde tenkt seg som oftest.

 

Noen ganger - oppstår det jo situasjoner som involverer flere mennesker. Det er jo relativt normalt egentlig, siden det eksisterer ganske mange millioner mennesker på denne jorden. Og en skulle da tro en kanskje kunne ha trengt en slik en da, hvis en har havnet i en kjip situasjon med noen. Og ønsker å gjøre noe annet, enn hva som blir gjort, og evt hva som har blitt gjort tidligere. Men da må vel også alle i situasjonen ønske å gjøre det samme?

 

Kan det kalles en forsoning når det er uenigheter rundt dette?

 

Det burde jo det i teorien synes jeg. Men da i stedet aksepterer man heller at det ikke er mulig å bli enig. Å være enig om å være uenig. Bortsett fra at alle er ikke nødvendigvis enig om det heller, så det er egentlig ingen som er enig om å være uenig.

 

Og hva da? Det stopper litt opp da, gjør det ikke?

Vi mennesker er jo levende organismer satt i et stort system og er avhengige av å bevege oss ett eller annet sted, en eller annen gang. Det er klart man kan hvile seg en periode, men hviler en for lenge så visner jo bare alle musklene og psyken. Dette er vel allmennkunnskap for de fleste antar jeg.

 

Apropos allmennkunnskap, så snurrer jo alltid jorden rundt, så det vil alltid oppstå en viss bevegelse, men graviteten holder jo oss nede likevel, med mindre en bevegelse og energiforbruk fra oss, blir iverksatt. Og slik universet fungerer, så vet vi jo at enhver handling har en reaksjon. Eller som sagt på utenlandsk; Every action, has a reaction.

 

Og så har vi noe som heter " sommerfugleffekten ".

En liten men konsekvent handling kan forårsake store påvirkninger senere, hvor en bitteliten småstein som blir kastet, kan starte en reaksjon og en prosess som til slutt vil være i stand til å velte et fjell. Eller hvis en kaster en småstein uti en liten dam, så skaper den større og større ringer i vannet fra hvor den traff.

 

Og da spørs det vel litt på handlingene sine da? Og hvordan folk reagerer på dem? Og hvis det har vært en relasjon tidligere også, hvilke reaksjoner har det vært tidligere? Det er jo ikke alle som glemmer så lett heller, og noen privilegerte er jo også så heldig at dem blir traumatiserte fra noe og, av andres tidligere handlinger. Og da er skaden allerede skjedd. Alt som kommer etter det vil uansett havne i dårlig jord fordi fortiden aldri vil bli glemt. (Med mindre en er blant få som virkelig går inn for å glemme fortiden sin og faktisk klarer det, og sitter heller igjen med mange sorte hull i hukommelsen sin, i stedet for genuine minner, for hvordan det egentlig var.)

 

Det som og er avgjørende her, er jo hva en skylder på andre for, eller ett annet menneske for. Det er jo ikke nødvendigvis alltid det er vedkommende sin feil at noe skjedde på akkurat en slik måte, eller en viss type informasjon kom frem på akkurat en slik måte, mens i andre tilfeller stemmer jo ikke dette heller. Og da bør en jo se ekstra godt på hvem som er ansvarlig for hva - og hvordan det ble håndtert og reagert på deretter og i ettertid eventuelt. Noen mennesker er jo eksperter og på å ligge ALL skyld over på noen andre for noe, fordi de selv ikke takler tanken på å ta ansvar for det selv. Selv om det selvsagt er nettopp der det hører hjemme. Men i øyeblikkets hete, er det jo og ofte dette som diskuteres og kan misforstås, fordi enhver mener jo da ofte at en selv har rett. Og da blir man uenig da. Og det går liksom ikke stort lengre enn det.

 

Forsoning. Hvordan forenes med en enighet da? Hva er det spesifikt noen skal bli enig om da eventuelt egentlig? Om hvor en ønsker noe skal gå med en viss enighet? Eventuelt ikke gå, med en viss enighet? Eller..?

 

Det holder vel ikke bare om å bare være enig heller i mange situasjoner. Det er kanskje nødvendig med tilgivelse også? Og da spørs det jo kraftig på hva det er som eventuelt skal tilgis vil jeg tro.

 

Og ofte i sånne situasjoner, bør kanskje da muligens alle finne tilgivelse for hverandre? Hvis det er mulig? For å kunne klare å komme frem til noe forsoning som alle er fornøyd med, slik at det kan være et reelt håp for at alle forstår hverandre tilstrekkelig. Og slik at det ikke oppstår misforståelser senere om det samme evt?

 

Eller er jeg helt på jordet her? Hva tenker dere? Hva er en.. Forsoning ?

 

Anonymous poster hash: e9deb...8ae

[Tvillingsjel]

Her var det mange digresjoner!

 

Sjekket sprakrad.no:

 

 

forsoning m1, f1

1 mekling, forlik, godt forhold

få i stand en f- mellom de stridende parter / fred og f-

2 rel: forlik mellom Gud og mennesker

f-en Kristi offerdød

 

 

Nr to er den religiøse tolkningen.

[AnonymDiskusjon]

Digresjoner ja. Hva skulle man ha gjort uten?

 

Tusen takk for svar forøvrig. Skikkelig bra. Det var i grunn ikke den offisielle definisjonen jeg var ute etter. Dessuten sjekket jeg faktisk med språkrådet og før jeg skrev denne posten, så det var ikke så mye nytt der. Jeg kan forøvrig understreke og at det ikke er vedrørende noe religiøs forsoning jeg assosierer med ordet; forsoning.

 

Men hva jeg lurte på, hva er deres personlige erfaringer rundt dette?

Er det alltid mulig å bli forsonet med realiteten og menneskene i den for å bli lykkelig eventuelt - og hvordan? Og når er det ikke mulig lengre evt?

 

Og jeg pris på alle typer svar.

 

 

Ts

 

Anonymous poster hash: e9deb...8ae

[Gjest Bruker-95147]

Ja, det er mulig å bli forsonet, men det krever at man lærer seg å slutte å velge lykke eller ulykke, og heller lar det stå til, og håndterer det som skjer, når det skjer

 

Ikke legg lag på lag av illusjoner over det som virkelig skjer - bare la det skje, og se at det som har skjedd, forsvinner fortere hvis man ikke lar det klistre seg til "meg" og gir det annen betydning enn det det har

 

Håper det ikke blir for kryptisk på en lørdag formiddag

 

Kan lime inn en ypperlig tekst, som for meg sier alt man trenger vite for å være balansert "lykkelig"

 

Living With the Cobra

(A brief talk given as final instruction to an elderly Englishwoman who spent two months under the guidance of Ajahn Chah at the end of 1978 and beginning of 1979.)

This short talk is for the benefit of a new disciple who will soon be returning to London. May it serve to help you understand the Teaching that you have studied here at Wat Pah Pong. Most simply, this is the practice to be free of suffering in the cycle of birth and death.

In order to do this practice, remember to regard all the various activities of mind, all those you like and all those you dislike, in the same way as you would regard a cobra. The cobra is an extremely poisonous snake, poisonous enough to cause death if it should bite us. And so, also, it is with our moods; the moods that we like are poisonous, the moods that we dislike are also poisonous. They prevent our minds from being free and hinder our understanding of the Truth as it was taught by the Buddha.

Thus is it necessary to try to maintain our mindfulness throughout the day and night. Whatever you may be doing, be it standing, sitting, lying down, speaking or whatever, you should do with mindfulness. When you are able to establish this mindfulness, you'll find that there will arise clear comprehension associated with it, and these two conditions will bring about wisdom. Thus mindfulness, clear comprehension and wisdom will work together, and you'll be like one who is awake both day and night.

These Teachings left us by the Buddha are not Teachings to be just listened to, or simply absorbed on an intellectual level. They are Teachings that through practice can be made to arise and known in our hearts. Wherever we go, whatever we do, we should have these Teachings. And what we mean by "to have these Teachings" or "to have the Truth," is that, whatever we do or say, we do and say with wisdom. When we think and contemplate, we do so with wisdom. We say that one who has mindfulness and clear comprehension combined in this way with wisdom, is one who is close to the Buddha.

When you leave here, you should practice bringing everything back to your own mind. Look at your mind with this mindfulness and clear comprehension and develop this wisdom. With these three conditions there will arise a "letting go." You'll know the constant arising and passing away of all phenomena.

You should know that that which is arising and passing away is only the activity of mind. When something arises, it passes away and is followed by further arising and passing away. In the Way of Dhamma we call this arising and passing away "birth and death"; and this is everything — this is all there is! When suffering has arisen, it passes away, and, when it has passed away, suffering arises again.[14] There's just suffering arising and passing away. When you see this much, you'll be able to know constantly this arising and passing away; and, when your knowing is constant, you'll see that this is really all there is. Everything is just birth and death. It's not as if there is anything which carries on. There's just this arising and passing away as it is — that's all.

This kind of seeing will give rise to a tranquil feeling of dispassion towards the world. Such a feeling arises when we see that actually there is nothing worth wanting; there is only arising and passing away, a being born followed by a dying. This is when the mind arrives at "letting go," letting everything go according to its own nature. Things arise and pass away in our mind, and we know. When happiness arises, we know; when dissatisfaction arises, we know. And this "knowing happiness" means that we don't identify with it as being ours. And likewise with dissatisfaction and unhappiness, we don't identify with them as being ours. When we no longer identify with and cling to happiness and suffering, we are simply left with the natural way of things.

So we say that mental activity is like the deadly poisonous cobra. If we don't interfere with a cobra, it simply goes its own way. Even though it may be extremely poisonous, we are not affected by it; we don't go near it or take hold of it, and it doesn't bite us. The cobra does what is natural for a cobra to do. That's the way it is. If you are clever you'll leave it alone. And so you let be that which is good. You also let be that which is not good — let it be according to its own nature. Let be your liking and your disliking, the same way as you don't interfere with the cobra.

So, one who is intelligent will have this kind of attitude towards the various moods that arise in the mind. When goodness arises, we let it be good, but we know also. We understand its nature. And, too, we let be the not-good, we let it be according to its nature. We don't take hold of it because we don't want anything. We don't want evil, neither do we want good. We want neither heaviness nor lightness, happiness nor suffering. When, in this way, our wanting is at an end, peace is firmly established.

When we have this kind of peace established in our minds, we can depend on it. This peace, we say, has arisen out of confusion. Confusion has ended. The Buddha called the attainment of final Enlightenment an "extinguishing," in the same way that fire is extinguished. We extinguish fire at the place at which it appears. Wherever it is hot, that's where we can make it cool. And so it is with Enlightenment. Nibbana is found in Samsara.[15] Enlightenment and delusion (Samsara) exist in the same place, just as do hot and cold. It's hot where it was cold and cold where it was hot. When heat arises, the coolness disappears, and when there is coolness, there's no more heat. In this way Nibbana and Samsara are the same.

We are told to put an end to Samsara, which means to stop the ever-turning cycle of confusion. This putting an end to confusion is extinguishing the fire. When external fire is extinguished there is coolness. When the internal fires of sensual craving, aversion and delusion are put out, then this is coolness also.

This is the nature of Enlightenment; it's the extinguishing of fire, the cooling of that which was hot. This is peace. This is the end of Samsara, the cycle of birth and death. When you arrive at Enlightenment, this is how it is. It's an ending of the ever-turning and ever-changing, an ending of greed, aversion and delusion in our minds. We talk about it in terms of happiness because this is how worldly people understand the ideal to be, but in reality it has gone beyond. It is beyond both happiness and suffering. It's perfect peace.

So as you go you should take this Teaching which I have given you and contemplate it carefully. Your stay here hasn't been easy and I have had little opportunity to give you instruction, but in this time you have been able to study the real meaning of our practice. May this practice lead you to happiness; may it help you grow in Truth. May you be freed from the suffering of birth and death.

 

[AnonymDiskusjon]

Ja, det er mulig å bli forsonet, men det krever at man lærer seg å slutte å velge lykke eller ulykke, og heller lar det stå til, og håndterer det som skjer, når det skjer

 

Ikke legg lag på lag av illusjoner over det som virkelig skjer - bare la det skje, og se at det som har skjedd, forsvinner fortere hvis man ikke lar det klistre seg til "meg" og gir det annen betydning enn det det har

 

Håper det ikke blir for kryptisk på en lørdag formiddag

 

Kan lime inn en ypperlig tekst, som for meg sier alt man trenger vite for å være balansert "lykkelig"

 

Living With the Cobra (A brief talk given as final instruction to an elderly Englishwoman who spent two months under the guidance of Ajahn Chah at the end of 1978 and beginning of 1979.)[/size]

 

Takk for svar!

 

Først og fremst, du forstår at mennesker er forskjellige og reagerer individuelt på mye, håper jeg?

Og det virker som du glemmer hele konseptet bak sommerfugleffekten her. Det er klart man absolutt bør reagere med en gang noe skjer, men det betyr jo ikke at alle ringene og konsekvensene evt ikke kommer i ettertid uansett. Selv om enkelte ønsker å glemme. Og selv om én person kan dysse noe ned noe og tro at det er uten noe særlig betydning, så betyr jo ikke det at alle mennesker ser på saken på samme måte nødvendigvis. Tvert i mot, og ofte, som med traumatiserte mennesker, så har de ikke et valg engang. Da dominerer tidligere erfaringer absolutt alt av nåtiden, og inntrykk og reaksjoner som oppstår senere. Uansett hva de selv ønsker å velge. Du forstår det vel?

 

Og en betydning av noe, er jo også individuelt. Og hva en ligger i det er svært subjektivt og selv om en person ikke ønsker å vektlegge det (av forståelige årsaker?), så betyr jo ikke det at andre mennesker tar like lett på det. Ikke alt som bør tas like lett heller, selv om én person svært gjerne skulle ønske det.

 

Det er heller ikke alt som bør glemmes. Historien sin bør man huske og lære av. Ellers vokser man aldri da. Og jeg kan i teorien være 'the bigger man' i noen situasjoner, men da spørs det veldig på hvordan andre forholder seg til "meg" og mine omgivelser. Jeg trenger ikke nødvendigvis å klandre "deg" for alt, men da er det også avgjørende for hva du eventuelt klandrer "meg" for. SVÆRT avgjørende er det, for hvordan noe videre utvikler seg eventuelt. For alles betydning av noe er jo SELVSAGT individuelt. Og hva "jeg" ligger i noe er neppe det samme "du" ligger i det, men det trenger ikke å bety en dritt i utgangspunktet, for det som betyr mest er ofte betydningen for dem som ble/er direkte involvert og påført noe, av en tidligere handling eller flere.

 

Hvis du forstår? Ikke meningen å bli for kryptisk på en sådan lørdags formiddag.

 

Og det var forøvrig en kjedelig lesning du la inn her. Dessuten finner jeg overhodet ingen sammenheng mellom intelligens og religion. Tvert i mot faktisk, fordi det strider i mot enhver evne til å tenke selvstendig og på egenhånd. Og ikke en fattig fellestanke som oppstår i slike sekt-lignende organisasjoner.

 

Hemmeligheten til sinnsro (mindfulness) er å innse at det ikke eksisterer noe mer enn en fødsel og en død? Intet mer, og det er alt? Det er noe av det dummeste jeg noensinne har hørt. Absolutt ALT er noe som innebærer noe mellom fødsel og død.

 

Og som Greven ville sagt det, Historien bor i deg fra vuggen til penalet.

 

Historien. Og lærer man ikke av den, så går man på trynet og blir nødt til å erfare den samme erfaringen på nytt da, igjen og igjen, inntil en lærer av det og forstår hva en bør og ikke bør gjøre eventuelt.

 

Og utover det, er jeg ikke interessert i lese andre sine tanker og tekster. Og særdeles lite av teksten din hadde noe særlig sammenheng med denne situasjonen. Mulig jeg tenker slik fordi jeg ikke finnes religiøs i det hele tatt, men det forandrer likevel ikke det faktum. Jeg er relativt uinteressert i lese om fullstendig og irrelevante ukjente sine erfaringer som vedrører noe helt annet.

 

Så jeg spør igjen, er det noen her med noen PERSONLIGE erfaringer rundt dette?

 

Og hvordan kan noe slikt eventuelt gå til da? Eller eventuelt ikke .. ?

 

 

Ts

 

Anonymous poster hash: e9deb...8ae

[Gjest Bruker-95147]

Du tar alt personlig .. Det er egentlig årsaken til at du ikke skjønner det jeg la ut. Så er det helt greit at du ikke fant mening i teksten jeg la ved. Den er ganske innviklet for de som ikke er vant til å forholde seg til at man kan også se alt på en upersonlig måte, og dermed ikke ha ett "selv" som hele tiden skal trøstes.

[Gjest Bruker-95147]

 

Og jeg pris på alle typer svar.

 

 

Ts

 

Anonymous poster hash: e9deb...8ae

Nei, det gjør du ikke

[AnonymDiskusjon]

Du tar alt personlig .. Det er egentlig årsaken til at du ikke skjønner det jeg la ut. Så er det helt greit at du ikke fant mening i teksten jeg la ved. Den er ganske innviklet for de som ikke er vant til å forholde seg til at man kan også se alt på en upersonlig måte, og dermed ikke ha ett "selv" som hele tiden skal trøstes.

Altså. Selvsagt tar jeg det personlig, når meg og personligheten min blir involvert og faktisk lagt deler av skyld på. Hva i alle dager hadde du forventet da egentlig? Og situasjonen min involverer meg også ganske personlig, så det nytter ikke å prøve å be meg om å ikke ta noe personlig da.

 

Det er færre normale mennesker som verken ønsker eller føler for å gjøre nettopp det.

 

Og jeg forstod godt hva du prøvde å si med teksten din, den var slettes ikke innviklet i det hele tatt. Den var den strake motsetningen av det faktisk, som prøver å definere hvordan noe skal bety mindre; enn hva det egentlig gjør.

 

Noe som ofte går igjen i religiøst svada. Og forstår du selv IKKE hvordan det er for ikke-religiøse å få servert piss i så store omfang, så bør du heller ikke prate så mye om hva andre eventuelt forstår og ikke, av religiøst svada.

 

Nei, det gjør du ikke

Selvsagt gjør jeg det. Men med mindre jeg poster noe i religion, filosofi og livssyn, så kan du spare meg for alt som omhandler religion og den slags trosretninger.

 

(Det er kanskje ikke like åpenbart for din del, men klarer du å forstå at samtlige religioner er opprettet hovedsakelig for å KONTROLLERE og STYRE andre mennesker? Ved å veilede dem med historier og vissvass, som ble skrevet og laget, nettopp pga denne årsaken. Og selv om du har falt for dette og er blitt lurt til å tro at det er sådan universet fungerer, så er det din sak. Og det er bare provoserende og plagsomt når du prøver å trykke på religiøse påstander og trosretninger på andre som ikke er religiøs, og som ikke ser noe som helst verdi i nedskrevet piss og svada. Og med en liten fare for å gjenta meg, Men du bør IKKE søke forståelse for noe her, før du evner å forstå hvordan det oppleves for folk som IKKE finnes religiøs på noen måter.)

 

Uansett, denne tråden handler ikke om religion på noen som helst måter heller.

 

Jeg spurte om noen hadde noen personlige erfaringer rundt dette med forsoning. Og det var alt..

 

Ts

 

Anonymous poster hash: e9deb...8ae

[Gjest Bruker-95147]

Og jeg delte mine personlige tanker med deg, og du tok helt av og tror at det handler om religion. Så sier du at du forstår det jeg la ut, men det er intet av det du skriver i ettertid som tyder oå det, overhodet ..

 

Men nå har jeg i hvert fall fått nok, så du får ha lykke til i din søken etter svar som passer for deg.

[Skallekos]

Og jeg delte mine personlige tanker med deg, og du tok helt av og tror at det handler om religion. Så sier du at du forstår det jeg la ut, men det er intet av det du skriver i ettertid som tyder oå det, overhodet ..

Men nå har jeg i hvert fall fått nok, så du får ha lykke til i din søken etter svar som passer for deg.

Nei. Det var ikke spesielt mange personlige tanker her som var dine. Og det var poenget mitt hele veien, at jeg ikke er interessert i å høre andres tekster og innspill (til noe fullstendig annet).

 

Og flott! Jeg spurte om personlige erfaringer, men klarer du ikke å komme med noen, eller med noen særlig personlige og egne tanker rundt emnet så er det like greit at du bare gir deg med en gang ja.

 

Og takk. Får krysse fingrene da.

 

Ts

[Skallekos]

Og der røk anonymiteten gitt. Jaja, så viktig er det ikke.

[Gjest Bruker-95147]

Nei. Det var ikke spesielt mange personlige tanker her som var dine. Og det var poenget mitt hele veien, at jeg ikke er interessert i å høre andres tekster og innspill (til noe fullstendig annet).

 

Og flott! Jeg spurte om personlige erfaringer, men klarer du ikke å komme med noen, eller med noen særlig personlige og egne tanker rundt emnet så er det like greit at du bare gir deg med en gang ja.

 

Og takk. Får krysse fingrene da.

 

Ts

 

Nei, jeg tømte ikke hele hjertet eller skallen med en gang, og det er fordi at det er ingen vits i å gjøre det, før man blir spurt litt nærmere. Ut fra hva jeg skrev og dine aggressive kommentarer, fikk jeg vite alt som skulle til, for å forstå at du ikke er mottagelig for det jeg ville eventuelt utdype, og da blir det ingen skallekos på noen av oss, og det er dermed bortkastet.

 

Jeg kunne fint skrevet den teksten selv, men tenkte at den meget respekterte læreren allerede hadde sagt det meste på en skikkelig måte. Jeg kunne tilpasset teksten for eks. en ateist eller bare en vanlig "sekulær", og da ville du kanskje syntes den var mer gjenkjennelig og "seriøs" .. Jeg vet at den passer utmerket inn i vanlig vestlig forståelse og viten om psykologi og biologi, og visste ikke at du skulle tilte i hodet når du så ordet "religion" eller "buddha" eller noe annet. Så du sluttet nok helt å lese og forstå teksten når sånne ord traff din oppfattelse. Ett bevis på det er at du sier at dette handler om noe annet, når det er spot on, på akkurat det du ba om, nemlig å håndtere egne følelser og tanker.

 

Fint vi fant ut littegranne av dette, og for å ikke forlate deg i den tro at jeg er sur, kan du få en annen fin oppskrift på hvordan man håndtere unyttige/ubehagelige følelser og tanker

 

1. tilgi (deg selv, og evnt den andre)
2. trekk ut lærdom av hendelsen
3. slipp hele saken
4. gå videre uten å bringe med deg det unyttige

 

Høres kanskje litt umulig ut, men det handler om å trene opp sinnet (det kan nemlig være like så smidig som en veltrent ytre kropp). Det essensielle er å få med seg lærdommen, så punkt 2 kan ikke syndes mot, hvis man skal oppnå gode resultater, er min erfaring. Og jo mer trening, jo kjappere går prosessen med å holde seg i konstant balanse, uavhengig av hvor man er, og hvem man samhandler med

 

Lykke til!

Endret 18. januar 2014 av Bruker-95147

[Skallekos]

 

Nei, jeg tømte ikke hele hjertet eller skallen med en gang, og det er fordi at det er ingen vits i å gjøre det, før man blir spurt litt nærmere. Ut fra hva jeg skrev og dine aggressive kommentarer, fikk jeg vite alt som skulle til, for å forstå at du ikke er mottagelig for det jeg ville eventuelt utdype, og da blir det ingen skallekos på noen av oss, og det er dermed bortkastet.

 

Jeg kunne fint skrevet den teksten selv, men tenkte at den meget respekterte læreren allerede hadde sagt det meste på en skikkelig måte. Jeg kunne tilpasset teksten for eks. en ateist eller bare en vanlig "sekulær", og da ville du kanskje syntes den var mer gjenkjennelig og "seriøs" .. Jeg vet at den passer utmerket inn i vanlig vestlig forståelse og viten om psykologi og biologi, og visste ikke at du skulle tilte i hodet når du så ordet "religion" eller "buddha" eller noe annet. Så du sluttet nok helt å lese og forstå teksten når sånne ord traff din oppfattelse. Ett bevis på det er at du sier at dette handler om noe annet, når det er spot on, på akkurat det du ba om, nemlig å håndtere egne følelser og tanker.

 

Fint vi fant ut littegranne av dette, og for å ikke forlate deg i den tro at jeg er sur, kan du få en annen fin oppskrift på hvordan man håndtere unyttige/ubehagelige følelser og tanker

 

1. tilgi (deg selv, og evnt den andre)
2. trekk ut lærdom av hendelsen
3. slipp hele saken
4. gå videre uten å bringe med deg det unyttige

 

Høres kanskje litt umulig ut, men det handler om å trene opp sinnet (det kan nemlig være like så smidig som en veltrent ytre kropp). Det essensielle er å få med seg lærdommen, så punkt 2 kan ikke syndes mot, hvis man skal oppnå gode resultater, er min erfaring. Og jo mer trening, jo kjappere går prosessen med å holde seg i konstant balanse, uavhengig av hvor man er, og hvem man samhandler med

 

Lykke til!

 

 

Hmmja. Hvor skal jeg begynne da ?

 

Jeg kan begynne med at du egentlig hadde helt rett.

Ved at jeg ikke var mottakelig i det hele tatt for å ta inn noe av det du prøvde å si til meg. Så da ble det dessverre ikke noe skallekos den gangen nei, men ei noe skallebank heller forsåvidt, hvilket som er like greit vel? Fordi hemmeligheten er å styre unna begge gjerne. Og la alt gå sin naturlige gang, hvor noe bare blir født for å så bare dø igjen? Tja.

 

Og jeg var ikke særlig mottakelig da nei dessverre, men det var nok fordi at jeg var på jobb og hadde en del baller i luften der, samt jeg bare skumleste teksten og da knapt så på de siste avsnittene. Noe ufint gjort av meg egentlig, men akkurat der og da hadde jeg jaggu en litt annerledes mindfulnes enn det jeg har nå. Men tiltet i hodet du liksom? Hehe. Da har du ikke sett mye altså. Enda. Hehe !

Men ja, en annerledes mindfulnes ja. Ikke pga av at jeg har fått noen ny åpenbaring av noe eller noe heller, men likevel. Så når jeg fikk litt bedre tid og litt mer ro i kroppen og slikt så leste jeg gjennom den en gang til da, den gangen med et åpent sinn i håp om å bli blown away.

 

Og vel - den var jo forsåvidt litt relevant da. Vi er jo inne på noe her. Men.

Jeg syntes egentlig ikke dette var noen kjempegod oppskrift, lærdom eller instruksjoner for hvordan man kan oppnå noe " perfect peace ". Hovedsaklig gikk den jo bare ut på å distansere seg mest mulig fra både glede og sorg, og havne i et slags gravitasjons- og følelsesløs atmosfære midt i mellom, hvor ikke noen av delene skal klare å påvirke sinnstilstanden. Å ikke la seg affisere med andre ord og anse begge deler og alt annet som den naturligste tingen i verden, noe som står opp og så dør igjen. (Siden ingenting varer evig? Ååh? Hehe.) Og hvis en skulle finne på å nyte en glede eller ta innover seg en sorg, så leker en litt med cobraen gjerne. (Eller var den bare giftig og naturlig å holde seg unna, generelt?). Og den er jo giftig ja gitt. For det er klart at følelser beveger en og endrer reaksjonsmønsteret sitt deretter, avhengig om det en glede eller en sorg og slikt, og hvilken side av mynten man føler mest på i øyeblikket.

Men så hvis en distanserer seg heller fra begge sidene av saken da. Så finner man perfect peace !

 

Midt i smøryet Likegyldighet. Visdom. Perspektiv. Men det er jo ikke akkurat groundbreaking news dette synes jeg.

 

Og hvordan var dette relevant til teamet i tråden da, mente du? Altså, det ble faktisk nevnt noe rundt dette ved at every action has a reaction, og enhver varm plass er en disponibel kald plass. Akkurat det var jo litt relevant, men ellers..?

Fordi jeg prøvde egentlig ikke å snakke så mye om egne følelser nødvendigvis, men disponible følelser generelt heller, som kan oppstå senere av naturlige årsaker, som kommer og går da, ikke sant? Hehe.

 

Nei, dette er ingen perfect peace for min del hvert fall. Selv om jeg forstår konseptet, at verken eller vil skape en følelseløs mulighet for å finne ro og fred, til å bruke hjernen på andre måter heller og innse hvor lite det betyr, i det store og hele ? Tenk på alt annet, som betyr noe? Kunnskapen heller. Å vite at det går over.

Altså, joda, det funker å distansere seg. Men det er jo ingen god tilstand å bli værende i dette. Og jeg tror ikke det det er mulig heller som noen permanent løsning, fordi det vil alltid oppstå nye ting som arises og deretter passes away, og i mellomtiden så vil det jo alltid påvirke til en viss grad. Og det er klart at en viss balanse er fin å ha, men det er faktisk lov å lene seg inntil en av sidene og når en skulle føle for det. Avhengig av hva man føler. Og å oppleve akkurat det som en ønsker heller, enn å måtte frasi seg noe, fordi det medfører seg muligheten for noe annet.

Og da spørs jo gjerne hvor dypt berørt en sak ligger en, for hvordan det vil påvirke en, følelsesmessig. Enten eller.

Da føler jeg heller for å dyrke, som den gartneren jeg egentlig er i bunnen av hjerteroten.

Å handle, med andre ord. Å gjøre noe moro, eller eventuelt ofre noe moro, for å få det moro senere.

 

Da kommer balansen inn igjen i bildet forsåvidt. Fordi hvis en ønsker å gjøre noe produktivt generelt i livet, så bør en jo finne igjen balansen sin hele tiden for å holde hodet kaldt, så en gjort handlingene sine som en ønsker, akkurat slik det var meningen å gjøre dem. Inntil handlingen er, å ikke gjøre noe. Eventuelt.

 

En balansegang, mellom dette stadiet midt i mellom og hva enn en føler for, er naturligvis svært fornuftig.

Men å prøve å holde seg borte fra alt, og kun sveve rundt i en likegyldighet. Er ikke noe perfect peace for min del.

 

Og denne punktlisten din. Punkt nr. 1. Tilgi.

Vel, det er ikke meg selv jeg eventuelt skulle ha blitt forsonet med da, for å si det slik.

Og skal jeg bare tilgi andre, bare sånn helt uten videre? Vips. Vi er forsonet! Snakkes. Joda, det kunne faktisk ha fungert det, hvis det var den veien det var ønskelig å gå. Å slippe saken og gå sin egen vei heller. Uten å ta med seg det unyttige. Hehe.

Joda, det var jo en av to utveier det da, som jeg beskrev i hovedposten.

Så for å runde det hele opp, sånn helt spot on var det egentlig ikke, men litt var det jo.


Ts

Endret 18. januar 2014 av Skallekos

[Gjest Bruker-95147]

Hei igjen - fikk lyst til å gi tilbakemelding på "tilgivelse". Det er vel så mye for en selv, som det er for den andre. Hvis man tviholder på minnet om noe som er skjedd, så begynner man å bære på unødvendige ting, og gjør man det til en del av en "selv", så blir den børen vanvittig diger gjennom et vanlig liv, eller kan bli det, før man knekker sammen

 

Ens fiender er viktige for å lære av, men hvis man begynner å "bære dem med seg" - lar man selv dem få lov til å fortsette å såre og skade seg, helt til man skjønner at man skal slippe, for alles del, og mest for en selv

 

Det er så vanvittig trist med alle disse unge menneskene som blir utnyttet, og som kanskje aldri får lære å slippe driten .. Vi er lært til å være opphengt i dette hersens "selvet" og "egoet" at vi får panikk hvis den illusjonen blir rokket ved. Jeg misunner ikke de som er unge i dag

 

Så forbeholder jeg meg muligheten til å se på resten av posten din, men det vil jeg bruke litt tid på - så det blir en dag i morra, kanskje ..

 

Ha en fin aften

 

Endret 18. januar 2014 av Bruker-95147

[Skallekos]

Hmm? Du tømmer ikke hele hodet og hjertet med en gang, men når du får muligheten så gjør du det motsatte?

Mja, okei.

Og vel, man tilgir noen ganger helst for sin egen del og sitt eget velvære, men det er jo ikke nødvendigvis tilfelle heller det i grunn. For dette er overhodet ingen tung byrde å bære for min del, fordi det er ikke jeg som fikk den største delen av bagasjen. Og siden det ikke er noe tungt, så vil det heller aldri knekke meg uavhengig av hvor lang tid det skulle gå. Så situasjonen er ikke helt vanlig, kan man trygt si.

Og jeg snakker ikke nødvendigvis om fiender heller. Det er ingen nemesis eller lignende heller forsåvidt. Og det er ikke så veldig lett for å bli såret heller da, fordi skaden, allerede har skjedd den. Så det som imidlertid skjer underveis mens en tar det med seg, påvirker ikke vekten i seg selv. Så det tynger ikke mer og mer, det bare er konstant.

Og hovedpoenget med å tilgi, handler riktig nok ofte om å akseptere realiteten og alt som har skjedd, velge å gi slipp på det og gå videre. Således kan man og da tilgi seg selv og andre, for å klare å leve livet sitt til det ytterste, uten å drasse med seg ufin fortid med inn i nå- og fremtiden. Da kan det vært smart, for sin egen del, å tilgi det meste. Fordi fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det er kun nåtiden man får gjort noe særlig med.

Ikke sant?

Men hvis ingen ser for seg å gå noen steder da. Hvis det ikke oppstår noen bevegelser i noen retninger.
Da er det jo ikke noe poeng i å tilgi noe som helst heller da. For det forandrer ingenting verken for andres eller egen del det, for da står jo situasjonen fortsatt wide open for hva som helst. Derimot noe som kan forandre noe - er jo en handling av noe slag. Og da spørs det jo på hvordan handling det blir. Om det blir det ene eller det andre.

Og dette vil nok avgjøre for hvordan det videre utspiller seg. Noen ganger så kan man jo og havne i situasjoner hvor man aldri vil klare å tilgi seg selv, med mindre man faktisk gjorde hva enn en skulle føle for, uavhengig av hva det skulle være, men avhengig av situasjonen da.

 

Det er selvsagt naturlig at det kan oppstå en tilgivelse etterhvert som tiden har gått og en har fått avstand og distansert seg fra det, så vil det nok gli over til en viss aksept heller. Men slikt kan ta lang tid og da avhenger det veldig av hva som skjer i mellomtiden. Samtidig som foregår stadig bearbeiding fra gamle sår og arr, fra fortiden når alle var ung, som stadig blir bedre og bedre og healer seg sakte, men sikkert, utrolig nok.

 

Kompliserte saker, med andre ord. Men det blir ikke mer komplisert enn en ønsker å gjøre det selv, som oftest.

 

Og de unge - sier du. Joda, de unge har det sannsynligvis helt ok dem, slik andre voksne har hatt når dem var ung. Og når de unge har vokst opp, så vil de nok også si det samme om de unge, at; "Jaja. Alle har vært ung en gang de og".

Når jeg var ung, så hadde langt mindre bekymringer og jeg stilte meg så mye mer likegyldig om verden generelt. Sånn sett var det nok greit nok og tilfredsstillende for min del på den tiden, men jeg hadde aldri ønsket å gå tilbake til det, ei misunne dem for noe særlig for det. Samtidig som at det er forståelig at dem må gjennom det dog.

For det som venter dem, når en ung blir eldre, er langt mer tilfredstillene på alle måter. Jeg kunne gjerne ha levd ungdomstiden på nytt, men kun hvis jeg hadde visst alt jeg vet i dag. For hadde jeg ikke det, så hadde jeg garantert - gjort akkurat det samme en gang til.

Og personlig er ikke jeg "lært" opp til å være opphengt i dette såkalte "selvet" og egoet sitt. Det jo mulig at du er, men det betyr jo ikke at alle andre i verden er nødvendigvis. Derimot, bryr jeg meg jo selvsagt om egoet mitt. Og jeg får ikke panikk heller når det blir "rokket" med, fordi jeg er blitt så vant med at det kan svinge nå. For når jeg var ung, så var dette egoet mitt gjennom en sinnsyk berg og dal-bane. Og når jeg til slutt klarte å komme meg ut av den igjen (ved å bli eldre bl.a?), så ble jeg genuint overrasket over hvordan i alle dager jeg klarte det, nettopp det å komme meg ut igjen av det. Få det stabilt og genuint igjen. Og å finne tilbake til meg selv på virkelig alle tenkelige måter.

 

Egoet mitt er alt jeg har. Mister jeg det, så mister jeg meg selv. Og jeg bryr meg jo selvsagt om meg selv. Og det er ingen illusjon akkurat, det er slik det er. I likhet med at jeg bryr meg om mennesker rundt meg og ønsker dem egentlig kun det beste. Inntil videre hvert fall, da mye kan skje på kort tid har jeg erfart. Og det er alltid stille før stormen. Hvis det blir en storm.

Gjør ikke du det? Bryr deg om deg selv, og de rundt deg altså? Hva spesifikt ble du lært opp til egentlig?

Hm. Ble veldig off-topic nå, så jeg stopper der tenker jeg. Og så får du svare en annen dag ellerno da.

 

Ha en fin kveld videre.

 

 

Ts

Endret 18. januar 2014 av Skallekos