Manglende overskudd. Hjelp? (Les førstepost!)

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter med mangel på overskudd, og med det å holde en normal vekt.

 

Jeg er en 24 år gammel mann, 183 høy. Har "alltid" hatt litt usunt forhold til mat. Har i de siste 5 årene ligget imellom 52kg og 60kg, tidvis litt deprimert, og alltid litt dårlig med overskudd. Går litt sånn opp og ned; klarer å klatre opp i vekt i perioder med lite stress og lite aktivitet, og går ned igjen når jeg øker aktivitetsnivået. Merker at jeg treffer på en vegg når jeg er langt nok nede i vekt, at jeg ikke har noe å tære på samme hvor sta jeg er, og at kroppen bare ikke orker mer.

 

Har gått på arbeidsavklaringspenger i en to-tre år nå, og kun vært hjemme uten å ha tatt meg til så mye fornuftig. Har hatt et ønske om å komme i jobb, men slik gikk det ikke. Er sjanseløs på arbeidsmarkedet med mine forutsetninger på egen hånd, og NAV har vært lite hjelpsomme i å hjelpe meg inn i arbeid. Nå i høst endte vi opp med å finne ut at kanskje jeg skulle prøve meg som student igjen, for å se om det kanskje kunne gå nå. (Havnet hos NAV fordi helsen ikke var god nok til å mestre studenttilværelsen.)

 

Det ser ut som om ting har løsnet litt / eventuelt at jeg har funnet en studieform som passer meg. Jeg står igjen etter et semester med et snitt på litt over B og 30 studiepoeng - og er bare nesten helt i kjelleren, fysisk - i motsetning til hva jeg opplevde en to-tre ganger tidligere: helt utslitt, uten noe resultater å vise til. Jeg kan ikke si det har gått helt knirkefritt, da det faktisk har tatt på mye å klare meg gjennom semesteret. (Tok meg ut såpass under eksamensperioden at jeg svimte av på en bensinstasjon etter en av eksamenene.)

 

Jeg er litt bekymret i forhold til videre studier. Jeg vil så gjerne, men det koster mye å studere når jeg har så lite overskudd. Det koster også bokstavelig talt; Har jo lagt bak meg 4-5 år med mye frustrasjon, lite inntekt, og nesten ikke noe resultat av de tidligere forsøkene på studentlivet.

 

Mine plager er det fint lite å gjøre med. Jeg har et meget anstrengt forhold til helsevesenet, og har gjort et par ærlige forsøk på å få hjelp tidligere - uten at det har resultert i mer enn frustrasjon. (Bla. var jeg borti RKSF.) Jeg tror ikke det fins behandling for meg. Jeg vet at det fins håp, men veien dit for meg er å sakte jobbe på egenhånd med mine plager.

 

Derfor spør jeg her, ikke i den hensikt i å få råd om hva jeg bør gjøre med mine plager - men i den hensikt å få litt råd og tips i forhold til hva jeg bør gjøre rundt mine plager. Ber om respekt for at jeg ikke ønsker "enkle" velmente råd om hvordan man "kurerer" mine plager. Det er alt det i rundt mine plager jeg vil ha råd om.

 

Med såpass alvorlige dyptgripende problemer som jeg har - kan man snakke om redusert funksjonsevne, selv om jeg ikke passer inn i en typisk a4-diagnose?

 

Behandling er utelukket; men burde jeg få dokumentert mine plager bedre? Jeg vet ikke hvordan det går fremover, har jeg flaks klarer jeg å komme igjennom studiene og kanskje ut i jobb. Men det er vel lurt å tenke litt på hva som kan skje om det ikke går så bra? (Forsåvidt burde jeg vel allerede ha fått ting bedre dokumentert på et tidligere tidspunkt, men ja...)

 

Et av de momentene jeg ser litt dystert på, er når jeg til høsten går over fra arbeidsavklaringspenger til rent studielån. Jeg vet at jeg ikke vil ha helse til å klare en deltidsjobb ved siden av. Er mine problemer av en sånn art at jeg kan komme borti ekstra stipend fra lånekassen?

 

Er det lurt å satse på å avslutte arbeidsavklaringspenger og gå over til lånekassen når jeg er såpass i tvil om egen helse at jeg vet at det blir knallhardt å fullføre studiene, og enda verre å gå videre over i jobb?

 

Mitt hovedproblem er jo mitt unormale forhold til mat, og det manglende overskuddet som kommer derifra. Men i tillegg til dette har jeg også diverse andre plager:

 

-Intens hodepine som kommer og går. Muligens migrene? Kan slå meg ut i dagesvis, med mye smerte, søvnproblemer og visuelle forstyrrelser. Forsøkt utredet uten at de fant noe.

-Søvnproblemer. Har ofte problemer med å sove godt, både i forhold til når jeg sover og kvaliteten på søvn. På det verste våkner jeg svett og forvirret fra helt horrible mareritt som gjør det umulig å få sove igjen, og vanskelig å sovne neste dag.

-Smerte. Både litt smerter her og der i muskler og ledd, og intens smerte fra en bortoperert testikkel.

-Tidvis depresjon. Kommer og går.

-Kanskje noen andre psykiske problemer? Kan jo ikke nekte for at jeg som tidligere mobbeoffer har fått gjennomgå såpass at det er noe som sitter igjen.

 

Huff. Dette ble litt av en tekstvegg. Men iallefall; håper jeg kan få noe fornuftig input, og at mine premisser for tråden holdes - ønsker kun råd om hva jeg bør gjøre i rundt mine plager, ikke med selve plagene. Det fins ingen enkel løsning for mine plager, men det er mye praktisk rundt de som jeg kanskje bør tenke over. Realistisk sett har jeg kanskje en arbeidsevne på 50% slik ting er nå, med et håp om at det kan bli bedre fremover.

Anonymous poster hash: a24de...55f

[vidor]

Dessverre er systemet satt opp slikt at det ikke lønner seg å forsøke på noe du tror du kommer til å feile med som igjen får deg i økonomisk uføre. Hvis du er i tvil så hold på stønadene for din egen skyld. Sett deg i alle fall godt inn i hva som skjer om du fraskriver deg dem. NAV følger ikke sitt eget regelverk, gjør leger inkompetente i bedømminger, bruker egne leger de betaler for å gi diagnoser som underminerer dine rettigheter. Hele systemet er på mange måter rigget mot deg, og da må du ta de forholdsreglene som er nødvendig og som er i dine interesser.

 

Din livskvalitet er ditt ansvar. Det er mange som ikke har forutsetning til å forstå det du går igjennom og som har et forenklet syn på hva som skal til etter politiske mål som ikke hensyntar realiteten godt nok.

 

Prøv å finn deg en rolig jobb som ikke krever mye utdannelse som du kan trives i over tid samtidig som du beholder stønadene dine. Ikke jobb mer enn det NAV godtar.

 

NAV skal hensynta den statusen du har og dine egne erfaringer med hva som fungerer for deg og hva som er for mye. Det er du som må sette grenser her, for det er kun du som kjenner kroppen din, konsekvensen og kan høvelig forutsi hva som vil skje basert på dine tidlilgere erfaringer. Ingenting er verre enn en overivrig sakbehandler uten bakkekontakt og forståelse for situasjonen.

[heblilla]

Dessverre er systemet satt opp slikt at det ikke lønner seg å forsøke på noe du tror du kommer til å feile med som igjen får deg i økonomisk uføre. Hvis du er i tvil så hold på stønadene for din egen skyld. Sett deg i alle fall godt inn i hva som skjer om du fraskriver deg dem. NAV følger ikke sitt eget regelverk, gjør leger inkompetente i bedømminger, bruker egne leger de betaler for å gi diagnoser som underminerer dine rettigheter. Hele systemet er på mange måter rigget mot deg, og da må du ta de forholdsreglene som er nødvendig og som er i dine interesser.

 

Din livskvalitet er ditt ansvar. Det er mange som ikke har forutsetning til å forstå det du går igjennom og som har et forenklet syn på hva som skal til etter politiske mål som ikke hensyntar realiteten godt nok.

 

Prøv å finn deg en rolig jobb som ikke krever mye utdannelse som du kan trives i over tid samtidig som du beholder stønadene dine. Ikke jobb mer enn det NAV godtar.

 

NAV skal hensynta den statusen du har og dine egne erfaringer med hva som fungerer for deg og hva som er for mye. Det er du som må sette grenser her, for det er kun du som kjenner kroppen din, konsekvensen og kan høvelig forutsi hva som vil skje basert på dine tidlilgere erfaringer. Ingenting er verre enn en overivrig sakbehandler uten bakkekontakt og forståelse for situasjonen.

Sabla godt svar! All respekt for det!!! (skulle ønske jeg kunne ha hjulpet anonym, men jeg kjenner ikke systemet)

[AnonymDiskusjon]

Bump.

 

Lite med svar å få. :/

Anonymous poster hash: a24de...55f

[vidor]

http://tidsskriftet.no/article/1454984/

[dag1234]

http://tidsskriftet.no/article/1454984/

 

En svært god artikkel du linker til der, vidor.

 

Winnicott og Miller er begge av mine favoritter. Mest Winnicott, gjerne.

 

Bowlby er det ingen som kommer uten om i dag. Han, og hans medarbeideres arbeider om den tidlige tilknytningens beyding for senere livskvalitet og helse, er så innarbeidet i hele den psykologiske tenking at det har blitt alment anerkjent i fagmiljøet, på tvers av ulike teoretiske utgangspunkt.