Medarbeider som vurderer selvmord

[Bjarnemann]

Jeg kan innlede med at jeg er klar over at dette forumet har en policy hva kommer til poster angående dette temaet. Jeg håper denne posten glir under radaren her da denne tråden ikke omhandler meg selv, og den er av rådsøkende art for hvordan jeg som leder bør opptre ovenfor en medarbeider som vurderer selvmord. Selv har jeg ingen kompetanse her, og søker derfor råd.

 

Saken er den at jeg nyss har fått greie på at en av selgerne på mitt team vurderer selvmord. Gutten er 18 år, har få (antageligvis ingen) folk i livet sitt (kom til Norge for en fire-fem år siden og har derfor ikke etablert et normalt kontaktnett. Han har heller familie i Norge) og har nettopp blitt dumpet av kjæresten sin.

 

Jeg fikk greie på at han tenker på selvmord, samt at han har drevet med selvskading på lørdag. Selv om jeg ikke har noen kompetanse her (med unntak av medmenneskelig innsikt da jeg har jobbet som selger selv i fem år) følte jeg meg forpliktet til å ta en prat med han.

 

Jeg startet samtalen med å presentere situasjonen og stille noen åpne spørsmål for å få innsikt i situasjonen, men kanskje enda viktigere, gi han noen å snakke med og muligheten til å "tømme" seg litt. Etter mitt inkompetente syn gikk dette fint. Selv om det er en klisje, fortsatte jeg samtalen med å fortelle at jeg er stolt av han (vet han ser opp til meg) og hva han har fått til til tross for omstendighetene. Jeg spurte han så om det var noen stunder som opplevdes mindre tunge. Videre snakket vi om fremtid (hvordan han kan takle hverdagen best mulig, dette ble så linket opp mot forhenværende punkt).

 

Det er selvfølgelig tjenester arbeidsplassen kan bistå med, hvilket jeg informerte om, men som han takket nei til. Jeg fikk også vite at han hadde takket nei til bistand fra skolen han går på.

 

Mitt spørsmål er: Hvordan kan jeg best følge opp denne karen videre? Jeg vet svært lite om temaet, men er det noe jeg vet så er det at folk gjerne sier noe og gjør noe helt annet. Eller forteller halvsannheter, unnlater å fortelle ting osv. Personen vil altså ikke ta i mot bistand (han mener han kan takle dette selv, jeg ymtet forsiktig frem om at det er ikke alt man kan klare på egenhånd, og noen ganger kan det være godt med bistand. Han mener likevel at han skal takle dette på egenhånd) hverken fra skole eller arbeidsplass. Samtidig vet jeg at han har få eller ingen venner, at arbeidsplassen hans betyr mye for han, og at han har stor respekt for meg som hans leder. Jeg innbiller meg derfor at det er viktig at jeg spiller rollen min "riktig".

 

Takk for svar!

Endret 6. januar 2014 av Bjarnemann

[AnonymDiskusjon]

Skulle gjerne også visst mer om dette, hadde selv en kollega av meg som var suicidal, og dessverre ble selvmordet gjennomført.

 

Jeg trodde opprinnelig at hun var på bedringens vei på det tidspunktet fordi hun begynte å bli mer glad og sosial, og det virket som om hun var mer normal igjen slik hun var før hun ble deprimert.

 

Jeg snakket imidlertid med en psykolog etter denne hendelsen, og fikk vite at mange suicidale som faktisk bestemmer seg for å gjennomføre selvmordet, planlegge tidspunkt og gjennomførelse osv kan bli i "bedre humør" fordi de er glade for at de har tatt den endelige avgjørelsen om å gjennomføre det.

 

Jeg vet ikke om å reagere på at han blir i bedre humør blir det riktige da, men jeg føler selv at jeg dermed overså selvmordet fordi jeg tolket henne feil, og at jeg derfor ikke gjorde nok for å hindre det.

Anonymous poster hash: a7435...de3

[dag1234]

Det er vanskelig å gi konkrete råd på nettet.

 

Men - jeg synes du skal være mer direkte med han. Fortell om din bekymring og hva du er redd for, og si at du mener han skal søke profesjonell hjelp.

Si at du han skal ta opp problemene sine med fastlegen sin. Det mener jeg er omsorgsfullt og det beste du kan gjøre for han.

 

Selvmordstanker og selvskading er oppgaver for fagfolk, og og selv for dem kan det være vanskelig mange ganger. Det er ikke noe du som sjef verken skal eller kan gi deg i kast med.

[vidor]

Som Dag er inne på så er mange redde for å gjøre vondt verre når man mistenker selvmordsproblematikk, mens det som fungerer best er å være ærlig ang. sine betrakninger og å få få startet prosessen med fagfolk. Det du har gjort er således det riktige. Det at du ikke har feiget ut og at du har tatt tak i dette står det respekt av.

[Bjarnemann]

Takk for fine svar.

 

Det kan hende at jeg underdrev litt hvor tydelig jeg var da vi kom inn på temaet om å søke hjelp. Jeg kuttet så mange ord jeg kunne, for å unngå en TL;DR-post. Jeg sa at han burde gjenoppta kontakt med helsesøster på skolen, samt informerte om/henviste til bedriftstjenester. I tillegg til ovennevnte "det er ikke alt vi kan eller bør takle på egenhånd". Jeg vet ikke hvordan jeg ellers kunne gjort det? Slike tjenester forutsetter, meg bekjent, vilje hos den det gjelder til selv å oppsøke hjelp. Kunne jeg gjort noe mer enn å gi råd og informere? Burde jeg utøvet et visst press? Jeg vil anta at jeg, formell posisjon og derunder personlig relasjon tatt i betraktning, kan ha en viss påvirkningskraft. Men det kan kanskje gjøre vondt verre om jeg presser for hardt på?

 

Nå som samtalen nå ihvertfall er unnagjort - burde jeg ta en ny en med han, med fokus på å få han over til feks (dum som jeg var tenkte jeg ikke på det, antageligvis det beste, alternativet under samtalen) fastlege?

 

Skal jeg utover dette bare fortsette i samme spor som vanlig, eller er det noe jeg burde gjøre i min atferd ovenfor han?

 

Berørende vår relasjon har jeg sagt (da jeg forsto at han har så godt som null kontaktnett) at han kan ringe meg når som helst om det skulle være noe, uavhengig om det er på dag eller kveldstid eller angående jobb eller privat. Jeg har også sagt at jeg gjerne blir med å se en film eller ta noen øl om han har lyst til å ha noe å gjøre. Feil/riktig? Annet jeg burde gjort?

 

 

Edit: Takk for info, du som er anonym. At folk kan bli i bedre humør etter å ha tatt en slik beslutning var nytt for meg. Fint å vite.

Endret 8. januar 2014 av Bjarnemann

[Snylter]

Kanskje du som tråstarter skal ta kontakt med DIN fastlege og høre om vedkommende kan sette deg på riktig spor for å få hjelp til å hjelpe?

[heblilla]

Min personlige mening er at hvis du kan være hans venn, har du gjort mye for å forhindre at han tar livet av seg. Vennskap forebygger selvmord, det er jeg overbevist om. Ved å være en venn, gir du et medmenneske en følelse av at de er "gode nok". Jeg tror det av og til er så enkelt jeg. Stå på:-)

[Bjarnemann]

Liten oppdatering:

 

Han det dreier seg om ble på torsdag oppsøkt av to helsesøstre på skolen som "ville ha en prat med han". De ville ta han med på legevakta. Han var visst i utgangspunktet veldig innbitt på å ikke få hjelp - han rømte fra dem. Etter dette ble han jaktet (?!) ned av politiet, og hentet med makt. Jeg trodde ikke dette var lov jeg? Uansett, så er det jo bra synes jeg at han er under behandling nå. Han var fast bestemt på å kansellere prosessen/motarbeide den så godt han kunne.

 

Hadde en prat med han i går, og med mindre han har lurt meg og mine egenskaper som menneskekjenner (har tross alt vært selger i fem år) har spilt fallitt, så er han nå innstilt på å gjøre et helhjertet forsøk i møte med helsevesenet og ta i mot hjelp.

 

Så da er forhåpentligvis situasjonen mer under kontroll, også håper jeg det ordner seg. Takk for innspill så langt!

[Gjest Bruker-95147]

Fortsett bare å "mase" på en god måte. En ting er å bli tvangsinnlagt, noe annet er så kalt "oppfølging". Har selv opplevd at hjelpeapparatet ofte trenger en utenforstående i kretsen rundt den det gjelder, som står på for å også holde dem også mest mulig skjerpet. Du kan jo eks ringe opp oppfølgingstjenesten i kommunene, og utveksle informasjon, samt rådspørre deg med de fagfolkene.

 

Lykke til - glad for at du bryr deg om medmennesket

[dag1234]

Det er nok slik at Politiet er de som henter pasienter som ikke vil legges inn. Hvem andre skulle kunne i grunnen?

 

Det er bra at denne karen nå sier han vil ha hjelp, men jeg er ikke så sikker på at dette er siste kapittel i denne historien. Han virker så ambivalent til å ta tak i problemene sine at jeg antar at det kommer tilbakeslag.

 

Det er da gjerne lurt av deg å innstille deg på at det kan komme mer motgang, siden du er en som står han nært og siden det virker som om du har tenkt å følge han gjennom denne vanskelige perioden.

Hvis du ikke innstilller deg på at det kan komme tilbakeslag, vil du kunne bli veldig sliten og frustrert. Du vil få mer av den bekymringen du at har for han.

 

Hva gjeder oppfølging etter utskriving som Vanvittige sky viser til, vet jeg at den er svært tilfeldig og avhengig av hvor en bor i landet, noen plasser er det bra, andre steder settes en rett på gaten etter alvorlige selvmordsforsøk. Igjen vil fastlegen bli en viktig person for å koordinere oppfølgingen.

 

Du er kun sjefen hans - og venn. Husk at du ikke skal han noe behandleransvar, og ialle fall ikke nå som det er klart at han kan være ganske syk.

Det er alltid vanskelig å skape tilstrekkelig avstand til en som har det vanskelig, og spesielt hvis du alt har kommet til å ta på deg for mye ansvar. Det er vanskelig, men ikke umulig.

[Anvilycus]

Ganske normalt at folk tar selvmord når man ikke oppnår suksess i livet.

[Malvado]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Gir derfor ut denne informasjonen som jeg anbefaler Trådstarter til å benytte seg av så han kan få gode råd fra faglærte om hvordan han kan håndtere denne situasjonen med sin ansatt.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til fredag 18:30-22:30)

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.

Endret 11. januar 2014 av Malvado