Ikke alltid gode råd

[dag1234]

Fant denne. Den sier ikke alt, men noe om holdinger til psykiske lidelser, og hvor feil det kan bli.

Eller blir dette for teit? Er ikke dette lengre representativt for hvordan mange ser på psykiske plager?

 

 

[Kimelimm]

Er helt enig.

 

En annen ting, er jo den "du må tenke positivt" saken som alltid kommer opp når det er noe.

 

Om du ikke har det noe bra, eller er i en stuasjon som ikke er bra, så kan man ikke bare "tenke positivt", det anser jeg som å lure seg selv til å leve i en boble hvor ondskap og lidelse ikke eksisterer.

 

Når broren min tok livet sitt så var det mange som sa "Men du må prøve å tenke positivt, livet går videre!" osv, og dette etter bare en uke eller to. Tror noen virkelig at sånne ord hjelper når det ikke vil løse seg?

 

"Oja, jeg har fått kreft, nåja, får vel tenke positivt, det ordner seg sikkert!"

 

Fair enough, det er kanskje ikke så lett å vite hva man skal si i sånne situasjoner, men altså, jeg for min del blir småirritert om folk sier sånt til meg. Kanskje fordi jeg tenker litt mer realistisk enn å leve i en boble hvor å tenke positivt kurèrer alt.

[L4r5]

Snublet over denne her om dagen selv via StumbleUpon. Kjent godt igjen noen av rådene.

[Horten Market]

Fant denne. Den sier ikke alt, men noe om holdinger til psykiske lidelser, og hvor feil det kan bli.

Eller blir dette for teit? Er ikke dette lengre representativt for hvordan mange ser på psykiske plager?

 

Ikke bare folk, men også fagfolk begår denne feilen. Det råder en oppfatning om at psykiske lidelser dreier seg om hvordan man føler seg. Det er jo ikke tilfelle. Når du føler fysisk smerte, så er det en konsekvens av noe. Har du kuttet deg i fingeren, så hjelper det ikke å jobbe med følelsene av smerte. Det er ikke annerledes med psykisk smerte. Den er et resultat av et underliggende problem. Det er ikke følelsen av smerte som er problemet, men det som er årsaken til smerten. Hvis det ikke var slik, så ville det hjulpet å redusere opplevelsen av smerte gjennom alkohol og medikamenter, eller ved selvskading.

 

Du som er psykolog, spør ikke du også: Hvordan føler du deg i dag, da? Så har du sikkert en del skjemaer som pasienten fyller ut, der det skal svares på hvordan man har følt seg den siste tiden. At pasienten føler seg bra betyr ikke at den psykiske lidelsen er borte. Målet er jo at man skal føle seg bra, men det skal ikke være et resultat av smertelindring, enten det er via medikamenter eller at man har lært å snu seg bort fra problemet og tenke på noe annet. Problemet består, og det vil alltid ligge der i bakgrunnen og skape vansker for deg på ett eller annet vis.

 

Jeg vil presisere at det er kronisk smerte jeg snakker om her. De fleste psykiske plager helbreder seg selv, slik også kroppen takler det meste av fysiske plager som oppstår. Et sår trenger ro og beskyttelse for å gro, slik også mange typer psykiske småsår ikke har godt av å bli dvelet med. Det er når sår ikke vil gro at vi må gjøre noe, enten såret er fysisk eller psykisk.

Endret 6. januar 2014 av Horten Market

[Jahdu]

"Kan de ikke bare ta seg sammen"

 

Er så mange onde sirkler innenfor psykisk helse. Kommer til syvende og sist på vedkommende med tilstanden, men folket rundt og holdninger har veldig mye å si. Hjelper lite at hele samfunnet vårt er rammet av usikkerhet. Hva skyldes det tro? -.-´

[dag1234]

Gode innspill.

 

Jeg tror denne type trøst virker mot sin hensikt fordi det er en avvisning av smerten i psykiske plager. En formidler da at smerten ikke tåles.

 

Psykisk smerte er slik at den blir mindre om en deler den med noen som orker å ta i mot og høre på. Hvis en er for snar med å være positiv, oppleves det ofte både sårende og som en avvisning.

 

Ofte er det også en sterk moralisme i denne type 'oppmuntring' i vanskelige situasjoner; egentlig er det bare å ta seg sammen, og hvis du ikke får det til så skyldes det at du ikke prøver godt nok. Det stemmer ikke alltid.

 

Å lytte og akseptere det som formidles av vansker er psykisk sårstell. Og først når den som har det vanskelig har fått fortalt nok om hvordan en har det, og fått lettet seg, kan man komme med innspill, andre perspektiv eller reformuleringer av situasjonen. Mange er for kjappe med å skulle lukke såret før det er klart for lukking, da får en slike situasjoner som på tegningene.

[Hugo_Hardnuts]

Er det ikke også litt et symptom på hvilke forventninger vi som samfunn har til livene våre og hvordan vi forholder oss til lidelse? Det er på mange måter ikke lov å ha det vondt og tøft lenger. Det ligger, satt på spissen, en slags forventning om at livet skal være et eneste langt selvrealiseringsprosjekt. Tidligere ble dette synliggjort stort sett gjennom fremvisning av materielle goder man anskaffet seg. Det gjøres fortsatt, men nå skal vi i tillegg fremvise hverdagslykken gjennom sosiale medier. Og det blir veldig lett å få inntrykket av at alle andre er så veldig mye mer vellykket enn en selv og at livet ens ikke er bra nok. Det blir ikke mye plass til lidelsen i et slikt lykkejag, men, paradoksalt nok, er vi nødt til å kunne kjenne på lidelsen for å være lykkelige...

[Emancipate]

Jeg bruker uttrykket "uprovoserte råd". Fordi råd som ikke er bedt om blir nesten alltid en form for kritikk. En oppfordring til forandring impliserer at man ikke er bra nok p.t.

 

Invalidering - det man ikke skal gjøre

 

Validering - det man skal gjøre

Siden omhandler demente, men den er egentlig nyttig for alle.

[logaritmemannen]

Når broren min tok livet sitt så var det mange som sa "Men du må prøve å tenke positivt, livet går videre!" osv, og dette etter bare en uke eller to. Tror noen virkelig at sånne ord hjelper når det ikke vil løse seg?

Det er håpløst å få sånne råd, ikke sant?

 

Man kan ikke implementere et positivt tankesett sånn ut av det blå. Folk skjønner ikke dette, vanligvis pga. manglende kunnskaper om psykologi.

[dag1234]

Bra Tåkelur, tror også vi kan kalle slike 'uprovoserte råd' for empatiske brister; som er et annet ord for krenkelser.

 

Hugo H tar opp en problemstilling som er viktig, men jeg vet ikke om det er økt forekomst av psykiske lidelser i vår tid, eller om det mest handler om at det er mindre tabu å snakke om denne type plager. Jeg håper på det siste, men ser at det kan være en kombinasjon av de to.

[vidor]

Det er alltid en balansegang mellom snillisme og konfrontasjon.

Hvis man hele tiden gir folk fisk så skaper man bare et avhengighetsforhold istedet for å lære dem å fiske, og man gjør i praksis folk mer hjelpeløse. Dette er satt på spissen, da alle er forskjellige og har ulike forutsetninger og behov, men det er likevel gyldig for mange.

 

Kanskje kan man tolke dette som en resignasjon og som et rævtupp i form av "skjerp deg / ta deg sammen", men det har alltid eksistert ulike meninger og behandlingsmodeller. Kanskje dette følger like greit opp som et motsvar på resten av den vestlige stressinduserte samfunnskynismen ?

http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=8282161314

Naken kvinne lærer seg å spinne ?

 

En psykolog som ble intervjuet av noen engasjert i erfaringskompetanse sa en gang noe slikt som at man prøver å tilpasse relativt normale folk til et sykt samfunn. Det er jo en ganske frisk uttalelse for mange, men jeg synes den egentlig var ganske reflektert på sin måte. Samfunnets galskap blir jo en form for normalitet når man har den rundt seg hele tiden og vokser opp i det. Mange av normene er jo fornuftige, men jeg synes det kommersialiserte overlegget som folk ukritisk aksepterer egentlig er det største problemet fordi det setter opp farten på hamsterhjulet og skaper så mange unødvendige relativistiske behov så mye at mange folk får mer eller mindre tunellsyn med tilhørende smale tankebaner og behov for å eksponere dette slik Hugo_Hardnuts beskriver. Nøysomheten, de sunne bærekraftige verdiene og refleksjonen på hva vi egentlig driver på med og konsekvensen av det drukner litt i all ståheien. Medaljens bakside har aldri vært vist så tydelig som nå, men når skal folk flest se og akseptere sin egen delaktighet i destruksjonsprosessen ?

 

For å støtte Dag i dette ved å se på tall og statistikker så lanserte NAV et konsept som het "raskere tilbake". Målsetningen var her at sykemeldte skulle raskere tilbake i produktiv jobb. Dette floppa så det sang etter, og viser jo veldig godt hva som skjer i praksis. Noen ganger så står det ikke på vilje men heller på evne. Andre ganger er det egoets ønske om likeverdighet med de man anser som mer vellykket.

 

For å være litt selvkritisk her på slutten så er det jo alltid enklere å fikse andre sine problemer enn sine egne, og det er vel nettopp essensen i tingenes tilstand på global basis.

[Emancipate]

En annen ting er det jeg har i signaturen min:

No good deed goes unpunished.

Noen mener det sikkert godt, men så straffes de bare med en kald skulder og dermed så prøver de hardere.

 

Det er alltid en balansegang mellom snillisme og konfrontasjon.

Dette har vi diskutert før, og jeg mener fortsatt at du har misset noe. Det er ingen grunn til å konfrontere om følelser, og det å akseptere at folk føler som de gjør, uansett hva, er ikke snillisme, men vanlig respekt. Man kan fint validere alle følelser og opplevelser 100% selv om man gjør det klinkende klart hva man forventer av oppførsel. Endret 6. januar 2014 av Tåkelur

[dag1234]

@vidor. Jeg synes du drar opp en annen debatt, og den er viktig nok og en diskusjon kan vi godt ta - i en annen tråd.

 

Det som førstepost handler om at det ikke er lett å møte andres psykiske smerte, og at det er mye misforstått trøst som gjør vondt verre. At denne type 'trøst' som regel er en for for selvbeskyttelse som ikke er til noe særlig hjelp for den som har det psykisk vanskelig.

[Emancipate]

[vidor]

@vidor. Jeg synes du drar opp en annen debatt, og den er viktig nok og en diskusjon kan vi godt ta - i en annen tråd.

 

Det som førstepost handler om at det ikke er lett å møte andres psykiske smerte, og at det er mye misforstått trøst som gjør vondt verre. At denne type 'trøst' som regel er en for for selvbeskyttelse som ikke er til noe særlig hjelp for den som har det psykisk vanskelig.

 

Ser den, er nok bare jeg som er litt utfordrene meta. Som vanlig

Det er jo som du sier å ha kompetanse til dette og å forstå det og agere riktig. Dette går jo direkte inn på villigheten til service to others vs. service to self via å forstå mekanismene. De fleste trekker seg unna eller sier feil ting nettopp fordi man mangler kompetanse og selvinnsikt. Det er jo ikke ondsinnet eller ufølsomt ment, men det blir fort feil for mottager med den tilstanden vedkommende er i. Det er jo ingen lærearena for dette med mindre man er interessert i det eller har det som profesjon, så da blir det jo litt på lykke og fromme hvor gode folk er på dette. Det er mange som tenker de heller skulle hatt en fysisk sykdom slik at folk viser større forståelse. Det blir fort skjult når ingenting vises og tolket som latskap. Og når folk dukker opp på NAV når de er på sitt aller beste og orker det så blir også dette brukt mot dem.

[Hugo_Hardnuts]

Hugo H tar opp en problemstilling som er viktig, men jeg vet ikke om det er økt forekomst av psykiske lidelser i vår tid, eller om det mest handler om at det er mindre tabu å snakke om denne type plager. Jeg håper på det siste, men ser at det kan være en kombinasjon av de to.

I min iver klarte jeg å spore av fra mitt egentlige poeng. Det jeg mente å poengtere er at jeg mener det er svært lite rom for lidelsen i samfunnet vårt. Det blir sett på mer som et forstyrrende element - noe unaturlig, kanskje til og med farlig - enn den naturlige delen av livet det faktisk er. Resultatet er at vi lett blir utålmodige og lite tolerante i møte med andres lidelse, og da griper til de "ikke alltid gode råd".

 

Jeg tror allikvel ikke det er så sort-hvitt. Mye har skjedd mtp. å skape aksept for psykisk lidelse som noe helserelatert hos mennesker, og det er en positiv utvikling. Samtidig tror jeg vi tendenserer til å lettere ville definere naturlig, hensiktsmessig lidelse som vi alle opplever i livet som noe "sykt" som man må "komme over", evt. noe som må behandles.

Endret 6. januar 2014 av Hugo_Hardnuts

[dag1234]

Jeg ser ditt poeng, Hugo_H, det er et paradoks at samtiig som det har blitt stadig større åpenhet om psykiske lidelser (noe som er bra), er det også et større press på å være vellykket og perfekt (som ikke er bra). Det kan være at disse fenomenene henger sammen, men det trenger det jo ikke å gjøre.

 

Men i det mellommenneskelige møte med en som sliter, tror jeg hver og en av oss har en vei å gå. Det er den typer reaksjoner førstepost viser til.

 

Når vi avviser den andres smerte blir det slik vidor sier; vi oppfører oss ikke sånn av slemhet, men fordi vi ikke får det bedre til. Det er en måte å beskytte oss mot andres smerte på, fordi vi ikke fikser å ta ta i mot den. Kanskje dypest sett at vi ikke tåler vår egen smerte; for det er ofte det som ligger under når vi mister empatien med andres lidelse.

[D.Selwyn]

Bra Tåkelur, tror også vi kan kalle slike 'uprovoserte råd' for empatiske brister; som er et annet ord for krenkelser.

 

Hugo H tar opp en problemstilling som er viktig, men jeg vet ikke om det er økt forekomst av psykiske lidelser i vår tid, eller om det mest handler om at det er mindre tabu å snakke om denne type plager. Jeg håper på det siste, men ser at det kan være en kombinasjon av de to.

 

 

Hva er den riktige måten å håndtere betroelser fra personer som har det vondt, hvis man ikke har kapasitet til å dele smerten deres?

 

Jeg kjenner noen som jeg føler at jeg synder mot på måten beskrevet. Men jeg får ikke sagt at det ikke er så mye å hente tror jeg, troverdig, uten å bli like intens. Og jeg kan ikke gå dit.

 

Vet jeg er uempatisk, men av og til føler jeg at jeg går på auto for å fungere, og at det blir feiltolket som overskudd. Særlig av mennesker som er for emosjonelle til å være observante på omgivelsene. De minner meg om egne greier, og at jeg selv ikke ville visst hvor jeg skulle snu meg. Er det et realistisk mål at alle skal være helt i kontakt med følelsene sine hele tiden?

[dag1234]

 

 

Hva er den riktige måten å håndtere betroelser fra personer som har det vondt, hvis man ikke har kapasitet til å dele smerten deres?

 

Jeg kjenner noen som jeg føler at jeg synder mot på måten beskrevet. Men jeg får ikke sagt at det ikke er så mye å hente tror jeg, troverdig, uten å bli like intens. Og jeg kan ikke gå dit.

 

Vet jeg er uempatisk, men av og til føler jeg at jeg går på auto for å fungere, og at det blir feiltolket som overskudd. Særlig av mennesker som er for emosjonelle til å være observante på omgivelsene. De minner meg om egne greier, og at jeg selv ikke ville visst hvor jeg skulle snu meg. Er det et realistisk mål at alle skal være helt i kontakt med følelsene sine hele tiden?

 

Velig interessant og relevant problemstilling.

Når har en fått nok av andres vansker, og hvordan setter en gode grenser for andre menenskers betroelser?

Det kan føre til skyldfølelse å ikke orke å ta i mot andres smerte, og det kan gi skyldfølelse å oppleve at en hykler empati.

 

Men jeg lurer på om du må presisere spøremålet mer: Riktig måte å håndtere for hvem? Riktig for deg eller for den som betror seg? For det er en motsetning her; det som er bra for deg er ikke det du opplever som bra for den som betror seg.

Er det grunn til å tro at det er to ulike problemstillinger som har ulik løsninger? Du og den som betror seg har ulike ønsker og (uutalte) behov i situasjonen du beskriver, og hvem sine behov skal ha forrang: dine eller den andres?

Har du dårlig samvittighet fordi du ikke orker mer enn du orker, eller har du mest dårlig samvittighet fordi du ikke får til å si i fra at du ikke orker mer og la deg selv gå på autopilot? Og i fall, er det rimelig av deg å skyldfølelse for å ville sette grenser for andres (invaderende) betroelser?

 

Moralske svar kan være snublende nær moraliserende svar.

 

Det kan være interessant å høre andres synspunkt på dette dilemmaet.

[Emancipate]

Hva er den riktige måten å håndtere betroelser fra personer som har det vondt, hvis man ikke har kapasitet til å dele smerten deres?

Man bør ikke "dele" andres smerte for mye, da blir man bare overbelastet.

 

* Tenk at du ikke må gjøre noe spesielt. Personen trenger som regel hverken råd eller magisk støtte, men å få tømt seg litt. Du trenger altså ikke å gjøre noe annet enn å ikke gjøre det værre.

 

* Les her for hva du ikke skal si: http://eqi.org/invalid.htm

 

* Unngå å diskutere på fakta når personer er oppkavet, dette handler om følelser.

 

* Si ja, nikk, etc, for å vise at du lytter.

 

* "Det hørtes vanskelig ut"

 

* Om du føler at du ikke respekterer meningene, respekter i det minste personen

 

* Husk at når du synes reaksjonen virker overdrevet så er det fordi du vet ikke hva personen har opplevd før. Dette er dråpen som får begeret til å renne over.

 

Dette er det man kan forvente, men om du ønsker mer skills kan du prøve såkalt "aktiv lytting". Å gjenta på en mer generell måte, med følelser i fokus. Som jeg kanskje kan legge ut noe om en annen gang. Men er her et eksempel. Med feil og rett alternativer.

 

- Først så gikk doen i stykker så vi måtte kjøre til bensinstasjonen hver gang vi skulle på do, og nå har bilen gått i stykker, og jeg vet hverken hva eller hvor jeg skal gjøre!?! Og i morgen kommer svigermor på besøk, og hun legger seg alltid oppi alt. Jeg har solgt TVen for å få råd til å reparere bilen, og nå har jeg ikke råd til den oksesteken jeg lovet henne.

Svaralternativer:

a) Jasså, hvorfor kjøper du deg ikke en sykkel isteden?

b) Vel, det burde du ha tenkt på da du giftet deg.

c) Nå må du snart lære deg å styre livet ditt, jeg synes du alltid har problemer!

d) Ja, vi har vel alle knapphet på penger. Etter at vi bygde svømmebasseng måtte jeg bremse frimerkesamlingen min litt.

e) Vi har alle gode og dårlige dager.

f) Jeg skjønner at du er i en veldig vanskelig situasjon.

g) Føler du at det er håpløst/umulig?

 

Alternativ f og g er det jeg anbefaler. Her er signalene som sendes ut av alternativene, som bør gjøre det åpenlyst hvorfor de er feil:

a) Problemene dine er enkle å løse. Jeg bryr meg ikke. Jeg lyttet egentlig ikke.

b) Du har selv valgt å ødelegge livet ditt. Jeg gir blaffen.

c) Alt som går galt er din egen skyld. Slutt å klage!

d) Jeg skjønner ikke hvor store problemer du har. (Sammenligning av problemer slår nesten alltid feil. Aldri sammenligne med andre hvis du ikke har 110% kontroll på at du treffer blink).

e) Jeg skjønner ikke hvor frustert du er, og om jeg hadde skjønt det hadde jeg snøftet og svart med alternativ a).

f/g) Viser at du skjønner og aksepterer at personens virkelighet og følelser er som de er.

 

Disclaimer: jeg er ingen ekspert.

 

Det er også en teknikk som vi kan kalle sortering, der det gjelder å hjelpe personen å finne ut hva som er værste. Noe som faktisk kan gjøre de andre problemene mindre.

h) Hvilket av disse problemene tenker du mest på?

Endret 9. januar 2014 av Tåkelur