Forskjeller på psykose og nevrose

[frkapeland]

Jeg skal ha en skoleoppgave hvor jeg skal forklare og beskrive forskjeller på psykose og nevrose, gjerne drøfte litt også om det går.

Noen som har noen innspill å komme med? :-)

[Jahdu]

Hovedforskjellen ligger i virkelighetsoppfatningen.

 

Nevrose er et fellesbegrep for en rekke undergrupper som angst, tvangslidelser, spiseforstyrrelser og enkelte personlighetsforstyrrelser uten psykose. En person som sliter med nevrose vil være på høygir over en periode slik at oppfatningen til vedkommende om seg selv, verden og andre blir påvirket. Altså i den grad at det går utover livet. Problemer med å være spontan og leve, blir veldig begrenset som følge av symptomene. F.eks. vil angsten ta over slik at den styrer livet ditt, og ikke omvendt.

 

En psykotisk (psykose) person vil ha problemer med realiteten. Typiske trekk er paranoia, hallusinasjoner og problemer med tankene som vil føre til forstyrret virkelighetssans og vurderingsevne. Vanskelig for å ta vare på seg selv. En nevrotisk person vil alltid være bevisst over seg selv, og kan tenke "hvorfor har jeg disse symptomene". Psykoser vil smelte sammen deg og sykdommen slik at du i en grad ikke er istand til å spørre deg selv hva som feiler deg

[vidor]

Hvilket nivå er dette på ?

 

Du finner alt mellom 4-5 linjer tekst og flere hyllemeter med bøker.

 

Edit:

Jahdu sin forklaring er en rimelig grei hovedinndeling.

Endret 17. januar 2014 av vidor

[dag1234]

Nevrose som betegnelse er gått av bruk.

 

Men tidligere var dette en sekkekategori for 'lettere' psykiske plager, der virkelighetsoppfatningen er intakt. Typisk var en rekke angsttilstander, fobier, milde til moderate depresjoner og belastningslidelsene.

En tenkte seg at disse skyldtes indre psykiske konflikter i pasienten; psykogene årsaker.

Ofte forstår pasienten at noe er galt og ønsker hjelp; vi pleier å si at plagene er egodystone. Men ikke alltid er det sånn, noen ganger er det mest omgivelsene som reagerer, og da ble disse tilstandene kalt for karakternevrose. Disse vil du i dag finne blant personlighetsforstyrrelsene.

 

Psykose er en fellesbetegnelse for en rekke ulike tilstander som har det til felles at evnen til å skille fantasi og virkelighet er helt eller delvis tapt; pasienten har realitetsbrist.

Dette merkes ved sansebedrag (hallusinasjoner) eller tankeforstyrrelse (f eks vrangforstillinger, influensfornemmelser, tankekringkasting osv).

Ofte vil det være sterkt avvikende adferd, og pasienten vil mange ganger selv ikke forstå at en er syk, og kan ha laget seg private forklaringer på sine symptom: vi kaller dem da egosyntone.

Det vil oftest være sterkt forvrengte følelser hos en med psykose, selv om det også kan oppstå hos pasienter uten psykose.

En tenkte seg tidligere at disse sykdommene skyldtes organiske forhold hos pasienten, de kaller vi gjerne endogene årsaker.

Flere diagnoser faller innenfor det vi kaller psykose, de vanligste er Bipolar (men her er det viktige unntak) og Schizofreni.

 

Personlighetsforstyrrelser er i en egen kategori som skiller seg fra både lettere psykiske plager (nevroser) og de alvorligere (psykosene), og diagnostisere utfra egen kriterier og på en egen akse i det multiaksiale diagnosesystemet DSM. Mange mener at personlighetsforstyrrelser ikke er sykdommer i alminnelig psykiatrisk forstand, men mer uheldig og plagsom personlighetstrekk som en ikek skal sykeliggjøre. En slik tankegang har mye for seg mener jeg.

 

Et poeng med diagnoser er at de skal hjelpe oss til å finne rett behandling. I psykisk helsevern er dette ofte langt mer komplisert enn i somatikken. Samme diagnose kan ha ulike årsaker, og samme årsaker kan føre til ulike plager. Det er ofte svært krevende å behandle psykiske lidelser, og en diagnose i seg selv sier lite om hva som er rett behandling. Selv om visse behandlingsprinsipper er forskjellig fra psykose og ikke-psykose, vil mye være likt i en klinisk hverdag.

 

Vi ser i dag på psykiske lidelser i et psyko-bio-sosialt perspektiv; dvs mentale plager er opplevelser som oppstår i et individ med en viss genetikk som samhandler med andre i et bestemt miljø. Behandling kan og vil ofte rette seg mot alle disse tre faktorene; dvs medisiner, samtaler og miljøtiltak er ofte nyttig, hver for seg eller sammen virker de på disse faktorene.

 

De fleste mener at sårbarhet-stress-hypotesen er den som best forklarer hvorfor noen blir syke og andre ikke; Vi har ulik sårbarhet/styrke/motstandskraft til å tåle livets påkjenninger, derfor går det bedre med noen enn med andre. Motstandskraften formes av arv og de oppvekstbetingelsene hver og en får.

 

Har vi tapt noe på å forkaste nevrosebegrepet? Tja. Tror ikke så mange savner det. Det er mer nyttig å se hva pasienten har av mangler og ressurser og hva de trenger av hjelp, enn hvilken diagnose de har.

De fleste klinikere vil likevel holde på psykose-begrepet, fordi det dette er en helt spesiell gruppe av hjelpetrengende pasienter og begrepet sier noe vesentlig om disse pasientenes vansker.

[06855885447]

En slik tankegang har mye for seg mener jeg.

 

 

Hvorfor det?

[dag1234]

 

Hvorfor det?

 

Personlghetsforstyrrelser er pr definsjon et menneske sin måte å være på, plagene skal ha vært til stede minst to år etter at personen har blitt voksen, og jeg synes ikke folk sin væremåte skal kalles en sykdom.

Væremåten kan godt være plagsom for den det gjeder og andre, men jeg synes det grenser til misbruk av psykiatrien og forsøk på sosial kontroll å stigmatisere mennesker på denne måten.

 

De ulike PF er så forskjellige at det ikke kan være snakk om én gruppe med sykdommer, her lar vi oss lure av språket. Jeg tror det vi kaller PF er normalvarianter av menneskelige væremåter. Noen ganger ytterliggående normalvarianter, slik som ABB, men det er unntakene. Det har hendt at PF-diagnoser har blitt fjernet fra diagnoselistene, noe som indikerer at dette ikke er sykdommer i tradisjonell forstand, men mer omgivelsenes tolking av plager.

 

Det finnes ingen spesifkk medisin eller kur for PF, og det er ikke funnet noen biologiske markører. Det har en ved psykose og affektiive lidelser, og det drives mye utvikling for å lage medisiner, f eks antipsykotika, antidepressva og stemingsstabliserende medikament, men ikke for PF.

 

Personlighetsforstyrrelser er psykiatriens pariakaste, og det er dette stempelet en gir 'vanskelige' pasenter. Da er pasienten satt i bås, og ofte er løpet kjørt for pasienten.

Men hva er en vanskelig pasent? For psykiatrien er det først og fremst en som ikke lar seg behandle ved hjelp av tradisjonelle metoder.

Det var da også pasienter som ikke hadde nytte av psykoanalyse som i sin tid først ble kalt 'borderline' (på grensen til psykotisk), der startet hele tankegangen om PF - som et problem for behandleren. Betegnelsen er altså ganske ny, den oppsto etter krigen.

 

Jeg er ikke i tvil om at mange personer sliter med sine liv og at disse blir kalt PF i psykisk helsevern, og av andre mer eller mindre vennligsinnede helsearbeidere. Men jeg - og mange med meg - ser på disse menneskene som skadet i sin tidlige utvikling, og skeive i sin personlighetsutforming, og at de derfor har større eller mindre vansker med å forholde seg til seg selv og andre. Og at dette er trekk som vi alle har, mer eller mindre av.

 

At PF er sykdommer man kan få, og så bli frisk av, det har jeg vanskeligheter med å se. Jeg synes det er mer nyttig å se på PF som psykologiske mangeltilstander og feilutvikling, altså en psykisk skade heller enn en psykisk sykdom.

Plagene disse menneskene opplever, og de kan være alvorlige nok, er ofte sekundære og følgeskader av PF. Disse følgeskadene kan ofte behandles, men kanskje ikke selve grunnlidelsen, eller personlighetsforstyrrelsen om du vil. Vi er som vi er, og det skjer ikke så store endringer i personligheten i løpet av et liv. Sånn stort sett for de fleste, i alle fall.

 

Legene og farmakologene leter etter medisin, men har ikke funnet noe så langt. Det er noen pasienter som har en viss hjelp av epilepsimedisin, men det kan være at den egentlig virker på andre symptomer i pasienten og sånn kun sekundært virker på PF. Mange med PF blir veldig dårlige av antidepressiva (spesielt SSRI), så det er ofte ingen vei å gå. Beroligende (benzo) skal en være svært forsiktig med, da det er overhyppighet av avhengighetsproblemer hos folk med PF. Så det er ikke så mye medisiner å hjelpe seg med.

 

Den kognitive leiren, med sin manglende betoning av menneskets indviduelle utviklingshistore og motvilje mot å tenke at vi i det hele tatt har en personlighet som kan forstyrres, vil helst bort fra hele PFbetegnelsen, og forsøker å dytte disse plagene over i den alminnelige sykdomskategorien; de ønsker å innføre betegnelse personlighetsLIDELSER og likestille dem med angstlidelser, stemningslidelser eller hvilken som helst symptomlidelse. Det er selvsagt én legitim måte å se det på. Men de møter motbør, selvsagt.

 

Psykodynamikerne som opplever seg kringsatt av fiender og har måtte gi avkall på sitt overherredømme i psykiatrien, kjemper for utviklingspsykologien og skadeperspektivet, og sin siste rest av suverenitet. De har tradisjonelt vært de eneste som har kunnet forstå og hjelpe disse pasientene, og de klamrer seg hardnakket til PF-betegnelsen og at samtaler er det eneste som hjelper. Men de får det ikke så veldig godt til de heller, og effekten av psykodynamisk terapi på PF er så som så.

Men de pustes altså i nakken av andre forklaringsmodeller og andre behandlingsmetoer, ikke minst fra kognitiv adferdsterapi.

 

Kan det være at én av grunnene til at mange med PF har så dårlig effekt av behandling at det ikke er en sykom..? Bildet er som du skjønner, sammensatt, og vi er ikke i nærheten av å forstå hva PF er, og heller ikke hvordan vi best skal forholde oss til disse menneskenes ofte vanskelige liv. Men det er nå ikke unikt for PF, men det gjelder alle psykiske plager i grunnen.

 

Jeg legger ved dette litt komiske, men lett gjenkjennelige bildet.

[06855885447]

Det var et godt svar! Og er ganske enig, tenkte særlig på borderline-pasienter når du skrev den første posten, som jeg har fått inntrykk av å bli stigmatisert. Ligner litt på det med motstand, at den ikke skal bekjempes, men mere respekteres.

[dag1234]

Det var i alle fall et langt svar så tidlig på morgenen. :-)

Når det gjelder motstand, så er jo det et terapeutisk fenomen som så og si alltid oppstår; pasienten vil ikke gå dypere inn i problemene. Fenomenet er til stede i somatisk behandling og - det er mange pasienter som ikke gjør som legen har sagt de skal.

 

Motstand skal alltid respekteres og avklares, så sant det går. Det er ikke alltid, i alle fall ikke når terapeuten ønsker avklaringen.

Men det er ingen entydig regel om hvordan en forholder seg til motstand i terapi. Det vil komme an på stil og metode som terapeuten bruker, og ikke minst hva pasienten er i stand til å ta inn over seg.

 

Freud som jo elsket å bruke militærbegreper, var den som innførte begrepet. Han sa motstanden var en hindring i terapien som måtte medkjempes og overvinnes uten skånsel. Lik kirurgen som ikke kan synes synd på pasienten når han opererer, må psykoanalytikeren ikke ha medlidenhet med pasienten når motstanden skal overvinnes. Og mye av psykoanalysen er nettopp analyse av motstanden. Freud mente at psykoanalysen var ferdig når pasenten kunne assosiere fritt uten motstand. Få tenker sånn i dag.

Jeg gikk selv mange år i psykoanalytisk terapi, og da ble det alltid respektert når jeg var nær nok problemene mine. En kommer så langt i prosessen som en er i stand til å komme. Det lå mye trygghet i å vite det.

 

Med PF er det spesielt viktig å ta hensyn til motstand, går du for fort frem kan pasienten enten avbryte terapien, det er nå det minste, eller dekompensere og bli psykotisk, utagerende eller suicidal. Så man må være nennsom og vise respekt for den enkeltes grenser.

 

Men nå er vi altså laaaaangt OT, og stakkers trådstarter. Det var jo ikke dette det ble bedt om...

 

[Emancipate]

Har vi tapt noe på å forkaste nevrosebegrepet? Tja. Tror ikke så mange savner det. Det er mer nyttig å se hva pasienten har av mangler og ressurser og hva de trenger av hjelp, enn hvilken diagnose de har.

De fleste klinikere vil likevel holde på psykose-begrepet, fordi det dette er en helt spesiell gruppe av hjelpetrengende pasienter og begrepet sier noe vesentlig om disse pasientenes vansker.

Problemet med å holde på "psykose" og forkaste "nevrose" er at dette er to "motsetninger", men det perspektivet forsvinner når man bare bruker det ene ordet.

 

Et annet poeng er at mange moderne diagnoser er symptomdiagnoser (angst, depresjon), mens begrepet nevrose sier mer om årsaken. De moderne symptomdiagnosene er egentlig meningsløse fordi de ikke hjelper til å velge behandling fordi de sier for lite om årsaken. Mens om man derimot deler inn i nevrose/psykose/personlighetsforstyrrelse/livskrise/utviklingsforstyrrelse så sier disse kategoriene noe om årsaken og dermed behandlingen.

 

Det jeg ser at vi har tapt med å forlate nevrosebegrepet er at livskriser og nevroser får de samme diagnosene (angst, depresjon) noe som absolutt er en katastrofe fordi behandlingen nødvendigvis er meget forskjellig. Og fordi de med livskrise er klart i flertall ødelegger de all vitenskapelig forskning på nevroser.

 

Man kan også tolke det som at en nevrose er en livskrise som har slått rot i personligheten og blitt permanent. Dette grunnet at personen ikke utarbeidet et tilstrekkelig fundament som barn. Dermed går nevrosebehandling ut på å lage fundamentet først, mens livskrisebehandling går ut på å holde opp en paraply til det slutter å regne, meget enklere, altså. Ved å forkaste nevrosebegrepet overøses nevrotikere av tåpelige råd og overfladiske behandlingsformer som positiv tenkning og kognitiv terapi. Som viser seg "effektivt" i vitenskapelige undersøkelser fordi de egentlige nevrotikere alltid er i mindretall.

[Emancipate]

Kan det være at én av grunnene til at mange med PF har så dårlig effekt av behandling at det ikke er en sykom..?

Dess større båten er, dess lengre tid tar det å snu den. Og dess lengre den har gått i feil retning, dess lengre tid tar det å kjøre tilbake til start, og da er man rimelig langt på etterskudd når man begynner å kjøre i riktig retning.

 

En annen årsak er at behandlingen må være riktig. Kognitiv terapi gidder jeg ikke nevne.

 

I min inndeling skiller jeg mellom livskriser, som jeg driter i. Og nevrose og psykose. PF går under nevrose, men man kan dele inn i to typer nevrose. Psykose regner jeg som organisk per definisjon, personer med psykose har imidlertid selvsagt nevrose også, på grunn av det skremmende ved symptomene. Psykose kan dermed kun behandles med medisin, men de "psykotiske" pasientene kan også ha forskjellige nevroser. (bla bla bla, det var ikke dette jeg ville skrive om)

 

De to typene nevrose. En normal personlighet er sammensatt av flere forskjellige "deler" (også "subpersonligheter, mønstre"). Slike deler kan være trivielle (slå på lyset når du ønsker lys) eller komplekse (minner, meninger og reaksjonsmønstre). Komplekse deler kan i seg selv være sammensatt av mindre deler.

 

Man kan samtale med deler som om de var en vanlig person. Faktisk, når du snakker med en person er det en del som tar imot ordene dine og svarer. Så dette er helt dagligdags. Vi tenker vanligvis ikke over hvilken del vi snakker til, men det kan man altså velge å tenke over.

 

Deler kan være inaktive/sovende, aktive/tilstede og/eller i førersetet. Spesielle minner eller inntrykk eller tanker kan "trigge" en inaktiv del og gjøre den aktiv. Om delen er i førersetet kan vi også si at vi identifiserer oss med den delen (da må den nødvendigvis også være aktiv). Eller at vi "er i" den delen.

 

Mennesker er født med en spesiell del som kalles Selvet. Dette er en del som har spesialkunnskap i å organisere de andre delene. Når man er født så er man i Selvet.

 

Innimellom har deler dysfunksjonell oppførsel, tanker eller følelser. Den kan da korrigeres fra Selvet.

 

1. Det kalles en nevrose når man har en eller flere dysfunksjonelle deler som ikke lar seg korrigere fra Selvet fordi de har mistet tilliten til Selvet. Disse delene kjører da et slags sololøp i beste mening, noe som skaper problemer for personen. Delene kan også sette en fot i førersetet / maskere deler av selvet, det fører til dårligere selvinnsikt. Selvet er imidlertid fortsatt stort sett aktivert og i førersetet.

 

2. En kraftigere form for nevrose, som noen ganger kan oppfattes av omgivelsene som en personlighetsforstyrrelse (PF), oppstår idet vi har en nevrose der så mange, så omfattende deler har mistet så store deler av tilliten til Selvet at de har bestemt seg for å deaktivere Selvet helt og fungere som et såkalt "falsk selv". Et slikt falskt selv lyder navnet til personen, og personen identifiserer seg med denne delen. Dette gjøres i beste mening; det falske selv vil det beste for personen, og stoler ikke på at det ekte Selvet er kapabel til å ivareta personens interesser. Og ved en kraftanstrengelse går det falske selvet på et vedvarende soloraid (som det egentlig ikke var konstruert for fra naturens side) for å stagge trusselbildet (som det ekte Selvet ikke stagger tilstrekkelig) og opprettholde organismens livskraft.

 

Standard nevrosebehandling går ut på at man gir personens Selv verktøy for å få tilbake tilliten fra de dysfunksjonelle delene. På en måte skal Selvet læres opp i sin "foreldrekapasitet" overfor de dysfunksjonelle delene ("barna"). (Slik ser man for øvrig sammenhengen mellom oppvekst og nevrose, i oppveksten kunne Selvet fått denne kunnskapen/verktøyet fra sine foreldre, og delene denne "parentingen" fra foreldre, og nevrosen hadde ikke oppstått.)

 

Slik behandling vil være dødfødt på en person med PF fordi man ikke oppnår kontakt med personens Selv overhodet, man snakker hele tiden med det "falske selv". Som er et "barn". Og dermed overhodet ikke er utviklet til å være forelder til seg selv, og aldri kan bli det, da det er organisk umulig.

 

Jeg har ingen tro på at PF ikke lar seg behandle, men det er åpenbart at de typiske metodene som brukes i dag ikke er eller kan være effektive. Imidlertid tror jeg det er en forutsetning for enhver behandling at personen selv opplever å ikke ha full livsutfoldelse/nytelsesevne.

Endret 19. januar 2014 av Tåkelur

[dag1234]

Tror jeg er uenig i det meste av det du skriver her.

 

Men det er i alle fall originale tanker, det skal du ha.

[Emancipate]

Tror jeg er uenig i det meste av det du skriver her.

 

Men det er i alle fall originale tanker, det skal du ha.

Jeg ville også vært uenig før. Men etter å ha prøvd flere behandlinger som baserer seg på deler/subpersonligheter har jeg endret helt oppfatning av hvordan mennesket er sammensatt.

 

Dette er ikke originale tanker, hvis du kjøper boka Self Therapy av Jay Early vil du få det forklart, men øvelser som setter deg i kontakt med dine egne deler. Dette var helt revolusjonerende for meg. Jeg skjønner at det høres helt sprøtt ut, men når man først opplever det så klikker alt på plass.

 

Self Therapy bruker for øvrig en modell og teknikk som heter IFS - internal family systems.

 

Det som er fascinerende med subpersonligheter er at denne modellen passer så bra sammen med svært mange andre modeller og metoder. Det er ikke en "annen mening om psyken" men et "verdenskart" som viser hvor alle landene og byene og veiene ligger - altså de andre tolkningene om psyken, hvordan de virker og hvordan de kommer til kort.

 

Du kan også få mer informasjon her: http://sfhelp.org/site/intro.htm

Endret 19. januar 2014 av Tåkelur

[dag1234]

Det du beskriver er langt utenfor det som er alment anerkjent.

Du bruker en del ord og begreper fra fagterminologi, men du bruker dem stort sett feil. Det betyr ikke at dette ikke har noe for seg, men det er ganske på siden av hva en vanligvis tenker om psyken og hvordan den er bygd opp og fungerer.

 

Dette høres veldig sært ut. Ser på wiki at det ikke er noen kontrollstudier som viser at dette virker. Er det noen som driver med slik terapi i Norge, da?

Jeg har alltid vært skeptisk til bastante påstander fra mennesker som kun har lest én bok. Men for alt i verden, det kan være at dette kan virke for noen. Men rart og fremmedartet virker det.

[Emancipate]

Når det gjelder motstand, så er jo det et terapeutisk fenomen som så og si alltid oppstår

Motstand kan forstå ut i fra den subpersonlighetsbaserte nevroseforståelsen beskrevet over slik at

* Motstand er mangel på tillit hos en del. Dermed utøver den motstand for å beskytte seg selv, den har ingen tillit til at det går bra ellers.

 

Freud mente at psykoanalysen var ferdig når pasenten kunne assosiere fritt uten motstand. Få tenker sånn i dag.

Dette er sånn jeg tenker. En forutsetning for å assosiere fritt er at delene har tilstrekkelig tillit til at de ikke skal bli utrøstelig krenket av assosiasjonene. Ved å øke delenes tillit til at Selvet kan trøste trenger ikke delene lenger å gjøre motstand, for de vet at Selvet vil beskytte dem mot krenkelser og trøste om en krenkelse likevel skulle skje. Da trenger de ikke lenger gjøre motstand, tankene kan flyte fritt uten motstand, og motsatt, tankene kan slås av uten motstand, det finnes ikke lenger noen motstand, og behandlingen er komplett.

[dag1234]

Vel, dette blir litt for sært for meg.

[Emancipate]

Det du beskriver er langt utenfor det som er alment anerkjent.

Du bruker en del ord og begreper fra fagterminologi, men du bruker dem stort sett feil.

Jeg bruker dem ikke "feil", men beskriver min inndeling som er annerledes enn den allment aksepterte inndeling. Om sannheter hadde blitt vedtatt ved håndsopprekning hadde jeg brukt dem feil, men

1. Så lenge ingenting er bevist blir det feil å si at den ene inndelingen er riktigere enn den andre.

2. Min inndeling sameksisterer bra med mange andre inndelinger, imotsetning til mange andre inndelinger som står steilt imot hverandre. Dette er en "feature" i seg selv som har verdi fordi den gir økt forståelse av andre modeller selv om selve teorien skulle være feil.

 

Det betyr ikke at dette ikke har noe for seg, men det er ganske på siden av hva en vanligvis tenker om psyken og hvordan den er bygd opp og fungerer.

Det skal være visst og sikkert at det er annerledes. De vanlige tenkemåtene om psykens oppbygning er på mange måter aldeles latterlige og mangler totalt feste i den fysiske forståelsen av hvordan en hjerne fungerer.

 

Dette høres veldig sært ut. Ser på wiki at det ikke er noen kontrollstudier som viser at dette virker. Er det noen som driver med slik terapi i Norge, da?

Ingen driver med noe sånt i Norge. Unntatt meg, da, haha. Så kan man jo se det i sammenheng med at vi bøtter psykisk syke inn på trygd, eller late som om de eksisterende metodene er virkelig gode.

 

Jeg har alltid vært skeptisk til bastante påstander fra mennesker som kun har lest én bok. Men for alt i verden, det kan være at dette kan virke for noen. Men rart og fremmedartet virker det.

Jeg har ikke bare lest én bok. Men jeg ga deg navnet på akkurat denne boka fordi den forklarer veldig bra på en måte som ikke forutsetter at man tenker i subpersonligheter fra før av. Min modell av Selvet er faktisk svært annerledes, men denne måten å forstå det på er mer egnet for nybegynnere.

 

Jeg har ikke tro på IFS-terapi som en spesielt effektiv form for terapi, imidlertid mener jeg forståelsen av IFS-modellen må ligge til grunn for forståelsen av den terapiformen man velger for å utnytte den best. Så denne boken er ikke noen bibel for meg.

 

Jeg kommer heller ikke med noen bastante påstander, synes jeg. Jeg har kun vist min inndeling, sitat fra innlegget: "I min inndeling..."

 

Denne inndelingen har det spesielle ved seg at når man først får taket på den så kan man se den i sammenheng med andre inndelinger. I motsetning til de fleste modeller av psyken utelukker den ikke andre modeller. Dette er VIKTIG å forstå.

 

Denne forståelsen endrer jeg løpende og utvikler den fra dag til dag, så jeg er ikke bastant på at den er riktig. Men jeg er bastant på at den har noe ved seg som er vesentlig og som mangler i tradisjonelle tolkninger. IFS-modellen er mye tettere modellert etter selve hjernen, rett og slett mindre psykiatrisk fluff.

Endret 19. januar 2014 av Tåkelur

[Emancipate]

IFS-modellen er mye tettere modellert etter selve hjernen, rett og slett mindre psykiatrisk fluff.

For å utdype dette så er en subpersonlighet egentlig bare nerveceller som arbeider sammen for å utføre en funksjon. Om du ser på nervene i hjernen ligger de ikke jevnt som en netting, men i "klumper" som snakker mer med hverandre (ringet rundt under), en hypotese kan være at slike klumper (dog over noe større område enn det som er markert her) kan modelleres som en subpersonlighet.

 

[Emancipate]

The proof is in the pudding. Fyren bak Gupta programme http://www.guptaprogramme.com/ har nettopp måttet endre på opplegget til å involvere komunikasjon med deler fordi han fant det mye mer effektivt for pasientene. Utgangspunktet hans for prosessen var coaching, dette var altså ikke like effektivt som å bytte ut noe med subpersonlighetsmodellen.

 

Du kan også se at denne boka har fått eminente tilbakemeldinger (4.4/5 stjerner) på Amazon:

http://www.amazon.com/Core-Transformation-Reaching-Wellspring-Within/dp/0911226338/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1390172988&sr=8-1&keywords=core+transformation

 

Den bruker ikke IFS, men den baserer seg på deler/subpersonligheter.

 

Self Therapy har fått hele 4.7/5 stjerner. Så dette er bøker som gjør en forskjell for folk.

Endret 19. januar 2014 av Tåkelur

[vidor]

Hva om det som er pakketert og masseprodusert som terapien egentlig fører til en midlertidig form for narsissistisk oppblåsning og egentlig er manipulativt ved å mate deg med forfatteren sine vrangforestillinger og er en enkel veien til opprettholdelse av selvbedrag ?

 

De fleste terapiformer som folk foretrekker virker ikke fordi de ikke adresserer det som egentlig er problemet, men heller bygger opp en konstruksjon med enhjørninger og ikke-fungerende substitutter, eller i verste fall er manipulasjon som skal gagne forfatteren.

 

Det er mange mer eller mindre sekteriske hjernevask-løsninger som man bør holde seg langt unna. Det som teller er tross alt det langsiktige sluttresultatet. Det er tross alt deg det handler om, ikke en modell av deg som er en dårlig skjult projeksjon av forfatteren selv. En terapiform som generaliserer deg bør du holde deg langt unna. De fleste manipulatorer mater deg med rimelig spiselige ting i starten, og så blir det mer og mer svada etterhvert som du er på kroken og har guarden nede. Hvis du f.eks ser på David Icke så er det mye som virker troverdig i det, men så kommer plutselig reptilmennesker og at månen var båret dit den er av folk. En måte man avprogrammerer mennesker som har havnet i sekter er å gi dem litteratur ang. de andre sektene, slik at de ser at sin sektleder ikke er den omnipotente skapningen de tror han er. Mye av det samme kan du jo se i de ulike religionene, og det å ha den rette gud, som stort sett handler om å dyrke en person/gruppering som tror de er gudommelige som er en konstruksjon skapt av behov de fleste normale vil kalle sykelig.

 

Litteraturen beskriver en mennesketype som kalles terapeutshopper. Det er de som hele tiden kjøper dårlige tjenester fordi det neste de prøver er det som skal fungere, så havner de i en evig loop fordi de nekter å addressere det som er vanskelig men nødvendig.

 

Håper dette kan fungere litt som en motvekt og korrigere tankebanene litt, slik at du ikke lar deg forlede til å fortsette noe som ikke gangner deg. Psykologisk sett vil du sannsynligvis sette opp mye motstand mot det jeg har skrevet, og det er helt naturlig, men prøv å tenk igjennom det og vær rasjonell og analytisk når du behandler bit for bit. Skaff mer kunnskap om alternativene og bruk det fornufitg. En professor en peson som har gjort alle feilene som er mulig å gjøre i sin profesjon, og han er full av tvil, mens den som er fersk ...

[dag1234]

Tåkelur, det er helt klart en alternativ måte å forstå og se tingene på. Helt greit det, men ikke noe som jeg kan bruke energi på. Dette er langt, langt uten for både vitenskap, erfaring og logikk. Men for alt i verden, hver mann er salig i sin tro, og funker dette for deg, så be my guest.

 

Jeg synes vidor sin holding ofte er prisverdig. Han er alternativ som få her inne og går ofte sine egne veier, men han er velorientert, kritisk til det han leser og har sjelden behov for å angripe andre, og mer tradisjonelle forståelsesmåter. Han har ingen misjonæriver, men har skjønt at fenomenene er sammensatte og kan forstås på mange måter - og at behandling i hvert enkelt tilfelle kan og må legges opp etter den enkeltes forusetninger.