Tenk på alle de som går sultne til sengs i kveld

[Skrueduck]

Verden er ikke bra. Det burde være en demokratisk regjering som regjerte i alle land i hele verden. Bare da kunne alle sikres et godt liv. Det er mange som lider under korrupt lederskap.

 

Hvordan dette kunne gjøres uten tap av menneskeliv vet jeg ikke. Det er en drømmeverden som sannsynligvis er uoppnåelig.

[Gjest medlem-141789]

Eg skal sei det rett ut, eg driter langt oppi om nokon går svoltne til sengs.

[Skrueduck]

Det er ikke noe man tenker på så mye nei, men tenk om du måtte det.

[Skurupu]

Eg skal sei det rett ut, eg driter langt oppi om nokon går svoltne til sengs.

Du er ondskapsfull. Og dessverre ikke alene.

 

I likhet med trådstarter har jeg vanskelig for å tru at situasjonen kan forbedres, når folk flest er så ubeskrivelig egoistiske.

[Gjest Bruker-239845]

Du er ondskapsfull. Og dessverre ikke alene.

 

I likhet med trådstarter har jeg vanskelig for å tru at situasjonen kan forbedres, når folk flest er så ubeskrivelig egoistiske.

 

Jepp.

[herzeleid]

Den enkleste måten å være "god" på er å sitte å si at "vi" burde gjøre noe og at folk bryr seg for lite mens man fortsatt lever i relativ luksus selv. Vet ikke om det gjelder noen i tråden, men det gjelder veldig mange.

[gulpetter]

Eg er svolten no, eg.

[Skurupu]

Jeg innrømmer gjerne at det gjelder meg selv. Jeg bor tross alt i norge. Jeg tenker på hvor ufattelig heldig jeg er hver eneste dag. Jeg er en av de menneskene som har det best i hele verden, og jeg har ikke gjort en dritt for å gjøre meg fortjent til det. Samfunnet er sykt, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det.

Endret 16. januar 2014 av Skurupu

[Gjest Bruker-239845]

Den enkleste måten å være "god" på er å sitte å si at "vi" burde gjøre noe og at folk bryr seg for lite mens man fortsatt lever i relativ luksus selv. Vet ikke om det gjelder noen i tråden, men det gjelder veldig mange.

 

Absolutt. Det verste jeg vet er hyklere som tror de er bedre enn meg fordi de har reist en runde i India og fått dårlig samvittighet. Har en venninne som er sånn. Idealist så det holder, men hun gjør ikke en dritt for å forandre verden. Fitte.

 

Men å være bevisst på hvor utrolig heldige og privilegerte vi er i Norge er en god start, slik som Skurupu er.

 

Det verste er grådige og bortskjemte idioter som mener at verden skylder de noe og tar alt de alt har for gitt. Sånt provoserer.

 

Til tross for alle mine "problemer", så greier jeg ikke la være å tenke på hvor utrolig heldig og jeg er. Jeg er rett og slett takknemlig for å være født i Norge. Selvsagt er det triste skjebner i Norge også, men de aller fleste som er født i Norge har i praksis vunnet i Lotto, selv om de ikke ser det selv!

Endret 16. januar 2014 av Bruker-239845

[Gjest medlem-141789]

Du er ondskapsfull. Og dessverre ikke alene.

 

I likhet med trådstarter har jeg vanskelig for å tru at situasjonen kan forbedres, når folk flest er så ubeskrivelig egoistiske.

 

Eg bryr ikkje meg. Kanskje det kan gjøre av med den overflødige befolkningen. Du vet, det er begynt å bli så mange av oss nå. Om eg hadde sett ei lita jente sitte med svovelstikker nede i gata her, med skitne tynne kle, midt på den kaldeste julaften, hadde eg også vært ganske likegyldig.

[Skurupu]

Jeg har ikke ord. Og dette er du stolt av?

 

Jeg er klar over at du skriver dette for å provosere.

[Gjest medlem-141789]

Jeg har ikke ord. Og dette er du stolt av?

 

Jeg er klar over at du skriver dette for å provosere.

 

Ja. Fordi det er meg som betyr noko. Alt anna er humbug og uviktig nonsens.

[Ssnerk]

"The world is a dangerous place to live; not because of the people who are evil, but because of the people who don't do anything about it." - Albert Einstein. Oleoh er ikke nødvendigvis ute etter å provosere, han har bare lav emosjonell intelligens.

[mofomofo]

Verden er ikke bra. Det burde være en demokratisk regjering som regjerte i alle land i hele verden. Bare da kunne alle sikres et godt liv. Det er mange som lider under korrupt lederskap.

 

Hvordan dette kunne gjøres uten tap av menneskeliv vet jeg ikke. Det er en drømmeverden som sannsynligvis er uoppnåelig.

 

Det eneste som hjelper er å gjøre noe med det selv, og da mener jeg ikke å starte forumtråder, dele triste historier på facebook og komme med masse preik.

 

Man må gjøre noe. Typ bli en aktivist, donere penger, ta på seg frivillighetsarbeid, bli lege og dra til Afrika, osv. Alt annet er bare bullshit.

[SonicDragon]

når jeg går til sengs i kveld vil jeg allerede ha glemt dette. kommer ikke til å tenke på dem.

 

jeg lyger ikke for å få folk til å like meg eller føle seg bedre

[Sheasy]

Du er ondskapsfull. Og dessverre ikke alene.

 

I likhet med trådstarter har jeg vanskelig for å tru at situasjonen kan forbedres, når folk flest er så ubeskrivelig egoistiske.

 

Situasjonen blir bedre hver eneste dag. Fødselsrater synker, folk lever lengre og færre lever i (absolutt) fattigdom. Det går ikke så fort som det burde, og jeg har som alle andre mine tanker om hver som har mest skyld i det, men det går riktig vei.

[Skurupu]

Det er veldig begrenset hva man kan gjøre. Jeg donerer selvsagt penger, og jeg har sendt søknader til hjelpeorganisasjoner, men de har blitt avslått. De har ikke nok penger til å sende alle som vil hjelpe ned. Jeg har ingen relevant erfaring å bidra med.

 

Det som må til er en holdningsendring. Politikk er nok den karriereveien med størst sjanse for å slå gjennom med noe. Men det å overtale folk som har mye, til å gi det til de som har lite er omtrent umulig. Vi må slutte å tenke på verden som inndelt i soner og folkslag. Landegrenser, flagg, nasjonalisme, alt må bort. Vi må sammarbeide på et globalt nivå for å få til en endring til det bedre. Dette er så klart ikke noe annet enn godtroende hippisnakk, og jeg innser at det er fjernt fra virkeligheten.

 

Så, hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Jeg kan vie livet mitt til studier, bli lege, og dra å hjelpe folk. Jeg kan vie livet mitt til en bedrift og sende 90% av lønnen min til folk som trenger det mer. Men så er spørsmålet: vil jeg egentlig det? Jeg, som alle andre, lider jo også til en hvis grad av egoisme og latskap. Kanskje dette bare er snikk-snakk for at jeg skal føle meg bedre med meg selv? Dette er vanskelige spørsmål jeg ofte stiller meg selv.

 

En dag kan jeg tenke at jeg skal redde verden, og den neste har jeg bare lyst til å sitte å se film med hånden ned i potetgullposen.

Endret 16. januar 2014 av Skurupu

[Sheasy]

Eventuelt kan vi tilrettelegge for at resten av verden kan delta i den enorme velstandsøkningen Vesten har sett de siste 200-250 årene, noe deler av Sør-Amerika og Asia og noen få afrikanske land allerede er godt i gang med.

 

De trenger rule of law, forutsigbarhet (politisk, skattemessig etc.) og en viss grad av trygghet. Autoritære og utnyttende styresett (ikke nødvendigvis avgrenset til diktatorer) må bort, resten klarer folk selv. Veldedighet og hjelpearbeid er selvsalg kult, nobelt og fint, men det vil ikke forandre ting i land som Zimbabwe og Nord-Korea.

[Chad Thundercock]

Eg er svolten no, eg.

Tar meg en ekstra stor pizza mens jeg ofrer en liten se-hvor-omtanksom-jeg-er-tanke til alle som går sultne derute.

[Gjest Bruker-95147]

Verden er ikke bra. Det burde være en demokratisk regjering som regjerte i alle land i hele verden. Bare da kunne alle sikres et godt liv. Det er mange som lider under korrupt lederskap.

 

Hvordan dette kunne gjøres uten tap av menneskeliv vet jeg ikke. Det er en drømmeverden som sannsynligvis er uoppnåelig.

 

Verden er som den skal være og bestandig har vært.

 

Det eneste man får gjort er å ikke følge strømmen - den strømmen som hjelpeløst følger sine sanseinntrykk og tar de for å være sanne, som ender med at de fornufstforklarer seg selv at: det er ikke så¨farlig om noen går sultne til sengs, fordi jeg kan ikke gjøre noe med det .. Og så tar de seg en dugelig whisky og lener seg tilbake i tv stolene sine

 

Jeg legger ved en tekst fra en som har tatt ansvaret som er mulig å ta, nemlig ansvaret for sine egne handlinger

 

 

Q:

I don’t think anyone can deny that we need money to live in this world. My idea is that one should strive to become very rich. After that, there will be time and leisure enough to practice meditation. You have proceeded this way, haven’t you?

 

A:

You haven’t recognized that rich people need to devote themselves to their money. They have to guard it, administer it, and worry about how to make more money with it. Having money without wisdom means a life lived in excruciating realm of hell.

It’s better to establish yourself right from this moment in a moderate lifestyle in wich you can keep your focus on spiritual development. Later on might be to late and you might have missed an opportunity.

I advocate this maxim: ”Simplicity is sanity.”

Have just enough to live moderatly in a way appropriate for householders.

Keep in mind the words ”good enough,” rather than ”more,” ”better,” and ”best.” It’s foolish to use the human mind only to think about wanting. For the most part, people who are ripe for spiritual practice have what they need in both material goods and experience.

 

Wanting an craving are paired with suffering and conflict. Contentment and simplicity are paired with wisdom. It is very important to live in a way that doesn’t drive you crazy but rather drives you sane. You are driven sane by doing small , simple things carefully, thereby spiritualizing your activities. Live your life like a medicine man or woman.

 

Most of the desperate and neurotic suffering in the West comes from overabundance. Many of the heaviest sufferers are the people who have the most stuff. This is an ironic turns of events that wasn’t expected to come along with the technological advancements of this age, which were supposed to make people happier.

I understood this some years ago when I lived for six months in a tiny monastery on top of a mountain and found the circumstances far more ascetic than I had expected. Unlike most other monasteries in that part of Thailand, there wasn’t much of anything available in the common storeroom – a few mosquito coils, batteries, and some light bulbs. I had just a few pieces of clothing, a recycled Pepsi bottle on a cord as a water bottle, and a fifty-cent pair of flip-flops that were just about flopped out.

I remember that for two or three weeks I had just a few bits of candle that I would chop out of a large ceremonial candle to use in my hut. My match box was often too damp to ignite anything, so I learned to dit in the dark for much of the night.

Yet I was still quite happy. Of course, there was still the human suffering that comes in any situation. Occasionally I was lonely and hungry, or felt despairing. But nothing was added onto that.

I wasn’t concerned that my match box would be stolen, and didn’t need to worry whether my insurance covered recycled candles and second hand flip-flops!

There was a sense of peace that came with not having much of anything, and a sense of contentment from the satisfaction that I had what I needed. And since my needs were so simple, I felt at ease, confident that whatever I really needed would manifest. And it did so.